Åpne hovedmenyen

Odilo Globocnik

østerriksk politiker og SS-offiser
(Omdirigert fra Odilo Globočnik)
Odilo Globocnik
Bundesarchiv Bild 146-2007-0188, Odilo Globocnik.jpg
FødtOdilo Lotario Globocnik
21. april 1904
Trieste
Død31. mai 1945 (41 år)
Paternion
Beskjeftigelse Politiker, politibetjent, byggmester
Parti Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei
Nasjonalitet Nazi-Tyskland (1938–), Østerrike, Østerrike-Ungarn
Medlem av Schutzstaffel
Utmerkelse
7 oppføringer
Det tyske kors i sølv, Det tyske kors i gull, Jernkorset, Krigsfortjenestekorset, NSDAPs partimerke i gull, Kong Zvonimirs kroneorden, Antipartisanmerket
Signatur
Odilo Globocniks signatur

Odilo Lotario (Lothar Ludovicus) Globocnik også skrevet Globočnik, kallenavn «Globus» (født 21. april 1904 i Trieste i Küstenland, Østerrike-Ungarn, død ved selvmord 31. mai 1945 i Paternion i Villach-Land i Kärnten, Østerrike)[1] var en østerriksk nazistisk politiker og SS-offiser (Brigadeführer, tilsvarende brigader). Globocnik var den sentrale personen ved gjennomføring av holocaust i Lublin-distriktet i det okkuperte Polen der omkring 1,5 millioner mennesker, hovedsakelig jøder, ble drept i anlegg spesielt laget for dette formålet.[2]

Globocnik var fanatisk antisemittisk[3] og ble ansett som en initiativrik, energisk, inkompetent bølle som jevnlig ignorerte regler og avtaler og som var besatt av å gjennomføre sitt oppdrag.[4][5] Globocnik har blitt beskrevet som den mest frastøtende personen i den mest frastøtende organisasjonen som er kjent.[6]

Før krigen arbeidet han dels som murer og arbeidsformann på byggeplasser.[2]

Innhold

Bakgrunn og familieRediger

 
Trieste i 1910 da Globocniks familie bodde der og byen var del av Østerrike-Ungarn. Globocnik kom tilbake mot slutten av krigen som SS-sjef.

Globocnik ble født inn i en familie av delvis slovensk herkomst og behersket slovensk og italiensk.[6] Morens fødenavn var Petschinka (eller Pescinka) og hun var født Vojvodina. Moren Anna kan ha vært av etnisk tysk bakgrunn (Volksdeutsche), av slovensk opphav (som faren) eller madjar (etnisk ungarsk). Moren hadde bakgrunn i det etnisk sammensatte Banat der det blant annet var en betydelig andel jødiske innbyggere. Faren Franz kom fra den tysktalende byen Neumarktl (slovensk: Tržič) i Gorenskaja.[7]

Familienavnet ble til dels skrevet i tysk stil som «Globotschnigg» eller «Globotschnitsch», senere endret tilbake til det slovenske opphavet «Globocnik». Faren arbeidet i det statlige postverket. Familien bodde i Trieste der flertallet av innbyggerne var italienske og hvor det var et betydelig antall østerrikske, slovenske og kroatiske minoriteter. Faren døde da Globocnik var 15 år gammel. En gang på denne tiden flyttet familien til Klagenfurt, der det var en stor andel etniske slovenere.[8] Han vokste opp i Kärnten i et miljø påvirket av völkischbevegelsen.[9] Da han var gauleiter i Reichsgau Wien fra 1938 til 1939, presenterte Globocnik seg som «slovener fra Kärnten». Begge bestemødrene hans var etnisk tyske, og foreldrene identifiserte seg trolig med den tyske kulturen i området. I Trieste var italiensk det vanlige språket, mens hjemme snakket familien Globocnik tysk. Moren var en tid hos sønnen da han var SS- und Polizeiführer i Lublin.[10]

Under første verdenskrig flyttet Globocnik fra grunnskole til en militærskole i Sankt Pölten. I 1919 begynte han på yrkesskole for mekanikere i Klagenfurt. Han avsluttet skolegangen uten å ha oppnådd noen formell kvalifikasjon.[11] Han møtte sin første forlovede Grete Michner, datter av den kjente nasjonalisten Emil Michner, på Cafe Lerch i Klagenfurt. Kafeverten var også en ivrig nasjonalist, og sønnen Ernst Lerch ble senere Globocniks adjutant i Lublin.[12]

I august 1942 søkte han den tyske nazistiske lederen Heinrich Himmlers råd angående sin forlovede. Himmler hadde hørt at forloveden hadde oppført seg upassende i en bar. Globocnik brøt da forlovelsen etter Himmlers anbefaling. I 1943 ble det internt i SS anbefalt at Globocnik burde gifte seg, noe som ville roe ned hans rastløse liv.[13] I oktober 1944 giftet han seg etter Himmlers anbefaling med Lore Peterschniegg, et medlem av Bund Deutscher Mädel som ifølge den britiske forfatteren Gitta Sereny var av delvis jødisk herkomst. Deres sønn Peter ble født i januar 1946.[14]

Tidlig karriere i nazipartietRediger

 
Franz Xaver Schwarz, Reichsschatzmeister der NSDAP (økonomisjef i partiet), var ute etter Globocnik for underslag og andre økonomiske uregelmessigheter.

