Tater
Tater eller de reisende er i dag personer som hører til en (omreisende) folkegruppe med norsk romani som nedarvet språk.[1] Knytningen mot romani er beskrevet i artikkel Skandinaviske romanifolk. Begrepet tater er omstridt og regnes i hele Skandinavia, men særlig i Sverige (i den svenske formen tattare) siden slutten av 1900-tallet som et rasistisk uttrykk.
Bruken av ordene «tater» og «reisende» rediger
Tidligere var betegnelsen «tater»
- personer i visse grupper som levde i utkanten av samfunnet og livnærte seg av håndverk, småhandel og til dels tigging.[1]
- brukt nokså vidt om folk som kom østfra eller om folk fra Asia i sin alminnelighet.[2]
For å skille de reisende fra den øvrige norske befolkningen, viste Arnvid Lillehammer særlig til forestillingen om et felles opphav, giftermålsmønsteret med mye inngifte, nomadisk livsstil med stadig reising, særpregede yrker som hesteskjæring, kobber- og messingarbeid, vevskei- og kammakeri, og et eget språk.[3]
En lov fra 1584 slo fast at tatere ikke fikk ta opphold i Norge, men at lensherrene hadde plikt til å jage dem. Ble de pågrepet, skulle de idømmes ett års straffarbeid og deretter jages av landet. Bønder som fikk i oppgave å jage omstreifere, ble kalt «stodderkonger» og er kjent fra Østlandet.[4]
«Reisende» brukes som gruppebetegnelse av hele gruppa, mens gruppenavnet «tater» er omstridt. Det dreier seg nok opprinnelig om et eksonym (et gruppenavn brukt av storsamfunnet), men kilder så langt tilbake som til 1600-tallet, viser at «tater» også ble brukt som egenbetegnelse. I dag oppfatter mange «romani» som nedsettende og stigmatiserende. Andre endonymer (egenbetegnelser) er «tavring», «vandring» («vandriar»), «romano» eller «rommano». Fra storsamfunnets side har svært nedsettende termer som blant annet «fant» og «splint» ofte blitt brukt. Særlig fra slutten av 1800-tallet til 1980-årene ble begrepet «omstreifer» brukt fra myndighetenes side, som også er sett på som svært nedsettende.[2]
Teorier om opphavet rediger
Det er mange teorier om opphavet til taterne i Norge:[5]
- de er utskilt fra det fastboende samfunnet, folk som av sosiale, økonomiske eller andre årsaker tok landeveien fatt.
- de er etterkommere av soldatfamilier fra Tyskland, Russland, Skandinavia eller andre områder, som etter krigene på 1500- og 1600-tallet ikke ble fastboende, men reiste rundt som håndverkere.
- de er etterkommere av reisende stammer fra India. De er den nordligste av romanifolkene i Europa, hvorav «rom» (eller «romá») utgjør en av flere grupper.
Arnvid Lillehammer mente at de reisende i Norge kan føres tilbake til en eller flere grupper av rom, som kom hit på 1500-tallet. Det er flere eksempler på at de fikk tilsig fra fastboende og fra soldater opp gjennom generasjonene. De har derfor slektsrøtter til ulike grupper.[5]
Referanser rediger
- ^ a b Bokmålsordboka: Tater, besøkt 6.3.2019.
- ^ a b (no) «Tater» i Store norske leksikon
- ^ Arnvid Lillehammer: «Kari med kjeften, Per hesteskjerar og slektstilhøva deira: endogami som etnisk markør hos det reisande folket?» Norsk slektshistorisk tidsskrift, 2007, side 4.
- ^ Hilde Sandvik og Geir Atle Ersland: Norsk historie (s. 224), Samlaget, Oslo 2008, ISBN 978-82-521-5182-4
- ^ a b Arnvid Lillehammer: «Valentin Olsen Blomsterberg - reisande eller soldat?» Norsk slektshistorisk tidsskrift, 2018, side 159.
Eksterne lenker rediger
- (no) «Tater» i Store norske leksikon