Åpne hovedmenyen

Bernhard Fischer-Schweder

Bernhard Fischer-Schweder
Født12. januar 1904
Spandau
Død28. november 1960 (56 år)
Hohenasperg
Beskjeftigelse Offiser
Parti Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei
Nasjonalitet Det tyske keiserrike, Nazi-Tyskland, Vest-Tyskland
Medlem av Sturmabteilung, Schutzstaffel
Utmerkelser NSDAPs partimerke i gull

Bernhard Fischer-Schweder (født 12. januar 1904 i Spandau, Tyskland, død 28. november 1960 i Hohenasperg fengsel ved Ludwigsburg[1]), var en tysk SS-Oberführer og Kriminalrat. Under andre verdenskrig medvirket han i Einsatzkommando Tilsit, som i 1941 drepte flere tusen jøder i Litauen. Fischer-Schweder ble i 1958 tiltalt ved Einsatzkommandoprosessen i Ulm (Ulmer Einsatzkommando-Prozeß) og ble dømt til ti års fengsel. Einsatzgruppesakene i Ulm omfattet også ni andre tiltalte og var en de største og mest omtalte ført for vesttysk domstol. Etter dommen mot Fischer-Schweder og de ni andre ble Zentrale Stelle der Landesjustizverwaltungen zur Aufklärung nationalsozialistischer Verbrechen opprettet høsten 1958, med Erwin Schüle som første leder.[2] Schüle oppdaget at ingen tidligere hadde blitt straffeforfulgt for Holocaust i Litauen og han satte seg som mål at saken mot de ti skulle settes i sammenheng med drapene på 200 000 litauiske jøder.[3]

BakgrunnRediger

Fischer-Schweder ble i 1925 medlem av Sturmabteilung (SA) og fire år senere ble han medlem nummer 17141 i Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei (NSDAP). Han hadde også vært medlem av Freikorps. Innenfor SA oppnådde han 1938 graden Oberführer. Kort etter Adolf Hitlers maktovertakelse i januar 1933 innledet Fischer-Schweder sin karriere i politiet. Han var arbeidet i blant annet Berlin-Charlottenburg, Breslau og Leignitz. I oktober 1940 ble han til politisjef i Memel (litauisk: Klaipeda) i Memelland som Tyskland hadde annektert året før. I august 1941 ble Fischer-Schweder tatt opp som medlem av i Schutzstaffel (SS) og fikk der samme grad som i SA, han lenge ivret etter å gå over i SS.[2]

Andre verdenskrigRediger

Fischer-Schweder ble knyttet til Einsatzkommando Tilsit underlagt Einsatzgruppe A. Den 24 juni 1941, to dager etter invasjonen av Sovjetunionen, ga Hans-Joachim Böhme ordre om at 200 jøder i Gargždai (tysk: Garsden; litt øst for Memel/Klaipėda) skulle skytes. Overfør sine underordnede i Memel-politiet, som ble valgt ut til å gjennomføre henrettelsene, begrunnet Fischer-Schweder aksjonen med at de dødsdømte hadde angrepet tyske soldater. Dette var den første massehenrettelsene av jøder i Litauen.[4] Fra 1942 tjenestegjorde han i forskjellige panserenheter av Waffen-SS. I mars 1943 ble hans uregelmessige atferd med fyll og hang til å skyte innendørs rapportert, hvorpå han ble degradert til korporal.[2]

Etter den tyske kapitulasjonen tilbragte han en tid på sykehus etter at han ble såret i krigens sluttfase. Han ble deretter automatisk internert i en amerikansk leir for krigsfanger. I likhet med mange andre SS-offiserer og ledende nazister registrerte han seg med ufullstendige eller misvisende opplysninger. Fischer-Schweder oppga navnet «Bernd Fischer» med feil fødselsdato. Han oppga korrekt at han hadde vært politisjef i Memel, og utelot opplysninger om NSDAP og SS. I 1946 ble han av Spruchkammer i Bad Neustadt erklært «upåvirket» av nazismen. Han arbeidet en periode som selger blant annet av støvsugere.[2]

Rehabilitering og rettssakRediger

Forbundsrepublikken («Vest-Tyskland») ble opprettet i 1949 og Konrad Adenauer tiltrådte som kansler etter at de allierte hadde innledet okkupasjonen sommeren 1945. Dette markerte i praksis slutten på de alliertes rettsoppgjør med nazister i Tyskland. Adenauer la vekt på oppbygging av et stabilt og fungerende demokrati, og det var vanskelig å kombinere med fortsatt rettsforfølgelse. Adenauer begynte en forsiktig integrering av nazistene i samfunnet og dette hadde bred oppslutning blant annet på bakgrunn av en utbredt forestilling om tyskerne som ofre. Mange tyskere likte å se seg selv som ofre både for nazismen og for overivrige allierte. Adenauer mente at den gjennomførte avnazifisering av Tyskland var tilstrekkelig ved at de skyldige fra det tredje riket var tatt hånd om. Vanlige partimedlemmer (i alt 350 000 personer) kunne da blant annet begynne i offentlig tjeneste, mens blant annet SS-medlemmer var utelukket.[2]

