Romanifolket

(Omdirigert fra Romani-folket)

Romanifolket (råma' ni, råmm 'ani) er en etnisk gruppe og et vandrerfolk med opphav fra det indiske subkontinentet. Dette folket er i dag spredt utover hele verden, etter de begynte å utvandre fra det nordlige India i middelalderen (omkring år 500 til år 1000) og ankom Balkan på 1100-tallet. Romanifolk har ikke en skriftlig historie og opphavet har lenge vært usikkert.[1][2]

Romanifolkets flagg.
Denne artikkelen omtaler romanifolket som helhet. For spesifikk informasjon om taterne og sigøynerne, se egne artikler om disse.

Det er usikkert hvor mange som på verdensbasis regnes til romanifolket. Ulike kilder gir anslag på verdens romanibefolkning fra 2 millioner til 11 millioner. Det finnes ikke sikre tall for hvor mange som regner seg som en del av romanifolket i Norge i dag. I stortingsmelding nr. 15 (2000–2001) ble antallet anslått til noen tusen. Fra romanifolkets egne organisasjoner er så høye tall som mellom ti og tretti tusen nevnt. Det nyeste anslaget som er lagt fram av Europarådets kommissær for menneskerettigheter, er mellom 4000 og 10 000.[3]

Stereotypiske forestillinger om at romanifolk av natur er late, nomadisk og musikalske er vanlige. Slike forestillinger har til dels vært grunnlag for politisk bestemte tiltak overfor romanifolk.[4][5] Det er utbredt romantiske forestillinger om romanifolk som vakre, lidenskapelig og frihetselskende folk som ikke vil følge storsamfunnets regler. Den rastløse tilværelsen forklarer mange romanifolk med at de ikke har hatt mulighet til å slå seg ned og bli bofaste. I den grad de reiser rundt er det ikke på måfå, men reisene har et formål og følger et bestemt mønster blant annet i forbindelse med handel eller sesongarbeid. Blant noen romanifolk er det ideologisk oppfatning om at reising er en attraktiv livsstil. Spanske gitanos og mange rom i Øst-Europa har ikke reising som dominerende livsstil. Romanifolk har en klar forestilling om at de utgjør en egen folkegruppe.[6]

BefolkningRediger

 
En polsk romanikvinne

Encyclopedia Britannica oppgir verdens romanibefolkning til mellom to og fem millioner.[7] Flere andre kilder oppga romanibefolkningen i Europa omkring 2010 til 10-11 millioner personer. Det gjør romanifolket til den største minoriteten i Europa uten eget land. Det er samtidig den fattigste minoriteten og en av de mest utstøtte minoritetene.[8][9][10][2][1][11][12] Mark Braham og Matthew Brahams høyeste anslag var 4,8 millioner.[13]

I 2000 ble romanibefolkningen i Bulgaria, Ungarn, Romania, Slovakia, Polen og Tsjekkia til sammen anslått til to til seks millioner. Mark Braham og Matthew Brahams anslo antallet i Romania til en til tre millioner.[14] Europakommisjonen anslår at Romania har 1,85 millioner romaniinnbyggere tilsvarende 8,3 % av landets samlede folketall.[15] Nord-Makedonia og Romania ble omkring 2000 antatt å ha den største andelen romanipersoner i sin befolkning med 10 % eller mer av samlet folketall, dernest Slovakia og Bulgaria med 9 %, Ungarn med over 5 %, Den føderale republikken Jugoslavia 4 %, Albania og Tsjekkia 3 %, Spania og Hellas under 2 % av samlet folketall.[16]

Noen angir at det største antallet bor i Romania, Spania og Tyrkia. Andre oppgir at de største befolkningsgruppene finnes på Balkan og i det tidligere Sovjetunionen. I Europa er det en god del i Frankrike, Slovakia, Tsjekkia, Bosnia, Serbia, Ungarn, Russland og Bulgaria.[8][9][10][2][1][11] Det er også romanigrupper i hele Europa, Nord-Amerika, Sør-Amerika, Australia, New Zealand, Sør-Afrika og i deler av Midtøsten. Små grupper av romanifolket har også slått seg ned andre steder, som i Kina.

Romanipersoner etter land
Land Offisielle tall (1990)[17] Minority Rights Groups anslag (1995)[18][17] Vermeersch (1995)[16] % av befolkningen (2000)[16]
Albania 100 000 95 000 3 %
Bulgaria 577 000 750 000 750 000 9 %
Kroatia 400 000
Tsjekkia 146 000 275 000 275 000 3 %
Frankrike 300 000
Jugoslavia 450 000 425 000 4 %
Hellas 180 000 180 000 2 %
Italia 100 000
Nord-Makedonia 240 000 12 %
Romania 430 000 1,8-2,5 millioner 2 100 000 10 %
Russland 260 000 200 000-400 000
Slovakia 254 000 500 000 500 000 9 %
Spania 650 000-800 000 725 000 2 %
Storbritannia 100 000
Tyrkia 300 000-500 000
Tyskland 120 000
Ungarn 400 000 600 000 575 000 5 %

Romanifolk snakker ulike språk, har ulike religioner og livsstiler.[1][11][2][8][9][10] En deler ofte romanifolket i grupper og undergrupper.[19] Selv om gruppene kan være svært forskjellige, er hele romanifolket forent av forestillingen om et felles historisk opphav, en felles kulturarv og et eget språk.

I nyere tid har romanifolkets egne interesseorganisasjoner arbeidet for samarbeid og enhet innad i folket, noe som innebærer at de har fått et felles flagg og symbol (det røde hjulet).

TerminologiRediger

En person som tilhører romanifolket kan kalles romani, eller – etter svensk modell – en rom; i flertall blir dette romer. På romani blir dette rom i entall, roma i flertall (romni er kvinnelig entallsform). I Norge, Tyskland og andre nordeuropeiske land brukes betegnelsen roma spesielt om sigøynerne som i de nordeuropeiske land overveiende tilhører nettopp romani-gruppen. Det finnes derimot sigøynere som ikke er romani, og det finnes romani-grupper som ikke kan kalles sigøynere. Begrepene er altså ikke synonymer, begge begrepene omfatter tilleggsgrupper som ikke omfattes av det andre.

I Norge er romanifolket en offisiell betegnelse, mens internasjonalt brukes uttrykket gjerne som en fellesbetegnelse på sigøynerne og roma.[20] Også i Sverige brukes uttrykket romani eller – hovedsakelig – romer til å omtale sigøynerne, som der blir betraktet som en og samme nasjonale minoritet.[21] De som spesielt kalles rom (eller roma) er en av de største og viktigste gruppene og har tradisjonelt holdt til i Øst-Europa. I Norge blir taterne regnet som en adskilt gruppe med opprinnelse i innvandring til Skandinavia rundt 1500 og snakker et romanispråk med innslag av norsk og svensk.[9] Romanifolkets landsforening har ønsket at tater skal bli et navn å være stolt av.[22] Betegnelsen tater kommer trolig av spekulasjoner om at de var tatarer.[23]

Fra norsk side finnes også en tendens til å anta at alle av romanislekt utenfor Norden er sigøynere, selv om det like ofte er snakk om grupper som er nærmere beslektet norske tatere. Betegnelsene brukes til dels om hverandre.[23][24] I Stortingsmelding nr 15 2000-2001 brukes «romanifolket» om «reisende» og tatere og «rom» om sigøynere.[25] Brede betegnelser som «fanter», «reisende» og «omstreifere» har omfattet tatere, sigøynere og romani.[26] I denne artikkelen brukes uttrykket romanifolket som en fellesbetegnelse på de forskjellige grupper av romani/sinti og sigøynere.

Opphav og andre språkRediger

På engelsk har de vært omtalt som gypsies fordi ble antatt at de hadde opphav i Egypt (gypcians) og på spansk gitano.[2] I Spania omtaler romanifolk seg selv som gitanos (sigøynere).[6] Gypsy regnes som en nedsettende, upresis og mulig rasistisk betegnelse.[27][7][28][29] Tysk betegnelse Zigeuner og fransk tzigane skriver seg fra en manikeiansk sekt som drev svart magi og spådomskunst i det bysantinske imperiet.[30] På fransk brukes også betegnelsen gitanes og på tysk Sinti. I Portugal brukes ciganos og i Ungarn cigány. Romanifolk bruker til dels gadje, gadze eller gaje om ikke-romani.[7] I Spania omtales ikke-romani som payos.[6]

Betegnelsene rom og romani har ingen sammenheng med landet Romania, likheten er tilfeldig. Romani er et adjektiv og brukes til dels om språket og av til som selvstendig substantiv. Rom (som betyr mann, roma i flertall) er et etnonym og det tilhørende adjektivet er romano (romani i hunkjønnsform). Opphavet til disse betegnelsene er usikker, det er trolig av indisk opprinnelse og kan komme av sanskrit ḍomba. Den norske betegnelsen sigøyner (tysk Zigeuner, fransk Tziganes) er et såkalt eksonym (brukt av andre enn folkene selv) av usikker opprinnelse. På norsk brukes rom synonymt med sigøyner og romanifolket synonymt med tater; romanifolk er samtidig en fellesbetegnelse som også omfatter sigøynere.[31][9][10] Betegnelsen rom kan ifølge en teori henge sammen med lom eller dom der dom i flere indiske språk viser til folkegrupper eller kaster som særlig arbeider med handel, håndtverk og underholdning. Denne teorien har vist seg vanskelig å etterprøve.[32]

KulturRediger

Den kulturelle arvenRediger

Romanifolket har en fargerik og mangfoldig kultur, som har satt dype spor i kunst- og kulturlivet over hele Europa, og verden for øvrig. Fra musikk til litteratur og teater til moter, har mange latt seg inspirere av romanifolkets frihetstrang og særegne, fargerike stil.

