The Rolling Stones

rockeband fra England
(Omdirigert fra Rolling Stones)

The Rolling Stones er et britisk rockeband dannet i 1962 av Brian Jones, Mick Jagger, Keith Richards, Ian Stewart, Dick Taylor og Mick Avory. Ikke lenge etter ble Taylor og Avory erstattet av Charlie Watts og Bill Wyman. I mai 1963 ble Stewart kastet ut av gruppen fordi manageren mente han ikke hadde det rette utseendet.[23]

The Rolling Stones
Rolling Stones bow post-show 22 May 2018 in London (41437870275).jpg
Utmerkelser
15 oppføringer
Rock and Roll Hall of Fame (1989), Grammy Lifetime Achievement Award (1986), Grammy Lifetime Achievement Award (1985), Juno Award for International Entertainer of the Year (1991), Michael Jackson Video Vanguard Award (1994), Grammy Award for Best Rock Album (1994), Grammy Award for Best Music Video (1994), MTV Video Music Award for Best Visual Effects (1995), MTV Video Music Award for Best Cinematography (1995), Grammy Hall of Fame Award (1997), Grammy Hall of Fame Award (1998), Grammy Hall of Fame Award (1998), Grammy Hall of Fame Award (2004), Grammy Hall of Fame Award (2011), Grammy Hall of Fame Award (2013)Rediger på Wikidata
OpphavDartford, Storbritannia (1962)
SjangerRock,[1][2][3] bluesrock,[4] psykedelisk rock,[5][6][7] urpunk,[8][9] rhythm and blues,[10][11] countryrock,[12][13] rock and roll,[14][15] hardrock,[16][17] country,[18][19] blues[20][21][22]
Aktive år1962
PlateselskapPolydor Records, Columbia, Atlantic, Virgin, WMG, ABKCO Records, Rolling Stones Records, Decca Records, Interscope, London
InnflytelseThe Beatles, Robert Johnson, Chuck Berry, Elmore James, Muddy Waters, John Lee Hooker
Nettstedhttps://rollingstones.com
IMDbIMDb
Medlemmer
Mick Jagger
Keith Richards
Ronnie Wood
Tidligere medlemmer
Charlie Watts
Bill Wyman
Mick Taylor
Brian Jones
Ian Stewart
Notable verk
(I Can't Get No) Satisfaction, Paint It Black, Jumpin' Jack Flash, Honky Tonk Women, Get Off of My Cloud, Angie, Miss You, Ruby Tuesday

Gruppen var i begynnelsen inspirert av amerikansk rhythm & blues og tok navnet sitt fra en av Muddy Waters' låter, «Rollin' Stone». De startet som et coverband. Men utover i 1964 og 1965 begynte Jagger og Richards å skrive egne låter. Fra og med januar 1965 er alle singlene skrevet av dem, og fra 1966 også albumsporene.

Med singelen «(I Can't Get No) Satisfaction», utgitt i mai 1965, fikk gruppen sin første nummer én-låt og slo gjennom for fullt i USA.

Gruppens manager, Andrew Loog Oldham var ansvarlig for bandets image som et rufsete svar på The Beatles. Han var også ansvarlig for at pianisten Ian Stewart havnet i bakgrunnen, fordi han angivelig ikke skal ha passet inn i gruppens image. Stewart fortsatte likevel å spille med gruppen, både på plater og konserter, helt frem til sin død i 1985.

The Rolling Stones har fra 1964 vært et av de mest innflytelsesrike bandene innen rocken.

