Wikipedia

Kurt Becher

Kurt Becher (født 12. september 1909 i Hamburg, død 8. august 1995) var en tysk offiser i Schutzstaffel (SS) og forretningsmann. I andre verdenskrigs siste måneder var han kommissær for de tyske konsentrasjonsleirene, og sjef for økonomiavdelingen ved SS' hovedkvarter i det tyskokkuperte Ungarn i 1944.

Kurt Becher
FødtKurt Andreas Ernst Becher
12. sep. 1909[1]Rediger på Wikidata
Hamburg[2]
Død8. aug. 1995Rediger på Wikidata (85 år)
Bremen
BeskjeftigelseOffiser, militært personell, soldat Rediger på Wikidata
PartiNationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei (1937–)[3][4]
NasjonalitetTyskland
Medlem avSchutzstaffel[1]
Allgemeine SS (1934–)[1]
Waffen-SS[1]
UtmerkelserDet tyske kors i gull

Liv og virke rediger

Becher ble født i en velstående familie. Han vitnet under Nürnbergprosessen om at han hadde sluttet seg til SS fordi han fra 1932 hadde han vært aktivt engasjert i ridning, og i 1934 hadde rideinstruktøren hans rådet ham til å søke til kavaleriet i SS (Reiter-SS). Sannsynligvis understreket Becher denne historien fordi Reiter-SS var en av få avdelinger innen SS som ikke sto på listen over kriminelle organisasjoner.

Becher fungerte som SS-major i Polen og Russland i SS-Totenkopf-Verbände, den delen av SS som perfeksjonerte teknikker for å drepe jøder. Bechers enhet begikk omfattende overgrep i de erobrede områdene av Sovjetunionen.[5] Han ble utnevnt som kommissær av alle tyske konsentrasjonsleirene av Heinrich Himmler. Becher fikk i oppdrag «å trekke ut maksimal økonomisk verdi» fra jødene som skulle drepes. Dette inkluderte å konfiskere gods og eiendommer og selge eller bruke eiendelene og kroppsdelene deres, inkludert å klippe håret for møbeltrekk, utvinne gull fra tennene og bruke kroppsfettet deres til å produsere såpe.

Han nådde graden som Standartenführer i SS.

I Ungarn rediger

Becher var Heinrich Himmlers personlige økonomisk utsending til Ungarn etter at Tyskland hadde tatt kontroll over landet.[5] Ifølge hans egen forklaring, ble Becher den viktigste kjøperen av hester for SS og ble derfor sendt til Ungarn i mars 1944 under Tysklands invasjon, for (ifølge egen forklaring) å kjøpe 20 000 hester som skulle brukes til transport av tyske soldater. Ifølge Hannah Arendt er det lite trolig fordi så snart Becher ankom til Budapest, begynte han å engasjere seg i en rekke forhandlinger med lederne for flere store jødiske forretninger.[6] Hans senere handlinger viste at målet heller trolig var å presse så mye rikdom som mulig fra jøder i Ungarn på vegne av Heinrich Himmler.[trenger referanse]

Manfréd Weiss' maskinfabrikk (ungarsk: Weiss Manfréd Acél- és Fémművek) på Csepel-øya i utkanten av Budapest var den største i landet og en av de viktigste leverandørene til det ungarske militæret. Manfred Weiss-fabrikken hadde 30 000 ansatte og produserte fly, lastebiler og sykler samt smågjenstander som tegnestifter. Kurt Becher ønsket å ta kontroll over denne på vegne av SS, blant annet for å sikre forsyninger til Waffen-SS. Offisielt respekterte SS Ungarns suverenitet, og de ville derfor gjennomføre handelen i ordnede former. Becher forhandlet derfor med den jødiske familien som eide fabrikken. Avtalen om overdragelse av 51 % av aksjene til SS ble signert 17. mai 1944. I tillegg til kontant betaling fikk 48 familiemedlemmer forlate Ungarn. De fleste av disse ble fraktet til Lisboa, mens noen få sentrale medlemmer ble holdt tilbake i Wien som gisler. Becher ble da sjef for den store bedriften.[7][8][6]

Fra 1944 til 1945 samlet Becher store summer penger, smykker og edle metaller fra ungarske jøder, verdt om lag 8 600 000 sveitsiske franc.

Slutten av krigen rediger

Etter frigjøringen av Ungarn i januar 1945 reiste Becher tilbake til Berlin, og Himmler utnevnte ham der til Reichssonderkommissar med myndighet over alle konsentrasjonsleirene.[6] Becher ble arrestert i mai 1945 av de allierte styrkene, og fengslet i Nürnberg. Men han ble ikke tiltalt som krigsforbryter på grunn av en uttalelse som ble gitt på hans vegne av Rudolf Kastner, som var et av de ledende medlemmene av den jødiske Aid and Rescue Committee i Ungarn. Kastner ble myrdet i Israel i mars 1957 i forbindelse med påstander om at han hadde vært en nazi-kollaboratør.

