Åpne hovedmenyen

Max Täubner

Tysk SS-medlem og krigsforbryter
Max Täubner
Født1910
Beskjeftigelse Offiser
Nasjonalitet Nazi-Tyskland, Weimarrepublikken
Medlem av 1 SS Infantry Brigade

Max Täubner (født 1910) var en tysk mekaniker, ingeniør og SS-offiser. Han er den eneste SS-mann som ble straffet av naziregimet for drap på jøder under holocaust. Etter krigen ble tiltalen mot Täubner avvist fordi han allerede var dømt og hadde sonet.[1]

Täubner vokste opp i middelklassefamilie der faren var en høyere funksjonær i jernbanen. Etter yrkesutdanning som mekaniker ble han videreutdannet til ingeniør innenfor flymekanikk i 1933. I løpet av universitetsstudiene eller tidligere ble han medlem av NSDAP, gikk inn i SA i 1932 og gikk raskt over til SS. Han blir ifølge rettsdokumentene omtalt som en «fanatisk jødehater» og før han ble overført til østfronten erklærte han at han ville kvitte seg med minst 20 000 jøder.[1][a]

Täubner fikk jobb Messerschmitts flyfabrikk og gikk inn i Luftwaffe i 1937. I 1941 meldte han seg frivillig til Waffen-SS og fikk da graden Untersturmführer med kommando over en vedlikeholdstropp. Täubners tropp og andre enheter som skulle holde seg bak fronten reiste til Ukraina tidlig i september 1941 der målet var byen Konotop litt nord for Kiev. Täubner og hans tropp var vedlikeholdsavdeling tilknyttet SS brigade nummer 1.[1]

Innhold

Massakrer i SovjetunionenRediger

Täubner og hans tropp drepte trolig flere tusen jøder i Ukraina og Hviterussland på eget initiativ. Da de beveget seg gjennom Ukraina var allerede de fleste jødene drept av Einsatzgruppe C og SS brigade nummer 1, og de drepte overlevende jøder de kom over. Täubner og hans tropp massakrerte hundrevis av jøder blant annet i Novohrad-Volynskyj (i Zjytomyr oblast), Sjolokhovo og Oleksandrija. I Novohrad-Volynskyj hadde SS-brigade nummer 1, Wehrmacht og Einsatzkommando 5 drept de fleste av byens 6500 jødiske innbyggere. Da Täubner kom til stedet fortalte borgermesteren at omkring 300 gjenlevende jøder ble holdt i det lokale fengselet og at Wehrmacht hadde utstedt attester på at disse ikke var jøder. Täubner mente at hæren viste for mye omtanke og sørget for at den ukrainske militsen spadde opp en stor grop i utkanten av byen. Täubner og hans menn tvang jødene (319 i alt) ned på bakken og drept dem med nakkeskudd. I noen tilfeller massakrerte de jøder som Wehrmacht hadde planlagt å bruke til tvangsarbeid, til stor irritasjon for kommandantene i hæren.[1]

Mye tyder på at de også drepte jøder underveis til sin første utplassering i Konotop. Troppen oppholdt seg i Oleksandrija fra 22. oktober til 12. november 1941. Før krigen var det 4300 jøder i byen, de fleste var allerede drept av Sonderkommando 4b (en drapsskvadron under Einsatzkommando C). Täubner hadde bestemt seg for å drepe de gjenværende. Med hjelp av ukrainsk milits samlet han sammen jøder og holdt dem innesperret i kjelleren der han selv bodde. Mannskap fra Reichsarbeitsdienst meldte seg frivillig til å grave massegraver. Ifølge SS-domstolen drepte Täubners tropp minst 459 jøder der. Soldater fra Wehrmacht og tyske jernbanearbeidere meldte seg frivillig til skyting av jøder.[1]

I Konotop var Täubners tropp til å begynne med uten oppgaver fordi SS brigade nummer 1 ble omdirigert mot Moskva for å forsterke hæren ved slaget om Moskva. De begynte da å gjennomsøke byen og nærliggende landsbyer etter gjenværende jøder. Wehrmacht bisto ved å overlate jøder anklaget for å støtte kommunistene. I den senere rettssaken ble ikke antall drepte i og rundt Konotop redegjort for.[1]