Dette folket har gjennom historien vært kjent for å være dyktige musikanter, der forskjellige undergrupper har utviklet forskjellige musikkstiler. Eksempelvis spansk calò-romenes flamenco, visesang hos taterne, gitarspill og fiolin hos sinti/romani og fiolin hos sigøynere. Kjent i Norge er sigøyneren og musikeren Raya,[33] og artister med taterbakgrunn som Elias Akselsen,[34][35] Laila Yrvum[36] og Åge Aleksandersen.[37]

Romanifolk har oftest et fast bosted, men mange er halvnomadiske ved at de deler av året legger ut på langvarige reiser. Disse reisene følger og fulgte ofte faste ruter til andre land.[38] Romanifolks nomadiske tilværelse har dels vært et resultat av fordrivelse og deportasjon.[7]

SpråkRediger

Romanispråket tilhører den indoeuropeiske språkfamilien.[39] Det har opphav i den sentrale indo-ariske gruppen av indoeuropeisk og beslektet med blant annet hindi, punjabi og kasjmiri. Den nærmeste språklige slektningen er trolig dumaki-språket som brukes av en liten kaste av smeder og musikere i Karakoram-området.[30][40][2]

Lånord fra burusjaski, georgisk, ossetisk, armensk og middelaldersk gresk (og fravær av arabiske lånord) tyder på at romanifolk innvandret til Europa langs en nordlig rute: Fra Gilgit i Hindukusj, over det iranske platået, langs Kaukasus' sørlige skråning og langs Svartehavets sørlige bredd til Bosporus.[30][40][2] Omkring 60 % av ordforrådet i britisk romani-språk har indo-arisk opprinnelse, mens resten er av persisk, gresk, sør-slavisk, armensk og engelsk opprinnelse. Den spanske romanidialekten caló har omkring 2000 ord av arabisk opprinnelse. Fra gresk kom blant annet ord for metallarbeid som petalo (hestesko) og petulnegro (grovsmed som også benyttes som stammenavn). Romanifolk har til dels overtatt grammatikken fra majoritetsspråket, for eksempel i bøyning av verb. Spansk språk har tatt opp flere romaniord for eksempel sandunga som betyr sjarmerende eleganse. Engelsk pal (kamerat) som kommer av romani phal (bror). Svensk tjej (jente) kommer romani chavi (jente).[41]

Slektskapet med indiske språk ble oppdaget ved en tilfeldighet på 1700-tallet da en ungarsk student i Leiden ble oppmerksom på likheten mellom språket hos en indisk studiekamerat og sigøynerspråk i Ungarn.[41]

Romanispråket har omkring 60 større dialekter.[39] Det har også flere dialekter i Norge.[42] I Norge og Sverige har taternes romanispråk tatt opp grammatikk fra norsk og svensk, tilsvarende i Spania og England, mens romanispråk på Balkan i stor grad har behold grammatikken fra India.[43]

Grupper og stammerRediger

 
Les roulottes, campement de bohémiens,
Vincent van Gogh, ca. 1888

Romanifolket er oppdelt i forskjellige hovedgrupper, med sine egne særpreg. Hver av disse er oppdelt i mindre stammer, som igjen er oppdelt i slekter og familier. Norske tatere ønsker for eksempel ikke å forveksles med den gruppen som kalles sigøynere, som utgjør en hovedgruppe av romanifolket, men har sterkere likhetstrekk med tyske jenniche som tilhører den samme type minoritet som taterne selv. Det er vanlig for romani-grupper at man helst betrakter sin egen stamme, og andre stammer i sin egen hovedgruppe, som ekte romani mens andre grupper blir betraktet som uekte. Dette bildet har endret seg betraktelig de siste årene, samarbeid og utstrakt kontakt mellom de forskjellige hovedgruppene og stammene forekommer, og ekteskap på tvers av gruppene har også blitt mer akseptabelt. Man anerkjenner forskjellene, men ser også likhetene mellom gruppene og at de alle utgjør forskjellige grener av ’«ett» folk.[44] Romanifolket har også stor betydning for Sør-Amerika, pga. deres store kulturarv.

Blant hovedgruppene regnes vlax-roma (eller sigøynerne) som den største. Disse utgjorde hovedsakelig den østeuropeiske gren av romanifolket, men er i dag spredt utover hele verden, med store befolkningsgrupper i Vest-Europa og Nord-Amerika. Det finnes ca. 400 Vlach-Rom sigøynere i Norge, og de tilhører hovedsakelig lovara og churara – undergrupper av vlax.

Den nordvesteuropeiske gren av romanifolket omfatter blant annet tyske sinti, engelske romanichals, de finske sigøynerne og de norsk-svenske Romanisel/Sintiene.

I Sørvest-Europa finner vi gitanos,[6] som utviklet flamenco, og i Sørøst-Europa og Tyrkia holder arli-gruppen til. Det finnes små grupper av nyere immigranter fra denne gruppen i Norden.

Familier og ekteskapRediger

Til familien regnes gjerne foreldre, besteforeldre, søskenbarn, onkler, tanter og andre nære slektninger. En familie regner seg som en enhet basert på en felles stamfar eller stammor, som holder familien samlet. Det blir betraktet som ideelt at familien reiser, arbeider og bor sammen eller besøker hverandre hyppig.[trenger referanse] Familien er tradisjonelt viktig for romanifolk og sosialt liv er i stor grad organisert etter slektsrelasjoner.[6]

Mange gifter seg som tenåringer eller tidlig i 20-årene. Man praktiserer ikke tvangsekteskap, selv om dette har forekommet i noen familier og slekter. Arrangerte ekteskap er derimot vanlig i noen stammer, der det er familien som finner en passende ektefelle til sin sønn eller datter. Men slike ekteskap kan avslås av den vordende brud eller brudgom. For alle er det viktig å ha familiens anerkjennelse, slik at bruden eller brudgommen blir godtatt i slekten.

Ekteskap med personer som ikke er romani blir ofte betraktet som svært uheldig i en familie. I noen grupper er slike forbindelser totalforbudt, mens andre er villige til å akseptere blandingsekteskap, dersom den nye partneren er villig til å oppgi sin egen kultur for å leve og oppdra barna sine i romanikulturen.

ReligionRediger

 
«Young Gypsies», William-Adolphe Bouguereau, ca. 1879

Romanifolket er preget av hinduisme, kristendom og jødedom. I den moderne romanikulturen er det lite igjen av de hinduistiske røttene. De har likevel en etikk og kulturform (spesielt skikker om rituell renhet) som på mange måter virker beslektet med indiske religioner og jødedom.[45][trenger bedre kilde]

De fleste i romanifolket er kristne, ofte pinsevenner, katolikker eller ortodokse. Det finnes også en del muslimer.

Pinsebevegelsen er i sterk vekst i alle grener av romanifolket, og er i mange land samlende. Store grupper fra romanifolket samles i pinsemenighetsmøter, og for ha fellesskap med hverandre. I pinsebevegelsen har både taterne og romanifolket mange kjente evangelister, pastorer og musikere, bl.a. tateren Ludvig Karlsen. De har også fått aksept til å tilbe Gud på sitt eget språk og med sin egen kultur.

NæringsvirksomhetRediger

Tradisjonelt har romanifolket livnært seg som omreisende handelsmenn, håndverkere og musikere. De ble raskt kjent som spesialister på hestehandel, kjeleflikking, fortinning, musikk og dans, spådomskunster og annen underholdningsvirksomhet. Familiene reiste ofte med hest og kjerre, mens man i andre land også skaffet seg større vogner.[trenger referanse]

I mange land førte moderniseringen til problemer for romanifolkets tradisjonelle yrker og kompetanse, fordi det ikke lenger var et behov for deres tjenester. Dette førte mange inn i arbeidsløshet og fattigdom.[trenger referanse]

De som har hatt muligheten, spesielt i Vesten, har tilpasset seg de kontinuerlige endringene i samfunnet med stor kreativitet. Hest og kjerre har blitt byttet ut med bil og campingvogn. Mange har funnet seg moderne yrker, som har gitt de økonomisk frihet til å opprettholde sin reisetilværelse og fortsatt være sin egen arbeidsgiver.