For å kunne gjenoppta karrieren måtte Fischer-Schweder skaffe papirer på utdanning og yrkeserfaring, og argumentere for at han byttet navn allerede i 1942. Søknaden ble godkjent og han fikk i 1954 i Ulm stilling som sjef for en leir for flyktninger og fordrevne. Han sørget for å sette leiren i stand og bedret de hygieniske forholdene. I Ulm-området var det flere tusen tyske flyktninger hovedsakelig fra det sovjetkontrollerte Øst-Europa. I løpet av 1954 begynte arbeidsgiveren å stille spørsmål ved de inkonsistente opplysningene i dokumentene og han ble sparket fra stillingen. I 1955 gikk han til sak mot staten for å få tilbake stillingen og argumenterte blant annet med at han hadde vært et offer for nazismen. Domstolen avviste søksmålet som grunnløst.[2] Han skrev et leserinnlegg i lokalavisen der han klaget over den dårlige behandlingen i domstolen og falske anklager fra pressen.[3] Alt dette tiltrakk seg påtalemaktens oppmerksomhet.[2]

Senere i 1955 fikk påtalemyndighetens kontor i Ulm (ledet av Erwin Schüle) opplysninger fra Fischer-Schweders tidligere sekretær i Memel, hun beskrev Fischer-Schweder kortfattet som «han var satan» og flere konkrete opplysninger om hans overgrep kom for dagen blant annet at han selv ledet drap på 100 jøder i Garsden. Påtalemyndigheten innledet straffesak mot ham og undersøkelsene førte til tiltale mot ni andre. Et sentralt spørsmål i etterforskningen var om Fischer-Schweder handlet på eget initiativ eller om han skjøt jøder på ordre fra høyere hold. Hadde han bare fulgt ordre var han bare medskyldig i mord. Werner Schmidt-Hammer forklarte at Fischer-Schweder hadde opprettet en henrettelsesskvadron som Schmidt-Hammer ble satt til å lede. Fischer-Schweder ga ordre om at en oppdiktet anklage mot jødene skulle leses før de ble henrettet. Påtalemakten samlet bevis for at minst 22 massehenrettelser hadde blitt gjennomført i Litauen nær Memel (mindre enn 25 kilometer fra grensen) i juni-august 1941. Den enkelte masseskyting hadde opp til 300 ofre i hver, til sammen hadde Einsatzkommando Tilsit drept minst 5000 sivile på denne måten. Fischer-Schweder selv hevdet at Hans-Joachim Böhme ved Stapo-kontoret i Tilsit hadde gitt ordre som han bare måtte følge.[2] I saken opptrådte 173 vitner. Wilhelm Gerke, et av vitnene, fortalte hvordan han hadde deltatt i henrettelse av 813 kvinner og barn.[3] I august 1958 ble de ti dømt for medvirkning til mord.[5] Blant de andre dømte var Böhme (tiltalt for over 5000 mord) og den eneste litaueren, Pranas Lukys.[3]

Langerbein skriver at Fischer-Schweder ikke behøvde ta ordre fra Böhme som hadde lavere rang og medvirket i aksjonen i Garsden på eget initiativ. Fischer-Schweder insisterte på at hans ordinære politifolk skulle stå for vakthold og utføre henrettelsene. Fischer-Schweder, Böhme og den lokale partilederen var tilskuere til henrettelsene, og Fischer-Schweder skal ha forklart at han måtte bistå fordi Stapo og sikkerhetspolitiet hadde for lite folk. Scenen gjentok seg ved masseskytingen i Kretinga (Krottingen). Langerbein skriver at planen om drepe jødene i grensesonen skrev seg fra Franz Walter Stahlecker.[6]

ReferanserRediger

  1. ^ «IN MEMORIAM: BERNHARD FISCHER-SCHWEDER». Der Spiegel. 51. 14. desember 1960. Besøkt 6. november 2018. 
  2. ^ a b c d e f g h Tobin, P. (2011). No Time for “Old Fighters”: Postwar West Germany and the Origins of the 1958 Ulm Einsatzkommando Trial. Central European History, 44(4), 684-710.
  3. ^ a b c d Bazyler, M. (2017). Holocaust, Genocide, and the Law: A Quest for Justice in a Post-Holocaust World. Oxford University Press.
  4. ^ Kwiet, K. (1998). Rehearsing for murder: The beginning of the Final Solution in Lithuania in June 1941. Holocaust and Genocide Studies, 12(1), 3-26. «When the Nazis launched their assault on the Soviet Union in June 1941, they targeted Jews and communists in the Lithuanian border villages for immediate liquidation. The Germans carried out the mass executions, disguised as cleansing operations (Sduberungsaktionen) and retaliatory actions (Strafaktionen), smoothly and without any interference, thus signaling the beginning of the "Final Solution."»
  5. ^ Kulish, N., & Mekhennet, S. (2014). The Eternal Nazi: From Mauthausen to Cairo, the Relentless Pursuit of SS Doctor Aribert Heim. Vintage.
  6. ^ Langerbein, H. (2004). Hitler's Death Squads: The Logic of Mass Murder (No. 25). Texas A&M University Press.