Wikipedia

Otto Winkelmann

Tysk SS-offiser

Otto Winkelmann (født 4. september 1894 i Bordesholm i Tyskland, død 24. september 1977 i Bordesholm) var en tysk SS-general (Obergruppenführer) tilknyttet Waffen-SS.[2] Han var høyere SS- og politisjef (HSSPF) i Ungarn 1944–1945 mens holocaust pågikk der og samtidig bykommandant i Budapest inntil byen ble befridd av sovjetiske styrker i slutten av 1945. Han var politimann før han ble medlem av SS.

Otto Winkelmann
Winkelmann (til høyre) ved siden av Kurt Daluege (1940). Wilhelm Fuchs til venstre.
Født4. sep. 1894Rediger på Wikidata
Bordesholm
Død24. sep. 1977Rediger på Wikidata (83 år)
Bordesholm
BeskjeftigelseMilitært personell Rediger på Wikidata
PartiNationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei[1]
NasjonalitetTyskland
Medlem avWaffen-SS (militær grad: Obergruppenführer)
Otto Winkelmann på Commons

I forbindelse med invasjonen av Sovjetunionen sendte han en direktiv til politistyrkene bak fronten med retningslinjer for bekjempelse av partisaner. Retningslinjene la til grunn at fienden måtte utslettes fullstendig og instruerte om at mannskapet måtte motstå medfølelse og opptre hensynsløst og uten nåde.[3]

Han ble medlem av NSDAP (nazipartiet) i 1932 og Schutzstaffel (SS) i 1938.

Winkelmann ble ikke tiltalt for sin virksomhet under andre verdenskrig.

Holocaust i Ungarn rediger

Utdypende artikkel: Holocaust i Ungarn

Winkelmann var høyeste SS-offiser i Ungarn mens utryddelsen av de ungarske jødene pågikk.[4][5] Tre Waffen-SS divisjoner utgjorde hoveddelen av okkupasjonsstyrken i Ungarn fra mai 1944 og sto formelt under Winkelmanns kommando. I mars 1944 hadde 120.000 tyske soldater marsjert inn i Ungarn og halvparten ble trukket ut innen utgangen av mai. Ungarere hadde i mellomtiden blitt innrullert i de tyske styrkene slik at det innen juni var rundt 20.000 tyske soldater igjen i landet. Sikkerhetsstyrkene, kjent som Einsatzgruppe G bestående syv Einsatzkommando og åtte avdelinger av Ordnungspolizei, sto under Winkelmanns kommando. Ordenspolitiet var ansvarlige for vaktholdet på togene fra Košice til Auschwitz da deportasjonene begynte i mai.[2]

Adolf Eichmanns innsatskommando stod under Winkelmann.[6] Eichmanns spesialkommando var formelt underlagt Höherer SS- und Polizeiführer (HSSPF), Winkelmann, for Ungarn.[7] I jødesaker hadde Eichman vide fullmakter og tok ikke instrukser fra Veesenmayer eller Winkelmann, men direkte fra Himmler og Kaltenbrunner eller fra Heinrich Müller i Gestapo. Eichmann orienterte ikke Veesenmayer eller Winkelmann om ordrene han fikk.[8][9] Winkelmann var Himmlers representant og Veesenmayer hadde ikke noen myndighet over Winkelmann.[10]

Det foregikk tautrekking mellom de tyske representantene i Ungarn og Hitler hadde kort tid etter okkupasjonen holdt et langt møte med Himmler, Ribbentrop og Veesenmayer for å avklare ansvarsforholdene i Ungarn. Veesenmayer var lojal mot den overordnede tyske jødepolitikken, men tok ikke instrukser fra Himmler. Ribbentrop advarte Veesenmayer om at Himmlers Sicherheitsdienst (SD) ville blande seg inn i Veesenmayers ansvarsområde. I stridsspørsmål støttet Veesenmayer seg til instrukser fra utenriksdepartementet og ikke fra Schutzstaffel (SS).[11]

Winkelmann var til stede på møtet 23. april 1944 der den avgjørende beslutningen om jødene i Ungarn ble tatt. Til stede var ellers László Endre, Eichmann, Otto Hunsche (Eichmanns juridiske rådgiver), innenriksminister Andor Jaross og László Baky. Tyske og ungarske representanter ble der enige om deportasjon av absolutt alle jøder i Ungarn. Veesenmayer informerte Berlin om beslutningen. Ungarske og tyske tjenestemenn sluttet deretter opp om iverksettingen.[12][13]

Da deportasjonen stanset opp tidlig i juli 1944 insisterte Veesenmayer overfor Horthy på at deportasjonene måtte fortsette, ifølge Veesenmayer fordi flere hundre tusen jøder i hovedstaden representerte en sikkerhetsrisiko. Veesenmayer forsøkte 8. juli å overbevise Sztójay om å fortsette deportasjonene.[14] Veesenmayer og Winkelmann gjorde det klart for Horthy at innblanding i deportasjonene ikke ville bli tolerert av den tyske regjeringen, og at jødene var et eksklusivt tysk ansvar.[15]

