Latvias historie

________

Latvias historie er preget av okkupasjon fra nabolandene, grunnet landets strategiske posisjon, både når det gjelder handel og militær tilgang til Østersjøen.

Tidlig historieRediger

 
Rav, en gang en viktig handelsvare i Latvia. I denne ravklumpen er det fanget et insekt.

Mennesker har bodd i området siden omtrent 9 000 år f.Kr.[1]

Noen av forfedrene til dagens latviere besto av finsk-ugriske stammer (blant dem livere) som slo seg ned i området for det nåværende Estland og nordre Latvia. Rundt år 2000 f.Kr. innvandret en rekke baltiske stammer som på 900-tallet kaltes blant annet kurlendere, latgalere, selenere og semgalere. De bodde langs viktige handelsruter, både nord-sør og øst-vest.

Handel, blant annet med rav, foregikk med romerriket, Tyskland og Russland. Handelsruten fra Skandinavia til Konstantinopel gikk også gjennom Kurland.

Latvia var historisk oppdelt i Livland og Kurland, rike områder som også var interessante for andre å kontrollere.

Tysk dominansRediger

 
Ruinene av et av Den tyske ordens borger i Rezekne

Etter at den tyske biskop Albert gikk i land i 1201 og grunnla Riga, ble området dominert av Den tyske orden fram til 1500-tallet. Den tyske orden var en tysk ridder- og presteorden med Øst-Europa som sitt virkefelt. Den hadde tatt opp i seg en lokal orden, Sverdbroderordenen, i 1237. Tyskerne konverterte de hedenske stammene til kristendommen og etablerte seg som en overklasse i landet, med latvierne som livegne. Den befestede byen Riga ble brukt som base for ordenens virksomhet.

1200-tallet ble konføderasjonen Livland satt opp under tysk styre. Riga ble også en by i den mektige Hansaen, og handelen tok seg opp. Mot slutten av 1300-tallet ble den hanseatiske innflytelsen svekket som følge av hard konkurranse.

1500-tallet, etter reformasjonen, ble de vestlige delene av landet protestantiske.[1] Øst i landet har de beholdt katolisismen fram til moderne tid.

Polsk og svensk dominansRediger

Etter en krig i 15581583 kom Livland under Det polsk-litauiske samvelde.

I 1621 ble Livland erobret av den svenske kongen Gustav II Adolf, og det ble svensk i 1629. Se Svensk Livland.

På slutten av 1600-tallet hadde Kurland en økonomisk vekstperiode. De drev blant annet gruvene på Eidsvoll og Kongsberg og forpaktet Flekkerøya ved Kristiansand. Hertugdømmet Kurland forble selvstendig.

På slutten av 1600-tallet vokste også Latvia fram som en nasjon med felles språk og felles kultur.

Russisk dominansRediger

Etter slaget ved Poltava i 1709 ble Livland russisk, og i 1710 ble Rīga inntatt av Peter den store og i 1721 ble hele Vidzeme russisk.[1] Latgale fulgte etter i 1772, mens Kurland ble russisk i 1795. Latvia ble etter hvert en av de mer utviklede provinsene i det russiske tsardømmet. Livegenskapet ble opphevet i 1817 i Kurland, 1819 i Vidzeme og 1861 i Latgale. På 1800-tallet vokste en sterk nasjonal bevegelse fram her som andre steder i Europa.

Mot slutten av perioden vokste det fram en løs, men bred venstreorientert bevegelse, influert av økende urbanisering, fattige kår på landsbygden og marxistiske og sosialistiske idéer i Europa.

SelvstendighetRediger

18. november 1918 erklærte Latvia seg selvstendig fra Russland. Latvia inngikk fredsavtale med Sovjetrussland 11. august 1920. Kaoset etter første verdenskrig hadde gjort det mulig å rive seg løs fra et Russland i oppløsning, samtidig som latviske væpnede styrker ble etablert på bakgrunn av latvieres deltagelse i krigen. I 1922 ble det første latviske parlamentet valgt, og den første presidenten ble Jānis Čakste.

I mellomkrigstida hadde Latvia en økonomisk og kulturell vekstperiode. Politisk var det likevel turbulent bl.a. på grunn av en lav sperregrense ved valg. President Kārlis Ulmanis gjennomførte et statskupp 15. mai 1934. I 1934 tok Kārlis Ulmanis makten i landet ved et statskupp. Ulmanis opphevet kulturell frihet, nedla alle politiske partier og nasjonaliserte banker og fabrikker. Dette var lite antisemittisme i Latvia sammenlignet med Litauen og med andre østeuropeiske land i mellomkrigstiden. Et unntak var den ytterliggående nasjonalistiske bevegelsen Pērkonkrusts som hadde antisemittisme som del av sin ideologi. Pērkonkrusts hadde omkring 6000 medlemmer og ble forbudt under Ulmanis.[2][3][4]

Andre verdenskrig og sovjettidenRediger

 
Flyktninger fra kampene under andre verdenskrig
 
Våpenskjoldet til den latviske SSR

17. juni 1940 ble landet okkupert av sovjetiske styrker og ble en sovjetrepublikk. Dette var en direkte følge av hemmelige tillegg til den sovjetrussiske/tyske Molotov–Ribbentrop-pakten, som delte Øst-Europa inn i sovjetiske og tyske interessesfærer. 5. august 1940 ble Latvia offisielt en del av Sovjetunionen. 14. juni 1941 ble 15 000 latviere deportert til Sibir.

