Christian Wirth
Christian Wirth (født 24. november 1885 i Oberbalzheim i Baden-Württemberg, død 26. mai 1944 ved dagens Hrpelje i Slovenia) var en tysk SS-offiser som under den annen verdenskrig var involvert i utryddelsen av jødene i det okkuperte Polen. Han var en av nærmeste medarbeiderne til Odilo Globocnik, som var den øverste leder for Aksjon Reinhardt. Wirth hadde ansvaret for å bruke erfaringene fra T-4 Eutanasiprogrammet, der mennesker var blitt drept med dødelige injeksjoner eller gass. I tilintetgjørelsesleirene ble erfaringene fra T-4 brukt og dette ledet til massedrap med gasskamre i blant annet Belzec, Sobibor og Auschwitz. Han ble ansett for å være svært sadistisk og følelseskald.
| Christian Wirth | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 24. nov. 1885[1][2][3] Balzheim | ||
| Død | 26. mai 1944 (58 år) Hrpelje Kozina Kommune | ||
| Beskjeftigelse | Offiser, torturist | ||
| Embete |
| ||
| Parti | Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei | ||
| Nasjonalitet | Nazi-Tyskland | ||
| Medlem av | Sturmabteilung SS-Totenkopf-Verbände Schutzstaffel | ||
| Utmerkelser | Jernkorset | ||
Wirth ble drept i et attentat i 1944.
Liv og virke rediger
Bakgrunn rediger
Christian Wirth ble født 24. november 1885 i Oberbalzheim nær Ulm i Baden-Württemberg, det var en overveiende protestantisk landsby.[4] Wirth var sønn av en bøkkermester. Etter grunnskole og middelskole til han var 16 år fikk han lære ved et sagbruk. Fra 1905 til 1910 var han med i Württembergs grenaderregiment 123. I 1910 arbeidet Wirth som politimann i Heilbronn, men flyttet snart til Stuttgart der han ble politidetektiv og gjorde rask karriere.[4]
Under første verdenskrig meldte han seg til tjeneste og kjempet som offiser på vestfronten. Han utmerket seg i kamp og ble blant annet tildelt Jernkorset klasse I. Hans ferdigheter som tømrer var svært nyttig i skyttergravene på vestfronten.[4]
Mellomkrigstiden rediger
Etter krigen vendte han i juni 1919 tilbake til Stuttgart og ble kort tid etter politisersjant og detektiv i kriminalpolitiet der.[4]
Wirth giftet seg med Maria Bantel og de fikk to barn.[5]
Wirth var medlem i NSDAP fra 1922 til 1923, da partiet ble forbudt. Han fornyet sitt medlemskap i 1931 og to år senere inntrådte han i SA. I 1939 ble Wirth medlem av SS og ble forfremmet i oktober dette år til SS-Obersturmführer.
Aktion T4 rediger
Christian Wirth var sjef for Kripo i Stuttgart før han ble overført til ledelsen av T-4. Der møtte han Franz Stangl, som beskrev ham slik i et intervju gjort i 1971:
Han var en grov og rødmusset mann. … Når han snakket om nødvendigheten av denne eutanasioperasjonen, snakket han ikke i humane eller vitenskapelige termer, slik Dr. Werner Heyde ved T-4 hadde gjort til meg. Han lo. Han snakket om å «få vekk ubrukelige munner», og at «sentimentalt vrøvl» om slike mennesker fikk ham til «å spy.»
Konsentrasjonsleirer rediger
I september 1941 hadde aktiviteten i T-4 avtatt svært, og Wirth ble overført til Kulm (i dag: Chelmno) for å starte gassingen av fangene der. I slutten av mars 1942 ble det daglig gasset jøder i Kulm. Til dette formålet ble det brukt ombygde biler.