Etter andre verdenskrig rediger

Etter andre verdenskrig ble Winkelmann arrestert. Han vitnet i rettssakene mot Ferenc Szálasi, Emil Kovarcz, Béla Imrédy og Franz Basch, men selv ble han ikke tiltalt.[16][17][10]

Litteratur rediger

  • Die höheren SS- und Polizeiführer: Himmlers Vertreter im Reich und in den besetzten Gebieten (tysk). Düsseldorf: Droste. 1986. ISBN 3-7700-0710-7. 
  • The Politics of Genocide: the Holocaust in Hungary (engelsk). Detroit, Michigan: Wayne State University Press. 2000. ISBN 0-8143-2690-0. 
  • Braham, Randolph L. (2000). The Politics of Genocide: The Holocaust in Hungary. Detroit: Wayne State University Press. ISBN 0814326919. 
  • Adolf Eichmann: byråkrat och massmördare. Stockholm: Wahlström & Widstrand. 2005. ISBN 91-46-20118-1. 
  • Das Personenlexikon zum Dritten Reich (tysk). Frankfurt am Main: Fischer Taschenbuch Verlag. 2007. ISBN 978-3-596-16048-8. 
  • Fleming, Gerald (1984). Hitler and the final solution (engelsk). Berkely: University of California Press. 
  • Breitman, Richard; Aroson, Shlomo (1992). «The End of the “Final Solution”?: Nazi Plans to Ransom Jews in 1944». Central European History. 2 (engelsk). 25: 177–203. ISSN 1569-1616. doi:10.1017/S0008938900020318. Besøkt 28. september 2019. 
  • Cesarani, David (2005). Adolf Eichmann: byråkrat och massmördare. Stockholm: Wahlström & Widstrand. ISBN 91-46-20118-1. 
  • Vági, Zoltán (2013). The Holocaust in Hungary: Evolution of a Genocide. Bowman & Littlefield. ISBN 9780759121980. 

Referanser rediger

  1. ^ Braunbuch: Kriegs- und Naziverbrecher in der Bundesrepublik: Staat, Wirtschaft, Armee, Verwaltung, Justiz, Wissenschaft[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Braham, R. L. (2016). The Holocaust in Hungary: seventy years later. Central European University Press.
  3. ^ Westermann, Edward B. (1. oktober 2008). «Partners in Genocide: The German Police and the Wehrmacht in the Soviet Union». Journal of Strategic Studies. 5. 31: 771–796. ISSN 0140-2390. doi:10.1080/01402390802197977. Besøkt 11. desember 2020. «ppose the German occupation. In the Soviet Union, the police battalions became key tools in the Nazi strategy of the direct approach aimed at real and imagined resistance as well as the political and racial enemies of the Third Reich. For example, Police General Otto Winkelmann released a 14-page instruction to all police battalions entitled ‘Guidelines for the Combat of the Partisans’ with the remark to make it a ‘special object of training and discussion’. Originally released by the Army High Command and now retransmitted to the Police, the guidelines provided explicit directions on the handling of partisans, ‘The enemy must be entirely wiped out. The decision concerning the life or death of a captured partisan is difficult even for the toughest soldier. Action must be taken. He who completely disregards potential sentiments of compassion and ruthlessly and mercilessly seizes the opportunity acts correctly.’» 
  4. ^ Klee 2007, s. 679
  5. ^ Arendt, Hannah (2000). Eichmann i Jerusalem: en rapport om ondskapens banalitet. [Oslo]: Bokklubben dagens bøker. ISBN 8252537367. 
  6. ^ Cesarani 2005, s. 198
  7. ^ Goldsworthy, Terry (2007). Valhalla's Warriors: A History of the Waffen-SS on the Eastern Front 1941-1945. Dog Ear Publishing, Indianapolis.
  8. ^ Braham 2000, s. 65.
  9. ^ Fleming 1984.
  10. ^ a b Kenez, P. (2013). The coming of the Holocaust: From antisemitism to genocide. Cambridge University Press.
  11. ^ Breitman 1992, s. 183.
  12. ^ Vagi 2013, s. Ii-Iii.
  13. ^ Vagi 2013, s. 104.
  14. ^ Braham 2000, s. 164.
  15. ^ Fleming 1984, s. 162.
  16. ^ Deák, I., Gross, J. T., & Judt, T. (2000). The politics of retribution in Europe: World War II and its aftermath. Princeton University Press.
  17. ^ Klajn, L. (2007). The Past in Present Times: The Yugoslav Saga. University Press of America.

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Otto_Winkelmann&oldid=23738399»