Operasjon Felix

Lyskastere lyser opp himmelen over Gibraltar – 1942

Operasjon Felix (tysk: Unternehmen Felix) var navnet på en tysk plan som omhandlet erobringen av Gibraltar under andre verdenskrig. Planen kom aldri forbi planleggingsfasen, selv om planleggingen fortsatte helt til 1944,[1] hovedsakelig grunnet den spanske diktatoren Francisco Francos motvilje mot spansk innlemmelse i Aksemaktene.

BakgrunnRediger

 
9,2-tommers «Mk-X»-kystkanon montert på «Mk-V»-base
Breakneck BatteryGibraltar, vendt mot nord
 
Admiral Wilhelm Canaris, en sentral skikkelse i invasjonsplanleggingen

Etter Frankrikes fall i juni 1940 rådet Hermann Göring Adolf Hitler til å okkupere Spania og Nord-Afrika i stedet for å invadere Storbritannia. Så tidlig som juni 1940, før den fransk-tyske våpenhvilen ble signert, argumenterte generalen Heinz Guderian for å sikre den strategisk viktige britiske marinebasen og befestningen i Gibraltar. Guderian oppfordret til og med Hitler til å utsette våpenhvilen slik han kunne rase gjennom Spania med to panserdivisjoner, ta Gibraltar, og deretter invadere Fransk Nord-Afrika. General Alfred Jodl, sjefen for Oberkommando der Wehrmachts (OKW) operasjoner, presenterte en plan som hadde til hensikt å avskjære Storbritannia fra sitt imperium i øst ved å invadere Spania, Gibraltar, Nord-Afrika og Suezkanalen, for Hitler, i stedet for en invasjon av De britiske øyer.

Den 12. juli 1940 opprettet OKW en egen gruppe for planlegging av operasjonen. Den 22. juli reiste admiral Wilhelm Canaris, lederen av Abwehr samt en anerkjent ekspert på Spania, sammen med en rekke andre tyske offiserer til Spanias hovedstad Madrid. Der hadde de flere samtaler med den spanske hersker og general Francisco Franco og general Juan Vigón – hans krigsminister. De reiste så til Algeciras, hvor de oppholdt seg noen dager for å rekognosere Gibraltars tilnærminger, før de reiste hjem til Tyskland med en konklusjon at Francos regime var lite villig til å entre krigen. Det ble senere kjent at Canaris var illojal mot Hitler, og oppfordret faktisk Franco til å ikke bli med i Aksemaktene.[2] Canaris' gruppe slo uansett fast at Gibraltar kunne sikres gjennom et luftstøttet bakkeangrep utført av to infanteriregimenter, tre ingeniørbataljoner, og 12 artilleriregimenter. Canaris erklærte at uten kraftige 380-mm angrepskanoner – som han visste var utilgjengelig – kunne ikke Gibraltar inntas. Da han rapporterte til feltmarskalk Wilhelm Keitel delte han sin personlige mening, at, hvis Tyskland klarte – med spansk kooperasjon – å ta Gibraltar, ville britene landsette styrker i Marokko og Fransk Vest-Afrika.[2] Den 18. juli la Franco ned krav på Gibraltar. Han forventet ikke britene å gi etter til kravet, men gjorde det heller for å hindre Tyskland i å forsøke et angrep.[trenger referanse]

I august møtte Canaris Francos svigerbror, Ramón Serrano Súñer, som skulle tiltre som Spanias utenriksminister. Canaris oppfordret Serrano Súñer til å gjøre det han kunne for å overbevise Franco om å holde seg ute av krigen. Ikke lenge etter sendte Franco Serrano Súñer til Berlin for å få et inntrykk av Hitlers holdning, siden Canaris hadde betrygget ham at Tyskland ikke ville gripe inn i Spania med makt. Da Serrano Súñer møtte Hitler den 16. september presset ikke Hitler etter en spansk involvering i krigen, muligens fordi han planla å møte Franco i den nære framtid.[2] Canaris møtte Franco omtrent rundt samme tid og advarte at hvis Spania ble med i Aksemaktene ville det være risiko for at De spanske øyer, kanskje til og med Fastlands-Spania, ville være utsatt for britiske angrep. Vel vitende om at Franco fryktet en fiendtlig tysk invasjon av Spania hvis han ikke ville samarbeide, informerte Canaris ham at Hitler ikke hadde noen intensjoner om en invasjon, grunnet den planlagte invasjonen av Sovjetunionen. Canaris overrasket også Franco med å innrømme at han var overbevist at Tyskland ikke kunne vinne krigen.

