Philipp Bouhler

tysk politiker
Philipp Bouhler
Bundesarchiv Bild 146-1983-094-01, Phillip Bouhler.jpg
Født11. september 1899[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
MünchenRediger på Wikidata
Død19. mai 1945[2][4]Rediger på Wikidata (45 år)
AltausseeRediger på Wikidata
Utdannet ved Ludwig-Maximilians-Universität München (19191920), Maximiliansgymnasium München (19091912)Rediger på Wikidata
Beskjeftigelse PolitikerRediger på Wikidata
Parti Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei (19221923)Rediger på Wikidata
Nasjonalitet TysklandRediger på Wikidata
Medlem av Schutzstaffel (1933–), Deutschvölkischer Schutz- und Trutzbund, Kampfbund für deutsche KulturRediger på Wikidata
Utmerkelser NSDAPs partimerke i gull, JernkorsetRediger på Wikidata
TroskapNazi-Tyskland
VåpenartDen tyske hæren
StillingDelegat til Det tyske rikes riksdag (5. mars 1933)
Deltok iFørste verdenskrig

Hitlers bemyndigelse ved oppstarten av eutanasiprogrammet, 1. september 1939

Philipp Bouhler (født 11. september 1899 i München i Tyskland, død 19. mai 1945 i Dachau) var en nasjonalsosialistisk forvaltningsembedsmann. Han var sjef for «Førerens» kanselli, og ledet eutanasiprogrammet.

BakgrunnRediger

Bouhler kom fra offisersfamilie og var fem år i det kongelige bayerske kadettkorps. Han kjempet i første verdenskrig og ble alvorlig såret. Fra 1919 til 1920 studerte han filosofi under fire semester, og ble i 1921 medarbeider i forlaget som utgav naziavisen «Völkischer Beobachter». Allerede høsten 1922 ble han annen forretningsfører for NSDAP (Det nasjonalsosialistiske tyske Arbeiderparti). Etter kuppforsøket i München og den påfølgende nygrunnleggelse av partiet i 1925 ble han dets riksforretningsfører.

Hitler kommer til maktenRediger

Etter den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen ble Bouhler i 1933 riksleder og Rikstagsrepresentant for Westfalen. I 1934 ble han politipresident i München, men etter kun én måned ble han kansellisjef for Adolf Hitler. Dette var en stilling som ble opprettet 17. november 1934 og var i første rekke knyttet til nazipartiets indre anliggender. I denne stillingen hadde han blant annet med hemmelige instrukser for partiet å gjøre. Bouhler var samtidig dessuten leder for Den partimessige prøvingskommisjon til beskyttelse av de nasjonalsosialistiske skrifter. Denne kommisjonen avgjorde hvilke forfattere og skrifter som skulle anses som uttrykk for den nasjonalsosialistiske ånd.

Bouhlers embedsposisjon var et av de interne kommunikasjonspunkter som Hitler dro nytte av for å avvikle særlig kinkige anliggender, og dessuten visse typer personlige oppgaver. Til siste gruppe saker hørte for eksempel brev fra befolkningen med bønn om materiell assistanse, æresfadderskap, formidling av arbeidsplasser, gjenopptakelser i NSDAP, og lykkønskninger til Førerens geburtsdag. Dessuten hadde Bouhler ansvar for Hitlers privatkorrespondanse.

EutanasiprogrammetRediger

Det viktigste av de kinkigere oppdragene Bouhler fikk seg tildelt, var administrasjonen av eutanasiprogrammet. De involverte i denne planmessige avliving av fysisk og psykisk svekkede var direkte underlagt Bouhler. Bouhler lot utprøve forskjellige avlivningmetoder, blant dem gass. Det første dødsanlegget var Schloss Hartheim i Oberösterreich. Det ble konfiskert i 1939, og ombygd til dødsanstalt for den sørøstlige del av Det tyske rike i 1940.

Den 24. august 1941 måtte Bouhler på Hitlers befaling innstille eutanasiprogrammet (midlertidig), fordi den offentlige motreaksjon ble for sterk. Så ble 92 spesialister med erfaring fra slike anstalter i 1942 overført til Aksjon Reinhardt, dvs. for det meste til tilintetgjørelsesleirer i Polen der man gasset jøder og andre.

Bouhler holdt seg under hele annen verdenskrig godt i bakgrunnen. Etterhvert knyttet han seg særlig tettere til Hermann Göring. Dermed oppstod det spenninger mellom ham og Goebbels og Himmler.

Krigens sluttRediger

Bouhler ble tatt til fange etter det tyske nederlag, og var en av Görings ledsagere på vei til internering i Dachau. På veien dit begikk han selvmord den 19. mai 1945.

ReferanserRediger

  1. ^ Autorités BnF, 10. okt. 2015, http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb131678911
  2. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, Philipp Bouhler, bouhler-philipp
  3. ^ Munzinger-Archiv, 9. okt. 2017, Philipp Bouhler, 00000003788
  4. ^ a b Social Networks and Archival Context, 9. okt. 2017, Philipp Bouhler, w68m08tk

LitteraturRediger

  • Hans-Walter Schmuhl: «Philipp Bouhler – Ein Vorreiter des Massenmords», i: Ronald Smelser, Enrico Syring, Rainer Zitelmann (utg.): Die braune Elite. Band 2: 21 weitere biographische Skizzen. 2. aktualisierte Auflage. Wissenschaftliche Buchgesellschaft, Darmstadt 1999, ISBN 3-534-14460-0, S. 39–50.
  • Joachim Lilla (bearbeider): Statisten in Uniform. Die Mitglieder des Reichstags 1933–1945. Droste Verlag, Düsseldorf 2004, ISBN 3-7700-5254-4.

Eksterne lenkerRediger