Wikipedia

Yitzhak Arad

israelsk general og historiker

Yitzhak Arad (hebraisk: יצחק ארד‎; født Icchak Rudnicki 11. november 1926 i Święciany i det daværende Polen nå Švenčionys i Litauen, død 6. mai 2021[2][3]) var en israelsk historiker, forfatter og offiser i Israels forsvar. Han var partisan på sovjetisk side under andre verdenskrig og styreleder for Yad Vashem fra 1972 til 1993. Han var spesialist på holocaust.[4]

Yitzhak Arad
Født11. nov. 1926Rediger på Wikidata
Švenčionys
Død6. mai 2021[1]Rediger på Wikidata (94 år)
BeskjeftigelseHistoriker, militært personell, partisan, pedagog, skribent, universitetslærer Rediger på Wikidata
Embete
Utdannet vedUniversitetet i Tel Aviv
Doktorgrads-
veileder		Daniel Carpi
NasjonalitetAndre polske republikk
Sovjetunionen
Israel
GravlagtEinat
UtmerkelserQ9208576 (1993)
Yitzhak Arad på Commons

Liv og virke rediger

Ungdomstid: I Europa, andre verdenskrig rediger

Arad vokste opp i Warszawa og sluttet seg der til sionistiske ungdomsorganisasjonen. De tyske invasjonsstyrkene inntok Arads fødeby Święciany (litauisk: Švenčionys) i juli 1941. Arad var 15 år da han sluttet seg til undergrunnsbevegelsen i Vilno-ghettoen. I februar 1943 rømte han fra ghettoen og resten av krigen kjempet han som sovjetisk partisan i skogene i Belarus.[4][5]

Den sovjetiske partisangruppen han sluttet seg til var Markovbrigaden, en primært ikkejødisk enhet, og der var det også antijødiske medkjempende. Med unntak av en infiltrasjon av Vilno-ghettoen i april 1943 for et møte av undergrunnslederen Abba Kovner, kjempet han i den sovjetiske enheten til krigens slutt. Han tok del i sprenging av jernbanelinjer og tyske militæretog, og i bakholdsangrep på tyske enheter i skogene rundt innsjøen Narotsj i Belarus. «Det var den sovjetiske partisanbevegelses offisielle holdning at det ikke skulle være rom for jødiske enheter» som handlet selvstendig, sa Arad senere. Han beskrev krigen som ondskapsfull (engelsk: cruel).[6][5]

Han mistet foreldrene og resten av familien på rundt 30 personer i holocaust.[4][5]

Til Palestinamandatat / Israel rediger

Etter den tyske kapitulasjonen flyktet han til og tok seg i 1945 ulovlig inn i Palestina der han sluttet seg undergrunnsstyrkene Palmah (en del av Haganah). Senere tjenestegjorde han i Israels forsvar og oppnådde graden brigader før han gikk av. Arad tok doktorgraden i historie ved Universitetet i Tel Aviv og arbeidet der som lærer i jødisk historie. Ved universitetet forsket han særlig på holocaust i Litauen.[7][4]

Etterforskning i Litauen rediger

Se også: Holocaust i Litauen

I 1998 opprettet Litauens president, Valdas Adamkus, en kommisjon for klarlegge den historiske sannheten om okkupasjonen av Litauen fra 1940 til 1990 (litauisk: Tarptautinė komisija nacių ir sovietinio okupacinių režimų nusikaltimams Lietuvoje įvertinti). Kommisjonen besto av flere ledende forskere internasjonalt, inkludert Arad.[5]

I 2008 kom det frem at den litauiske påtalemyndigheten ville avhøre av Arad og Fania Brantsovsky (begge over 80 år gamle og holocaust-overlevende) om overgrep de angivelig skulle ha begått da de var partisaner under krigen. The Economist beskrev dette som i beste fall påfallende, og i verste fall et utslag av historieomskrivning og forsøk på å gi nazistenes jødiske ofre skylden for at ikke-jødiske litauere ble massakrert av sovjetiske styrker etter 1944.[8][9] Etter oppløsningen av Sovjetunionen har tendensen i historieskrivingen vært å betrakte sovjetiske myndigheter som de største overgriperne. Litauiske jøder som samarbeidet med sovjetiske styrker om å bekjempe nazistene var i dette perspektivet på gal side.[5] Bildet kompliseres av at de kommunistiske partisanene også havnet i kamp med den polske hjemmefronten, Armia Krajowa.[10]

Bakgrunnen for etterforskningen var en artikkel i april 2006 i den høyreorienterte avisen Respublika som gjenga et utdrag av Arads memorar (utgitt 1979) fra krigen og som beskrev Arad som morder og krigsforbryter. Statsadvokaten med ansvar for krigsforbrytelser innledet straks etterforskning av Arad. Etterforskningen gjaldt en konkret massakre på 38 personer i landsbyen Kaniūkai. Statsadvokaten ville bruke Arads memorar som det viktigste beviset i en mulig sak mot Arad. Det fremgikk tydelig av Arads memorar at han ikke hadde vært i Kaniūkai. Påtalemakten innledet også etterforskning av Rachel Margolis på bakgrunn av hennes memorar publisert i 2005. Folkemordsforskere i Litauen uttalte at antisemitter i noen tilfeller påvirket eller manipulerte påtalemaktens kontor for krigsforbrytelser. Statsadvokaten avviste kritikken mot etterforskningene med at det var hans plikt ifølge Litauens straffeprosesslov. Kritikerne syntes det var merkelig å fokusere på jødiske overlevende samtidig som det var et stort antall saker om litauiske kollaboratør på vent.[11][10]

