Åpne hovedmenyen
Hellmuth Reinhard
Født24. juli 1911
Død2002
Beskjeftigelse Jurist
Parti Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei
Nasjonalitet Det tyske keiserrike, Nazi-Tyskland, Vest-Tyskland
Medlem av Schutzstaffel

Hellmuth Reinhard også kjent som Hermann Gustav Hellmuth Patzschke (født 24. juli 1911 i Unterwerschen i Tyskland, død 2002 eller senere) var en tysk jurist og SS-offiser. Han skiftet navn fra Patzschke til det mer germansk-klingende Reinhard i april 1939. Reinhard var sjef for Gestapo i Norge 1942-1945. Som Gestapo-sjef beordret han blant annet likvideringer, og han organiserte deportasjonen av de norske jødene. Ved å bytte navn levde han som fri mann før han i 1964 ble avslørt av vesttysk politi og ble dømt til fem års fengsel for krigsforbrytelser.

BakgrunnRediger

Reinhard gikk i mars 1933 inn i SS med medlemsnummer 121174, og han ble kort tid etter medlem av NSDAP. Mens han studerte juss hadde han praksis hos Reichsführer-SS Sicherheitsdienst i Leipzig fra 1935. Senere tjenestegjorde han ved SDs hovedkontor Reichssicherheitshauptamt. I 1939 ble han overført til Sicherheitspolizei. Han søkte seg ved flere anledninger til Waffen-SS, men ble avvist blant annet på grunn av en skade. Fra august 1940 arbeidet han i Amsterdam ved sentralkontoret for jødisk utvandring fra Nederland. Han kom til Norge i januar 1942 og tjenestegjorde i SD avdeling IV, kjent som Gestapo.[1]

Gestapo-sjef i NorgeRediger

Reinhard var Gestapo-sjef i Norge (regionsjef i Oslo ifølge Ottosen[2]) og Heinrich Fehlis' nestkommanderende fra januar 1942 til 1. februar 1945. Reinhard hadde da rang som SS-Hauptsturmführer tilsvarende kapteins nivå[2] eller SS-Sturmbannführer fra 21. juni 1943[3] tilsvarende majors grad. Fra sommeren 1944 ble det ikke avholdt rettssak mot motstandsfolk. Dommer, også dødsdommer, ble i stedet avsagt administrativt av Fehlis eller Reinhard.[4] Som Gestapo-sjef bestemt Reinhard at arrestanter skulle inndeles i grupper, der de som hadde drevet sabotasjon mot okkupasjonsmakten samt alle jøders kartotekkort skulle merkes «KZ» og «NN».[5] Siegfried Wolfgang Fehmer, leder for avdeling IV N (Nachrichten), var Reinhards nærmeste underordnete.[6] Fehmer ble i Norge dømt til døden og henrettet.

Det var Reinhard som varslet Gestapo i Stettin om at 532 jøder var på vei med DS «Donau» 26. november 1942. Med på «Donau» var en skrivemaskin som skulle brukes til å lage navneliste over jødene ombord. Reinhard poengerte i telegrammet til Stettin at skrivemaskinen skulle returneres til Oslo. I februar 1945 ble Reinhard sendt til Reichenberg for å lede Gestapo der. Ifølge Odd Bergfald ble han sendt fra Norge for å organisere Werwolf-bevegelsen, ifølge krigsleksikonet fordi han røk uklar med Fehlis.[7]

Kristian Ottosen beskriver Reinhard som hovedansvarlig for deportasjonen av jødene fra Norge. Det er uklart om Adolf Eichmann ga direkte ordre til tyske myndigheter i Oslo. Ifølge Ottosen hadde Eichmann satt de norske jødene på vent blant annet fordi transport med tog gjennom Sverige var vanskelig å få til og fordi det var svært få jøder i Norge. Ottosen skriver at Eichmann aldri tok noen kontakt med Reinhard om de norske jødene, i stedet tok Reinhard selv initativet på bakgrunn av Hitler-regimets overordnete planer for jødene i Europa.[8] Reinhard sa i rettssaken etter krigen at aksjonen mot jødene i Norge var en flere «dumheter av Terboven» og at han selv ikke hadde noe jødeaksjonen å gjøre.[9] Ved rettsoppgjøret forhørte Odd Bergfald selv Fehmer som innrømmet at han visste at jødene skulle «likvideres i Tyskland». Gasskamrene fikk Fehmer vite om etter krigen, men det «kom ikke overraskende på ham». Bergfald mente derfor det var merkelig at Fehmers overordnete var uvitende om dette.[10]