Wirth var involvert Belzec, der han hadde ansvaret for den tekniske siden og ble kommandant for leiren i desember 1941. Oppføring av leiren begynte i 1. november 1941 med SS Oberscharführer Josef Oberhauser som leder for byggearbeidet. Oberhauser ble Wirths adjutant og de to hadde arbeidet sammen på avlivingsanlegget i Grafeneck.[6][4] Wirth ble i 1942 utnevnt til inspektør for utryddelsesleirene under Askjon Reinhardt, Oberhauser som adjutant. En av Wirths første oppgaver var sammen med sin overordnete Odilo Globocnik å granske forholdene i Treblinka. Irmfried Eberl ble da avsatt som kommandant og erstattet av Franz Stangl.[7]
Kurt Gerstein fra SS besøkte Belzec og var skrekkslagent vitne til gassingen av en togtransport jøder, mens Wirth viste ham en boks med gulltenner som var trukket ut av munnen på de døde, og skrøt av verdiene han daglig fikk tak i. SS-Scharführer Erich Fuchs ble av Wirth beordret til å installere dusjhoder i brakkene for å lure jødene til å tro at det virkelig dreide seg om dusjkabinetter. Da Fuchs spurte ham hvordan han skulle få dette til, siden det ikke fantes noe røropplegg å feste dusjhodene til, pisket Wirth ham i avsindig raseri og beordret to andre Scharführere, Erwin Fichtner og Johann Niemann, til å skyte Fuchs; men de klarte å snakke Wirth fra det.[8]
Selvmord var strengt forbudt for fangene. En jødinne klart å smugle et barberblad med seg inn i Belzec, og hjalp en del av arbeidsjødene der med å ta sine liv ved å skjære over strupen på dem. Hun ble straks skutt av vokterne. Wirth ergret seg stort over dette, for etter hans mening skulle hun vært henrettet på grusomste vis. I stedet sørget han for medisinsk behandling av de jødene som hadde overlevd selvmordsforsøkene. Hans omsorg forledet dem til å tro at de skulle få leve, noe Wirth fant umåtelig komisk: «Og de fjolsene trodde virkelig det!»[8]
Etterhvert som flere leire ble planlagt, utnevnte Odilo Globocnik ham til inspektør for leirene. For å sette opp en tredje leir, Sobibór, valgte Wirth ut to av sine underordnede fra T-4, Franz Stangl og eks-sykepleieren Michael Herman.
Under byggingen av Sobibor besøkte Wirth det uferdige anlegget og utførte en rask gassing av 25 jødiske slavearbeidere. Wirth likte å bære pisk og brukte den gjerne på både jødiske fanger og voktere. Han var på mange måter sinnbildet på en sadist.
Da en enda større leir, Treblinka, ble satt opp, hadde Wirth en direkte rolle i reorganiseringen da den første kommandanten, Irmfried Eberl, ble erstattet av Franz Stangl. I Treblinka beordret Wirth SS-mannen Erwin Kainer til å sørge for at slavearbeiderne fjernet en likhaug som lå utenfor gasskamrene. Kainer fortvilte ved synet av et fem meter dypt lag med lik under en 75 cm dyp saus av blod, larver og avføring, og valgte å skyte seg i stedet.[8]
Senere var Wirth involvert i Aktion Erntefest (= Aksjon Innhøstningsfest), drapet på de gjenværende jødiske slavearbeiderne i november 1943.
I Belzec bodde Wirth i et hus som også tjente som kjøkken for SS. Senere flyttet han til den forlatte flyplassen i Lublin, der de myrdede jødenes eiendeler ble sortert. Bak huset der han bodde, stod en fabrikk for fremstilling av tjærepapp. SS-mannen Erich Bauer bevitnet at han hadde sett Wirth tvinge de jødiske slavearbeiderne der til å håndtere tjæren med sine bare hender, slik at vevet ble brent vekk til de bare knoklene var synlige.
