Wikipedia

Ante Pavelić

kroatisk fascistisk general og militærdiktator (1889-1959)

Ante Pavelić (født 14. juli 1889, død 28. desember 1959) var lederen og grunnleggeren av den kroatiske nasjonalistiske/fascistiske ustasja-bevegelsen.[8][9] Han var leder av Den uavhengige staten Kroatia, en marionettstat under Tyskland, under andre verdenskrig. Pavelićs terrorregime medvirket til holocaust samt omfattende overgrep mot sigøynere, etniske serbere og lokale kommunister. Han unndro seg rettsoppgjør etter krigen og døde i Spania delvis på grunn av skader han fikk i et attentat.

Ante Pavelić
Født14. juli 1889[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Bradina (Kondominatet Bosnia og Hercegovina)
Død28. des. 1959[1][5][2][3]Rediger på Wikidata (70 år)
Madrid[6]
BeskjeftigelsePolitiker, jurist, militært personell Rediger på Wikidata
Utdannet vedJuridisk faktuelt ved Universitet i Zagreb
PartiUstasja (1929–)
Croatian Pure Party of Rights
NasjonalitetØsterrike-Ungarn
Kongeriket av serbere, kroater og slovenere
Kongeriket Jugoslavia
Den uavhengige staten Kroatia
Spania under Franco
GravlagtSan Isidro Cemetery
UtmerkelserMilitary Order of the Iron Trefoil
Storkors av Finlands hvite roses orden (1943)[7]
Den tyske ørns fortjenesteorden
Poglavnik av Den uavhengige staten Kroatia
10. april 1941 – 8. mai 1945
Parlamentsmedlem i Kongeriket Jugoslavia
11. september 1927 – 7. januar 1929
FlertallAleksandar I
ValgkretsZagreb
RegjeringVelimir Vukićević (1927-28)
Anton Korošec (1928-29)
Signatur
Ante Pavelićs signatur
Ante Pavelić på Commons

Bakgrunn rediger

Pavelić var født den lille landsbyen Bradina i Hercegovina som den gang var en del av Østerrike-Ungarn. For å få arbeidet, flyttet familien til Jajce han han skulle begynne på skolen, og han begynte på en muslimsk barneskole, og gikk deretter på en jesuittisk barneskole i den hovedsakelig muslimske byen Travnik etter at familien hadde flyttet dit.

Da han var 16 år, i 1905, måtte han avbryte skolegangen på grunn av sykdom, og han tok seg midlertidig arbeide ved jernbanen i Sarajevo og Višegrad. Han fortsatte deretter skolegangen i Zagreb hvor hans eldre bror Josip bodde. Skolegangen ble igjen avbrutt av helseproblemer og han hadde en tid veiarbeid ved Buzet på Istria.

Etter å ha gått på flere skoler i ulike byen, fikk han endelig studentereksamen i Zagreb i 1910. Han begynte samme høst på juss-studiet i Zagreb. Han tok juridikum i 1914 og en doktorgrad i juli 1915. Han arbeidet deretter som advokat i Zagreb.[8]

Politisk arbeid rediger

I ungdomstiden ble han medlem av Det kroatiske rettighetspartiet og tilhørte den mer nasjonalistiske fløyen, ledet av Josip Frank rundt 1908 som arbeidet for at Kroatia skulle bli uavhengig av Østerrike-Ungarn. Etter første verdenskrig motsatte han seg at Kroatia skulle bli en del av det nye kongeriket Jugoslavia[10] I 1919 ble han partisekretær, men i 1921 ble han arrestert sammen med flere andre medlemmer av partiet.

I 1920 ble han valgt inn i bystyret i Zagreb,[8] og fikk en sterk innflytelse blant de yngre politikerne. I juni 1927 representerte han Zagreb fylke på en internasjonal konferanse for byer i Paris, og besøkte på hjemreisen Roma. Ved parlamentsvalgene samme år ble han valgt inn i Kongedømmet Jugoslavias parlament, som en del av den kroatiske blokken.

Han fortsatte i stillingen som partisekretær fram til 1929, da det ble innført et kongelig diktatur i kongedømmet Jugoslavia. Han deltok da i stiftelsen av Ustasja og gikk over til undergrunnsarbeid, og skrev ned partiprogrammet til Ustasja-bevegelsen samme år. Regimet i Jugoslavia ble mer oppmyket fram mot 1931.