HistorieRediger

1962–1967Rediger

The Rolling Stones ble startet som resultat av at Brian Jones satte inn en annonse i bladet Jazz News i mai 1962, en annonse Ian Stewart svarte på.[23] Noen dager senere ble de gamle skolekameratene Mick Jagger og Keith Richards med. De hadde gått på barneskole sammen, men hadde mistet kontakten. Da de tilfeldigvis møttes igjen på en togstasjon i 1961, ble Richards fascinert av platene som Jagger holdt i hånden.[24] Det var Brian Jones som fant på band-navnet, som han hentet fra Muddy Waters' låt «Rolling Stone» fra 1950 og fra en verslinje i sangen «Mannish Boy». Dette skjedde over telefonen, da Jones skulle sette inn en annonse i Jazz News.[25] Tidlig i karrieren spilte The Rolling Stones coverlåter av kjente artister som Chuck Berry, Bo Diddley, Screamin' Jay Hawkins, Muddy Waters, Larry Williams og Howlin' Wolf. De utvalgte sangene var hentet fra mange ulike sjangere: blues, rhythm and blues, country og rock.

Bandets første album ble utgitt i 1964 under navnet The Rolling Stones i Storbritannia, men som England's Newest Hit Makers i De forente stater. Albumet inneholdt låter som «Route 66» (originalt en Nat King Cole-låt, men det er Chuck Berrys versjon som ligger til grunn for Stones' innspilling), «I Need You Baby (Mona)» (Bo Diddley) og «Carol» (Chuck Berry). «Tell Me (You're Coming Back)» er den eneste låten på albumet som er signert Jagger/Richards. Enkelte låter var imidlertid signert Nanker Phelge, som var pseudonymet bandet brukte når låtene var laget av gruppen som helhet.[26]

Albumet The Rolling Stones ble en umiddelbar suksess i Storbritannia og ble et av de mest solgte albumene i 1964. Førsteplassen på hitlistene ble beholdt i hele 12 uker.[27] I USA havnet England's Newest Hit Makers på 11. plass på hitlistene og solgte til gullplate.

Gruppen gav ut flere album de neste årene, både i Storbritannia og USA, alle med stor suksess. I 1965 kom Out of Our Heads, som skulle bli deres siste album i Storbritannia som hadde et flertall av coverlåter. Den amerikanske utgivelsen av albumet inneholdt også slageren «(I Can't Get No) Satisfaction», som nådde førsteplassen på hitlistene både i Storbritannia, USA og Norge. I Storbritannia ble den kun utgitt som singel, fordi det på denne tiden ikke var vanlig å gi ut låter både som singel og på album.

24. juni 1965 spilte The Rolling Stones i Messehallen på Sjølyst i Oslo.[28]

Da albumet Aftermath kom ut i 1966, besto det kun av egenproduserte låter. Albumet ble en suksess, og tidsskriftet Rolling Stone kåret i 2002 albumet til det 108. beste albumet noensinne.[trenger referanse]

På denne tiden hadde det allerede begynt å slå sprekker i samholdet i bandet. Mens Brian Jones i starten fremsto som «leder» i gruppen, overtok ut over på 60-tallet Mick Jagger og Keith Richards mer og mer denne rollen, da de begynte å skrive egne låter med stor suksess. Jones følte seg tilsidesatt og henfalt etter hvert til narkotikamisbruk. At Richards innledet et forhold til Jones' kjæreste, Anita Pallenberg, hjalp heller ikke på samarbeidsklimaet.

Etter hvert ble narkotikamisbruk vanligere i bandet. I 1967 ble Keith Richards tiltalt for å ha tillatt bruk av narkotika i hjemmet sitt, mens Mick Jagger ble tiltalt for besittelse av amfetamin-tabletter. De ble dømt til henholdsvis tolv og fire måneders fengsel. Dommene ble imidlertid anket, og begge Stones-medlemmene slapp å sone.

Samme år gav bandet ut albumet Their Satanic Majesties Request, som var et forholdsvis utypisk Rolling Stones-album. Albumet var inspirert av psykedelisk rock. Det huskes kanskje spesielt for at det er den eneste gangen Bill Wyman fikk med en av sine låter på et Rolling Stones-album. «In Another Land» var hans komposisjon, og han sang også låten på utgivelsen. Man kan også høre John Lennon og Paul McCartney synge i låten «Sing This All Together (See What Happens)» (som ikke må forveksles med «Sing This All Together» fra samme album). Their Satanic Majesties Request ble ingen stor suksess, til tross for at det nådde tredjeplass på hitlistene i Storbritannia og andreplass i De forente stater.