Trieste rediger
Wirth ble senere overflyttet til Trieste for å arbeide sammen med Odilo Globocnik, der han opprettet et lite gasskammer i en forlatt rismølle ved San Sabba. Han mottok spenne til Jernkorset i april 1944.[9][10][4]
Etter aksjon Reinhardt flyttet en god del av SS-personalet fra Lublin-distriktet til Trieste med base i Risiera di San Sabba rett utenfor byen. Blant andre Hermann Höfle, Lorenz Hackenholt, Josef Oberhauser og Ernst Lerch. De drev under Odilo Globocniks ledelse jakt på partisaner og gjenværende jøder i den såkalte Aktion R. San Sabba ble under Globocniks ledelse utvidet fra interneringsleir til drapsanlegg med krematorier.[11][12] [13][14] Yitzhak Arad skriver at Franz Stangl og Franz Reichleitner reiste til Trieste sammen med Globocnik, mens Gottlieb Hering reiste ned etter aksjon Erntefest.[15] [13][14] Mellom 3000 og 5000 ble drept i San Sabba, hvorav de fleste antatte partisaner og lite antall (50) jøder. Omkring 1100 jøder ble sendt fra San Sabba til Auschwitz fra oktober 1943 til november 1944.[16]
Jugoslaviske partisaner drepte Wirth i et bakhold da han kjørte i åpen bil i nærheten av Fiume 25. mai 1944. Oberhauser tok da over som kommandant for San Sabba mens Dietrich Allers tok over kommandoen for Aktion R på Adriaterhavskysten.[9][10][4]
Han ligger gravlagt på den tyske militærkirkegården ved Costermano ved Gardasjøen.[9]
Etterspill rediger
Gitta Sereny intervjuet Franz Stangl i 1971. Stangl, som trolig forsøkte å distansere seg fra tyske bøller som Wirth, beskrev Wirth som en fæl og ubehagelig mann. Ifølge snakket ikke Wirth i humant og vitenskapelig perspektiv, men snakket om å kvitte seg med unyttige munner å mette og at sentimentalt sludder om disse menneskene fikk ham til å spy.[4]
Referanser rediger
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ MAK, PLWABN-ID 9811479065705606[Hentet fra Wikidata]
- ^ Find a Grave, Find a Grave-ID 31473668, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d e f g h Knittel, Susanne C. (2015). The Historical Uncanny: Disability, Ethnicity, and the Politics of Holocaust Memory. Fordham University Press. doi:10.2307/j.ctt9qds7n.8.
- ^ Tregenza, Michaek. «Christian Wirth: Timeline (1885 - 1944)». H.E.A.R.T. - Holocaust Education and Research Team. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 13. november 2014. «Arkivert kopi». Archived from the original on 29. juli 2014. Besøkt 2. april 2016.
- ^ Arad, Yitzhak (2018). The Operation Reinhard Death Camps, Revised and Expanded Edition: Belzec, Sobibor, Treblinka. Indiana University Press. doi:10.2307/j.ctv3dnq8z.9.
- ^ Rees, Laurence (2011). Auschwitz. no: Anno. ISBN 9788282710084.
- ^ a b c Robin O'Neil / JewishGen: Belzec: Stepping Stone to Genocide; Hitler's answer to the Jewish Question, kapittel 6
- ^ a b c Webb, C. (2014). The Treblinka death camp: History, biographies, remembrance. Columbia University Press.
- ^ a b Wiesel, Elie (2009). «LUBLIN MAIN CAMP (aka MAJDANEK)». I Megargee, Geoffrey P. The United States Holocaust Memorial Museum Encyclopedia of Camps and Ghettos, 1933-1945, Volume I. Indiana University Press. s. 875–898. ISBN 978-0-253-35328-3. doi:10.2307/j.ctt16gzb17.29. Besøkt 7. april 2024.
- ^ Webb, C. (2014). The Treblinka death camp: History, biographies, remembrance. Columbia University Press.
- ^ Wiesenthal, Simon (1989). Rettferd, ikke hevn: erindringer. Oslo: Cappelen. ISBN 8202119707.
- ^ a b Knittel, Susanne C. (2015). The Historical Uncanny: Disability, Ethnicity, and the Politics of Holocaust Memory. Fordham University Press. doi:10.2307/j.ctt9qds7n.8.
- ^ a b Conroy, M. (2017). Nazi eugenics: Precursors, policy, aftermath. Columbia University Press.
- ^ Arad, Yitzhak (2018). The Operation Reinhard Death Camps, Revised and Expanded Edition: Belzec, Sobibor, Treblinka. Indiana University Press. doi:10.2307/j.ctv3dnq8z.52.
- ^ Crowe, D. M. (2018). The Holocaust: Roots, History, and Aftermath. Routledge.