I eksil rediger

I 1932 reiste Pavelic til et Italia ledet av Benito Mussolini. Da kong Aleksandar I av Jugoslavia ble drept med deltakelse fra Ustasja[8][9] 9. oktober 1934 i Marseille i Frankrike, ble Pavelic og andre medlemmer av Ustasja arrestert i Italia, anklaget for å ha deltatt i planleggingen av drapet på kongen, men ble etter en stund løslatt.

Pavelić opprettet forbindelse med den nasjonalistiske terrororganisasjonen Organisasjonen av ukrainske nasjonalister i Berlin i 1933 eller 1934.[11]

Andre verdenskrig rediger

 
Pavelić på besøk hos den tyske nasjonalsosialistiske lederen Adolf Hitler (til venstre) på hans landsted Berghof ved Berchtesgaden i Bayern 9. juni 1941

Pavelić ble i Italia fram til begynnelsen av andre verdenskrig. I 1941 ble Jugoslavia invadert av Tyskland, og Pavelić ble med støtte fra okkupasjonsmakten utnevnt til leder (poglavnik) av marionettstaten Den uavhengige staten Kroatia.

Han innledet en storstilt terrorkampanje rettet mot serbere, jøder, sigøynere og kommunistiske kroater.[9] Særlig kampanjen mot serberne grenset til folkemord.[12] Brutaliteten i drapene sjokkerte selv tyskerne og påla italienerne å intervenere overfor Ustasja,[9] da landet fram til 1943 i realiteten var et kondominium under både Tyskland og Italia. Under Pavelic drepte regimet opp mot 20 000 jøder i Jasenovac og tilknyttede konsentrasjonsleirer. Ytterligere 7 000 jøder ble overlatt til tyskerne som deporterte dem til Auschwitz.[13][14]

I 1941 var Pavelić i audiens hos pave Pius XII. Den britiske ambassadøren til Vatikanet advarte om at slikt ville undergrav pavens moralske autoritet.[14]

Under et statsbesøk i Tyskland under krigen overrakte hans beskytter Adolf Hitler ham i Obersalzberg en prøyssisk fane som ble benyttet under syvårskrigen, samt en sjakkspill som hadde tilhørt Fredrik den store. Hitler tildelte Pavelić storkorset til Den tyske ørns fortjenesteorden, og denne ble overrakt den 3. mars 1942 av den tyske ambassadøren og obergruppenführer i Sturmabteilung Siegfried Kasche i Zagreb.[15]

Etter krigen rediger

 
Pavelić hilser på Alojzije Stepinac, katolsk erkebiskop av Zagreb. Stepinac ble dømt og satt resten av livet i fangenskap for samarbeid med fascistene.
 
Pavelić på sykehus i Argentina i 1957 etter attentatet.

Pavelić rømte med hjelp fra Vatikanet (ved Giovanni Montini)[14] og fra katolske prester til Argentina og flyttet i november 1957 til Spania (da ledet av diktatoren Francisco Franco) der han levde de siste årene. Pavelić ble dømt til døden in absentia i 1945.[16][17][18][19] Pavelić beveget seg fritt rundt i Buenos Aires. Hans opphold i landet var omstridt og ble oppfattet som en arv fra Juan Perón-tiden. Etter å bli holdt i varetekt og forhørt begynte Pavelić å ha en livvakt med seg. Han ble skadet i et attentat nær Buenos Aires i april 1957: En ukjent person løsnet seks skudd og Pavelić ble truffet av to og alvorlig såret. Attentatet var trolig utført av jugoslavisk etterretning. Han forlot noen måneder etter attentatet Argentina og oppholdt seg fire måneder i Chile før han reiste til Spania i håp om å være trygg og få bedre helsestell.