Sommeren 1941 gikk nazityske tropper inn i Latvia og 8. juli ble hele landet okkupert. I Salaspils, Mežaparks, Saldus, Strazdumuiža og Jelgava ble det opprettet konsentrasjonsleirer for latviske borgere og krigsfanger. Latviske jøder og sigøynere ble drept. Holocaust i Latvia ble til dels uført av latvisk milits under tysk oppsyn og nær 99 % av landets jødiske borgere ble drept.[5]

9. mai 1945 la tyske soldater ned sine våpen i Kurland og hele Latvia kom inn under sovjetisk styre.

25. mars 1949 ble 43 000 latviere massedeportert til Sibir.

Latvia var også offer for tung russifisering, hvor russisk-ættede arbeidere med familier ble flyttet inn i landet, både med tvang og med lokkemidler. Landet hadde fra før en russisk minoritet, men i sovjettiden vokste denne til over 30%.

Etter Stalins død i 1953, forsøkte latviske kommunister å begrense innflyttingen og russifiseringen, men det blir satt en stopper for det i 1959.

HolocaustRediger

99 % av 70 000 jødiske innbyggere ble massakrert under den tyske okkupasjonen fra sommeren 1941. Ved siden av Litauen var Latvia det europeiske landet der jødene ble nesten totalt utslettet. Drapene ble delvis utført av lokal latvisk milits under tysk oppsyn.[6] Tyske styrker hadde 10. juli 1941 kontroll over Latvia som ble administrert av Otto-Heinrich Drechsler som del av Reichskommissariat Ostland.[7] Mange latviere så den tyske invasjonen som en mulighet til å gjenvinne friheten, ble lettet da sovjetiske myndigheter trakk seg ut og tok i mot tyskerne som frigjørere - frykten for tyskerne var mindre enn hatet mot russerne. Tyskland utnyttet latviernes ønske om frigjøring fra Sovjet i sin propaganda. Tyske styrker rekrutterte latviere til «forsvarsenheter» (det vil si dødsskvadroner) blant annet ved å kjøre rundt med biler påmontert høgtalere.[8] I midten av juli massakrerte reservepolitiet under ledelse av Viktors Arājs mange hundre jøder, kommunister og andre «uønskede» personer.[7] Den første massakren på jøder skjedde 23. juni 1941, trolig utført av tyske styrker. Omfanget av spontane massakre (uten tysk ledelse eller oppfordring) utført av lokale latviere er uklart.[9] Sent i november og tidlig i desember 1941 drepte Einsatzgruppe A sammen med Viktors Arājs milits 27 000 av Rigas jøder i Rumbula-skogen utenfor byen.[10] Syke og eldre ble drept i ghettoen før de fleste andre ble sendt til Rumbula.[8] Tolv tyske politifolk (SD) drepte de 27 000 i Rumbula med maskingeværsalver, mens 1500 lokalt politi og Arajs-milits holdt vakt.[11] I tillegg til latviske borgere ble omkring 25 000 jøder fra andre tyskkontrollerte områder deportert til Latvia og drept der.[8][11] Arājskommando, en lokal milits, tok livet av minst 26 000 sivile i Latvia, i hovedsak jøder, på oppdrag fra Einsatsgruppe A. Kommandoen deltok også i massakre i erobrede områder av Sovjetunionen.[3]

Selvstendighet igjenRediger

 
Minnesmerke over Rumbula-massakren da store deler av den jødiske ghettoen i Riga ble tømt.

6. september 1991 ble Latvia selvstendig fra Sovjetunionen. En frigjøringsbevegelse hadde vært i virksomhet allerede fra 1980-tallet, og etter hvert som Sovjetunionen gikk i oppløsning fikk Latvia flere og flere innrømmelser fra sovjetmyndighetene. Den endelige overgangen til selvstendighet gikk relativt fredelig for seg, men det sovjetiske innenriksministeriet slo hardt ned på demonstrasjoner i hovedstaden Riga, og et antall mennesker ble drept.

Fra 19931999 var Guntis Ulmanis president i Latvia, mens Vaira Vīķe-Freiberga var landets president fra 19992007.

I 2004 ble Latvia medlem av både EU og NATO.[1]

LitteraturRediger

ReferanserRediger

  1. ^ a b c d Latvian History: The Chronology
  2. ^ Plavnieks (2018) s. 61
  3. ^ a b Eglitis, D. S. (2018). Nazi collaborators on trial during the cold war: Viktors Arājs and the Latvian auxiliary security police. Journal of Baltic Studies, 49(2): 271-273.
  4. ^ Rozett & Spector (2013) s. 13
  5. ^ Plavnieks (2018) s. 68
  6. ^ Plavnieks (2018) s. 68
  7. ^ a b Matthäus, J. (2004). Operation Barbarossa and the onset of the Holocaust, June-December 1941. I Christopher R. Browning: The Origins of the Final Solution: The Evolution of Nazi Jewish Policy, University of Nebraska Press, Lincolcn 244-308.
  8. ^ a b c Misco, T. (2009). Teaching the Holocaust through case study. The Social Studies, 100(1), 14-22.
  9. ^ Hamot, G. E., Lindquist, D. H., & Misco, T. J. (2007). Breaking Historical Silence through Cross–Cultural Collaboration: Latvian Curriculum Writers and United States Holocaust Memorial Museum Fellows. Educational Studies, 42(2), 155-173.
  10. ^ Rozett & Spector (2013) s. 50
  11. ^ a b Rislakki, J. (2014). The Case for Latvia. Disinformation Campaigns Against a Small Nation: Fourteen Hard Questions and Straight Answers about a Baltic Country (Vol. 15). Rodopi.

Eksterne lenkerRediger

  • Latvian History, websider med en mengde artikler, dokumenter, historiske kart og annet om Latvias historie