Etterkrigsaktiviteter rediger

Etter krigen ble Becher rehabilitert og unngikk rettsforfølgelse. Kastners vitneprov i retten i Nürnberg var trolig avgjørende for at Becher slapp fri.[6][9] Under avhør i Nürnberg husket ikke Becher å ha vært involvert i redningsforsøk for jødene i Budapest. Han nektet for å ha vært sjef for konsentrasjonsleiren trolig av frykt for å bli holdt ansvarlig for forbrytelsene begått der.[10]

Han ble en velstående forretningsmann i Bremen. Han var president i mange selskaper, inkludert Köln-Handel Gesellschaft, som gjorde omfattende forretninger med den israelske regjeringen. I 1960 var han en av de rikeste[trenger referanse] mennene i Vest-Tyskland, med aktiva anslått til 30 millioner amerikanske dollar. Han ble gjenstand for offentlig oppmerksomhet i 1961 da han vitnet under rettssaken mot Adolf Eichmann i Jerusalem. Becher ga sitt vitnesbyrd fra sitt hjem i Tyskland[9], fordi han ikke ville til å reise til Israel. Vitneprovet var opprinnelig ønsket av forsvaret i Eichmann-saken, men ble i stedet brukt av aktoratet. Becher var en fiende av Eichmann i nazistenes apparat.[6]

Becher døde i 1995 som en velstående mann.[10]

Litteratur rediger

  • Yehuda Bauer: Freikauf von Juden? Verhandlungen zwischen dem nationalsozialistischen Deutschland und jüdischen Repräsentanten 1933 bis 1945. Übersetzt von Klaus Binder und Jeremy Gaines. Jüdischer Verlag, Frankfurt am Main 1996, ISBN 3-633-54107-1.
  • Gábor Kádár, Zoltán Vági: Self-Financing Genocide. The Gold Train, the Becher Case and the Wealth of Hungarian Jewsi Central European University Press, Budapest u. a. 2004, ISBN 963-9241-53-9.
  • Raul Hilberg: The Destruction of the European Jewsi Band 1. 3. Auflage. Yale University Press, New Haven CT u. a. 2003, ISBN 0-300-09557-0.
  • Karla Müller-Tupath: Reichsführers gehorsamster Becher. Eine deutsche Karriere. Erweiterte Neuauflage. Aufbau, Hamburg 1999, ISBN 3-351-02494-0. (Erstausgabe: Konkret-Literatur, Hamburg 1982).
  • Joachim Jahns: Der Warschauer Ghettokönig. Dingsda, Leipzig 2009, ISBN 978-3-928498-99-9.
  • Ladislaus Löb: Geschäfte mit dem Teufel. Die Tragödie des Judenretters Resző Kasztner. Bericht eines Überlebenden. Böhlau, Köln 2010, ISBN 978-3-20389-4.
  • Andreas Biss: Der Stopp der Endlösung, Kampf gegen Himmler und Eichmann in Budapest. Seewald Verlag, Stuttgart 1966.
  • Towiah Friedman (1997). Die zwei Vertreter Adolf Eichmanns in Ungarn 1944: Kurt Becher, SS-Standartenführer und Hermann Krumey, SS-Obersturmbannführer, die an der Vernichtung der Juden Ungarns und Rumäniens beteiligt waren! : Dokumentensammlung. Institute of Documentation in Israel. 
  • Braham, Randolph. L (2004). «Rescue operations in Hungary: Myth and reality». East European Quarterly. XXXVIII (2): 173–203. 

Referanser rediger

  1. ^ a b c d Nuremberg Trials Project, nuremberg.law.harvard.edu[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Nuremberg Trials Project, nuremberg.law.harvard.edu[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Braunbuch: Kriegs- und Naziverbrecher in der Bundesrepublik: Staat, Wirtschaft, Armee, Verwaltung, Justiz, Wissenschaft[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b Braham 2004, s. 181.
  6. ^ a b c d e Arendt, Hannah (1998). Eichmann i Jerusalem: en beretning om det ondes banalitet. Oslo: Pax. ISBN 8253020139. 
  7. ^ Braham 2004, s. 194.
  8. ^ Vági, Zoltán (2001). Self-financing genocide. The gold train, the Becher case and wealth of Hungarian jews. Budapest/New York: CEU press. ISBN 9639241539. 
  9. ^ a b «SS-BECHER : Ärger mit Blaupapier - DER SPIEGEL 33/1961». www.spiegel.de. Besøkt 7. november 2020. 
  10. ^ a b Braham 2004, s. 182.

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Kurt_Becher&oldid=22103843»