Fortinning
Fortinning av kobberkar brukes for å hindre forgiftning ved matlaging, for å hindre rust på gjenstander av blikk og for å gi metallgjenstander en blankere overflate.
Kobber holder seg godt i ren, tørr luft, men i fuktig klima dannes et belegg av kobbersalter. Metallet får da først en sort og senere en grønn overflate. Det er dette vi kaller irr. Men omdannelsen til irr skjer bare i et tynt lag på overflaten som så legger som et beskyttende lag over gjenstanden. Dette er årsaken til at kobber har funnet så stor anvendelse til taktekking, takrenner og skipshud. Men irret er giftig, og de aller fleste kobbergjenstander som ble brukt i husholdningen er derfor fortinnet innvendig for å hindre danning av irr.
Før fortinning gjøres kjelen ren med en beis av oppkokt vann tilsatt litt salt og saltsyre. Så smøres den inn med loddevann. Her brukes saltsyre utbrent i sink. (Saltsyre som det er lagt så mye sink i at den slutter å koke.) Loddevannet gnis godt ut med en fille av ren ull, og så helles smeltet tinn i kjelen. Kjelen snus rundt slik at tinnet legger seg rundt det hele, og er det en kaffekjel helles så det tinnet som er til overs ut gjennom tuten. Ikke alle var kobberslagere var kjent for å lage like god fortinning. årsaken var nok at noen blandet inn litt bly, mens rent tinn ga det beste resultatet.
Ved bruk av gjenstandene kunne fortinningen bli slitt, og fortinningen måtte derfor fornyes med jevne mellomrom. Var det langt til nærmeste kobberslager kunne de overlate dette arbeidet til en bygdesmed eller til omreisende romanifolk som ofte drev med slikt arbeid, og mange fortinnet også kobbertøyet selv.
Litteratur rediger
- Østby, Jon Birger (1982): Gammelt kobber. Oslo. ISBN 82-7003-032-5