Den 8. august, etter å ha blitt selvsikker gjennom sine hemmelige samtaler med Canaris, la Franco fram ekstravagante betingelser for hans samarbeid til den tyske ambassadøren i Spania, Eberhard von Stohrer; han fortalte at han ville bli med Hitler i krigen mot et løfte om at Spania ville få Gibraltar og Fransk Marokko. Tyskland måtte også love militær- og økonomisk assistanse i form av hvete og olje, for å hjelpe Spanias vaklende økonomi. I tillegg måtte Tyskland først gjøre landgang på det britiske fastlandet, i en fullstilt invasjon. Dette fikk Hitler til å sende Canaris til Spania igjen, i et forsøk på å overbevise Franco om å bli med i Aksemaktene, samt myke opp på sine «uhørte» krav. Canaris, stikk i strid med dette, minte Franco om at det ville være tåpelig å bli en del av en side dømt til å tape krigen.

Den 24. august godkjente Hitler en generell plan for erobringen av Gibraltar. Den 23. oktober møtte han personlig Franco ved Hendaye i Frankrike, og foreslo at Spania ble med i krigen så tidlig som januar 1941; Gibraltar ville bli tatt av spesielle Wehrmacht-enheter, og deretter gitt til Spania. Franco derimot avslo tilbudet, han ga uttrykk for Spanias behov for storstilt militær- og økonomiassistanse. Hitler ble fornærmet da Franco ga uttrykk for tvil angående muligheten for en tysk seier mot Storbritannia i britenes hjemland. Franco påpekte også at dersom De britiske øyer ble invadert og erobret ville den britiske regjering, samt mesteparten av Den britiske hær og den mektige britiske marine flykte til Canada og fortsette slaget om Atlanteren derfra, med amerikansk støtte.

Et betydningsløst promemoria som skulle vise felles forståelse ble signert ved Hendaye av Franco og Hitler, et dokument der ingen av partene fikk innfridd sine ønsker. Noen dager senere skal Hitler ha bemerket overfor Benito Mussolini: «Jeg vil heller ha fire tenner trukket enn å gå i et møte med den mannen igjen!»[3]

OperasjonsplanleggingRediger

På tross av disse problemene fortsatte tyske militærledere å forberede en storstilt operasjon mot Gibraltar. Med kodenavn «Felix» var planen at to tyske hærkorps skulle gå inn i Spania gjennom Pyreneene. Et korps, ledet av general Ludwig Kübler, skulle krysse Spania og angripe Gibraltar, mens den andre, ledet av general Rudolf Schmidt, skulle sikre flankene. For luftstøtte trengtes en jagerflyving og to stupbombefly-vinger. Lederen over hele «Felix» skulle være feltmarskalk Walther von Reichenau. Planen inneholdt også forbehold om okkupasjon av spanske besittelser i Nord-Afrika: Spansk Marokko, Río de Oro og Kanariøyene, hvis havner ville brukes som baser for tyske ubåter.[4]

Foreslått tysk kampordenRediger

Ekspedisjonskorps (støttestyrke); General Rudolf Schmidt

49 Gebirgsarmeekorps eller bergstyrker (angrepsstyrken); General Ludwig Kübler[5]

Diplomatiske problemerRediger

Den 12. november erklærte Hitler Førerdirektiv 18,[6] som fortalte at «politiske virkemidler med tanke på å føre Spania raskt inn i krigen har blitt initiert», og at «målet med den tyske intervensjonen på Den iberiske halvøy (kodenavn «Felix») vil være å drive engelskmennene ut av Vest-Middelhavet». Direktivet omtalte også den mulige invasjonen av Portugal hvis britene maktet å få et fotfeste der, og etterlyste også en undersøkelse angående okkupasjon av Madeira og Azorene.[7]

Den 5. desember 1940 møtte Hitler den tyske overkommandoen, og bestemte å spørre Franco om tillatelse for tyske tropper å krysse den spanske grensen 10. januar 1941. Det var planlagt at general Jodl skulle reise til Spania for å gjøre forberedelse for angrepet på Gibraltar så snart som Canaris fikk Francos samtykke. Canaris deretter Franco den 7. desember og la frem for Franco behovet for Spanias umiddelbare inngang i krigen. Franco svarte at Spania rett og slett ikke kunne støtte opp om Den tyske hæren, grunnet matmangel og ødelagt infrastruktur og natur i landet etter den nylige borgerkrigen. Han ga også uttrykk om frykt for at tysk erobring av Gibraltar ville føre til tapet av Kanariøyene og andre oversjøiske områder for Spania, i en britisk motinvasjon.