Han meldte seg inn i det nazistiske partiet i Kärnten i 1930 og etter at partiet ble forbudt i 1934 fikk han omdømme som en av undergrunnspartiets mest radikale ledere. Globocnik sonet også straff for medvirkning til drap på en jøde i 1933. Han ble med i SS i 1933. SS var forbudt i Østerrike fra 1934, og han sonet noen korte fengselsstraffer for ulovlig virksomhet for nazistene. Han spilte en sentral rolle ved planlegging av Anschluss og fungerte som kontaktperson mellom Adolf Hitler og de tyske nazistenes støttespillere i Østerrike. Fra 1938 til 1939 var han gauleiter (partileder) i Reichsgau Wien, men ble sparket som gauleiter på grunn av korrupsjon, ulovlig pengeveksling og omfattende skatteunndragelse. Motstand blant katolske nazister mot konfiskering av kirkens eiendom og deportering av prester til Dachau medvirket trolig også til at Globocnik ble sparket. Hitler godtok motstrebende å avsette Globocnik som gauleiter.[15][16][4][17]

Tendensen til anarki og privat initiativ til germanisering av jødenes eiendom i Wien under Globocnik førte til at Reinhard Heydrich truet med å bruke Gestapo mot østerrikerne for deres mangel på disiplin. SS-lederne trakk av dette den lærdommen at håndtering av jødene ikke kunne overlates til nazister på gaten, de trengte en mer systematisk og byråkratisk tilnærming. Adolf Eichmann opprettet høsten 1938 et utvandringskontor for jøder i Wien, Zentralstelle für jüdische Auswanderung in Wien.[15][16][4]

Anklagene om underslag dukket opp igjen da Globocnik var i Lublin og trolig var Globocnik nær ved å bli rettsforfulgt av sitt eget parti, noe som kunne ha ledet til dødsstraff. SS-sjef Heinrich Himmler beskyttet trolig Globocnik mot Franz Xaver Schwarz, NSDAPs mektige økonomisjef, slik at Globocnik sto i gjeld til Himmler. Globocnik beskrives som et føyelig redskap for Himmler. Globocnik spurte Himmler om råd også når det gjaldt ekteskap.[18][19][4]

Globocnik deltok som SS-soldat ved invasjonen av Polen i 1939.[4][15][16]

Andre verdenskrigRediger

Utdypende artikler: TreblinkaBelzec og Sobibór

Han var involvert i planlegging og administrasjon av drap på minst 1,5 millioner mennesker, hovedsakelig jøder, i de spesialbygde drapsanleggene Treblinka, Belzec og Sobibór i det okkuperte Polen under andre verdenskrig. Globocnik var den sentrale personen ved gjennomføring av holocaust i Lublin-distriktet særlig i Aksjon Reinhardt.[20] Globocnik var direkte underordnet Himmler i forbindelse med Aksjon Reinhardt, og ikke Friedrich-Wilhelm Krüger, HSSPF for Generalguvernementet. I øvrige saker var han underordnet Krüger.[1][17] Globocnik forsøkte å etablere seg som administrator for Lublin-distriktet, et ansvar som egentlig tilhørte den sivile tyske guvernøren. I mai 1940 ble han utpekt til NSDAPs Standartenführer for distriktet.[21]

SS-sjef i LublinRediger

 
Generalguvernementet (før invasjonen av Sovjetunionen) med de fire distriktene Lublin, Warszawa, Krakow og Radom.
 Med Lublin som utgangspunkt blir nå jødene fra generalguvernementet skipet østover. Det blir her brukt en temmelig barbarisk framgangsmåte som ikke skal beskrives nærmere, og av jødene selv blir det etter hvert lite igjen. Stort sett kan man vel si at 60 prosent av dem må likvideres, mens bare 40 prosent kan settes i arbeid. Den tidligere gauleiter i Wien (Globocnik), som står for aksjonen, gjennomfører den med godt overblikk og også på en måte som ikke vekker for stor oppsikt. 
Joseph Goebbels, dagboken 27. mars 1942[22][23]

Tyskland invaderte og okkuperte den vestlige delen av Polen i september 1939. Sovjetunionen tok som avtalt den østlige delen. Tyskland annekterte en del av Polen og Hans Frank administrerte en del som Generalguvernementet.

Globocnik var SS- og politisjef i Lublin-distriktet fra 9. november 1939.[16] Allerede i slutten av 1939 tok han initiativ til å gjøre Lublin til et jødereservat, et forslag Hans Frank stanset. Globocnik tvangsinnrullerte tusenvis av jøder samt sigøynere deportert fra Tyskland til å anlegge militære forsvarsanlegg ved elven Bug langs den nye grensen mot Sovjetunionen. Disse befestningene var militært unyttige. Ideen om en grensemur ble oppgitt, men et resultat av prosjektet var en serie leire for tvangsarbeidere omkring landsbyen Belzec. Frank og sivile administratorer prøvde flere ganger å få Globocnik fjernet fra stillingen fordi han og hans mannskap stjal og terroriserte sivilbefolkningen.[4][24]