Også de fleste tatere har valgt å bli bofaste om vinteren.[trenger referanse] Flere av disse driver imidlertid med reisevirksomhet i sommerhalvåret og opprettholder slik den tradisjonelle handelsvirksomheten. Andre reiser sjelden, men drar gjerne på småturer eller oppsøker den lokale campingplassen når slektninger og andre av folket er på gjennomreise. Romanisel/Sinti er i hovedsak bofaste og legger ofte vekt på barnas skolegang. De har i stor grad klart å beholde en romani identitet og sitt språk, men også de liker å være litt mer rørlige om sommeren og da for å samles i storfamilien eller slekten.[trenger referanse]

HistorieRediger

 
En plakat på rumensk som annonserer sigøynere som slaver til salgs på et marked ved St. Elias-klosteret den 8. mai 1852. «Ti gutter, syv kvinner og tre jenter – alle i god tilstand.»

Tidlig historieRediger

Lingvistisk og genetisk forskning har påvist med sikkerhet at romanifolket i Europa stammer fra det indiske subkontinentet. Blant romani i Europa har det til dels eksistert et kastesystem som ligner på kastesystem i India. Det er lite historisk (skriftlig) eller arkeologisk materiale. Genetiske studier viser innslag av gener som er utbredt i Midtøsten og Europa. En DNA-studie fra 2013 i Spania viser romani har vært relativt isolert genetisk og med opphav i en relativt liten folkegruppe, og har slik beholdt en distinkt mtDNA. En DNA-studie fra 2012 viser mest slektskap med de såkalte scheduled caste and scheduled tribe (også kjent som dalit og stammefolk) i det nordvestlige India. Den genetiske isolasjonen skyldes trolig at romanifolk i hovedsak har giftet seg innad i egen folkegruppe i tråd med deres tradisjoner. Samtidig viser genetiske studier at det er større genetisk variasjon mellom grupper av romanifolk enn i majoritetsbefolkningen.[46][32][30][40][2] En teori er at utvandringen fra India ble utløst av den islamske erobringen rundt år 1000.[38] En genetisk studie i 2012 med prøver fra mange steder i Europa tyder på at romanifolk i Europa har opphav i samme befolkning i nord/nordvest India omkring 500 evt., og at de ankom Balkan rundt år 1100 hvorfra de vandret til andre deler av Europa. Studien tyder på relativ genetisk isolasjon etter innvandringen til Europa.[1] En genetisk studie fra 2017 viser genetisk overlapp med befolkningen i Punjab, Rajastan og Gujarat (India) samt flere etniske grupper i Pakistan (blant andre balutsjer og sindhier).[39]

En teori går ut på at romanifolk innvandret til Europa langs tre hovedruter. En av disse antas å ha gått via Egypt gjennom Nord-Afrika til Spania, noe som er omstridt hypotese. En annen rute antas å ha gått via Armenia og Georgia der mange romanifolk slo seg ned, mens noen senere utvandret til Balkan og Sentral-Europa. Den faglig mest aksepterte ruten antas å ha gått gjennom Persia (Iran) og Anatolia til Balkan. Ian Hancock mener romanifolket ankom Europa på slutten av 1200-tallet samtidig med osmanene. Dena Ringold i Verdensbanken oppgir at migrasjonen fra Nord-India til Europa skjedde mellom 800-tallet og 1300-tallet.[47] I det osmanske riket var det ikke spesielle regler for romanifolk: De måtte betale skatt på linje med andre ikke-tyrkiske undersåtter og kunne bevege seg fritt.[6]

En teori har foreslått at romanifolk har opphav i arisk-ættede soldater og har knyttet dette til krig med Ghaznavid-dynastiet på 1100-tallet. Det er uklart om dette er mulig dersom romanifolk allerede hadde migrert til det bysantinske riket på 1000-tallet.[32] Noen kilder anslår at utvandringen fra Nord-India begynte rundt år 800 eller på 900-tallet. Hungersnød eller krig er foreslått som mulige grunner, noen forsker tror at romanifolkets migrasjon kan ha begynt med at de var krigsfanger. Angrep fra arabiske styrker på 600-700-tallet kan ha medvirket til økonomisk krise og sosial uro særlig i Sind-regionen.[47]

Allerede på 400-tallet fvt. hadde disse gjerne en høy status i det indiske samfunnet, og ble godt mottatt i landsbyene.[trenger referanse] Mye tyder også på at romanifolkets forfedre hadde slektskap med rajputene og den krigerkasten khsattriya.[trenger referanse]

I perioden 10011026 evt. ble det hinduistiske India invadert av den muslimske Mahmud av Ghazni.[trenger referanse] Invasjonshæren gikk av med seieren. En halv million indere ble tatt til fange og tvunget til slaveri.[trenger referanse] Det kan være i denne kaotiske perioden at romanifolkets forfedre forlot India og reiste vestover, inn i det muslimske Persia, og videre til det nåværende Tyrkia og Hellas.[trenger referanse] Genetiske studier tilsier at de nådde Balkan på 1100-tallet.[48]

Innvandring til EuropaRediger

Ingen vet med sikkerhet hvorfor romanifolket forlot India. Det antas at de på 1100-tallet ankom Balkan trolig via Bosporus og fra 1300-tallet begynte å bre seg utover Europa. Mange kaller seg Sinti som er avledet fra Sindhi som i Indus.[7][30] Blant de tidligste skriftlige omtalene er fra Kreta i år 1322 og Kypros i 1332.[23] Svært mange etablerte seg i Øst-Europa, i det som tilsvarer Romania, Bulgaria, Makedona, Ungarn og Slovakia.[40] Det er uklart hvordan den tidligere vandringen i Øst-Europa har foregått.[23] Mange ble tvunget til slaveri av befolkningen i de landene de kom til. I Romania (Valakia og Moldova) ble romani tvunget til å bosette seg og holdt i slaveri fra middelalderen til 1800-tallet.[11][49] Skriftlige kilder fra Valakia omtaler romani i 1385 og i Transilvania i 1416. Opphevelsen av slaveriet i Romania utløste utvandring til resten av Europa og etterkommerne av disse utvandrerne finnes i store deler av Europa og dessuten i Amerika. I 2013 ble det anslått å være 600.000 romanipersoner i Romania. (3 % av befolkningen). Ved folketellingen i 1930 oppgav 260.000 personer å være romani (1,5 % av landets befolkning), i 1956 var tallet 105.000. I Romania er romani den nest største minoriteten etter etniske ungarere (madjarer).[8][38]Videre vandring fra Balkan inn i Europa ble trolig drevet av Det osmanske rikets erobringer mot slutten av middelalderen.[1]

Fra rundt 1400 er det flere og sikrere skriftlige kilder om romanifolks historie.[6]

Nomadisk livsstil var forbudt i de fleste europeiske land, med viktig unntak for Frankrike der romanifolk ikke fikk bosette seg. Lovene var dels inkonsistente og i liten grad håndhevet. Under det såkalt opplyste regimet til Maria Teresia av Østerrike og Josef II ble det i tiden 1761-1783 innført lover som blant annet forbød ekteskap mellom romanifolk og krevde at romanibarn over 5 år skulle tas fra foreldrene for bli fostret opp i ikke-romanifamilier. Bestemmelsene ble i liten grad håndhevet fordi få var villige til å inngå blandingsekteskap og barna rømte ofte tilbake til foreldrene. I Burgenland ble bestemmelsene iverksatt nokså bokstavelig. Forøvrig var ekteskap intern i romanigruppen vanlig i det sentrale og østlige Europa. En viss grad av arrangert ekteskap har vært utbredt der brudgommens familie betalte brudens familien en «brudepris». «Brudebytte» kunne gjøre arrangementet mindre finansielt krevende for brudgommens familie. Ved ekteskap med søskenbarn eller andre slektninger kunne brudeprisen være symbolsk. Brudepris gjorde det trolig attraktivt å gifte seg innenfor slekten.[32]

Romanifolk antas å ha kommet til Den iberiske halvøy midt på 1400-tallet, til Storbritannia rundt 1500, Estland midt på 1500-tallet og Ungarn omkring 1400. Romanifolket fantes over store deler av Europa rundt år 1500.[1] Romani er omtalt i skriftlige kilder fra Tyskland omkring 1417. I 1505 er «egyptere» (senere kalt gypsies på engelsk) omtalt i dokumenter fra Skottland fordi de ble antatt å komme fra Egypt.[41] Romanifolk er kjent i Italia i 1422, Frankrike fra 1427, Spania i 1447, i Ungarn/Bøhmen/Polen i 1438, og Sverige og Norge i 1513, og i England i 1531.[50] I Sverige ble det gjort en alvorlig og skjebnesvanger feil ved at Romanifolket/Sinti ble forvekslet med tatarene som er en annen etnisk gruppe som i begrenset antall også kom til Sverige som leiesoldater omtrent samtidig med Romanifolket.

