Åpne hovedmenyen

Lensherre er et begrep som brukes på litt ulikt vis. I en mer teknisk, historiefaglig forstand kan lensherre betegne herren som har mottatt og styrer over områder forlent ham av konge, fyrste eller annen med suveren myndighet til eiendom i føydalsamfunnet - jamført med det engelske begrepet seigniory. I denne forstanden, synonym til vassal, har man brukt begrepet lensherre om den som fikk besitte voldsmakt og eiendomsrett på vegne av en mer suveren figur, mer eller mindre uavhengig av hva for titler lensherren i ulike utgaver av føydalsamfunnets privilegiumshierarki har båret, være seg greve, markgreve, baron, friherre, lensmann. En lensherre var mottager av privilegier og kunne også gi visse privilegier innenfor området han var forlent, for eksempel på bakgrunn av krigsinnsats.[1] Lensmottageren fikk enkelte råderetter og inntekter fra landområdet, men var samtidig også forpliktet til å stille med soldater, kreve inn skatt fra undersåttene, for kongen, fyrsten e.l. samt til seg og sitt hus. Dette systemet er en av grunnpillarene i føydalsamfunnet som ble den rådende formen for økonomisk system i Europa i middelalderen, særlig knyttet til gjenopprettelsen av Vestromeriket, det vil si det opprinnelige Frankerriket til Karl den Store; hvoretter vi ser konsolidering av makt og samling av riker, mer i retning av nasjoner, enn de mer semi-nomadiske konføderasjonene som var vanlig før føydalismens gjennombrudd. Norge ble i så måte samlet til et rike under Kong Harald Hårfagre før England, under Kong Aðalsteinn, før Danmark, under Kong Gorm den gamle, før Sverige, under Kong Erik Seiersæl og før Polen, under Kong Bolesłav den Modige.

I norsk og dansk historievitenskap betegner imidlertid lensherre også en tidsspesifikk tittel med en viss evolusjon. Derfor blir betegnelsen lensherre og lensmann blandet sammen (med rette og urette). Lensmannstittelen overlevde overgangen fra føydalsamfunnet til kapitaleiersamfunnet, den moderne nasjonalstaten, hvorpå voldsmakten ble monopolisert i politi og lensmannsvesenet. Etter borgerskapets revolusjoner, og avskaffelsen av aristokratiet, ble etterhvert prinsippet om et klart skille mellom militæret, som har til formål å forsvare riket fra ytre fiender, og politi og lensmannsvesenet som skal forsvare riket mot indre fiender, altså håndtere lov og orden innenriks, tydeliggjort, ettersom samfunnsvitenskapene og idealet om folkeopplysning som premiss for demokrati ble utviklet. Lensmannen fikk med andre ord heretter håndteringen av voldsmakten som sitt spesifikke samfunnsoppdrag. Han var ikke lenger eneveldets øverste myndighet i den forlente regionen. At det finnes en kontinuitet fra de tradisjonelle bondelensmennene som kan spores tilbake til minst slutten av 1200-tallet, som politietaten selv hevder, til de moderne lensmenn (jf. politi- og lensmannsetaten) er med andre ord en omfattende diskurs. Den må forstås på bakgrunn av dype samfunnsendringer, knyttet til overgangen fra konføderale sammenslutninger av ulike stammesamfunn, mer og mindre bofaste, til utviklingen av det europeiske føydalsamfunnet som utviklet seg i etapper; og igjen videre gjennom overgangen til den moderne organiseringen av samfunnet og distribusjonen av samfunnsoppgaver gjennom lønnede yrkesgrupper.

ReferanserRediger

KilderRediger