Wikipedia

Veit Harlan

Veit Harlan (født 22. september 1899 i Berlin, død 13. april 1964 i Capri i Italia)[7] var en tysk skuespiller og filmregissør. Han regnes som en av de viktigste propagandafilmmakerne i det nasjonalsosialistiske Tyskland. Han var den eneste kunstneren som etter krigen ble stilt for retten for sitt bidrag til naziregimet.[8] Han ble frikjent og fortsatte å lage film.[9]

Veit Harlan
Født22. sep. 1899[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Berlin[5]
Død13. apr. 1964[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (64 år)
Capri[6]
BeskjeftigelseFilmregissør, skuespiller, manusforfatter, sceneinstruktør Rediger på Wikidata
EktefelleKristina Söderbaum
Hilde Körber
Dora Gerson (1922–1924)
Partner(e)Krystyna Żywulska (–1964)
FarWalter Harlan
SøskenPeter Harlan
BarnThomas Harlan
Maria Körber
Caspar Harlan
PartiSozialdemokratische Partei Deutschlands
NasjonalitetTyskland
GravlagtCapri
Aktive år1915–
IMDbIMDb
Veit Harlan på Commons

Liv og familie rediger

 
Harlans kone var Kristina Söderbaum fra Sverige. I Jud Süss fremstilte hun den en uskyldig «arisk» jomfru som ble misbrukt seksuelt av jøden Süss. Faksimile fra de svenske bladet Se (1941) med sønnen Christer (eller Kristian) på fanget.
 
Hilde Körber var en skuespiller fra Østerrike. Hun var Veit Harlans andre kone og Thomas Harlans mor. Hun var som en mor for Klaus Kinski og de to medvirket i Morituri Kinskis debut som filmskuespiller.[10][11]
Foto: Deutsche Fotothek‎
 
Veit Harlan (til høyre) våren 1949, under rettssaken om Jud Süss, en antisemittisk propagandafilm han regisserte i 1940. Harlan ble anklaget for å ha støttet det tyske naziregimets jødehets og være personlig ansvarlig for å ha lagd en film som var en forbrytelse mot menneskeheten. Til venstre Maria Marian, enka etter Ferdinand Marian som spilte i filmen.
 
Harlan gratuleres av støttespillere like etter at Hamburg straffedomstol i 1949 frikjente ham for anklagene i rettssaken om kunstnerisk ansvar for filmen Jud Süss.

Han var sønn av forfatteren Walter Harlan og fru Adele, og hadde to søsken, en søster Esther og en bror Peter. Etter sølvsmedlære og skuespillundervisning under Max Reinhardt debuterte Harlan på teaterscenen i 1915. I 1916 meldte han seg frivillig til krigstjeneste, og ble satt inn ved vestfronten. Etter første verdenskrig studerte han videre ved Reinhardts seminarium i Berlin, og ble 1919 frivillig ved Berliner Volksbühne på Bülowplatz. Mellom 1920 og 1922 tilhørte han dets faste ensemble.

Den tyske teatermannen Julius Bab var Harlans mentor og som en farsfigur. Bab var av jødiske opphav og flyktet til USA før krigen. Han mistet slektninger under Holocaust.[12]

Virke rediger

I 1922 forlot Harlan Berlin, og var virksom ved statsteatret i Meiningen (Thüringen). Han tilhørte også den nordtyske Holtorf-Gruppe, en omreisende teatertrupp. I 1922 år giftet han seg med den jødiske sangerinnen og skuespilleren Dora Gerson, de ble skilt i 1924 knapt to år senere og hun giftet seg med en jødisk mann.[13] Gerson og hennes familie flyttet i 1936 til Nederland for å unngå nazistene. I 1942 ble Gerson og hennes familie tvunget til å gå med gul stjerne for å vise at de var jøder. De forsøkte å flykte gjennom Frankrike, men ble oppdaget på grunn av den to år gamle sønnens gråt og internert i Westerbork. Hun forsøkte å kontakt Harlan for å få hjelp mens de satt internert i Westerbork. Gerson, ektemannen og deres to barn ble myrdet i Auschwitz 14. februar 1943.[14][15]

Etter forskjellige roller i de følgende årene, giftet han seg 1929 med skuespillerinnen Hilde Körber, som han fikk tre barn med, frem til de skilte seg ni år senere. Deres datter, Susanne Körber (hun tok morens etternavn), giftet seg Claude Jacoby og konverterte til jødedommen. Claude Jacobys foreldre ble myrdet under Holocaust. Hilde Körber var medlem av den tyske foreningen for jødisk-kristelig forståelse.[16][15] Datteren Maria Körber giftet seg også med en mann av jødisk herkomst.[9]

Arbeid for nazistene rediger

På midten av 1930-tallet laget Harlan en rekke filmer for den nasjonalsosialistiske regjeringen. For Der Herrscher fikk han den nasjonale filmprisen. I 1939 giftet han seg med skuespillerinnen Kristina Söderbaum, som spilte hovedrollen i flere av hans filmer. I 1943 ble han utnevnt til professor i anledning Universum Film AGs 25-årsjubileum.