De var et fremmed folk, omreisende utlendinger med et fremmed språk, mørkt utseende og merkelige skikker. De ble ofte forbundet med magiske krefter og ble raskt stemplet som farlige forbrytere og trollmenn. Voldsom fremmedfrykt i den europeiske befolkningen utløste grusomme rasistiske forfølgelser av romanifolket i hele Europa. Dette innebar bla. annet piskestraff, halshugging, landsforvisning, slaveri og brenning på bål.[trenger referanse] Det forekom også jakt på romanifolk og tatere.[trenger referanse] Dette var jakt der menn, kvinner og barn var fritt vilt. De kunne fritt skytes uten lov og dom.[trenger referanse]

Fra rundt 1500-tallet begynte den katolske kirken å spre anti-romani propaganda trolig fordi de følte seg truet av romanifolkenes spådoms- og helbredelsesvirksomhet. Streng lovgivning mot vagabonder berørte særlig romanifolk. I noen land var romanifolk fredløse. Pave Pius V forsøkte å fordrive romanifolk fra den katolske kirkes områder. Det førte til at Spania, Portugal og Frankrike begynte å sende romanifolk som slaver til koloniene i Afrika og Amerika. På 1700-tallet ble det vanligere å drive tvungen assimilering, utslettelse av romani-språket og tvungen bosetting. På 1800-tallet var det større toleranse og mer akademisk interesse for romanifolkenes språk, musikk og kultur.[51]

Valakia og MoldovaRediger

I begynnelsen donerte fyrstene i Valakia og Moldova romanifolk som slaver til klostrene. På 1500-tallet hadde det rumenske slavesystemet blitt mer utviklet og inkluderte tre typer: (1) Slaver hos adelen; (2) slaver i klostrene under deres jurisdiksjon; og (3) «frie sigøynere» som kunne bevege seg fritt i landet men tilhørte kronen (det vil si staten). Romanifolk som tilhørte adelen eller klostrene hadde ingen personlige rettigheter og sto til deres disposisjon; de ble ofte pålagt å bosette seg i utkanten av landsbyene og ble gravlagt på egne kirkegårder. Slaveeierne kunne fritt selge, bytte eller gi bort sine romanifolk og barne kunne skilles fra foreldrene for å bli overlatt til andre. Systemet var fleksibelt og pragmatisk, og innebar relativt stor frihet sammenlignet med livegne rumenske bønder. Dette systemet besto nokså uendret til 1830 hvorpå romanifolkene etter tyve år akademisk debatt ble frigjort.[32] Dette slaveriet ble formelt opphevet i 1856 (etter at slaveriet var opphevet i mange oversjøiske kolonier) og utløste i siste halvdel av 1800-tallet utvandring til resten av Europa inkludert Skandinavia og Den iberiske halvøy. Frigjøringen rundt 1860 var en av de viktigste hendelsene i romanifolkets historie i Europa. Utvandringen til resten av Europa ble merkbart rundt år 1900. Språket hos disse romanifolkene fra Romania kalles vlach eller vlax og sterkt påvirket av rumensk. De kalte seg selv rom eller řom, og skiller seg kultur og språklig fra tidligere innvandring til Vest-Europa.[51][32] Vlax-talende romani ble også kalt kalderas (egentlig kobbersmed).[31]

Blandingsekteskap var i opprinnelig akseptert i Valakia og Moldova. På 1700-tallet ble blandingsekteskap forbudt. Bakgrunnen for forbudet var trolig at blandingsekteskap ifølge eldre lov medførte at en ikke-romani da måtte bli slave, og når etterspørselen etter slaver avtok (mens livegne bønder var økonomisk gunstig) ønsket fyrstene og klostrene å hindre overgang fra livegenskap til slavestatus. Barn fra blandingsekteskap ble trolig frie og assimilert i den lokale rumenske befolkningen. Når romanifolk ble assimilert i den rumenske befolkningen medførte det vanligvis at språk og skikker forsvant, mens rumenske språk og kultur ble overtatt.[32]

SpaniaRediger

I Spania ble romanifolk registrerte første gang i 1415 og disse ble knyttet til Hellas og «Lille-Egypt». Lille-Egypt ble sistnevnte ble brukt om forskjellige steder eller områder i Hellas og Anatolia, derav betegnelsen egipcios som ga opphav til spansk gitano. Romanifolks første innvandring til Spania skjedde mens halvøya var delt mellom maurisk styre og kristelig styre. Under Reconquista og i forbindelse den kristelige erobringen av Granada i 1492 da muslimer ble fordrevet, ble romanifolk tatt i mot som en form for kristne pilgrimer. På 1500-1600-tallet ble det et mer negativt syn på romanifolk og myndighetene ville blant annet tvinge dem til å bosette seg, forby dans, klesdrakt og språk. Disse tiltakene for å assimilere romanifolket hang trolig sammen med den generelle bestrebelsen på kulturell homogenisering noe som særlig gikk ut over jøder og muslimer. Romanifolkets katolske tilknytning hindret trolig at de ble forfulgt like hardt som jøder og muslimer. Carlos III opphevet mange lover som gjaldt romanifolk og lot dem bosette seg og velg yrke fritt på linje med andre borgere. Nomadiske romanifolk ble fortsatt gjenstand for overvåkning. De siste lovene spesielt for romanifolk ble opphevet i 1910.[6][52]

Holocaust og andre verdenskrigRediger

Den store skepsisen til romanifolket kulminerte under den andre verdenskrig (19391945), da nazistene utpekte disse og jødene som sine fiender. De skulle utslettes på et rasemessig grunnlag. Allerede i 1940 ble 400 barn av romanifolket brukt som prøvekaniner på Zyklon-B gass. Totalt mellom 220 000 og 1,5 millioner menn, kvinner og barn av romanifolket myrdet i nazismens gasskamre og massakre i det som av romanifolket kalles Porajmos. Mange av disse ble skutt og lagt i massegraver, ofte registrert som asosiale og kriminelle i dødsleirene. Både Vlach-Roma og sinti ble like hardt rammet.

Samtidig (når?) forbød Josef Stalin romanifolkets språk og kultur i Sovjetunionen.[53]

Andre verdenskrig førte til at mange romanifolk i Øst-Europa ble fordrevet eller flyktet vestover, og ble værende i Vest-Europa etter krigen.[38]

Moderne tidRediger

På 1990- og 2000-har romani i blant annet Tyskland, Spania og Italia blitt utsatt for rasisme, hatkriminalitet og blitt plaget av myndighetene. Generelt i Europa har romani på denne tiden hatt de vanskeligste levekårene (med hensyn til bolig, utdanning og helsestell), og levekårene er særlig vanskelige i Øst-Europa der de i noen land utgjør fra 5 % (Ungarn) til 10 % (Bulgaria, Romania og Slovakai) av befolkningen. I noen områder har 60 % vært analfabeter. Romani er mange steder den mest synlige minoriteten blant annet på grunn av jevnt mørkere hud enn majoriteten (og omtales ofte som «sorte»). Forfølgelsen fra majoritetsbefolkningen tiltok etter oppløsning av kommunistregimene i Øst-Europa. Under kommunistregimet var romanispråk og nomadisk livsstil stort sett forbudt, i blant annet Bulgaria og Albania ble romani presset til å skifte til navn som passet inn i majoritetsbefolkningen. Samtidig med forsøket på utviske romaniidentiteten sikret kommunistregimet romanifolkene grunnleggende helsestell, utdanning, bolig og fast lønnet arbeid. Med kommunistregimet forsvant beskyttelsen mot majoritetsbefolkningen og mange mistet jobber og velferdstjenester. Mistanke om kriminalitet har ofte førte til voldelige angrep og fordrivelser fra majoritetsbefolkningen. I 1997 var arbeidsledigheten blant romanifolk i Bulgaria mellom 95 og 100 %. Ungarn og Slovakia innførte etterhvert lover som anerkjente romani som nasjonal minoritet. I en del andre land har innført lover med sikte på å ekskludere romanifolk, blant annet forsøkte Tsjekkia å fordrive alle romanifolk til Slovakia tidlig på 1990-tallet. Tsjekkoslovakia innførte så strenge statsborgerskapslover i 1993 at over 100.000 romanipersoner i landet ble statsløse.[51]

Jugoslavia hadde åpne grenser på 1960-1970-tallet noe som ble fulgt av utvandring fra dette området særlig til Vest-Tyskland. Kommunistregimenes fall, åpningen av jernteppet og borgerkrigene i Jugoslavia ble fulgt av en ny utvandringsbølge særlig fra Romania og Jugoslavia (inkludert fra Kosovo etter krigen der i 1999).[32]

Forfølgelsene til tross, romanifolket og taterne har klart å overleve som folk. Mange har beholdt språket, kulturen og egenarten. De kan derfor fortsatt – i hvert fall til en viss grad – kommunisere med hverandre og de opplever at mange skikker og uskrevne regler er felles, selv om de tilhører befolkningsgrupper som har vært atskilt gjennom århundrer.