1968–1972Rediger

 
Gruppen på Fornebu 1965.

Singelen «Jumpin' Jack Flash» er fortsatt en av Stones' mest kjente låter. I 1968 ga de også ut Beggars Banquet, som regnes blant de ypperste av bandets utgivelser. På albumet finnes «Sympathy for the Devil» og «Street Fighting Man». Beggars Banquet ble Brian Jones' siste hele album. Han fikk sparken under innspillingen av Let It Bleed året etter og døde kort tid senere. Mick Taylor tok over hans plass. Da Let It Bleed kom ut i slutten av 1969, spilte både Jones og Taylor på to låter hver. Albumet inneholdt den første låten der Keith Richards var hovedvokalist på en hel låt – «You Got the Silver». Siden har Richards sunget minst én låt på alle studioalbumene, med unntak av Sticky Fingers. Let It Bleed ble en suksess både i Storbritannia og i De forente stater, og albumet regnes i dag som et av Stones' beste.

Sticky Fingers, som kom ut i 1971, ble Mick Taylors første hele album som gitarist. Også dette albumet fikk svært god respons, både fra kritikere og publikum. Åpningssporet «Brown Sugar» er en av de mest kjente Rolling Stones-låter, og det er også en av dem som spilles mest på konserter. Mick Taylor hadde en aktiv rolle på dette albumet, kanskje spesielt på låten «Can't You Hear Me Knocking». Han ble likevel ikke kreditert som låtskriver på noen av låtene.

Dobbeltalbumet Exile on Main St. regnes av mange som bandets beste, og i 2002 kåret bladet Rolling Stone albumet til det 7. beste albumet noensinne. Det lå på topp på hitlistene i de fleste land rundt om i verden.

1973–1977Rediger

The Rolling Stones klarte ikke å følge opp suksessen fra Exile on Main St. I 1973 kom albumet Goats Head Soup, men det slo ikke helt an. Det huskes kanskje best for låten «Angie», som ble hevdet å omhandle David Bowies kone, men som var tilegnet Keith Richards' kjæreste, Anita Pallenberg.

Stones turnerte utstrakt i denne perioden.

Det neste albumet, It's Only Rock 'n Roll, kom i 1974. Det skulle vise seg å bli Mick Taylors siste album. Han trakk seg kort tid før innspillingen av Black and Blue startet, og innspillingen av dette albumet fungerte samtidig som audition for å finne Taylors erstatter. Valget falt til slutt på Ron Wood fra The Faces. Heller ikke dette albumet ble noen stor suksess, enda Stones forble populære gjennom hele 70-tallet.

Da Wood begynte å spille med The Rolling Stones i april 1975, var han fortsatt et medlem av The Faces. Dette bandet sluttet å spille året etter, og Wood ble kunngjort som fast medlem av Stones den 20. mai 1976

I 1977 kom Keith Richards igjen i problemer med styresmaktene, da han ble arrestert i Toronto og tiltalt for besittelse av heroin.[29] Saken dro ut i ett år, men Richards slapp til slutt unna med å bli dømt til en betinget fengselsstraff på ett år samt spille en konsert til inntekt for veldedighet.[30]

1978–1981Rediger

Albumet Some Girls ble en enorm suksess, og fikk svært gode kritikker i pressen. Det var inspirert av strømningene i musikken på denne tiden, spesielt disco (på åpningssporet «Miss You») og punkrock (spesielt «Respectable» og «Lies»).