Etter å ha mottatt Canaris' rapport bestemte Hitler at Operasjon Felix skulle skrinlegges. Hans skuffelse angående saken kom til uttrykk i et brev til Mussolini: «Jeg frykter at Franco gjør sin livs største tabbe».[8]

I de første ukene i 1941 ble mislykkede forsøk gjort av både tyske og italienske ambassadører for å oppmuntre Spania til å endre holdning. Franco svarte negativt til en annen forespørsel fra Hitler om å bli med i krigen, mottatt den 6. februar, og la til grunne den skjøre spanske økonomien og hær etter den brutalte borgerkrigen. Joachim von Ribbentrop, Tysklands utenriksminister, fortalte Hitler at, hans mening var at, «Franco ikke har noen intensjoner om å ta del i krigen». I februar 1941 informerte OKW Marinekommandoen at Operasjon Felix var uaktuell, da styrker markert for å brukes i operasjonen snart ville trenges andre steder.

Britiske mottiltakRediger

Britene var godt kjent med Gibraltars strategiske verdi og sårbarhet for angrep fra det spanske fastlandet. Da krigen brøt ut med Italia ble mesteparten av den sivile befolkningen evakuert til Storbritannia og andre deler av Imperiet, bortsett fra de med essensielt arbeid ved havnen, eller som var deler av Gibraltar Defence Force («Gibraltarforsvarsstyrken»). Garnisonen ble mer enn fordoblet, og luftvernssystemene ble sterkt opprustet. Arbeidet startet også på et opprustningsprosjekt for Gibraltars forskansninger, blant annet et nytt nettverk av tunneler dypt inne i The Rock, og et system av forsvarsposisjoner og minefelt langs landgrensen.[9]

Den britiske garnison våren 1941Rediger

Et videre mottiltak var opprettelsen av en gruppe av spesialisthæren og marineoffiserer, kjent som 128th Liaison Delegation Party, som ville bli aktivert hvis Den tyske hæren ble antatt å bevege seg inn i Spania. Den hadde to alternative roller; den umiddelbare rollen var å gi støtte til Franco hvis han bestemte seg for å stå imot tyskerne, og være et bindeledd for enhver britisk styrke som ble sent for å støtte de spanske styrkene. Den andre rollen, hvis Franco bestemte seg for å samarbeide med tyskerne, var å demontere spanske havner og infrastruktur, og å organisere motstand og sabotasje med hjelp av Special Operations Executive. Denne rollen ble fremtredende senere i krigen da gruppen ble omdøpt Joint Intelligence Centre.[12]

Felix-HeinrichRediger

Etter Hitlers ønske utviklet OKW en revidert plan for erobringen av Gibraltar, en plan som kunne iverksettes etter den tyske invasjonen av Sovjetunionen var fullført. Med kodenavn «Felix-Heinrich» ble planen gitt til general Franz Halder den 10. mars 1941. Den la fram at så snart som invasjonsstyrken i Sovjetunionen nådde en linje mellom Kiev og Smolensk, forhåpentligvis innen 15. juli, kunne tropper bli trukket ut av Sovjet for å forberedes for Gibraltaroperasjonen, som var tenkt å iverksettes den 15. oktober. Felix-Heinrich ville i grove trekk følge den opprinnelige planen, med de samme angrepsstyrkene, men med nye støtteenheter.

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

  1. ^ Burdick, Charles (1968). German Military Strategy and Spain in World War II. Syracuse, N.Y.: Syracuse University Press. s. 50–52. 
  2. ^ a b c Waller, John H. (1996). The Unseen War in Europe. I.B. Tauris. s. 155–156. ISBN 1-86064-092-3. 
  3. ^ Ciano, Galeazzo (1948). Malcolm Muggeridge, red. Ciano's Diplomatic Papers. Odhams Press. 
  4. ^ Zabecki, David T. (1999). World War II in Europe: An Encyclopedia. Taylor & Francis. s. 1481. ISBN 0-8240-7029-1. 
  5. ^ Escuadra, Alfonso og andre ,Operation Felix Arkivert 3. mai 2014 hos Wayback Machine. (seksjon: The German assault plan), www.discovergibraltar.com
  6. ^ Directive No. 18, www.alternatewars.com
  7. ^ Escuadra (seksjon:Spanish co-operation)
  8. ^ Preston, Paul (1995). The Politics of Revenge: Fascism and the Military in Twentieth-century Spain. Routledge. s. 69–70. ISBN 0-415-12000-4. 
  9. ^ Escuadra (Section:Gibraltar's fortifications and plans)
  10. ^ Escuadra (Section:Gibraltar Garrison and Defences)
  11. ^ Stacey, C P, Colonel (1955), Official History of the Canadian Army in the Second World War: Volume I SIX YEARS OF WAR: The Army in Canada, Britain and the Pacific, Queen's Printer, Ottawa (p.299)
  12. ^ Schembri, Andrew and Vallejo, Tito Joint Intelligence Centre Arkivert 4. mai 2014 hos Wayback Machine., www.discovergibraltar.com