I hvert av de fire distriktene i Generalguvernementet (Krakow, Warszawa, Radom og Lublin) ble det etablert Selbstschutz-enheter under SS- og politilederen. Disse «selforsvarsenhetene» ble bemannet med etnisk tyske lokale innbyggere. Kontroll over Selbstschutz og tvangsarbeidere var for Globocnik et ledd i rivalisering med den sivile administrasjonen under Hans Frank. Disse Selbstschutz-mennene drev brutal undertrykking av sivilbefolkningen, særlig jødiske polakker. Allerede i 1940 forsynte Selbstchutz-folk seg av eiendeler tilhørende jøder i Lublin og drev irregulær handel med tyvgodset. Mannskap fra disse enhetene brukte Globocnik senere i Aksjon Reinhard. I oktober 1941 beordret Globocnik SS-offiseren Karl Streiber til å anlegge en treningsleir ved byen Trawniki, SS-Ausbildungs- und Arbeitslager Trawniki. I Trawniki-leiren ble sovjetiske (hovedsakelig ukrainske) og baltiske krigsfanger omskolerte til en reservepolitistyrke, Trawnikimänner, under Globocniks kommando. John Demjanjuk var blant disse.[9][25]

Globocniks medarbeidereRediger

I Lublin ansatte Globocnik østerrikere i nesten alle viktige stillinger og de var Globocniks gamle kamerater fra den tiden det østerrikske nazipartiet var forbudt. Globocniks stab ved kontoret i Lublin var dypt involvert i holocaust og andre former for etnisk rensing. Hans nærmeste medarbeidere dannet trolig en tett sammenvevd gruppe som hadde kjent hverandre lenge og hadde en felles historie fra undergrunnsarbeid i Østerrike.[26] Globocnik skal ha vært så dominert av folk fra Kärnten at Kärnten-dialekten i praksis var den offisielle språkformen og i sosiale sammenkomster på kveldene ble det sunget sanger fra Kärnten.[27]

Østerrikeren Hermann Höfle var hans nestkommanderende under Aksjon Reinhardt.[16] Amon Göth fra Wien arbeidet i staben sammen med Höfle før han flyttet til Płaszów. Bygningsingeniøren Richard Thomalla kom fra Øvre Schlesien og ledet arbeidet med oppføring av de tre rene dødsleirene.[28] Franz Stangl var en nær medarbeider, og Stangl skal ha beundret Globocnik som på sin side stolte helt på Stangl.[3] Ernst Lerch fra Klagenfurt var Globocniks kontorsjef og personlige adjutant. Globocnik rekrutterte folk med erfaring fra Aktion T4 til drapsanleggene i det okkuperte Polen blant andre Franz Stangl.[29]

Den første gruppen på et titalls T4-folk, inkludert Christian Wirth og Josef Oberhauser, kom til Lublin oktober-desember 1941. I løpet av de første månedene i 1942 kom ytterligere mannskap fra T4. Viktor Brack besøkte Lublin i mai 1942 og diskuterte hvordan T4 kunne bidra til å utrydde jødene. Globocnik ba om å få flere T4-folk til disposisjon. T4-mannskapet var fritatt fra tjeneste nær fronten i øst av frykt for at de skulle bli tatt til fange og avsløre T4. I forbindelse med Aksjon Reinhardt sto de under Globocniks kommando og hadde SS-uniform, men fikk lønn fra T4 og reiste på ferie til T4s feriested i Østerrike.[17] Ved Globocniks hovedkvarter hadde han en stab på 150 personer. I tillegg hadde han i perioder omkring 300 personer utlånt fra blant annet T4. De flere tusen Trawniki-mennene som voktet drapsanleggene er ikke medregnet.[30]

BosettingstiltakRediger

 
Friedrich-Wilhelm Krüger (til venstre) var HSSPF og Globocniks overordnete i Generalguvernementet. I forbindelse med Aksjon Reinhardt var Heinrich Himmler (andre fra venstre) hans overordnete. Tredje fra venstre er generalguvernør Hans Frank og til høyre Franks nestkommanderende Josef Bühler.

Himmler satte pris på Globocniks initiativ og hensynsløshet, og mente at ingen var så godt egnet til oppgaven med å kolonisere de erobrede områdene i øst. Himmler besøkte Lublin 20. juli 1941 og Globocnik fikk da i oppdrag å planlegge solide støttepunkter for politiet i Ostraum. Globocnik utarbeidet da vidløftige skisser for et sikkerhetssystem for koloniene helt øst til Ural – jøder som han ikke trengte til arbeidet ville bli drept på stedet.[4]

Han samarbeidet med ukrainske nasjonalister som så for seg etniske rene områder.[31] Globocnik forsøkte å gjennomføre Generalplan Ost og snakket i 1940 om behovet for å bosette tyske gårdbrukere i Generalguvernementet som bolverk mot østlig påvirkning. Han arbeidet for å gjøre Lublin til et tysk bosettingsområde. Sent på høsten 1941 tømte han åtte landsbyer i Zamość-området for polske innbyggere. Globocniks bosettingstiltak fikk aldri noe omfang som bosettingene i de annekterte områdene.[32]

For Globocnik var Lublin et laboratorium for Generalplan Ost og skulle ha den første rent tyske bosettingen i det østlige Polen, etter instruks fra Himmler. Tanken var å forflytte etnisk polske, og internere og drepe jødene, slik at det ble plass til tyske bosettere (særlig fra Volhynia). Etniske tyske, delvis «poloniserte», polske borgere skulle inkluderes i det tyske fellesskapet. Fra november 1942 til sommeren 1943 hadde Globocniks menn fordrevet 100 000 beboere i 300 landsbyer for å gi plass til tyske bosettere. Enkelte innbyggere endte i Majdanek eller Auschwitz.[4][9]