Ron Wood og Keith Richards hadde utviklet et samspill der de byttet på å spille rytme- og leadgitar. Spesielt kom dette godt til syne i balladen «Beast of Burden». Mick Jagger hadde også lært seg å spille gitar i løpet av 1970-årene, slik han eksempelvis gjør på «Respectable».

«Miss You» ble den største slageren fra Some Girls, og havnet på henholdsvis første- og andreplass i USA og Storbritannia. Også «Beast of Burden», «Respectable» og «Shattered» ble utgitt som singler og fikk gode mottakelser, om enn ikke like god som «Miss You».

Some Girls ble fulgt opp i samme stil av Emotional Rescue i 1980. Albumet ble en kommersiell suksess, men ble samtidig kritisert for å være et forsøk på å kopiere det foregående albumet. Til tross for kritikken ble albumet det første Stones-albumet etter Goats Head Soup som toppet albumlisten i Storbritannia.

Tattoo You kom ut året etter og fikk langt bedre kritikk. Det består primært av låter som ble til overs i tidligere innspillinger, enkelte helt tilbake til Goats Head Soup i 1973. Åpningssporet «Start Me Up» ble utgitt som singel en uke før albumet og fikk en svært god mottakelse. Dette bidro i stor grad til at Tattoo You beholdt førsteplassen på albumlisten i USA i ni uker. Også «Waiting on a Friend» og «Hang Fire» kom inn på Topp 20-listen i USA. «Start Me Up» er fortsatt en av de mest populære Stones-låtene.

1982–1999Rediger

Etter Tattoo You fulgte en nedtur for The Rolling Stones. Mick Jagger og Keith Richards hadde et anstrengt forhold, og Ron Woods narkotikaproblemer var også en belastning for bandet. Da Jagger inngikk en lukrativ avtale med plateselskapet om å gi ut soloalbum, følte Richards at Jagger var illojal, og forholdet deres forverret seg ytterligere.

Bandets første utgivelse etter Tattoo You mottok likevel gode kritikker. Albumet Undercover ble utgitt i 1983, men ble ingen publikumssuksess. Utover på 1980-tallet ble det tydelig at Jaggers solokarriere gikk utover bandet. Da Dirty Work kom ut i 1986, var det Keith Richards som sto bak mye av materialet. Albumet ble ingen suksess, og Jagger ville ikke dra på turné i forbindelse med utgivelsen fordi han heller ville arbeide med sin andre soloplate, mens Charlie Watts var til behandling for alkoholproblemene sine.

I 1989 samarbeidet imidlertid Jagger og Richards igjen om albumet Steel Wheels. Det fikk jevnt over gode kritikker og oppnådde andre- og tredjeplass på hitlistene i henholdsvis Storbritannia og USA. I Norge havnet det på førsteplass på VG-listen. Oppturen fortsatte samme år da bandet ble innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame. Platen ble fulgt opp med Steel Wheels/Urban Jungle-turneen i 1989 og 1990, da bandet også spilte på Valle Hovin stadion i Oslo den 6. og 7. august 1990.

I 1993 trakk Bill Wyman seg, og bandet valgte å fortsette som kvartett. Darryl Jones har spilt bass mer eller mindre fast siden, men har aldri fått status som fullverdig Stones-medlem. Han spilte bass på Voodoo Lounge, som kom ut i 1994, men da Bridges to Babylon kom i 1997, hadde Doug Wimbish tatt over. Jones kom imidlertid tilbake til den påfølgende turneen.

Både Voodoo Lounge og Bridges to Babylon fikk god respons fra kritikere og publikum. Under begge turneene spilte bandet på Valle Hovin stadion i Oslo, henholdsvis 9. juni 1995 og 2. august 1998. Den førstnevnte turneen ble imidlertid klart best mottatt. Både «You Got Me Rocking», «Out Of Tears» og «I Go Wild» ble radioslagere etter utgivelsen, og albumet vant i 1995 en Grammy-pris for beste rockealbum. Mange vil hevde at det er gruppens beste album siden Tattoo You. Bridges to Babylon solgte godt i Norge, og ble det foreløpig siste av gruppens album som nådde førsteplass på VG-listen.

