Fransk Nord-Afrika

Fransk Nord-Afrika (fransk: Afrique française du Nord) var fellesnavnet for det område som gikk ounder det arabiske navnet Maghreb, altså det senere Algerie, Tunisia og den franske delen av Marokko, områder i Nord-Afrika som var under fransk styre på 1800- og 1900-tallet.

Navnet var ikke offisielt, og de tre områdene ble styrt separat, selv om det var en felles sentralmyndighet i Alger en tid under Andre verdenskrig.

Bakgrunn

Etter Det osmanske rikes svekkelse i Nord-Afrika ble området Algerie erobret av Frankrike mellom 1830 og 1847; Tunisia ble okkupert i 1881 og Marokko i 1912. Under Den andre franske republikk ble Algerie administrativt en del av det franske moderlandet og betraktet som en del av France métropolitaine. Tunisia og Marokko var protektorater. Den fransk og franskættede befolkning som kom til, ble kalt pieds-noirs, i særdeleshet i Algerie.

Historie

Under Andre verdenskrig ble fransk Nord-Afrika kontrollert av Vichy-Frankrike. Da amerikanerne og britene gikk i land i Nord-Afrika i november 1942, fungerte en fransk administrasjon der en stund med amerikansk støtte, atskilt fra både Pétain og de Gaulle. I mai 1943 var hele det franske Nord-Afrika i allierte hender.

Etter Andre verdenskrig roet det seg aldri helt ned i de franske besittelsene i Nord-Afrika. Allerede den 8. mai 1945 brøt det ut svært blodige opptøyer i de algeriske byene Sétif og Guelma. I de påfølgende årene økte engasjementet for uavhengighet i Marokko og Tunisia, oppmuntret av hendelser i Indokina.

Knapt dager etter Genève-avtalen ga den franske statsminister Pierre Mendès France autonomi til Marokko og Tunisia. Begge landene ble uavhengige i mars 1956.

Algerie var en annen sak, fordi det ble ansett som en integrert del av Frankrike og på grunn av tilstedeværelsen av mer enn en million europeiske nybyggere og naturaliserte algeriske jøder som hadde kontroll over styre og stell, og som sterkt motsatte seg uavhengighet.

Den algeriske frigjøringsbevegelsen FLN startet et opprør 1. november 1954, som markerte begynnelsen på den algeriske uavhengighetskrig. Ved å sende militære styrker i store mengder, klarte franskmennene å holde situasjonen under kontroll med mye terror og undertrykkelse, uten å definitivt beseire FLN.

Den utsiktsløse krigen førte til Den fjerde republikks fall, med Charles de Gaulle tilbake ved makten. De Gaulle forsøkte først å vinne krigen, men innså snart at Algerie aldri kunne forbli fransk. I 1960 talte han åpent til fordel for selvbestemmelse for Algerie og organiserte en folkeavstemning om dette. Som et resultat forsøkte noen generaler i Alger et kupp og OAS (Organisation de l’armée secrète) innledet en veritabel serie med attentater og terrorangrep.

Etter langvarige forhandlinger inngikk den franske regjeringen Eviantraktatene med FLN i 1962. Dette avsluttet krigen, og Algerie ble uavhengig samme år. Nesten alle de europeiske nybyggerne dro til moderlandet.