Den brutale fremferden stimulerte til motstand og mange bønder flyktet for å slutte seg til partisanene. Omkring 10 000 bosettere flyttet inn i området. Polske og ukrainske innbyggere fryktet at de ville bli behandlet som jødene hvorav de fleste var drept ved utgangen av 1942.[4][9] Bosettingsprosjektet ble oppgitt sommeren 1943. De kaotiske tilstandene prosjektet medførte og den sterke veksten i motstandsbevegelsen medvirket trolig til at Globocnik ble forflyttet til Trieste.[33]

Ghettoene i Generalguvernementet skulle tømmes for å gi plass til deporterte jøder fra Vest-Europa.[15]

HolocaustRediger

 
Eichmanns liste lagt frem på Wannsee-konferansen i januar 1942 viser at Generalguvernementet hadde den største jødiske befolkningen i Europa utenom Sovjetunionen.
 
Deportasjon fra ghettoen i Siedlce til Treblinka, 23. august 1942.

Aksjon Reinhardt var hovedoppgaven for Globocniks kontor i 1942. «Reinhardt» omfattet drapsleirene, bruk av jøder i tvangsarbeid, tømming av ghettoene, transport til drapsleirene og utnyttelse av de dreptes eiendeler.[34] Det er uklart om Majdanek egentlig inngikk i Aksjon Reinhardt. Majdanek lå under RSHA og SS-Wirtschafts- und Verwaltungshauptamt, mens Treblinka, Belzec og Sobibór lå under Globocnik. Hermann Höfle inkluderte en del av dødstallene fra Majdanek i rapporten for fremdriften i Aksjon Reinhardt.[16][35] Arbeidet i Lublin-distriktet under Globocnik ble påbegynt flere måneder før Wannsee-konferansen og før prosjektet fikk kodenavnet Einsatz Reinhardt.[17][15][35]

Globocnik inngikk i en liten krets som i hemmelighet diskuterte ekspertisen fra T4 (eutanasiprogrammet) i bruk av gass til å drepe fanger. Bruk av gassvogner ble forsøkt i Riga og i Minsk, og på sovjetiske krigsfanger i Sachsenhausen. Slike systematiske drap fikk særlig omfang i Lublin under Globocnik som selv ledet byggearbeidet og valgte ut mannskap til drapsanlegget. Dette skjedde på direkte ordre fra Himmler uten å direkte involvere Adolf Eichmanns kontor for jødesaker. Globocniks mannskap begynte først med masseskyting på kanten av store grøfter (et oppdrag som var en belastning for mannskapet). Himmler var hos Globocnik i september i 1941 og Globocnik ble da informert om forsøkene med Zyklon B i Auschwitz tidligere i september. Sammen med ekspertene fra T4 planla Globocnik mekaniserte drapsanlegg i Generalguvernementet.[4] Nazistene hadde erfaring med gass til avliving av psykiatriske pasienter i Mahiljow og sovjetiske krigsfanger i Auschwitz.[17]

MajdanekRediger

Utdypende artikkel: Majdanek

Himmler beordret i juli 1941 Globocnik til å anlegge en leir for sovjetiske krigsfanger, senere kjent som Majdanek. Leiren var svært stor sammenlignet med de eksisterende fangeleirene sommeren 1941.[36] Leiren dekket til slutt et areal på 2700 dekar (2,7 km2) og begynte et par kilometer øst for Lublin sentrum. De første internerte var 5000 sovjetiske krigsfanger som ble henrettet i løpet av to måneder.[37]

Himmler skisserte Majdanek som en leir for 25 000 fanger, mens Globocnik ville ha en leir til 150 000 tvangsarbeidere til bekledningsindustrien og 100 000 sovjetiske krigsfanger. Mangel på byggematerialer gjorde at Globocnik i første omgang måtte nøye seg med 50 000. Majdanek var en stor leir, omgitt av strømførende piggtråd og atten vakttårn. Leiren var få kilometer fra Lublin sentrum og ingen hemmelighet. Majdanek hadde syv gasskamre. Etter at Majdanek ble befridd av sovjetiske styrker ble den første rettsprosessen avholdt i Lublin i november 1944 og åtti SS-menn ble dømt.[29]

BelzecRediger

Utdypende artikkel: Belzec

Utover sommeren 1941 så det ut til at den tyske seier over Sovjetunionen var innen rekkevidde. De omkring 300 000 jødiske polakkene i Lublin-distriktet kunne da deporteres østover til sumpene i Polesie eller nordover til arktiske områder. Utover høsten 1941 ble klart at krigen på Østfronten trakk ut og jødene som skulle deporteres for å gi plass til tyske bosettere kunne derfor ikke forflyttes umiddelbart. For ikke å forsinke bosetting av tyskere bestemte Himmler og Globocnik seg for å drepe jødene, skriver den israelske holocausthistorikeren Yitzhak Arad. Av rapporter fra de erobrede områdene av Sovjetunionen og Baltikum visste SS-lederne i Generalguvernementet at det var mulig å utslette mennesker i stort antall. Ifølge Arad var holocaust i Generalguvernementet en videreføring av drapsvirksomheten bak østfronten.[17] Globocnik mente at problemer med matforsyning ville avhjelpes ved å drepe en del av jødene i området. Ved å drepe de lokale jødene ville det bli lettere å innkvartere for deporterte jøder fra Republikken Slovakia og fra selve Tyskland.[38]