Harlan er særlig kjent for den grovt antisemittiske propagandafilmen Jud Süss. Filmen var en av de mest kjente under det tredje riket. Innen 1943 hadde omkring 20 millioner sett filmen. Himmler bestemte straks etter premieren i september 1940 at den skulle vises for tyske soldater og ble vist gjentatte ganger for SS-enheter før «aksjoner» mot jøder. Filmens rolle i jødeforfølgelsene på den tiden var så viktig at den fortsatt er forbudt å distribuere i Tyskland. Den var laget for å skape frykt i befolkningen for «raseskjending» eller raseforurensing. Filmen viste hvordan nazistene ønsket at deres lover skulle anvendes og kan tolkes som en legitimering av antijødiske tiltak som segregering, deportasjon og drap. Filmen var nøye tilpasset nazistenes ideologi. De litterære foreleggene var sympatisk innstilt til jødene på samme måte som den britiske filmen med samme navn (av Lothar Mendes, 1934). Harlans film var et svar til Mendes versjon. Etter krigen ble det avslørt at Harlan hadde brukt internerte jødiske tsjekkere som statister som skulle se minst mulig «ariske» ut. Dommeren i saken mot Süss erklærer i filmen at Süss' forbrytelse var «den skammen og lidelsen som vårt folks kropp og sjel har gjennomgått på grunn av ham». Denne dommen reflekterte tydelig loven til beskyttelse av tysk blod og tysk ære innført i 1935. Retten dømte Süss til døden fordi enhver jøde som omgås kjødelig med en kristen skal henges. Filmens budskap var tydelig: Fordriving og straffing av jøder var lovlig og nødvendig. Harlans film medvirket til å legitimere jødeforfølgelse som noe naturlig, riktig og veletablert.[17]

Nazistenes propagandafilmer var ofte godt laget og underholdende. Leni Riefenstahls Viljens triumf ble også forbudt ordinær distribusjon. Harlans Jud Süss var en kommersiell suksess til forskjell fra Der Ewige Jude som var en åpenlys propagandafilm. Jud Süss var også langt mer populær enn Riefenstahls Viljens triumf og Olympia. Den unge filmjournalisten Michelangelo Antonioni roste Jud Süss for dens filmfaglige kvaliteter etter at filmen var vist på Filmfestivalen i Venezia.[18][15]

Etter krigen rediger

 
Thomas Harlan, Veit Harlans sønn, i 2007.
Foto: Oliver Mark
 
Jan Harlan (født 1937, foto fra 2015) var Stanley Kubricks svoger og administrerte produksjonen av flere av Kubricks filmer.

Harlan ble etter krigen stilt for retten to ganger for sitt bidrag til naziregimet.[7] Tiltalen omhandlet Jud Süss og forbrytelser mot menneskeheten. Han ble frikjent i begge tilfeller. Han ble i 1949 frikjent av en tysk domstol i Hamburg og dommen ble opprettholdt av den britisk okkupasjonsmyndigheten. Frifinnelsen var kontroversiell blant annet fordi dommeren ved den tyske domstolen, Walter Fritz Tyrolf, selv hadde vært medlem av NSDAP (nazistenes parti). Tyrolf hadde som dommer for naziregimet dømt folk til døden for småtyveri og for Rassenschande. Leni Riefenstahl ble ikke tiltalt.[17] Harlan var en innflytelsesrik figur i det tredje riket og han ble ofte nevnt i Goebbels' dagbok.[15] Harlan holdt resten av livet fast ved at han var et hjelpeløst offer for «djevelen» Goebbels' kulturpolitikk.[9]