Arad hadde 16 år gammel rømt fra ghettoen i Vilna (Vilnius) og deltok sammen med andre partisaner i 1944 angrep på landsbyen Girdenai der innbyggerne var væpnet av okkupasjonsmakten. Arad uttalte at den eneste måten å overleve på var å slutte seg til den sovjetkontrollerte motstandsbevegelsen.[12] Vilnius var tidligere et sentrum for jødisk kultur og kjent som Jerusalem i nord. Holocaust ble først og nær fullstendig gjennomført i Litauen med ivrige lokale medhjelpere.[5][13]

Arad mente at etterforskningen var gjengjeldelse for sakkyndig vitnemål i sak i USA mot litauere mistenkt for samarbeid med nazistene. Etterforskningen av Arad førte til voldsomme protester, også internasjonalt. Den britiske historikeren Martin Gilbert kalte etterforskningen sjokkerende og pervers, og trakk seg fra kommisjonen sammen med Arad. Kommisjonens arbeid stanset opp på grunn av etterforskningen av Arad.[10][12][13] Utenriksminister i Litauen, Oskaras Jusys, kritiserte påtalemakten for å ha blitt påvirket av utenforstående og mente at etterforskningen aldri burde ha vært igangsatt. Landets president, Adamkus, oppfordret påtalemakten til å legge bort saken mot Arad.[5] Påtalemakten la i 2008 bort saken på grunn av manglende bevis.[14][10]

Verk rediger

  • The partisan: From the valley of death to Mt. Zion (memorarer, New York, 1979) ISBN 0896040119
  • Ghetto in flames. The struggle and destruction of the Jews in Vilna in the Holocaust (Yad Vashem/New York: Ktav, 1980)
  • Belzec, Sobibor, Treblinka : the Operation Reinhard death camps (Indiana University Press, 1987/2018) ISBN 0-253-21305-3
  • The Holocaust in the Soviet Union (2009, University of Nebraska Press) ISBN 978-0-8032-2059-1
  • In the Shadow of the Red Banner (2010, Gefen Publishing House) ISBN 978-965-229-487-6
  • Arad, Y. (2011). " Operation Reinhard": Extermination Camps of Belzec, Sobibor and Treblinka. In The Victims of the Holocaust, Volume 2 (pp. 1021-1056). De Gruyter Saur.
  • Arad, Y. (2005). The murder of the Jews in German-occupied Lithuania (1941-1944). Zeitschrift für Ostmitteleuropa-Forschung, 54(1), 56-79.

Referanser rediger

  1. ^ oppført som Arad Jicchak, encyklopedia.pwn.pl[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ «Yitzhak Arad, Holocaust survivor, freedom fighter, historian dies at 95». The Jerusalem Post | JPost.com (engelsk). Besøkt 8. mai 2021. 
  3. ^ «Yitzhak Arad: Hero and historian». The Jerusalem Post | JPost.com (engelsk). Besøkt 9. mai 2021. 
  4. ^ a b c d «Holocaust survivor and former Yad Vashem chairman Yitzhak Arad dies at 94». Haaretz.com (engelsk). Besøkt 9. mai 2021. 
  5. ^ a b c d e f g Bravin, Nick (2009). «Baltic Ghosts». Foreign Policy. 172: 163–165. ISSN 0015-7228. Besøkt 9. mai 2021. 
  6. ^ Yitzhak Arad interview for Martyrdom & Resistance, September/October 2010. Arkivert 22. mars 2012 hos Wayback Machine. Tishri/Cheshvan, 5771
  7. ^ Cargas, H.J. (1994). Voices from the Holocaust. University Press of Kentucky.
  8. ^ «Poland’s new law on death camps is divisive. That’s the point». The Economist (engelsk). 10. februar 2018. Besøkt 7. november 2018. 
  9. ^ «Israeli Holocaust historian a war crimes suspect». www.baltictimes.com (engelsk). 19. september 2007. Besøkt 17. oktober 2018. 
  10. ^ a b c d Sužiedėlis, Saulius (2. januar 2018). «The International Commission for the Evaluation of the Crimes of the Nazi and Soviet Occupation Regimes in Lithuania: successes, challenges, perspectives». Journal of Baltic Studies (engelsk). 49 (1): 103–116. ISSN 0162-9778. doi:10.1080/01629778.2014.937906. Besøkt 29. oktober 2023. 
  11. ^ Bravin, Nick (2009). «Baltic Ghosts». Foreign Policy. 172: 163–165. ISSN 0015-7228. Besøkt 15. mai 2021. 
  12. ^ a b «Reopening Lithuania's old wounds». BBC News (engelsk). 21. juli 2008. Besøkt 27. april 2019. 
  13. ^ a b Polonsky, Antony (2015). «Review of Holocaust Legacy in Post-Soviet Lithuania: People, Places and Objects». Social History. 40 (3): 415–417. ISSN 0307-1022. Besøkt 29. oktober 2023. 
  14. ^ Krausz, Tibor (25. september 2008). «Lithuania drops probe of ex-partisan». Jewish Telegraphic Agency (engelsk). Besøkt 29. oktober 2023. 

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Yitzhak_Arad&oldid=23925443»