Heinrich Himmler, Friedrich-Wilhelm Krüger og Globocnik hadde 13. oktober 1941 et møte i Rastenburg, Øst-Preussen. Der fikk Globocnik tillatelse til å anlegge en dødsleir i Belzec nær Lublin i det sørøstlige hjørnet av Generalguvernementet. Ifølge den tyske holocaust-historikeren Peter Longerich var drapsanlegget i Belzec Globocniks eget forslag. Dette møtet var et vendepunkt på vei mot holocaust i Generalguvernementet og trolig da Aksjon Reinhardt ble besluttet igangsatt.[17][13] Dette var det første drapsanlegget som brukte stasjonære gasskamre. I Kulmhof i Reichsgau Wartheland ble gassvogner brukt fra desember 1941.[16] Massemordet på jøder ble innledet i Wartheland samtidig med Generalguvernmentet.[39]

Utformingen av drapsanlegget i Belzec ble utført av Christian Wirth som var utlånt til Globocnik fra T4.[40] Ifølge Viktor Bracks vitnemål etter krigen var T4-personalet uten oppgaver etter at eutanasiprogrammet var offisielt stanset i august 1941. Etter avtale mellom Philipp Bouhler og Himmler skulle deler av personalet stilles til disposisjon for Globocnik. Bruk av T4-mannskap kan skyldes at Globocniks egne folk ikke hadde lykkes å finne en «human» måte å avlive jødene (blant annet hadde de forsøkt granater).[38]:190 Franz Stangl uttalte etter krigen at etter at T4 var avsluttet måtte man begynne med noe for det overflødige personalet («...nachdem die Euthanasieaktion vorüber war, man mit dem Personal irgend etwas anfangen mußte»).[41]

Himmler ga Globocnik bare muntlige ordrer for Aksjon Reinhardt. Av hensyn til hemmelighold unngikk Himmler skriftlige ordrer.[17] Globocnik avtalte 17. oktober 1941 med Hans Frank at jødene skulle «evakueres» over elven Bug. Tidlig i november 1941 ble den tidligere arbeidsleiren Belzec omgjort til anlegg for drap med gass, og 17. mars 1942 kom det omkring 50 godsvogner med jøder fra Lublin. Senere kom transporter fra Lviv og Krakow, og innen utgangen av mars 1942 var 58 000 jøder gasset ihjel.[4]

Opptrapping av drapeneRediger

Se også: Treblinka og Sobibór
 
Zofia Zamenhof (født 1889), datter av Ludwik Lejzer Zamenhof, ble drept sammen med søsteren i Treblinka høsten 1942.[42]

Med bistand fra eutanasiekspertene anla Globocnik en drapsleir i Sobibór øst for Lublin som var i drift i slutten av april 1942. I Treblinka nær Warszawa ble den tredje drapsleiren satt opp tidlig på sommeren 1942. Små transittleirer ble satt opp nær hovedleirene og disse hadde ukrainske vakter. Belzec, Sobibór og Treblinka var små anlegg. Belzec var om lag 200 meter bred og 250 lang i et tynt befolket område med god jernbaneforbindelse. I Belzec fantes stort sett bare selve drapsanlegget (mottakelsesområdet, avkledningsrom og gasskamrene) samt innkvartering for vakter og jødiske tvangsarbeidere som håndtere likene. De små leirene skulle være hemmelige, men lokalbefolkningen kjente lukten og forsto hva som foregikk.[4]

Treblinka og Sobibór ble anlagt våren 1942, noe som ifølge Longerich tyder på at Globocnik senhøstes 1941 ikke hadde fått ordre om å forberede drap på alle jødene i Generalguvernementet. Globocniks ansvar omfattet Lublin-distriktet og muligens Galicia. Himmler møtte 20. oktober 1941 Jozef Tiso, Vojtech Tuka og Alexander Mach fra Republikken Slovakia. De slovakiske lederne tok med glede i mot Himmlers tilbud om å deportere jødene fra Slovakia og dette kan ha vært bakgrunnen for anlegg av en utryddelsesleir nummer to ved Lublin, Sobibor.[13] Da massemordet allerede var i gang fikk Globocnik Heydrichs tillatelse til å drepe ytterligere 150 000 til 250 000 mennesker. Opprinnelig var det bare jøder som ikke var av verdi som arbeidskraft som skulle likvideres. Trolig var det i april eller mai 1942 at Globocnik fikk ordre om systematisk å drepe alle jødene i området.[43]

Rudolf Höss, sjefen for Auschwitz, besøkte Treblinka og var lite imponert av Globocniks arbeid. Höss anså Globocnik som en storkjeftet dilettant. Höss var stolt av effektiviteten i Auschwitz og var kritisk til bruk av karbonmonoksid i gasskamrene. Globocnik og hans stab motsatte seg trolig overgang til Zyklon B som i Auschwitz. Globocnik besøkte Birkenau og var ikke imponert. Han lekset opp for Höss om hvor mye raskere hans eget mannskap var og hvor stor drapskapasitet hans leirer hadde. Etter krigen skrev Höss at Globocnik overdrev voldsomt ved enhver anledning, fortsatt forbitret over at Globocnik forsøkte å overgå ham som den mest effektive drapsmannen i det tredje riket.[44]