Veit Harlan skrev i 1952 til forbundskansler Konrad Adenauer med anmodning om høring i Forbundsdagen der han kunne endelig bli renvasket for ansvaret for produksjonen av Jud Süss. I brevet til Adenauer klaget Harlan over at han hadde fått yrkesforbud. Han hevet å ha laget filmen under tvang. Joseph Goebbels skal ha truet ham med vitner til stede: Herr Harlan, jeg kan knuse deg som et insekt på veggen, skal Goebbels ha sagt. Harlan hevdet også at Goebbels endret filmen vesentlig blant annet ved å klippe bort flere scener som fremstilte den jødiske hovedpersonen i et mer sympatisk lys. Harlan fremholdt at hans forespørsel burde imøtekommes på grunn av belastningen på familien.[17]

I 2008 laget den tyske filmskaperen Felix Moeller Harlan - Im Schatten von Jud Süß der flere av Harlans slektninger, som levde med det belastende navnet, blir intervjuet. Noen av Harlans etterkommere ville ikke ha noe med Moellers film å gjøre. Harlans barnebarn Jessica Jacoby opptrer i filmen og strever med akseptere at den ene bestefaren medvirket til drapet på andre. Moeller har doktorgrad i historie og er sønn av Margarethe von Trotta.[15] Jessica Jacobys foreldre var Susanne Körber (som konverterte til jødedommen) og Claude Jacoby. Hun arbeidet som filmanmelder i avisen Jüdische Allgemeine i Berlin og ga ut boken Nach der Shoa geboren: Jüdische Frauen in Deutschland (Født etter Holocaust: Jødiske kvinner i Tyskland) i 1994. Jessica Jacoby mente bestefaren var fiendtlig innstilt til jødisk kultur og religion, kanskje som resultat av det mislykkede ekteskap med Dora Gerson. Christiane Kubrick kritiserer i dokumentaren skarpt og uten å nøle onkelens virksomhet og filmen Jud Süss.[9]

 Frifinnelsen har ikke endret noe. Det må sies tydelig: Veit Harlan er ikke rehabilitert. Den som heier på ham i dag, har ikke forstått at moralsk og kriminell skyld er to forskjellige ting. Og de som i dag protesterer mot frifinnelse har forstått like lite av dette faktum. Saken om Veit Harlan er på ingen måte avsluttet. Som lærebokeksempel på moralsk skyld, må den overleveres fra feil jurisdiksjon, rettssalen, til rett jurisdiksjon som er offentlig opinion. 

Die Zeit, april 1949[17]

I krigens siste del laget han på oppdrag av Goebbels propagandafilmen Kolberg. Tross Tysklands pressede militære situasjon forsynte Goebbels Harlan med 50.000 soldater som statister.[19] Da Spiegel i 1994 laget en liste over tidenes beste filmer, havnet Harlans Opfergang (1944) på sjetteplass som den beste av de tyske filmene på listen.[20]

Etter krigen fortsatte han å lage film. Han døde på Capri med sønnen Thomas til stede og ble gravlagt der.[9]

 Ein Mensch, der feststellt, daß er nicht einen Film sondern ein Mordinstrument produziert hat, denke ich, müßte zu dem Schluß kommen, daß er seiner Mittel nicht Herr ist, und darauf verzichten, Filme zu machen. (Et menneske som innser at han ikke har laget en film men et mordvåpen, må innse at han ikke er herre over sine evner og må avstå fra å lage mer film.) 

Thomas Harlan[9]

Relasjon til sønnen Thomas rediger

Forfatteren og regissøren Thomas Harlan (1929-2010) var sønn av Veit Harlan. Thomas Harlan viet livet til å gjøre bot for farens bidrag til naziregimet, han anstrengte seg for å bli farens motsats.[21] Thomas Harlan mente at farens film medvirket til nazistenes voldsregime og omtalte den som et mordvåpen (Mordinstrument). Han ble lenge behandlet som Harlan-familiens sorte får på grunn av sin standhaftige og offentlige graving i farens skyld. De andre familiemedlemmene foretrakk stort sett å holde dette privat. Thomas Harlan arbeidet med et manuskriptet Det fjerde riket (aldri fullført) om det ufullstendige rettsoppgjøret og nazistenes innflytelse i etterkrigstidens Tyskland.[17] Thomas Harlan ble spurt om hvorfor faren ble frikjent og svarte kontant: «Fordi dommeren også var en morder.»[22]

