Pfalzgreve var en høy embedsmann, tilsvarende lensfyrste,[1] i de frankiske og tyske kongenes tjeneste. Han var kongens stedfortreder og forvalter av en pfalz (latin palatium, palass), det vil si en kongsgård der kongene allerede fra karolingisk tid oppholdt seg og utøvet sine funksjoner som dommere.

De syv kurfyrster velger Henrik 7. (1278-1313) til konge.
Kurfyrstene kjennes på sine våpenskjold. Fra venstre erkebiskopene fra Köln, Mainz og Trier, pfalzgreven ved Rhinen, hertugen av Sachsen, markgreven av Brandenburg og kongen av Böhmen.

Tittelen «pfalzgreve» tilkom senere medlemmer av fyrsteslekten i pfalzgrevskapet ved Rhinen.

Referanser rediger