 Varer sendt fra Lublin til Berlin 1942-1943
  • 25 godsvogner kvinnehår
  • 248 godsvogner bekledning
  • 100 godsvogner sko
  • 22 godsvogner undertøy
  • 46 godsvogner medikamenter
  • 254 godsvogner tepper
  • 400 godsvogner ulike gjenstander
  • 2,8 millioner amerikanske dollar
  • 400 000 pund sterling
  • 12 millioner sovjetiske rubler
  • 140 millioner polske zloty
  • 145 000 kg gifteringer i gull
  • 120 millioner zloty i gullmynter
  • noen tusen perlekjeder

Odilo Globocnik (sign.)

 
– Liste over gjenstander stjålet fra drepte jøder[29]
 Hvis det etter oss noen gang kommer en generasjon som er så slapp og har så lite marg i bena at den ikke forstår vår store oppgave, da har naturligvis hele nasjonalsosialismen ikke hatt noen hensikt. Jeg mener derimot at man burde inngravere bronsetavler som kunne dokumentere at vi hadde mot til å gjennomføre denne store og så nødvendige oppgave. 
– Odilo Globocnik (gjengitt av Kurt Gerstein i 1945)[45][46][22]:145

I juni 1942 uttrykte Globocnik at aksjonen mot jødene måtte gjennomføres så raskt som mulig slik at man ikke ble stående midt opp i det dersom det av en eller annen grunn ble stans i arbeidet. Himmler hadde også uttrykt at hurtighet var viktig for å kunne skjule ugjerningene. Himmler besøkte Globocnik i Lublin 19. juli 1942 og sa klart i fra at han ønsket total rengjøring (totale Bereinigung) i Polen; Himmler ville ha «forflytningen» av jøder fullført innen 31. desember 1942, det skulle ikke være noen jøder igjen i Generalguvernementet bortsett fra i interneringsleirer.[47]

 
Rudolf Höss, sjefen for Auschwitz, rivaliserte med Globocnik. Her til høyre sammen med Richard Baer (til venstre) og Josef Mengele i 1944.

Både Himmler og Globocnik var begeistret over beslutningen om å få full fart i jødeutryddelsen. Globocnik sa til Karl Wolff: «Himmler har gitt mye mer arbeid slik at våre hemmelige ønsker nå er oppfylt, Himmler kan være sikker at arbeidet vil være fullført snart.» De følgende fem månedene gikk drapsanleggene for full maskin og de klarte så vidt å bli kvitt alle likene. Fra tidlig 1942 til februar 1943 falt antallet levende jøder i det vestlige og sentrale Polen med 1,75 millioner.[47] Globocnik forberedte trolig stenging av alle leirene knyttet til Aksjon Reinhardt. «Aksjon Høstfest» (Erntefest) i november 1943 ble organisert av Globocniks etterfølger i Lublin, Jakob Sporrenberg.[32]

Perioden august-oktober 1942 var den mest dødelige under holocaust. Lewi Stone anslår at 25 % av alle drapene under holocaust skjedde i løpet av disse 100 dagene og en stor del av disse drapene var i regi av aksjon Reinhardt. I drapseffektivitet overgår dette folkemordet i Rwanda som pågikk i 100 dager.[48]

HSSPF Friedrich-Wilhelm Krüger telegraferte til Himmler 5. desember 1942 og fremførte en klage fra Globocnik og andre underordnete. De var misfornøyde med at Wehrmacht hadde lagt beslag på alle togene til krigsinnsatsen slik at det ville bli stans i transportene i Generalguvernementet fra 15. desember og utover vinteren. Dette ville medføre at «evakueringen» av jøder ikke ville være fullført til nyttår slik Himmler hadde krevd. Transportene fortsatte også etter 15. desember.[35]

Avvikling av drapsleireneRediger

Drapstakten avtok omkring årsskiftet 1942-1943. I Belzec var drapsvirksomheten stanset, mens i Sobibór og Treblinka ble det trappet ned vinteren 1943 etter at holocaust i Generalguvernementet nesten var fullført. Leirene skulle stenges så snart alle lik var brent og sporene etter forbrytelsen var skjult. Himmler ga 5. juli 1943 ordre om at Sobibór ikke skulle avvikles, men omgjøres til en konsentrasjonsleir og lager for ammunisjon. Dette ville overføre ansvaret for Sobibór fra Globocnik til Oswald Pohl, og Pohl fikk Himmler til å omgjøre beslutningen slik at Globocnik skulle ha ansvaret etter at Sobibór ble konsentrasjonsleir.[17]