Relasjon til Stanley Kubrick rediger

Christiane Kubrick (født 1932), enken etter regissøren Stanley Kubrick, er hans niese. Jan Harlan (født 1937), produsenten for en rekke Kubrick-filmer, er hans nevø. Christiane Kubrick og Jan Harlan medvirket i dokumentar om onkelens virksomhet for naziregimet.[23][24] Stanley Kubrick var selv av jødisk opphav. Kubrick arbeidet lenge med planer om en film om Holocaust.[25][26][27] Kubrick vurderte å lage en film om Nazi-Tyskland fra Harlans perspektiv og de to møttes. Harlan kjente ikke til Kubrick fordi han ikke brydde seg om utenlandsk film. Det som fascinerte Kubrick mest med hensyn til Veit Harlan, var Harlans pakt med djevelen og den snikende, hverdagslige og banale ondskapen. Stanley Kubrick ga opp prosjektet fordi han ikke fikk til et godt manus.[28]

Filmografi rediger

 
Werner Krauss fremstilte blant annet rabbiner Loew i Jud Süss (norsk tittel: Blod og gull).[15]
  • 1934 : Krach im Hinterhaus
  • 1937 : Kreutzersonaten (Die Kreutzersonate)
  • 1937 : Før solnedgang (Der Herrscher)
  • 1938 : Ungdom (Jugend)
  • 1938 : Verwehte Spuren
  • 1939 : Det udødelige hjerte (Das unsterbliche Herz)
  • 1940 : Blod og gull (Jud Süß)
  • 1941 : Den store konge (Der große König)
  • 1942 : Den gyldne stad (Die goldene Stadt)
  • 1943 : Vannliljen (Immensee)
  • 1944 : Trekkfuglen (Opfergang)
  • 1945 : Kolberg
  • 1950 : Unsterbliche Geliebte
  • 1952 : Die blaue Stunde
  • 1953 : Sterne über Colombo
  • 1954 : Verrat an Deutschland / Der Fall Dr. Sorge
  • 1957 : Anders als du und ich / Das dritte Geschlecht