I 1971 ble den første World Romani Congress holdt i London, der deltagere fra 14 land deltok. Flere forskjellige romani-grupper var representert. Det ble vedtatt at romanifolket – til tross for de store forskjellene mellom grupper/stammer – skulle samles som «ett folk» og forenes under ett flagg og en folkehymne (Djelem djelem).

Romanifolk som flyktet til Italia fra krigene i Jugoslavia ble gjenstand for særlig politisk debatt i Italia mens høyrepopulister under Gianfranco Fini var i regjering. Økt internasjonal migrasjon etter år 2000, blant annet i forbindelse med utvidelse av EU østover, har forsterket negativ omtale av romani i flere europeiske land.[5][4] Frankrikes utvisning av romani i 2008-2010 ble kritisert av EU som i strid med EUs regler om fri bevegelse. Kritikerne mente at Frankrikes tiltak var etnisk basert.[54] Østerrike innførte i 1991 utlendingslover som gjorde det mulig å utvise et stort antal romanifolk som hadde oppholdt seg lovlig det i mange år. Statsminister Vladimír Mečiar i Slovakia omtalte i 1993 romanifolk som «antisosial, mentalt tilbakestående, uintegrerbare og sosialt uaskeptable» og krevde reduksjon av velferdsordninger for å hindre reproduksjon av tilbakestående folk.[51]

I Spania er romanifolk relativt godt integrert sammenlignet med Europa ellers noe som blant annet kan skyldes at de aller fleste ikke lever nomadisk. I noen byer har det vært egne romanigettoer der de lever under kummerlige forhold og i stor fattigdom. På 1990-tallet var det anslagsvis 600.000 romani i Spania og 50.000 i Portugal.[6]

Romanifolk i NorgeRediger

De første romani kom til Norge omkring 1500, og disse har trolig gitt opphav til taterne.[55] Fra 1500-tallet kom lover med tvangs- og straffetiltak rettet spesielt mot tatere og omreisende. Utgangspunktet var disse ble ansett som kriminelle og utgjorde en spesiell trussel mot samfunnets lov og orden. Lovbestemte restriksjoner gjorde det vanskelig for taterne å livnære seg av sine tradisjonelle yrker innenfor handel og håndverk, og det var restriksjoner i bruk av hest og vong. Løsgjengerloven av 1900 tok sikte på vidtrekkende tiltak overfor denne gruppen ofte omtalt som «omstreifere» (betegnelsen omstreifer siktet primært men ikke utelukkende til romani).[26]:{{{1}}} På 1860-tallet kom en ny innvandringsgruppe til Norge, kalt sigøynere. De kom fra Valakia i Romania etter opphevelsen av livegenskapet og slaveriet der.[56]

Norske myndigheter ville etterhvert påvirke taterne til å gi opp sin tradisjonelle livsform og kultur. Eilert Sundt fikk på bakgrunn av sine undersøkelser rundt 1850 Stortinget til å bevilge midler med sikte på skolegang og kristen oppdragelse (fra 1855). Tiltaket ble ansett som mislykket og bevilgningene stanset i 1869. Sosialt motiverte tiltak av personer med bakgrunn fra kirkelige kretser sto også senere i spissen for tiltak i tillegg til straff og tvang. Slike sosialt eller moralsk motiverte tiltak ble begrunnet ut ifra det som ble hevdet å være i taternes, særlig barnas, beste interesse, i tillegg til å få slutt på den skadelige innflytelsen som deres kultur og den nomadiske livsstil ble påstått å ha på samfunnet. Tanken var at taterne skulle oppgi sin livsform, bli assimilert i majoritetssamfunnet og dermed opphøre som distinkt folkegruppe.[26](s14)

I 1943 planla sentrale personer i Nasjonal Samling (NS) folkemord på romanifolket og taterne i Norge.[57] Krigen sluttet imidlertid før de rakk å sette planene ut i verk. Dette er en lite kjent og ofte ignorert del av historien om holocaust.[trenger referanse]

Den norske fremmedloven av 1927 gjorde det mulig å nekte sigøynere og omstreifere adgang til riket. I 1934 ble 68 romfolk, de fleste norske statsborgere, nektet innreise til Norge. Ragnvald Konstad, sjef for sentralpasskontoret, uttalte da «Det er meg en sann fryd å nekte dem adgang.» Paal Berg uttalte om lovgrunnlaget for innreisenekt: «Denne loven er ny, men trenger inge nærmere begrunnelse.» De ble stanset av både svenske og danske myndigheter da de ville forlate Tyskland, og endte deretter opp i Belgia. De belgiske myndighetene forsøkte å sende dem til Norge, men norske myndigheter nektet. Vinteren 1943-1944 ble 66 medlemmer av romfamiliene Josef, Karoli og Modis internert og deportert fra Belgia til Auschwitz-Birkenaus sigøyneravdeling. Innen 4. august 1944 var de fleste i sigøyneravdelingen gasset og kremert. Bare fire personer i den norske gruppen overlevde. Zolo Karoli (født 1921) ble skutt og drept i Buchenwald to dager før leiren ble frigjort av amerikanske styrker i april 1945. Frem til 1956 da «sigøynerparagrafen» ble endret fikk de fortsatt ikke adgang til Norge. På 1950-tallet kom medlemmer av Karoli- og Josef-familiene til Norge og etter flere rettssaker fikk de norsk pass.[58][59][60][61]

I etterkrigstiden fortsatte diskrimineringen mot romanifolket og taterne.[trenger referanse] Den norske regjeringen handlet bevisst for å utslette romanifolkets og taternes egenart.[trenger referanse] Blant romanifolk og tatere ble blant annet kvinnene tvangssterilisert, og barn ble tatt fra foreldrene og plassert på institusjoner.[trenger referanse] Hele familier ble drevet til tvungen assimilasjon for å oppgi sitt språk, sin kultur og sin etniske egenart.[trenger referanse]

Dette medførte at det meste av folkene mistet sin identitet og ble oppløst i den etnisk norske majoritetsbefolkningen.[trenger referanse] Det finnes allikevel store slekter av Romanifolket og tatere som klarte å unngå myndighetenes tvangshandlinger.[trenger referanse] De har beholdt særegne former for kultur, språk og livsformer, og en del av romanifolket har fortsatt en bevissthet som en del av romanifolket som helhet med alle de utenlandske gruppene.[trenger referanse]

Norge ratifiserte i 1999 Europarådets konvensjon om vern av nasjonale minoriteter og romanifolk ble da sammen med jøder, kvener og skogfinner anerkjent som nasjonal minoritet på grunn av langvarig tilknytning til landet. Romanés er samtidig definert som minoritetsspråk.[56]

Eilert Sundts undersøkelser av fanteneRediger

 
Faksimile av tittelbladet på Fante- eller Landstrygerfolket i Norge: Bidrag til Kundskab om de laveste Samfundsforholde (1852). Adolph Tidemands tegning «Et fantefølge i en bondestue» er trolig inspirert av Sundts bok.[62]

Eilert Sundt møtte og ble venn med «omstreifere» eller «fanter» rundt 1850 og ble overrasket da en dem fortalte at deres språk var «rommani» og deres «hellige forfedre» flere hundre år tidligere hadde tatt med seg dette språket fra byen «Assas» i «Assaria». Sundt noterte ned noen gloser fra «rommani» og hans venn Hartvig Nissen kunne til Sundts overraskelse konstatere slektskap med sanskrit. Sundt var forundret over at disse fattige og utstøtte fanter snakket et språk beslektet med det fornemme sanskrit. Sundt noterte mange romaniord og fikk et visst ordforråd til bruk i samtale med tatere.[63]