Etter krigenRediger

Utdrag av tiltalen mot Reinhard i 1967

I november 1942, den gang som Regierungsrat og SS-Sturmbannführer, har han i egenskap av leder for avdeling IV (Gestapo), under kommando av øverstkommanderende for Sicherheitspolizei og SD i Norge [Heinrich Fehlis], med tjenestested Oslo, medvirket til en ordre om deportering av jøder fra Norge, en ordre som var i overensstemmelse med en anordning fra Reichssicherheitsamt i Berlin. Ved dette har han særlig stilt seg beredevillig til å skaffe tilveie nødvendig skipsrom i «Donau», videre sørget han for innskiping og avreise for 532 norsk jøder (menn, kvinner og barn), som han selv hadde ansvar for og lot bevokte. Spesielt er han ansvarlig ved at han den 25. november 1942 ved fjernskrivertelegram lot meddele Reichssicherheitsamt i Berlin og Stapo-ledelsen i Stetting at 532 jødiske menn og kvinner ville bli overført fra Oslo til Stettin den 26. november 1942 og at de skulle anbrings i konsentrasjonsleiren Auschwits.

Ved krigens slutt var han i Slesvig-Holstein der under navnet Patzschke ble løslatt av britiske okkupasjonsmyndigheter, og han holdt skjult sin bakgrunn fra SS. Etter krigen tok han i bruk sitt fødenavn Hermann Gustav Hellmuth Patzschke og gjenopptok kontakten med kone og barn, og han bodde sammen med familien fra 1949. Han giftet seg på nytt med sin kone som da var offisielt enke etter at «Reinhard» var erklært død i 1951. Fra 1949 arbeidet han i et tidsskriftforlag i Heidelberg og ble i 1964 leder av forlaget August Lutzeyer i Baden-Baden. Da det tyske kontoret for oppsporing av krigsforbrytere i Ludwigsburg gransket Gestapo-sjefen i Norge oppdaget de at «enken» hadde giftet seg med en mann med samme fødenavn som Reinhard.[11] En periode etter krigen var han under sitt gamle navn også ansatt som funksjonær hos de amerikanske okkupasjonsstyrkene i Tyskland.[12]

RettsoppgjørRediger

I desember 1964 ble han arrestert og stilt for retten i Baden-Baden i 1967. De norske justisdepartementet oppnevnte Henry Ormond som hjelpeanklager.[13] Tiltalen gjaldt mord og medvirkning til mord.[14] Magne Skodvin fikk ikke stille som vitne, men forsynte Ormond med underlagsmateriale.[15] Forsvareren ønsket å føre Willy Brandt, Tysklands daværende utenriksminister, som vitne, mens aktoratet ønsket å føre Wilhelm Canaris' nevø som vitne. Begge ble avslått av retten. Hans S. Jacobsen fikk heller ikke stille som vitne for forsvaret.[16] Påtalemakten førte Hans Latza, SS-dommer i Oslo, som vitne.[17]

Tiltalens punkt I gjaldt deportasjonen av de norske jødene.[18] Asbjørn Sanden (1926-2015), Kai Feinberg, Oskar Mendelsohn, Alfred Zeidler, Walter Rotholz og Wilhelm Wagner vitnet i saken mot Reinhard. Ifølge Wagner kunne ikke interneringen og deporteringen av de norske jødene ha skjedd uten at «Hellmuth Reinhard var med på det hele tiden».[19] Ifølge Reinhard var det Quisling og Terboven som bestemte at de norske jødene skulle deporteres.[20] Tiltalens punkt II gjaldt Blumenpflücken-mordene i 1944. Reinhard ga ordre til Ernst Josef Albert Weiner som utførte drapene.[21] Weiner tok sitt eget liv i 1945.[22] Ordren om operasjon Blumepflücken kom trolig fra Fehlis.[23]

