Statskuppet i Latvia 1934

Statskuppet i Latvia 1934 fant sted den 15. mai 1934 da Latvias statsminister Kārlis Ulmanis støttet av den latviske hæren oppløste Saeima (parlamentet) og opprettet et utøvende ikke-parlamentarisk og autoritært styre, angivelig for å beskytte landet fra et kupp av den høyre-ekstremistiske «Legionen» under oberstløytnant Voldemārs Ozols.

StatskuppetRediger

Den 15. mai 1934 oppløste Ulmanis som statsminister Saeima (parlamentet) og opprettet et utøvende ikke-parlamentariske og autoritært styre, angivelig for å beskytte landet fra et kupp av den høyre-ekstremistiske «Legionen» under oberstløytnant Voldemārs Ozols.

Ulmanis ble støttet av adskillige offiserer fra hæren og enheter fra hjemmevernet (Aizsargi), som okkuperte de viktigste regjeringskontorene, kommunikasjons- og transportfasilitetene i byen. Mange av de valgte embetsmennene og militæroffiserer imot kuppet ble ulovlig tilbakeholdt.

Alle de politiske partiene, inkludert hans eget parti Den latviske bondeunionen, ble gjort ulovlige. Deler av den latviske grunnloven og de borgerlige rettighetene ble suspendert. Alle aviser eid av politiske partier og organisasjoner ble lukket. Omkring 2000 sosialdemokrater ble til å begynne med tilbakeholdt av myndighetene, inkludert de fleste av sosialdemokratiske medlemmene av det oppløste Saeima og diverse høyre-ekstremistiske radikale organisasjonene som Pērkonkrusts. I alt ble 369 sosialdemokrater, 95 medlemmer av Pērkonkrusts, pro-nazistiske aktivister fra det baltisk-tyske samfunnet og en rekke politikere fra andre partier internert i en konsentrasjonsleir etablert i Liepājas Karosta-distrikt.

Etter at flere av sosialdemokratene som Bruno Kalniņš hadde blitt være renset for beskyldninger om våpenanklager av domstolene, ble de fleste av disse løslatt over tid. De som ble kjent skyldig i forræderi, som Gustavs Celmiņš, forble fengslet for resten av deres dømte straffer.

KonsekvenserRediger

Se ogsåRediger