Globocnik og hans underordnete manglet talent som administratorer og den amatørmessige administrasjonen av Lublin medvirket trolig til at han ble forflyttet til Trieste. Ifølge den britiske historikeren Mark Mazower var drapene på de polske jødene til liten nytte for den tyske krigsinnsatsen, i stedet var det noen få privatpersoner som beriket seg på beslag fra de drepte. Wehrmacht var misfornøyd med at jødene ble fjernet fra arbeidsplassene fordi det hemmet industrien i landet. Himmler svarte på kritikken med å anlegge tvangsarbeidsleirer for jøder rundt Lublin for å støtte krigsinnsatsen. Disse anleggene, Ostindustri Gmbh etablert tidlig i 1943, administrert av Globocnik sysselsatte flere titusen polske jøder innenfor produksjon av blant annet sykler, trevarer og legemidler. Sammenlignet med den effektive industrien i tilknytning til ghettoen i Łódź kom det lite ut av Globocniks tiltak.[4] Globocnik ble 22. oktober 1943 fratatt ansvaret for tvangsarbeidsleirene og Ostindustri, og Oswald Pohl overtok som sjef for disse.[17]

Under Aksjon Reinhardt sikret SS seg eiendeler fra de drepte jødene til en verdi av minst 178 millioner riksmark. Aksjon Reinhardt ble offisielt avsluttet i november 1943. Globocnik hadde da flyttet til Trieste der han var HSSPF for Adriaterhavskysten. Himmler bestilte fra Globocnik et fullstendig regnskap for Aksjon Reinhardt og sammen med den finansielle oppstillingen anbefalte Globocnik at noen SS-offiserer burde få spesiell belønning eller utmerkelse for sin innsats under Aksjon Reinhardt.

TriesteRediger

Etter at massakrene under Aksjon Reinhardt var fullført flyttet en god del av SS-personalet, blant andre Hermann Höfle og Ernst Lerch, til Nord-Italia, med base i Risiera di San Sabba rett utenfor Trieste. Der drev Globocnik jakt på partisaner og gjenværende jøder.[16][29] På øya Arbe ved Rijeka og i Abazia ble gjenværende jøder samlet og ført til leiren Sussak. En del jøder ble drept i Sussak, de øvrige i drapsanlegget Risiera di San Sabba. Simon Wiesenthal skriver at Globocnik forsøkte å unngå at hans lojale medhjelpere ble tatt til fange av de allierte der de kunne komme med tilståelser. I kamp med partisanene i Jugoslavia var det stor mulighet for at de ikke overlevde. Franz Reichleitner og Christian Wirth ble drept av partisaner. Gustav Franz Wagner og Franz Stangl overlevde krigen og flyktet til Brasil. Ernst Lerch prøvde å gjemme seg i Kärnten sammen med Globocnik.[29]

Tidlig i 1944 begynte Globocnik å bli bekymret for sporene etter sine forbrytelsene. Han skrev blant annet til Himmler at alle dokumentert relatert til Aksjon Reinhard måtte ødelegges så snart som mulig.[17]

Etter krigenRediger

 
Slottet i Paternion i Drava-dalen der Globocnik tok sitt eget liv da han ble ført til varetekt av britiske soldater.

Etter krigen forsøkte Globocnik å skjule seg i fjellet sør for Klagenfurt. Der ble han funnet av britiske styrker (4th Queen's Own Hussars) og han begikk selvmord med en cyanidkapsel rett etter arrestasjonen 31. mai 1945.[1][49] Han ble gravlagt uten seremoni på utsiden av kirkegårdsmuren.

Det gikk lenge rykter om at Globocnik likevel ikke var død og at han hadde blitt overlatt i live amerikansk etterretning. Historikeren Gitta Sereny undersøkte saken og sporet opp veteraner fra 4th Queen's Own Hussars. Avdelingen hadde tatt over borgen i Paternion. Der fikk de britiske styrkene bistand fra offiserer i «Brandenburgers», en avdeling i Abwehr, i jakten på SS-menn som skjulte seg i fjellene. Globocnik og en håndfull av hans menn ble funnet i en hytte og ført til Paternion i Villach-Land. Sereny fant hos en av veteranene et fotografi som tydelig viste liket av Globocnik omgitt av SS-mennene Höfle, Georg Michalsen og Karl Helletsberger.[14]

Simon Wiesenthal rangerer Globocnik og Hermann Höfle like bak Adolf Eichmann i det nazistiske forbryterhierarkiet.[29]