Tiltalens punkt III gjaldet drapet på hotelleier Olav Sanden i Hokksund som Reinhard ifølge tiltale og vitner drepte selv.[24] Drapet på hotelleier Sanden skjedde i forbindelse med Eiker-razziaen 26. oktober 1944. Klaus Grossmann, sjef for Sipo i Drammen, hadde på forhånd satt opp en liste på fire personer som skulle skytes på stedet, blant dem Sanden. En nervøs soldat hadde skutt og drept en annen person, og Reinhard lot være å skyte den fjerde på listen fordi kvoten var oppfylt.[7] Hotelleier Sanden var ikke tilsluttet noen illegal virksomhet og var ikke bevæpnet da han ble skutt og drept.[25] General Tittel hadde stilt 5000 Wehrmacht-soldater til Reinhards disposisjon ved Eiker-razziaen.[26]

Drapet på hotelleier Sanden og deportasjonen av jødene ble ansett som foreldet og ble ikke lagt til grunn i dommen i Schwurgericht (tilsvarer omtrent lagmannsrett i Norge). Dommen ble anket til høyesterett i Karlsruhe, den tyske anklageren mente drapet på hotelleier Sanden var overlagt og at Reinhard umulig kunne være ukjent med konsekvensen av deportasjonen. Høyesterett avviste anken for tiltalepunktet som gjaldt deportasjonen (retten mente at Reinhard ikke visst at Auschwitz var en tilintetgjørelseleir), men sendte Sanden-saken tilbake til ny behandling i Schwurgericht.[27]

Han ble 30. juni 1967 dømt til fem års fengsel for medvirkning til mordene under operasjon «Blumenpflücken» i 1944. Reinhard ble også funnet skyldig etter tiltalen for drapet på hotelleier og for deportasjonen av de norske jødene. Ifølge retten kunne han ikke dømmes fordi straffekravene for deportasjonene var foreldet (etter 15 år). Retten mente det var klart at Reinhard hadde medvirket til deportasjonene, og at Reinhard måtte forstå hvilken skjebne som ventet jødene og han hadde selv skrevet i telegram at jødene skulle sendes «nach Auschwitz». Drapet på Sanden var ikke «kvalifisert» mord etter tysk strafferett fordi Sanden måtte ha forstått at han ville bli drept og dermed var saken foreldet etter 15 år.[28] Han slapp ut i 1970.[4]

Rettssaken ble fulgt med stor interesse i Norge og flere aviser hadde korrespondenter til stede. Aftenpostens korrespondent Odd Bergfald ga etter rettssaken ut bok. Arbeiderbladet mente at dommen var «skandaløs» mild. Advokat Sven Arntzen var også misfornøyd med den milde dommen.[27] Bergfald skrev at dommen i Schwurgericht «var uhyre mild, men premissene var sterke».[29]

ReferanserRediger

  1. ^ Bergfald (1967) s. 15.
  2. ^ a b Ottosen (1995) s. 307
  3. ^ Bergfald (1978) s. 84.
  4. ^ a b «Hellmuth Reinhard – Norsk biografisk leksikon». Besøkt 21. september 2016. 
  5. ^ Bergfald (1967) s.39.
  6. ^ Bergfald (1967) s. 40.
  7. ^ a b Dahl, Hans Fredrik (red.) (1995). Norsk krigsleksikon. Oslo: Cappelen. 
  8. ^ Ottosen (1995) s. 303f
  9. ^ Bergfald (1978) s.90.
  10. ^ Bergfald (1978) s. 92
  11. ^ Bergfald (1967) s. 17.
  12. ^ Bergfald (1978) s. 86.
  13. ^ Bergfald (1967) s. 20-25.
  14. ^ Bergfald (1967) s. 19.
  15. ^ Bergfald (1967)s. 159.
  16. ^ Bergfald (1967) s. 126.
  17. ^ Bergfald, Odd (1916-1992) (1978). Gestapo i Norge. [Oslo]: Hjemmenes forl. ISBN 8270061662. 
  18. ^ Bergfald (1967) s. 19.
  19. ^ Bergfald (1967) s. 49f, s.188, s. 56-59.
  20. ^ Bergfald (1967) s.43.
  21. ^ Bergfald (1967) s.20-25.
  22. ^ Bergfald s.86.
  23. ^ Bergfald (1967) s. 190.
  24. ^ Bergfald s.20-25.
  25. ^ Bergfald (1967) s. 159.
  26. ^ Bergfald (1967) s.74.
  27. ^ a b Mendelsohn (1986) s. 310-311.
  28. ^ Bergfald s.186-187.
  29. ^ Bergfald s.193.

KilderRediger