Jødene ble ofte drept etter grov mishandling og foreldre måtte se på mens deres egne småbarn ble drept. En av mennene rev barn ut av hendene på mødrene, skjøt dem og slengte dem i massegraven. Noen av soldatene utviste betydelig sadisme, andre viste betydelig ubehag. En av mennene i troppen skal ha løftet barna etter håret før han skjøt dem. I et tilfelle tvang en av soldatene jødene til å slå hverandre i hjel med spader. Ved massegravene tok Täubner gjerne med seg trekkspillet sitt for å live opp mannskapet med musikk. I forbindelse etterforskningen og rettssaken beskrev Täubner drapene og mishandlingen i detalj, uten forsøk på å pynte på sannheten. Täubner var fast i sin tro på at de kunne gjøre som de ville med jødene og var bestemt på oppfylle Hitlers ønsker selv om de ikke hadde fått konkret ordre.[1]

RettssakRediger

Täubner fotograferte ugjerningene han gjennomførte i Ukraina, blant annet drap på barn og hauger av lik. Fotografiene fremkalte han i et vanlig fotolaboratorium i Tyskland og viste dem til familie og bekjente, og skrøt av sine «heoriske» gjerninger i øst. SS var redd for at bildene (69 til sammen) skulle bli offentlig kjent noe som ville være pinlig for SS, det kunne undergrave moralen i Tyskland og utgjøre en sikkerhetssrisiko for riket ifølge SS. Täubner visste godt at fotografering var forbudt. SS gikk derfor til sak mot Täubner. I tillegg til Täubner ble fire av hans underordnete arrestert i april 1942, de fire underordnete ble senere løslatt uten rettergang. I retten argumenterte Täubner med drapene på jødene ikke var noen hemmelighet: «alle visste og snakket om det». Han argumenterte med at han og hans menn utførte drap i henhold til Führerbefehl. SS' etterforsker, Heinz Meurin, hevdet at en slik ordre var ukjent, mens SS brigade nummer 1 (som Täubners vedlikeholdsavdeling var tilknyttet) opererte utfra en antatt ordre fra Hitler om at deres hovedoppgave var å drepe jøder. Himmler ga ordre om at fotografiene straks måtte ødelegges og etter rettssaken fornyet han ordren om at fotografering var strengt forbudt.[1] Saken ble ført for en SS-domstol i München.[2]

Täubner var leder for en verkstedavdeling og denne hadde i følge dommen ikke til oppgave å drepe jøder (formuleringen «ingen av jødene som ble drept er noe stort tap» skriver seg trolig fra muntlig instruks til dommerne fra Himmer[1]):

 Den tiltalte skal ikke straffes for drap på jøder som sådan. Jødene må utryddes og ingen av jødene som ble drept er noe stort tap. Selv om den tiltalte skulle ha forstått at ansvaret for utryddelsen av jødene lå hos kommandoene satt opp spesielt for dette formålet, er han unnskyldt for at han anså at han hadde myndighet til selv å delta i utryddelsen av jødene.[3] 
– fra dommen

Täubner ble kritisert for å ha opptrådt uverdig og på en måte som ikke passet seg en tysker og SS-mann. SS brydde seg ikke så mye om det fotografiene viste (det var daglig rutine for de fleste), men det var sjokkert over Täubners tankeløshet og at det var svært uheldig spre slike bilder. Himmler skal gjentatte ganger muntlig og på tomannshånd ha understreket at drap på jøder var en Führerbefehl og at SS-menn ikke skulle straffeforfølges for drap på jøder, men Himmler ville ikke offentlig si noe om en slik ordre fra Hitler. I løpet av saken mot Täubner (høsten 1942) fikk Himmler kjennskap til at amerikanske myndigheter var informert om utryddelsesleirene og ble enda mer opptatt av hemmelighold.[1]

Täubner beskrives i dommen som en fanatisk jødehater og dommen beskriver flere tilfeller der han på eget initiativ sørget for at troppen hans drepte flere hundre jøder i flere omganger. I dommen siteres SS-mannen Ernst Schumann som ikke hadde kommet til Russland «for å skyte kvinner og barn», Täubner svarte at de andre gjorde det frivillig og at Schumann var en feiging.[4]