2000–2010Rediger

I 2005 – åtte år etter Bridges to Babylon – lanserte bandet omsider et nytt album. A Bigger Bang ble godt mottatt av både kritikere og publikum, og regnes av mange som det beste siden Tattoo You i 1981. Likevel ble det ikke noen kommersiell suksess, noe heller ingen andre album etter Tattoo You er blitt. Albumet ble likevel nominert til Grammy i kategorien «Årets rockealbum». Ingen av singlene nådde høyt opp på hitlistene. I forbindelse med utgivelsen av det nye albumet la bandet også ut på en ny verdensturné, der de blant annet kom til Bergen for første gang i 2006.

Rolling Stones' offisielle nettsider meldte den 8. mai 2006 at Europa-turneen vil bli utsatt fordi Keith Richards trengte tid til å komme seg etter en hjerneoperasjon. Richards hadde blitt skadet da han falt ned fra et palmetre 27. april, mens han og Ron Wood plukket kokosnøtter på Fiji. Muligens skjedde ulykken i stedet i forbindelse med vannscooter-kjøring, begge årsaker har blitt oppgitt. Richards ble utskrevet fra sykehuset 11. mai, men det ble opplyst at han skulle oppholde seg på Fiji en stund slik at han kunne bli fulgt opp medisinsk der.[31] Opprinnelig skulle europaturneen startet i Barcelona allerede 27. mai 2006.[32]

Under den forlengede europaturneen som startet i 2006, spilte bandet på Valle Hovin stadion i Oslo den 8. august 2007.

Charlie Watts døde 24. august 2021.[33]

Konserter i NorgeRediger

 
The Rolling Stones, konsert i Messehallen på Skøyen, 1965.
  • 24. juni 1965, Messehallen, Oslo (klokken 18:30)
  • 24. juni 1965, Messehallen, Oslo (klokken 21:00)
  • 6. august 1990, Valle Hovin stadion, Oslo
  • 7. august 1990, Valle Hovin stadion, Oslo
  • 9. juni 1995, Valle Hovin stadion, Oslo
  • 2. august 1998, Valle Hovin stadion, Oslo
  • 1. september 2006, Koengen, Bergen
  • 8. august 2007, Valle Hovin stadion, Oslo
  • 26. mai 2014, Telenor Arena, Bærum

PlateutgivelserRediger

MedlemmerRediger

Dagens medlemmerRediger

Tidligere medlemmerRediger

Viktige bidragsytereRediger

  • Darryl Jones – mer eller mindre fast bassist siden Bill Wyman gav seg i 1992. Likevel har han aldri fått status som fullverdig Rolling Stones-medlem.
  • Bobby Keys – spilte saksofon på flere innspillinger og konserter på 60- og 70-tallet. Deltok også på verdensturneen i 2006.
  • Blondie Chaplin- backing musician 97-03
  • Andrew Loog Oldham- Produsent og manager for bandet fra 1963 til 1968
  • Jimmy Miller- Plateprodusent som produserte: Beggars Banquet(1968), Let It Bleed (1969), Sticky Fingers (1971), Exile On Main Street (1972), Goats Head Soup (1973). Mange av disse utgivelsene har blitt vurdert som noe av det beste bandet har lagd. 