I 1850 ga Sundt ut Beretning om Fante- eller Landstrygerfolket i Norge. Det er et vitenskapelig essay på 400 sider der Sundt også appellerer til leserens følelser. Boken beskriver fantenes språk, kultur og familieliv, og deres historie i Norge. Sundt drøftet tiltak for å hjelpe fantene ut av fantelivet og elendigheten, noe han mente ville være vanskelig. Sundts interesse for fantenes selvforståelse var oppsiktsvekkende i samtiden.[62] Sundt mente at de i Norge var to ulike «stammer av fanter». Sundt skrev at gruppen «storvandringene» brukte språket «rommani» og på dette språket kalte de seg «rommanisæl». I Sundts gjengivelse kom de fra et land øst for Russland hvor de ble fordrevet av tyrkerne for lenge siden og ble spredt over alle jordens land, inkludert Norge via Russland og Finland. Ifølge Sundt hadde storvandringene sin egen religion og dyrket månegudene Dundra og Alako. Storvandringene var det samme som tatere og Sundt mente at taterne stammet fra sigøynerne noe han begrunnet med likhet i utseende, livsstil og språk. Den andre stammen kalte Sundt «småvandringene» eller «skøierne». Disse utmerket seg ifølge Sundt med lysere hud og ikke med så utpregede særtrekk som taterne og trolig kom til Norge fra Tyskland i middelalderen. Småvandringene hadde ifølge Sundt ikke bevissthet om opphavsland, slekt eller rase. Skøierne hadde sitt eget språk kalt rodi som ifølge Sundt hadde mye til felles med det tyske omstreiferspråket Rotvelsch.[63][64][65] Storvandringene så i følge Sundt ned på småvandringene som i sin tur betraktet storvandringene med misunnelse og foraktet dem som sky villmenn. I Sundts livlige fremstilling hadde de to stammene sluttet fred og delt landet mellom seg: Taterne skulle holde seg i innlandet og skøierne langs kysten. Den norske allmuen skjelnet på samme måte mellom tatere (ekte fanter) og skøiere. Sundt brukt betegnelsen tater om sigøynere.[62]

 
Eilert Sundt fotografert i 1860.

I 1845 begynte Sundt som søndagsskolelærer på Christiania Tugthus. Der ble han i 1947 oppmerksom på en fange som hadde svart hår og hud som var mye mørkere enn det vanlige i Norge. Den mørke mannen, Christian, var rundt 50 år gammel og var ikke konfirmert, retten hadde dømt ham til tukthus på ubestemt tid trolig for at han skulle bli konfirmert. Christian avviste at fantene hadde funnet opp et «skøyerspråk» for å lure enfoldige bønder og fortalte ivrig at forfedrene hans kom fra byen Assas. Christian snakket noe romani. På Akershus festning ble Sundt kjent med Frederik Larsen Hartman som var dømt for knivstikking. Hartman innviet Sundt i taternes livsstil og lærte ham romani. Sundt var kjent med internasjonal litteratur om sigøynere og det Hartman fortalte stemte med beskrivelsen av sigøynerne. Da Hartman ble sluppet fri slo han seg ned i Sundts hjemby Farsund.[62]

Sundt tilbragte mye tid sammen med de såkalte fantene. Drevet av nysgjerrighet oppsøkte Sundt fantene rundt om i Norge. Sommeren 1847 besøkte han «fantereder» på Vestlandet, om høsten besøkte han fanter som da befant seg på Romerike. Sommeren 1848 var fantene borte fra Romerike og Sundte begynte med finansiering fra regjeringen å lete etter dem i Kongsvinger, Solør, Finnskogen og oppover Østerdalen. Sundt reiste til Trondheim, Namdalen og Molde, gjennom Romsdalen og Gudbrandsdalen, til Land og Ringerike. Han fant ingen fanter på denne lange rundturen, men kartla folks erfaring med og oppfatninger om fantene. Sundt konkluderte med at synet på fantene var motstridende og forvirrende. I strid med vanlig oppfatning at fantene var utskudd av den norske almue, konkluderte Sundt med at fantene var etterkommere av folk som hadde innvandret flere hundre år tidligere. Sundt fremholdt at fantene var bevisst sin fjerne herkomst, hadde eiendommelige tradisjoner og et eget fremmed språk.[62]

Sundt henvist til Erik Pontoppidan som 100 år tidligere skrev at fant er folkenavn for en viss klasse av mennesker. Ifølge Sundt ble fant stort sett bare brukt om personer født som fant. Han skrev at fantene var gjenstand for mye mistillit, frykt og uvilje blant allmuen.[62]

Kjente romanifolkRediger

  • Ludvig Karlsen – norsk reisende, Evangelisenterets gründer.
  • Jim Karlsen – norsk romanisæl, vekkelsepredikant, gospelvokalist, countrysanger og svensk danseband.
  • Bob Hoskins – en av hans bestemødre var tysk rom,[66] britisk skuespiller.
  • Yul Brynner – Den Internasjonale Romaniunionens ærespresident fra 1977.[67]
  • Django Reinhardt – hollandsk sinti, gitarjazzens far.
  • Ron Wood – britisk rom («gypsy»),[68] gitarist i Rolling Stones.
  • Gabriel Werner Johansen – dansk-norsk rom. Romani Council Union (RCU)
  • Jan Jansen – norsk rom. Romani Cultura. Leder for den største romslekten i Norge.
  • Alex "Dolla" Karoli – «sigøynerkonge»[69]
  • Robert Rydberg – Romani-aktivist, romani historiker og kultur/tradisjons formidler. Ambassadør for World Roma Federation, foredragsholder, romani lingvistikk (rekonstruert den gamle Romanisel-dialekten som er en romanes variant med røtter i sanskritt, prakrit og andre indiske og persisk språk.)
  • Gustav og Roger Rydberg – Romanisæler med polsk herkomst. Roger Rydberg forfatter av blekken "Flyktning i eget land" en gjennomgang av romanifolkets historie og skjebne i Norge frem til i dag.
  • Elias Akselsen – norsk tater[35][34]/romani, sanger.
  • Jim Richard Hartmann – norsk-svensk romanisæl med rom-opphav. Romani-aktivist med spesialisering innenfor elleve ulike romanidialekter, studiespesialisering innen etnologi, biologi og historie.
  • Natalina Jansen – norsk romkvinne, leder arbeidsgruppen Norske roms historie, foredragsholder ved en rekke institusjoner og ansatt i voksenopplæringen på skullerudprosjektet ved Universitetet i Oslo. Referanseperson for HL-senterets gransking av norske roms historie.
  • Holger Gustavsen – Norsk tater eller romani. Leder i Taternes Landsforening siden 2005.

Liknende folkegrupperRediger

I en rekke europeiske land finnes vandrerfolk som har visse likhetstrekk med romanifolket. I mange tilfeller er disse gruppene etterkommere av romanifamilier som ble opptatt i lokale omstreifergrupper og mistet sin tilhørighet i romanifolket.[trenger referanse]

Disse gruppene kan ha mye til felles med romanifolket i levesett, men de snakker ikke mye romani og følger heller ikke romanikulturens skikker og uskrevne regler for etikk, moral og renhet.[trenger referanse]

I Tyskland finner man «jenischefolket», et omreisende folk av handelsmenn og håndverkere i Tyskland, Østerrike, Sveits og Frankrike. De snakker fra gammelt av jenischespråket. Dette folket har, i likhet med de norske taterne og romanifolket/sinti, vært utsatt for diskriminering av myndighetene i landene der de bor.[trenger referanse]

I de sørlige og sørvestlige deler av Norge finner vi et reisende folk, kalt «skøyere» eller «meltravere». De snakket tidligere «rodi», fulgte ikke romanikulturens skikker og oppfattet seg som et annet folk enn de norske tatere. De er av blandet opphav, og stammer antagelig fra norske omstreifere og tyske innflyttere. Skøyerne blir ofte feilaktig forvekslet med tatere, men blir ikke betraktet som verken tater eller romani. I nyere tid, etter voldsom diskriminering og forsøk på assimilering fra myndighetenes side, har de mistet mye av sin egenart.[trenger referanse]

Felles for disse folkegruppene er at

  • de har en nomadisk livsform som ligner romanikulturen,
  • de snakker ikke en form for romani,
  • de følger ikke romanifolkets særegne skikker og tradisjoner,
  • de blir ikke betraktet som en del av romanifolket,
  • de (fleste) hevder ikke å være en del av romanifolket.[trenger referanse]

AnnetRediger

  • Romanifolket mottok Raftoprisen i 1997. Prisen ble mottatt av Gabriel W Johansen (Riggo Topzy) og Ian Hancock.

