Guntis Ulmanis

latvisk politiker
For andre med samme etternavnet, se Ulmanis

Guntis Ulmanis (født 13. september 1939 i Riga) er en latvisk politiker. Han var Latvias femte president, et embete han hadde mellom 1993 og 1999. Han etterfulgte sin grandonkel Kārlis Ulmanis, som hadde vært president før Sovjetunionens okkupasjon av Baltikum i 1940.

Guntis Ulmanis
Født13. sep. 1939[1]Rediger på Wikidata (85 år)
Riga
BeskjeftigelsePolitiker, universitetslærer, samfunnsøkonom Rediger på Wikidata
Utdannet vedUniversitetet i Latvia
PartiSovjetunionens kommunistiske parti (–1990)
Den latviske bondeunionen
For a Good Latvia (2010)
NasjonalitetLatvia
Sovjetunionen
Utmerkelser
13 oppføringer
Hvite ørns orden (1997)
Storkors av Finlands hvite roses orden
Storkors av Den islandske falkeorden
1. klasse av Trestjerneordenen
Serafimerordenen
Elefantordenen (1997)[2]
Storkors av St. Olavs Orden (1998)
Storkorset av Vytautas den stores orden
Terra Mariana-korsets ordenskjede
Storkors av Æreslegionen
Storkors med kjede av Republikken Italias fortjenstorden
Storkorsridder av Sankt Mikaels og Sankt Georgs orden
Storkors i særklasse av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden
Latvias 5. president
7. juli 1993 - 7. juli 1999
ForgjengerKārlis Ulmanis
(president 1936-1940)
EtterfølgerVaira Vīķe-Freiberga
Signatur
Guntis Ulmanisʼ signatur

Ulmanis' grandonkel Kārlis Ulmanis var den ledende politikeren i Latvia i mellomkrigstiden. Han tok over makten i landet etter et statskupp i 1934, og ledet landet inntil den sovjetiske okkupasjonen. I 1941 ble Kārlis Ulmanis og hans nære familie (han hadde ingen selv) deportert til Sibir. De fikk tillatelse til å returnere til Latvia (nå Latviske SSR) i 1946, men tre år senere skulle de ha blitt deportert for annen gang, men klarte å unngå dette da Guntis mor hadde giftet seg igjen og hadde tatt den nye mannens etternavn. Da Ulmanis' familie returnerte til Jūrmala gikk han over til å bruke sitt opprinnelige etternavn.

Utdannelse og tidlig karriere

rediger

Han studerte økonomi ved Universitetet i Latvia og deretter tjenestegjorde i den Røde Arme i to år. Etter hæren arbeidet Ulmanis som foreleser på Rīgas polytekniske institutt, Latvias Universitet og ved Rigas offentlige foretagender. I 1989, etter 24 års medlemskap, forlot Ulmanis Sovjetunionens kommunistiske parti. På den tiden hadde den politiske liberaliseringen i Sovjetunionen gjenoppvekket latviernes nasjonalisme. I kjølvannet av ekstreme kommunisters mislykte kuppforsøk i august 1991 erklærte Latvia seg umiddelbart selvstendig fra Sovjetunionen. Dette ble formelt anerkjent i september. I 1992 hadde Ulmanis blitt medlem av den Laviske Banks bestyrelse og hadde meldt seg inn i partiet Latvijas Zemnieku savienība (Den latviske bondeunionen).

Politisk karriere

rediger

Ulmanis' politiske karriere begynte i juni 1993 da hans parti vant 33 prosent av stemmene i parlamentsvalget. Parlamentet valgte deretter Ulmanis til den høytidelige stillingen som Latvias president.

Guntis Ulmanis under et besøk i Pentagon, Washington D.C., USA i 1998.

Ulmanis arbeidet aktivt for Latvias medlemskap i NATO og EU, og under ham ble landet en viktig støttespiller for disse organisasjonene. Han innførte lovgivning som tillot statsborgerskap for ikke-latviere i landet. Men hans første periode ble påvirket av feil i det Latvias bankvirksomhet. I juni 1996 ble Ulmanis gjenvalgt til sin annen og siste tre-årsperiode som president av Latvia.

Han ble i 1998 tildelt storkors av St. Olavs Orden.[3] I 1997 mottok han Den hvite ørns orden fra Polens president.[4]

Se også

rediger

Referanser

rediger
  1. ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000020795, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ kongehuset.dk[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Norges statskalender 2008.
  4. ^ Lista osób odznaczonych w latach 1992-2005 Arkivert 24. september 2015 hos Wayback Machine., oversikt over ordensutnevnelser til Den hvite ørns orden fra Polens president.

Eksterne lenker

rediger
  Forgjenger:
Anatolijs Gorbunovs
(fungerende president siden 1990)
Latvias femte president
1993–1999
Etterfølger:
Vaira Vīķe-Freiberga