Heinrich Himmler var personlig engasjert i saken. Han var bekymret for den lovløsheten og mangelen på disiplin som Täubner hadde fremvist. Himmler var besatt av orden og at hans SS-menn skal ha høy moral og opptre anstendig etter å gjennomført massedrap. I forbindelse med saken utarbeidet Himmler i oktober 1942 skriftlig kriterier for når SS-menn kunne straffeforfølges for urettmessig drap på jøder «uten myndighet eller uten etter ordre»: Drap på jøder bare av politiske motiv skulle ikke straffes, mens drapshandlinger av egoistiske, sadistiske eller seksuelle motiv kunne straffes som mord. Himmlers juridiske notat ga på et vis SS og politiet rett til å drepe jøder etter forgodtbefinnende. Täubner ble i mai 1943 dømt for fotograferingen og for at den ville oppførselen var upassende for en tysker og en SS-offiser. Han ble dømt til 10 års fengsel og satt i Dachau til han ble benådet av Himmler i januar 1945. Det er ikke kjent om andre enn Täubner ble dømt for drap i henhold til Himmlers kriterier fra oktober 1942.[1] Han ble dømt for manglende disiplin og lydighet, ikke for drapene.[5] Retten ble ledet av SS Standartenführer Dr. Günther Reinecke.[6]

Etter krigenRediger

SS-dommerne ødela trolig de fleste arkivene før krigens slutt. Saken mot Täubner er et av de unntakene der dokumentene overlevde. Täubner kom tilbake fra sovjetisk krigsfangenskap i 1949.[6]

Vesttyske myndigheter reiste i 1959 sak mot Täubner for drap på jøder. Saken ble avvist av domstolen med begrunnelsen at han allerede var dømt og han ikke kunne dømmes på nytt i følge den tyske grunnlovens artikkel 103. Den tyske påtalemakten brakte saken helt til den føderale høyesteretten med samme resultat. I 1973 vitnet Max Täubner i saken mot en av de underordnete og Täubner kunne da ikke huske hvilke overgrep han og hans tropp hadde utført.[1][7]

Günther Reinecke praktiserte som advokat etter krigen inntil justisdepartementet i Bayern inndro advokatlisensen i 1961. Personene involvert i saken mot Täubner møttes igien da i 1961-1962 Reineckes sak ble behandlet av Bayerns advokatforening.[6]

NoterRediger

Type numrering
  1. ^ «Evidently Täubner adopted the Nazi worldview and in particular its categorical hatred of Jews. From the testimonies he emerges as "a fanatical Jew-hater" with "a lust for Jewish blood". (…) Täubner declared to his subordinates that he intended to "get rid of at least 20,000 Jews". He had announced these same intentions earlier to friends and family.»[1]:411

ReferanserRediger

  1. ^ a b c d e f g h i j k l m Büchler, Y. R. (2003). “Unworthy Behavior”: The Case of SS Officer Max Täubner. Holocaust and Genocide Studies, 17(3), 409-429.
  2. ^ Mazower, M. (2009). Hitler's empire: how the Nazis ruled Europe. Penguin.
  3. ^ Rhodes, R. (2007). Masters of death: The SS-Einsatzgruppen and the invention of the Holocaust. Random House/Knopf Doubleday, New York, s.186-187.
  4. ^ Klee, E., Dressen, W., & Riess, V. (Eds.). (1991). "The Good Old Days": The Holocaust as Seen by Its Perpetrators and Bystanders. Konecky & Konecky. Forord ved Hugh Trevor-Roper (opprinnelig publisert på tysk av S. Fischer Verlag Gmbh)
  5. ^ Douglas, L. (2016). The Right Wrong Man: John Demjanjuk and the Last Great Nazi War Crimes Trial. Princeton University Press.
  6. ^ a b c Bialas, W., & Fritze, L. (Eds.). (2014). Nazi Ideology and Ethics. Cambridge Scholars Publishing.
  7. ^ «NS-PROZESSE: Nicht deutsche Art». Der Spiegel. 21. 21. mai 1973. Besøkt 10. november 2018.