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

  1. ^ a b c d e f g Mendizabal, Isabel; Lao, Oscar; Marigorta, Urko M.; Wollstein, Andreas; Gusmão, Leonor; Ferak, Vladimir; Ioana, Mihai; Jordanova, Albena; Kaneva, Radka (2012). «Reconstructing the Population History of European Romani from Genome-wide Data». Current Biology. 24. 22: 2342–2349. ISSN 0960-9822. doi:10.1016/j.cub.2012.10.039. Besøkt 2. mars 2021. «The Romani, the largest European minority group with approximately 11 million people [1], constitute a mosaic of languages, religions, and lifestyles while sharing a distinct social heritage. Linguistic [2] and genetic [3, 4, 5, 6, 7, 8] studies have located the Romani origins in the Indian subcontinent.» 
  2. ^ a b c d e f g h Bánfai, Zsolt; Ádám, Valerián; Pöstyéni, Etelka; Büki, Gergely; Czakó, Márta; Miseta, Attila; Melegh, Béla (10. september 2018). «Revealing the impact of the Caucasus region on the genetic legacy of Romani people from genome-wide data». PLOS ONE. 9 (engelsk). 13: e0202890. ISSN 1932-6203. PMC PMC6130880  Sjekk |pmc=-verdien (hjelp). PMID 30199533 Sjekk |pmid=-verdien (hjelp). doi:10.1371/journal.pone.0202890. Besøkt 2. mars 2021. 
  3. ^ Anne Minken: romanifolk i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 5. mars 2021 fra https://snl.no/romanifolk.
  4. ^ a b Castañeda, Heide (2015). «European Mobilities or Poverty Migration? Discourses on Roma in Germany». International Migration. 3 (engelsk). 53: 87–99. ISSN 1468-2435. doi:10.1111/imig.12166. Besøkt 4. mars 2021. 
  5. ^ a b Kóczé, Angéla (4. juli 2018). «Race, migration and neoliberalism: distorted notions of Romani migration in European public discourses». Social Identities. 4. 24: 459–473. ISSN 1350-4630. doi:10.1080/13504630.2017.1335827. Besøkt 4. mars 2021. «If migrants are perceived as Romani, then there is a great chance of being characterized in various ways, for instance, as ‘bogus asylum seekers’ (Guy, 2003; Molnar Diop, 2013), ‘ethno-tourist’, ‘asylum adventurers’ (Vašečka & Vašečka, 2003), ‘poverty migrants’, ‘intrusive beggars’ (Benedik, 2010), and ‘excessively mobile’, ‘nomadic’ (van Baar, 2011) and ‘welfare parasites’ (Kóczé & Trehan, 2009).» 
  6. ^ a b c d e f g h i Lone, Tone-Kristin (2000). Sigøynere: alternative livsverdener i en marginal bydel. Bergen: Forl. migrasjonslitteratur. ISBN 8299399173. 
  7. ^ a b c d e «Roma | people». Encyclopedia Britannica (engelsk). Besøkt 4. mars 2021. 
  8. ^ a b c d Bostan, Ionel; Pohoată, Ion (2013). «The dynamics of population of Indian origin in Romania and its current socio-economic implications». Current Science. 8. 104: 1016–1021. ISSN 0011-3891. Besøkt 3. mars 2021. 
  9. ^ a b c d e Pedersen, Brage Hammeren (2017). «Fanget i fortiden?». Norsk antropologisk tidsskrift. 02 (norsk). 28: 118–132. ISSN 1504-2898. doi:10.18261/issn.1504-2898-2017-02-04. Besøkt 3. mars 2021. 
  10. ^ a b c d Midtbøen, Arnfinn H.; Lidén, Hilde (2016). «Kumulativ diskriminering». Sosiologisk tidsskrift. 01 (norsk). 24: 3–26. ISSN 1504-2928. doi:10.18261/issn.1504-2928-2016-01-01. Besøkt 3. mars 2021. 
  11. ^ a b c d Klarić, Irena Martinović; Salihović, Marijana Peričić; Lauc, Lovorka Barać; Zhivotovsky, Lev A.; Rootsi, Siiri; Janićijević, Branka (2009). «Dissecting the molecular architecture and origin of Bayash Romani patrilineages: Genetic influences from South-Asia and the Balkans». American Journal of Physical Anthropology. 3 (engelsk). 138: 333–342. ISSN 1096-8644. doi:10.1002/ajpa.20933. Besøkt 2. mars 2021. «The Roma are the largest and poorest European minority whose cultural, linguistic, and biological identityis shaped by both internal mechanisms and interactions with host or majority populations. Unfortunately, these interactions have often taken the form of ethnic stigmatization, discrimination, and persecution of the Roma, as well as political, economic and cultural marginalization, or complete social exclusion.» 
  12. ^ Vassilev, Rossen (1. januar 2004). «The Roma of Bulgaria: A pariah minority». Global Review of Ethnopolitics. 2. 3: 40–51. ISSN 1471-8804. doi:10.1080/14718800408405164. Besøkt 7. mars 2021. 
  13. ^ Mark Braham og Matthew Braham. (2003) Romani Migrations and EU Enlargement: Reply to Critics and some Epistemological Considerations for Policy-making. Nationalities Papers 31:1, side 47-61.- https://doi.org/10.1080/09557570008400301
  14. ^ Mark Braham og Matthew Braham. (2003) Romani Migrations and EU Enlargement: Reply to Critics and some Epistemological Considerations for Policy-making. Nationalities Papers 31:1, side 47-61.- https://doi.org/10.1080/09557570008400301
  15. ^ Europakommisjonen: Roma inclusion in Romania - https://ec.europa.eu/info/policies/justice-and-fundamental-rights/combatting-discrimination/roma-eu/roma-inclusion-eu-country/roma-inclusion-romania_en
  16. ^ a b c Vermeersch, P. (2006). The Romani movement: Minority politics and ethnic mobilization in contemporary Central Europe (Vol. 4). Berghahn books, side 17.
  17. ^ a b Hajioff, Steve; McKee, Martin (1. november 2000). «The health of the Roma people: a review of the published literature». Journal of Epidemiology & Community Health. 11 (engelsk). 54: 864–869. ISSN 0143-005X. PMID 11027202. doi:10.1136/jech.54.11.864. Besøkt 8. mars 2021. 
  18. ^ Liégeois J-P, Gheorghe N.: Roma /Gypsies: A European minority. London: Minority Rights Group, 1995
  19. ^ Bengt Sandström, 2000: Ja Devlesa! Gå med Gud! – om romerna och Svenska kyrkan, side 25.
  20. ^ Hancock, Ian, 2002: We are the Romani people
  21. ^ Hazell, Bo, 2002: Resandefolket
  22. ^ Gotaas, Thor (2000). Taterne: livskampen og eventyret. Oslo: Andresen & Butenschøn. ISBN 8276940625. 
  23. ^ a b c d Karlsen, Ludvig (1993). Romani-folkets ordbok. [Kløfta]: ES grafisk. ISBN 8299236312. 
  24. ^ Schlüter, Ragnhild (1993). De reisende: en norsk minoritets historie og kultur. Oslo: Ad Notam Gyldendal. ISBN 9788241702594. 
  25. ^ Nasjonale minoritetar i Noreg: om statleg politikk overfor jødar, kvener, rom, romanifolket og skogfinnar. Departementet. 2000. 
  26. ^ a b c Romanifolket og det norske samfunnet: følgene av hundre års politikk for en nasjonal minoritet. Bergen: Fagbokforl. 2000. ISBN 8276746632. 
  27. ^ «Words not deeds». The Economist. 16. september 2010. ISSN 0013-0613. Besøkt 3. mars 2021. «The traditional word “Gypsy” is seen as pejorative by some and inaccurate by others though some Romanies robustly defend its use. Outsiders often use it to mean anyone with a traditional itinerant lifestyle (it retains that meaning in English law). It is now largely out of fashion, especially in bureaucratic circles where the favoured new term is “Roma”. Strangely in an age that prizes gender-neutral language, that is the literal plural of “Rom”, a Romany word meaning man or husband.» 
  28. ^ «Is using the word Gypsy racist or suitable material for a sketch show?». the Guardian (engelsk). 24. september 2009. Besøkt 3. mars 2021. 
  29. ^ Paulson, Michael (20. april 2018). «Term of Affection? Ethnic Slur? Theater Union Decides That ‘Gypsy’ Must Go. (Published 2018)». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 3. mars 2021. «To many, the word Gypsy, referring to Roma people who migrated from India centuries ago, is pejorative, no matter the context. “It is an ethnic slur,” said Carol Silverman, a professor of anthropology at the University of Oregon who describes herself as “ a non-Romany activist-scholar.”» 