I Spania ble han hilst velkommen av erkebiskop av Sarajevo Ivan Šarić. Franco tok også mot Juan Peron og inviterte den ukrainske fascisten Stepan Bandera til å slå seg ned i landet (Bandera besøkte Spania og avslo tilbudet fra Franco). Pavelić hadde ikke en nær personlig relasjon til Franco. I Spania levde han stille og forsøkte å unngå offentlighetens søkelys. Pavelić hadde diabetes og hadde derfor problemer med å hele skadene etter attentatet. Skadene Pavelić fikk i attentatet medvirket til dødsfallet. Han ble operert av tyske kirurger på det tyske sykehuset i Madrid i november 1959 og døde seks uker senere. På dødsleiet uttrykte han ønske om at ustasja skulle fortsette kampen for uavhengighet for Kroatia. Dødsfallet ble bredt omtalt i vestlig presse.[11][20][21]

Referanser rediger

  1. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 47107[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id pavelic-ante, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Find a Grave, oppført som Ante Pavelic, Find a Grave-ID 6954922, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Munzinger Personen, oppført som Ante Pawelitsch, Munzinger IBA 00000000681, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Павелич Анте, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Kunnian ruletti: korkeimmat ulkomaalaisille 1941-1944 annetut suomalaiset kunniamerkit, side(r) 516[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ a b c d Ante Pavelić i Encyclopædia Britannica
  9. ^ a b c d Ustasja i Encyclopædia Britannica
  10. ^ Ante Pavelić i Store norske leksikon
  11. ^ a b Rossolinski, G. (2014). Stepan Bandera: The life and afterlife of a ukrainian nationalist: Fascism, genocide, and cult. Columbia University Press.
  12. ^ Levy, Michele Frucht (november 2009). «“The Last Bullet for the Last Serb”:1 The Ustaša Genocide against Serbs: 1941–19452». Nationalities Papers. 6 (engelsk). 37: 807–837. ISSN 0090-5992. doi:10.1080/00905990903239174. Besøkt 7. desember 2020. «While participating in Hitler's Holocaust against Jews and Roma, wartime Croatia's collaborationist government, the Ustaša (Insurgent), conducted its own genocide against the Serbs within its territories. As the title of Marco Rivelli's 1978 text, Le Génocide occulté, makes clear, this phenomenon remained largely unknown in the West until the 1990s.» 
  13. ^ «Axis Invasion of Yugoslavia». encyclopedia.ushmm.org (engelsk). Besøkt 7. desember 2020. «By the end of 1941, Croat authorities had incarcerated about two-thirds of the approximately 32,000 Jews of Croatia in camps throughout the country (Jadovno, Kruscica, Loborgrad, Djakovo, Tenje, Osijek, and Jasenovac. The Ustasa murdered between 12,000 and 20,000 Jews in the Jasenovac system of camps, located roughly 60 miles from the Croat capital, Zagreb. In two operations—August 1942 and May 1943—Croatian authorities transferred about 7,000 Jews into German custody. The Germans deported these Jews to Auschwitz-Birkenau. Approximately 3,000 Croat Jews evaded these deportations....» 
  14. ^ a b c Phayer, Michael (1. oktober 1998). «Pope Pius XII, the Holocaust, and the Cold War». Holocaust and Genocide Studies. 2 (engelsk). 12: 233–256. ISSN 8756-6583. doi:10.1093/hgs/12.2.233. Besøkt 7. desember 2020. «Not surprisingly, Tisserant was "left out of the loop" in the Vatican's conduct of diplomacy. Monsignors Tardini and Montini, undersecretaries of state, dealt with Holocaust matters, and with the genocide perpetrated by Pavelics Ustasha. Thus, when the Yugoslav diplomat came to Rome on the trail of the war criminal Pavelic, the Vatican apparently set him up by arranging for him to interview the widely respected but uninformed Cardinal Tisserant» 
  15. ^ Oversikt på NorgesLexi
  16. ^ «Ante Pavelić | Croatian fascist leader and revolutionist». Encyclopedia Britannica (engelsk). Besøkt 8. september 2020. 
  17. ^ «Ante Pavelić». Store norske leksikon. 24. juni 2019. Besøkt 8. september 2020. 
  18. ^ Røssum, Jon (1992). Farvel Jugoslavia. Oslo: Samlaget. ISBN 8252138829. 
  19. ^ Aschehougs konversasjonsleksikon. Oslo: Aschehoug. 1950. s. 48. 
  20. ^ Adriano, P., & Cingolani, G. (2018). Nationalism and Terror: Ante Pavelić and Ustasha Terrorism from Fascism to the Cold War. Central European University Press.
  21. ^ McCormick, R. B. (2014). Croatia Under Ante Pavelic: America, the Ustase and Croatian Genocide in World War II. Bloomsbury Publishing.
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Ante_Pavelić&oldid=23834698»