ReferanserRediger

  1. ^ http://www.bbc.co.uk/news/entertainment-arts-26512226.
  2. ^ http://www.purevolume.com/XanderandThePeacePirates.
  3. ^ http://hangout.altsounds.com/news/125120-york-dolls-dancing-high-heels-album-march.html.
  4. ^ http://www.musicomh.com/reviews/albums/family-rain-volcano.
  5. ^ http://shop.midimusic.de/midifile-rolling-stones-2000-lightyears-from-home-a4060.html.
  6. ^ http://cleorecs.com/store/shop/stoned-a-psych-tribute-to-the-rolling-stones-lp/.
  7. ^ http://www.cdbaby.com/cd/lostsoulsvol2.
  8. ^ http://www.gigbill.com/artist/the_rolling_stones/.
  9. ^ http://www.cdbaby.com/cd/theyears.
  10. ^ http://www.telegraph.co.uk/culture/culturenews/8065721/Keith-Richards-Mick-Jagger-has-been-unbearable-since-1980s.html.
  11. ^ http://www.contactmusic.com/discovery/music/discoveryx21x07x09.
  12. ^ http://www.senscritique.com/liste/l_art_de_bousculer_les_tabous_cover_shocking/325565.
  13. ^ http://shop.midimusic.de/midifile-rolling-stones-dead-flowers-a26614.html.
  14. ^ http://www.npr.org/blogs/talk/2008/06/a_toast_using_every_word_to_ge.html.
  15. ^ http://www.tandfonline.com/doi/full/10.1080/03007760903142889.
  16. ^ http://www.allmusic.com/artist/nashville-pussy-mn0000316536/related.
  17. ^ http://www.cdbaby.com/cd/blastpeter.
  18. ^ http://www.billboard.com/articles/news/5940685/rolling-stones-charlie-watts-plays-gig-at-australian-jazz-club-watch.
  19. ^ http://www.billboard.com/photos/1484073/rolling-stones-photos-50-and-counting-tour-2012.
  20. ^ http://musicfeeds.com.au/features/zeahorse/.
  21. ^ http://www.npr.org/2012/11/29/166114425/turning-up-the-volume-on-the-electric-blues.
  22. ^ http://www.bbc.co.uk/music/reviews/q5jw.
  23. ^ a b «Ian Stewart: the sixth Rolling Stone». The Independent (engelsk). Besøkt 19. april 2016. «He was 23 when he saw an advertisement in Jazz News on 2 May 1962, inviting musicians to join a rhythm'n'blues group. Stewart found himself auditioning with a blond guitarist called Brian Jones. They clicked, and decided to form a band. Days later, they were joined by a singer, Mick Jagger, and a lean-faced guitarist called Keith. With Dick Taylor and Mick Avory on bass and drums, they called themselves The Rollin' [sic] Stones; and debuted at London's Marquee Club on 12 July 1962.» 
  24. ^ «Anniversary of Mick Jagger and Keith Richards Dartford meeting - BBC News». BBC News (engelsk). Besøkt 19. april 2016. 
  25. ^ Beast, The Daily. «Speed Read: 11 Juiciest Bits From Philip Norman’s Biography of Mick Jagger». The Daily Beast. Besøkt 19. april 2016. 
  26. ^ «Who/What is Nanker Phelge?». Rollingtimes.org. Arkivert fra originalen 3. mars 2016. Besøkt 19. april 2016. 
  27. ^ Churchill, Michael (1. september 2013). «British Albums Chart - All Time Top 1000» (engelsk). Lulu.com. Besøkt 19. april 2016. 
  28. ^ «The Rolling Stones tilbake til Fornebu». www.dagsavisen.no. Besøkt 19. april 2016. 
  29. ^ «Keith Richards Meets the Mounties and Faces the Music». Rolling Stone. Besøkt 19. april 2016. 
  30. ^ «Keith Richards Guilty — But Free». Rolling Stone. Besøkt 19. april 2016. 
  31. ^ Keith Richards leaves hospital Irish Examiner, 11. mai 2006
  32. ^ Keith Richards Recovering From Surgery Arkivert 20. mai 2006 hos Wayback Machine. The Rolling Stones' offisielle nettsted, 8. mai 2006
  33. ^ «Charlie Watts: Rolling Stones drummer dies at 80» (engelsk). BBC. 24. august 2021. Arkivert fra originalen 24. august 2021. Besøkt 24. august 2021. 

Eksterne lenkerRediger