  30. ^ a b c d e Rai, Niraj; Chaubey, Gyaneshwer; Tamang, Rakesh; Pathak, Ajai Kumar; Singh, Vipin Kumar; Karmin, Monika; Singh, Manvendra; Rani, Deepa Selvi; Anugula, Sharath (28. november 2012). «The Phylogeography of Y-Chromosome Haplogroup H1a1a-M82 Reveals the Likely Indian Origin of the European Romani Populations». PLOS ONE. 11 (engelsk). 7: e48477. ISSN 1932-6203. PMC 3509117 . PMID 23209554. doi:10.1371/journal.pone.0048477. Besøkt 1. mars 2021. 
  31. ^ a b Hancock, Ian (1. april 1997). «A Glossary of Romani Terms». The American Journal of Comparative Law. 2 (engelsk). 45: 329–344. ISSN 0002-919X. doi:10.2307/840853. Besøkt 7. mars 2021. 
  32. ^ a b c d e f g h Iovit̨ă, Radu P.; Schurr, Theodore G. (2004). «Reconstructing the Origins and Migrations of Diasporic Populations: The Case of the European Gypsies». American Anthropologist. 2 (engelsk). 106: 267–281. ISSN 1548-1433. doi:10.1525/aa.2004.106.2.267. Besøkt 4. mars 2021. 
  33. ^ «Stolt arv». NRK. 23. november 2010. Besøkt 22. februar 2018. 
  34. ^ a b «– Jeg flyttet 17 ganger før jeg fylte 10». Dagsavisen (norsk). 7. juni 2015. Besøkt 22. februar 2018. 
  35. ^ a b «Kjent taterartist utestengt fra taterfond». Dagbladet.no (norsk). 29. oktober 2010. Besøkt 22. februar 2018. 
  36. ^ «Laila Yrvum kaller seg tater». NRK. 19. september 2005. Besøkt 22. februar 2018. 
  37. ^ «Åge forteller om selvmordsforsøk i ny biografi». VG (norsk). 24.10.2011. Besøkt 22. februar 2018. 
  38. ^ a b c d Matras, Yaron (1. mars 2000). «Romani migrations in the post‐communist era: Their historical and political significance». Cambridge Review of International Affairs. 2. 13: 32–50. ISSN 0955-7571. doi:10.1080/09557570008400297. Besøkt 3. mars 2021. 
  39. ^ a b c Melegh, Bela I.; Banfai, Zsolt; Hadzsiev, Kinga; Miseta, Attila; Melegh, Bela (31. august 2017). «Refining the South Asian Origin of the Romani people». BMC Genetics. 1. 18: 82. ISSN 1471-2156. PMC 5580230 . PMID 28859608. doi:10.1186/s12863-017-0547-x. Besøkt 3. mars 2021. 
  40. ^ a b c d Gómez-Carballa, Alberto; Pardo-Seco, Jacobo; Fachal, Laura; Vega, Ana; Cebey, Miriam; Martinón-Torres, Nazareth; Martinón-Torres, Federico; Salas, Antonio (15. oktober 2013). «Indian Signatures in the Westernmost Edge of the European Romani Diaspora: New Insight from Mitogenomes». PLOS ONE. 10 (engelsk). 8: e75397. ISSN 1932-6203. PMC 3797067 . PMID 24143169. doi:10.1371/journal.pone.0075397. Besøkt 1. mars 2021. 
  41. ^ a b c Stevenson, Victor (1999). Språkenes vandringer: den vestlige verdens språk i tekst og bilder. Oslo: Grøndahl Dreyer. ISBN 8250425766. 
  42. ^ Ernst Håkon Jahr (redaktør), 1992, Language Contact: Theoretical and Empirical Studies, side 37-52.
  43. ^ frilansjournalist, Susanne Moen Stephansen (4. oktober 2007). «Skal redde romanispråket». forskning.no (norsk). Besøkt 8. mars 2021. 
  44. ^ Acton, Thomas, 1981, Surviving peoples: Gypsies
  45. ^ Imninalu: Myths, Hypotheses and Facts Concerning the Origin of Peoples: The True Origin of Roma and Sinti
  46. ^ Font-Porterias, Neus; Arauna, Lara R.; Poveda, Alaitz; Bianco, Erica; Rebato, Esther; Prata, Maria Joao; Calafell, Francesc; Comas, David (23. september 2019). «European Roma groups show complex West Eurasian admixture footprints and a common South Asian genetic origin». PLOS Genetics. 9 (engelsk). 15: e1008417. ISSN 1553-7404. PMC PMC6779411  Sjekk |pmc=-verdien (hjelp). PMID 31545809 Sjekk |pmid=-verdien (hjelp). doi:10.1371/journal.pgen.1008417. Besøkt 7. mars 2021. 
  47. ^ a b Toprak Karaman, Zerrin (1. april 2009). «Participation to the public life and becoming organized at local level in Romani settlements in Izmir». Land Use Policy. 2 (engelsk). 26: 308–321. ISSN 0264-8377. doi:10.1016/j.landusepol.2008.03.003. Besøkt 7. mars 2021. 
  48. ^ Isabel Mendizabal og 21 andre: "Reconstructing the Population History of European Romani from Genome-wide Data". Current Biology. 22 (24), 6 December 2012, side 2342–2349.
  49. ^ Takezawa, Yasuko (10. desember 2020). «Racialization and discourses of “privileges” in the Middle Ages: Jews, “Gypsies”, and Kawaramono». Ethnic and Racial Studies. 16. 43: 193–210. ISSN 0141-9870. doi:10.1080/01419870.2020.1745255. Besøkt 4. mars 2021. «he Gypsies are believed to have arrived in Wallachia c.12th century, and in Moldavia thereafter (Gheorghe 1983). There is general agreement among scholars that they arrived before the establishment of the Wallachian and Moldavian states and were treated as slaves from an early stage.» 
  50. ^ Karlsen, Ludvig (1993). Romani-folkets ordbok. [Kløfta]: ES grafisk. ISBN 8299236312. 
  51. ^ a b c d Brearley, M. (2001). The persecution of Gypsies in Europe. American Behavioral Scientist, 45(4), 588-599.
  52. ^ Stephansen, Susanne Moen (4. oktober 2007). «Skal redde romanispråket». forskning.no (norsk). Besøkt 8. mars 2021. «Taterne, eller tatarene, som de nedlatende ble kalt, kom til Norge en gang på 1500-tallet, etter at folket deres begynte å spre seg utover Europa fra en by nederst på Peloponnes i Hellas som ble kalt Lille-Egypt, uvisst av hvilke grunner. Derfra kommer nok navnet “gypsies” på engelsk og “gitanos” på spansk, kort for “egyptere”.»  linjeskift-tegn i |sitat= på plass 239 (hjelp)
  53. ^ The PatrinWeb Journal: Timeline of Romani (Gypsy) history
  54. ^ Tran, Mark (29. september 2010). «Roma expulsions: EU to start legal action against France». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 4. mars 2021. «Critics say France and other western European countries are unfairly targeting an ethnic minority and lumping together entire communities instead of handling the expulsions on a case-by-case basis. Up to 15,000 Roma live in France, according to the advocacy group Romeurope. The French authorities have no official estimate.» 
  55. ^ Arnvid Lillehammer: Valentin Olsen Blomsterberg - reisande eller soldat? Norsk slektshistorisk tidsskrift, 2018, side 159.
  56. ^ a b Rødsten, Sigurd (2013). «Rom i arkivet». Kirke og Kultur. 03 (norsk). 118: 331–344. ISSN 1504-3002. Besøkt 3. mars 2021. 
  57. ^ Hegtun, Halvor: Dystert minne om grusom tid
  58. ^ Dag og Tid, «Ei norsk tragedie», 20. februar 2015, s. 16.
  59. ^ Guri Hjeltnes: Den norske stat betalte Nazi-Tyskland for å transportere vekk norske rom, Dagbladet, 13. februar 2015.
  60. ^ Dag og Tid, 29. januar 2021, s. 14.
  61. ^ Hansen, Ståle (13. mars 2012). «Avvist av Norge – havnet i dødsleir». NRK. Besøkt 3. mars 2021. 
  62. ^ a b c d e f Bodil Stenseth (2000). Eilert Sundt og det Norge han fant. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205257493. 
  63. ^ a b Midbøe, Øyvind (1968). Eilert Sundt og fantesaken. Oslo: Universitetsforlaget. 
  64. ^ Flekstad, Kaspar (1949). Omstreifere og sigøynere: studier over fantefolkets opprinnelse : bidrag til nordisk kriminologi. Oslo: Aschehoug. 
  65. ^ Omstreiferne: deres situasjon og samfunnets hjelpetiltak for dem. NOU 1980: 42. Oslo: Universitetsforlaget. 1980. ISBN 8200705889. 
  66. ^ «Bob Hoskins dead: Goodbye to the geezer’s geezer». The Independent (engelsk). 30. april 2014. Besøkt 22. februar 2018. 
  67. ^ «Gypsies Appeal to U.N. for Aid And Protection of Civil Rights». The New York Times. 4. juni 1978. Besøkt 13. januar 2012.  (engelsk)
  68. ^ Cadwalladr, Carole (25. august 2007). «Interview: Ronnie Wood». the Guardian (engelsk). Besøkt 22. februar 2018. 
  69. ^ «Sigøynerdronningen Lola Karolis grav utsatt for hærverk». Aftenposten. 29. juni 2017. Besøkt 22. februar 2018. 

LitteraturRediger

Eksterne lenkerRediger