ReferanserRediger

  1. ^ a b c Wistrich, R. S. (2013). Who's who in Nazi Germany. Routledge.
  2. ^ a b Allen, M. T. (2002). The business of genocide: The SS, slave labor, and the concentration camps. University of North Carolina Press.
  3. ^ a b Sereny, G. (2013). Into that darkness: From mercy killing to mass murder. Random House. s. 163: «...to his position in Lublin because of his well-known virulent anti-Semitism and his friendship with Himmer (who called him Globus...»
  4. ^ a b c d e f g h i j k l m Mazower, M. (2009). Hitler's empire: how the Nazis ruled Europe. Penguin.
  5. ^ Perz (2015) s. 401.
  6. ^ a b Kranjc, G. J. (2013). To walk with the devil: Slovene collaboration and Axis occupation, 1941-1945. University of Toronto Press, s. 124. «...the vilest individual in the vilest organization ever known.»
  7. ^ Poprzeczny (2004) s. 11-12, s. 16.
  8. ^ Poprzeczny (2004) s. 11-12, s. 16.
  9. ^ a b c d Black, P. R. (1992). Rehearsal for “Reinhard”?: Odilo Globocnik and the Lublin Selbstschutz. Central European History, 25(2), 204-226.
  10. ^ Poprzeczny (2004) s. 12-14, s. 18.
  11. ^ Poprzeczny (2004) s. 18.
  12. ^ Poprzeczny (2004) s. 20-21.
  13. ^ a b c Longerich, Peter (2011). Heinrich Himmler. Oxford: Oxford University Press. 
  14. ^ a b Sereny, Gitta (19. juli 1992). «A Nazi hunter run to Earth». The Independent (engelsk). Besøkt 23. april 2019. «With the help of a former SOE officer, I located Major Alex Ramsay's widow in Vienna. She knew all about the raid, and had one photo from those her husband took in Paternion on 31 May 1945. It, too, was a picture of the corpse, and behind it were three prisoners - Hofle, Michalsen and Helletsberger. But here the face of the body on the ground - in dark suit and white shirt - was unmistakably that of Globocnik, and he was unmistakably dead.» 
  15. ^ a b c d e Evans, R. J. (2012). The Third Reich at War: How the Nazis Led Germany from Conquest to Disaster. Penguin UK.
  16. ^ a b c d e f g h Webb, C. (2014). The Treblinka death camp: History, biographies, remembrance. Columbia University Press.
  17. ^ a b c d e f g h i j k Arad, Y. (2018). The Operation Reinhard Death Camps, Revised and Expanded Edition: Belzec, Sobibor, Treblinka. Indiana University Press.
  18. ^ Poprzeczny (2004) s. 69
  19. ^ Borchsenius, Poul (1960). Og det ble morgen: historien om vår tids jøder. Bergen: Lunde. 
  20. ^ Poprzeczny (2004) s. 1
  21. ^ Perz (2015) s. 400-402.
  22. ^ a b Schoenberner, Gerhard (1979). Den gule stjerne: jødeforfølgelsen i Europa 1933-1945. Oslo: Tiden. ISBN 8210018590. 
  23. ^ Longerich (2010).
  24. ^ Perz (2015) s. 402.
  25. ^ Perz (2015) s. 402.
  26. ^ Perz (2015) s. 400-402.
  27. ^ «"Tanzcafé Lerch": Vom Nazi-Treffpunkt zu Udo Jürgens' Bühne». Die Presse (tysk). 23. desember 2014. Besøkt 4. juli 2019. 
  28. ^ Perz (2015) s. 401-402.
  29. ^ a b c d e f Wiesenthal, Simon (1989). Rettferd, ikke hevn: erindringer. Cappelen. ISBN 8202119707. 
  30. ^ Perz (2015) s. 402-405.
  31. ^ Poprzeczny (2004) s. 2
  32. ^ a b Housden, M. (2003). Hans Frank: Lebensraum and the Holocaust. Springer.
  33. ^ Perz (2015) s. 404.
  34. ^ Perz (2015) s. 403
  35. ^ a b c Witte, P., & Tyas, S. (2001). A new document on the deportation and murder of Jews during “Einsatz Reinhardt” 1942. Holocaust and Genocide Studies, 15(3), 468-486.
  36. ^ Storeide, Anette Homlong (20. februar 2019). «Belzec – tilintetgjøringsleir». Store norske leksikon (norsk). Besøkt 9. april 2019. 
  37. ^ Piekalkiewicz, Janusz (1988). Den annen verdenskrig. Oslo: P. Asschenfeldts bokklubb. ISBN 8240105238. 
  38. ^ a b Russell, N. (2019). The Rise of Operation Reinhard. In Understanding Willing Participants, Volume 2 (pp. 167-218). Palgrave Macmillan, Cham.
  39. ^ Longerich, 2010.
  40. ^ Longerich, 2010.
  41. ^ Sereny, Gitta (15. oktober 1971). «"Ich war gefangen in der Falle"». Die Zeit (tysk). ISSN 0044-2070. Besøkt 28. april 2019. «Ich wußte natürlich, daß, nachdem die Euthanasieaktion vorüber war, man mit dem Personal irgend etwas anfangen mußte.» 
  42. ^ Schor, E. (2016). Bridge of words: Esperanto and the dream of a universal language. Macmillan.
  43. ^ Longerich, 2010.
  44. ^ Wachsmann, N. (2015). KL: A history of the Nazi concentration camps. Hachette UK.
  45. ^ Rosenfeld, G. D. (Ed.). (2016). What Ifs of Jewish History. Cambridge University Press.
  46. ^ Grenke, A. (2005). God, greed, and genocide: The Holocaust through the centuries. New Academia Publishing, LLC, s. 101.
  47. ^ a b Browning, C. R. (1996). A final Hitler decision for the “Final Solution”? The Riegner telegram reconsidered. Holocaust and Genocide Studies, 10(1), 3-10.
  48. ^ Stone, L. (2019). Quantifying the Holocaust: Hyperintense kill rates during the Nazi genocide. Science advances, 5(1), eaau7292. DOI: 10.1126/sciadv.aau7292
  49. ^ Rozett, R., & Spector, S. (2013). Encyclopedia of the Holocaust. Routledge.

LitteraturRediger

  • Longerich, Peter (2010). Holocaust: The Nazi Persecution and Murder of the Jews. Oxford: Oxford University Press. 
  • Perz, B. (2015). The Austrian Connection: SS and Police Leader Odilo Globocnik and His Staff in the Lublin District. Holocaust and Genocide Studies, 29(3), 400-430.
  • Poprzeczny, J. (2004). Odilo Globocnik, Hitler’s Man in the East. McFarland, Jefferson North Carolina.