Referanser rediger

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000001272, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 24421[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b «VEIT HARLAN, 64, A FILM DIRECTOR; Creator of Anti‐Semitic ‘Jud Suss’ for Nazis Is Dead». The New York Times (engelsk). 14. april 1964. ISSN 0362-4331. Besøkt 20. mars 2020. «Veit Harlan, the motion‐picture director who gained international notoriety with his anti‐Semitic film “Jud Süss,” died of cancer in a hospital on Capri today. He was 64 years old.... Because of his work on the film, he was tried twice after the war on charges of crimes against humanity but was acquitted in both trials.» 
  8. ^ «Sohn und Sühne | NZZ». Neue Zürcher Zeitung (tysk). 6. august 2011. Besøkt 21. mars 2020. «Veit Harlan ist der einzige Künstler, der sich in Deutschland seiner Vergangenheit wegen nach dem Krieg vor Gericht verantworten musste. Zweimal sah er sich der Anklage gegenüber, «Jud Süss» habe den Judenmord befördert, beide Male sprach ihn ein Richter frei, der als NS-Jurist Bagatelldelikte mit Todesstrafen geahndet hatte und nun in der Bundesrepublik weiterwirkte. Harlans Anhänger trugen den Freigesprochenen im Triumph auf den Schultern aus dem Saal.» 
  9. ^ a b c d e f David Bathrick (2016). Felix Moeller's Harlan - Im Schatten von Jud Süss as Family Drama. I: Persistent Legacy: The Holocaust and German Studies, redigert av Erin McGlothlin og Jennifer M. Kapczynski. Boydell & Brewer, Camden House, s. 214-226. https://www.jstor.org/stable/10.7722/j.ctt1kzcc33
  10. ^ Shandley, R. (2010). Rubble films: German cinema in shadow of 3rd reich. Temple University Press.
  11. ^ Noack (2016) s. 259.
  12. ^ Noack (2016) s. 66-74
  13. ^ Noack (2014) s.34.
  14. ^ Noack (2014) s. 2 og 201.
  15. ^ a b c d e f Rohter, Larry (1. mars 2010). «Nazi Film Still Pains Relatives». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 21. mars 2020. «Veit Harlan, left, directing Werner Krauss playing a rabbi in the 1940 film “Jew Süss.”» 
  16. ^ Noack (2014) s. 292, 371 og 412.
  17. ^ a b c d e Prager, Brad (9. august 2019). «Trial by documentary: the Harlans, between Jud Süss (1940) and Notre Nazi (1984)». Holocaust Studies. 0. 0: 1–22. ISSN 1750-4902. doi:10.1080/17504902.2019.1637496. Besøkt 20. mars 2020. «Veit Harlan had been twice tried and acquitted in Germany for having made Jud Süss, first for aiding the Nazis and then again, a year later, for crimes against humanity. Jud Süss had clearly left a singular impression; not even Leni Riefenstahl had been put on trial for filmmaking.» 
  18. ^ Hoberman, J. (7. mai 2015). «‘Forbidden Films’ Exhumes Nazi Poison From the Movie Vaults». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 21. mars 2020. «Forty-four of the Murnau Foundation’s films, as well as others held by the German Federal Archives, remain prohibited there and can be shown only under special circumstances, which include the presence of an expert to furnish context. In addition to well-known propagandist works like the Nazi martyrdom film “Hitler Youth Quex” (1933), Leni Riefenstahl’s staged documentary “Triumph of the Will” (1935) and “Jew Süss,” forbidden films include the virulently anti-British “Uncle Kruger,” the pro-euthanasia melodrama “I Accuse,” and the gung-ho bomber-pilot celebration “Stukas,” all released in 1941.» 
  19. ^ Thon, Jan Ingar (11. august 2018). «Goebbels brukte 50 000 soldater i propagandafilm». Dagbladet.no (norsk). Besøkt 21. mars 2020. 
  20. ^ «Melodramatische Todessehnsucht: NS-Vorzeigeregisseur Veit Harlan | DW | 10.01.2017». Deutsche Welle (tysk). 10. januar 2017. Besøkt 21. mars 2020. «Schon 1994, als man das Jubiläum "100 Jahre Kino" feierte, veröffentlichte "Der Spiegel" eine Liste der "100 besten Filme aller Zeiten", "Opfergang" belegte damals - als "bester deutscher Film" - einen erstaunlichen sechsten Rang. Natürlich sind solche Listen immer stark von den subjektiven Geschmacksurteilen einer bestimmten Jury abhängig (im Falle der "Spiegel"-Liste waren nur vier deutsche Kritiker beteiligt) und man darf sicher sein, dass der Harlan-Film in anderen Ländern weit weniger prominent auftaucht - doch bleibt festzuhalten: Harlans Filme jenseits von "Jud Süß" und "Kolberg" erfreuen sich inzwischen einer starken Neubewertung und Wertschätzung.» 
  21. ^ Noack, Frank (29. august 2007). «Von Beruf Sohn: Ein Film über Thomas Harlan». DIE WELT. Besøkt 22. mars 2020. «Mit allen Mitteln hat er versucht, das Gegenteil des erst berühmten, dann berüchtigten "Jud Süß"-Regisseurs zu werden. Und doch überwiegen die Ähnlichkeiten zwischen Vater und Sohn.» 
  22. ^ Bárd, Károly (2020). «‘Do not judge others, and you will not be judged’ – Fritz Bauer on the potential and responsibilities of human justice». New Journal of European Criminal Law. 3 (engelsk). 11: 267–281. ISSN 2032-2844. doi:10.1177/2032284420923409. Besøkt 17. desember 2022. «Because the judges, too, was a murderer.» 
  23. ^ «Opfergang and Veit Harlan’s sexual subversions | Bradlands | Sight & Sound». British Film Institute (engelsk). 19. desember 2016. Besøkt 20. mars 2020. «What makes this more than just a random reference is the fact that Kubrick was married to Harlan’s niece, Christiane Harlan, and once considered directing a film about the making of Jew Suss. (Christiane relates a story about an awkward meeting between Kubrick and her uncle in Felix Moeller’s documentary Harlan: Im Schatten von Jud Süß.)» 
  24. ^ «HARLAN IM SCHATTEN VON JUD SÜSS (2009)». BFI (engelsk). Besøkt 20. mars 2020. 
  25. ^ Cocks, Geoffrey (2004). The Wolf at the Door: Stanley Kubrick, History, & the Holocaust. New York: Peter Lang.
  26. ^ Krämer, Peter (28. juni 2017). «Stanley Kubrick: Known and Unknown». Historical Journal of Film, Radio and Television. 
  27. ^ Malley, JP O’. «Scholar reveals morbid roots of lost Stanley Kubrick script». www.timesofisrael.com (engelsk). Besøkt 20. mars 2020. 
  28. ^ Noack (2016)

Litteratur rediger

  • Noack, F. (2016). Veit Harlan: The Life and Work of a Nazi Filmmaker. University Press of Kentucky.

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Veit_Harlan&oldid=23244662»