Friedrich Werner von der Schulenburg

tysk diplomat
Friedrich Werner von der Schulenburg
Friedrich-Werner Erdmann Matthias Johann Bernhard Erich Graf von der Schulenburg.jpg
FødtFriedrich-Werner Erdmann Matthias Johann Bernhard Erich Graf von der Schulenburg
20. november 1875[1][2]
Kemberg
Død10. november 1944[1][2] (68 år)
Plötzensee
Utdannet ved Humboldt-Universität zu Berlin
Beskjeftigelse Diplomat, motstandskjemper
Parti Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei
Nasjonalitet Tyskland
Utmerkelser Jernkorset av 2. klasse, Den tyske ørns fortjenesteorden

Friedrich Werner von der Schulenburg (født 20. november 1875 i Kemberg, henrettet 10. november 1944 i Berlin-Plötzensee) var en tysk greve og diplomat. Han ble henrettet av nazistene på grunn av sin tilknytning til kuppmakerne som forsøkte å drepe Hitler.

Liv og virkeRediger

BakgrunnRediger

Friedrich Werner von der Schulenburg stammet fra adelsslekten von der Schulenburg og ble født som sønn av [oberstleutnant Bernhard Graf von der Schulenburg (1839–1902).

I 1894 tok han abitur ved Wilhelm-Gymnasium i Braunschweig. Til 1895 tjenestegjorde han som ettårs-frivillig i 1. Garde-Feldartillerie-Regiment. Er studerte så rettsvitenskap i Lausanne, München og Berlin. I 1900 tok han annen juridiske statseksamen.

KarriereRediger

 
Inskripsjon ved inngangen til Persepolis
 
Ved undertegnelsen av Molotov–Ribbentrop-pakten; hans er hodet i bakgrunnen som nr to fra venstre

I 1901 begynte han i den tyske utenrikstjeneste. Han var visekonsul i Barcelona i 1903, så konsul i Lwow, Praha, Warszawa, og så i Tiflis i Georgia fra 1911.

Første verdenskrigRediger

Etter utbruddet av første verdenskrig tjenestegjorde Schulenburg fra 1914 i den tyske hær. Etter Marneslaget ble han i oktober 1914 forfremmet til Hauptmann for reserven for 1. Garde-Feldartillerie-Regiment. I 1915 ble han overført som tysk forbindelsesoffiser til den osmanske hær. Han overtok der oppbyggingen av den georgiske legion, en enhet med georgiske frivillige i kamp mot Russland på den armenske front. Han mottok Jernkorset og høye tyrkiske utmerkelser for sin innsats.

Så trådte han atter inn i diplomatiets tjeneste, og overtok den 6. august 1915 konsulatet i Erzerum.[3] Han kom til byen etter at første fase av folkemordet på armenerne var over, og hadde dermed sannsynligvis ikke opplevd førstehånds hvordan nesten samtilge voksne armenere var blitt tvangsdeportert derfra eller drept der. Men dette fremgikk av de rapporter hans forgjenger i embedet hadde gitt ham. Ikke desto mindre fornektet eller bagatelliserte Schulenburg, som nøy høy anseelse hos flere tyrkiske embedsfolk, massakren. Ved sin opptreden la han for dagen en sterkt anti-armensk innstilling. I det følgende han seg lite eller intet for Erzerums gjenværende armenere og overlot dem snarere til seg selv.[4]

Etter at Erzerum var blitt erobret av russerne, kom han i 1917 til konsulatet i Beirut, og så til Damaskus. Russland brøt sammen og trakk seg ut av krigen sent i 1917. Schulenburg ble så ambassadør til den nyopprettede demokratiske republikk Georgia i Tiflis.

Etter det tyske rikes sammenbrudd ble han tatt til fange av britene og internert på øya Prinkipo i Marmarahavet, sammen med sin landsmann general Friedrich Freiherr Kreß von Kressenstein.[5] Han kunne vendte tilbake til Tyskland i 1919.

MellomkrigstidenRediger

Han fortsatte da i den tyske utenrikstjeneste og ble tysk konsul i Beirut. Schulenburg ble så tysk ambassadør til Persia fra 1922 til 1931, og et besøk til oldtidsmonumentene i Persepolis resulterte i at hans navn ble inngravert på Alle nasjoners-porten. Fra 1931 til 1934 var han Tysklands ambassadør til Romania.

Von der Schulenburg ble i 1934 utnevnt til Tysklands ambassadør i Sovjetunionen og arbeidet for en allianse mellom de to land, noe som ble virkelighet i og med Molotov–Ribbentrop-pakten i 1939.

Annen verdenskrigRediger

Under andre verdenskrig ble Schulenburg holdt i uvitenhet om Tysklands planlagte invasjon av Sovjetunionen. Han fikk først sikker kunnskap om invasjonen noen få timer da den ble innledet, da utenriksminister Joachim von Ribbentrop telegraferte ham et budskap han skulle fremlese for den sovjetiske utenriksminister Vjatsjeslav Molotov for å rettverdiggjøre angrepet. Han hadde imidlertid fått sine mistanker om hva den egne regjering planla om våren 1941. Inntil det siste forsøkte han å så betenkeligheter med å rapportere hjem om landets store militære styrke og hvor store og tildels utenfor rekkevidde dets industrielle reserver var.

Etter det tyske angrep på Sovjetunionen i 1941 [6] ble han internert i noen uker i Moskva, men så utvekslet ved den tyrkiske grense.

Deretter ble han sjef for Russlands-komiteen innen Auswärtiges Amt, noe som var en tilsidesettelse. Dette var en oppgave som var uten egentlig politisk betydning ettersom det ikke var noe diplomatisk samkvem med Sovjetunionen.

Motstand mot HitlerRediger

Senere, sommeren 1943, kom han i kontakt med kretsen rundt Carl Friedrich Goerdeler og motstanden mot Adolf Hitler. De to drøftet muligheten for en separatfred med Sovjetunionen. Senere drøftet Schulenburg med Henning von Tresckow hvordan han eventuelt kunne sluses gjennom frontlinjene i øst for å forhandle med Stalin om en separatfred.

Forut for 20. juli-attentatet i 1944 var det i kuppmakernes planlegging om tiden etter Hitler flere ganger opp tanken at von der Schulenburg skulle overta posten som tysk utenriksminister. Attentatet mot Hitler slo feil og kuppet ble kvalt i fødselen; von der Schulenburg ble arrestert og stilt for retten for Folkedomstolen. Han ble dømt til døden for høyforræderi og ble henrettet ved hengning.

LitteraturRediger

  • Sigrid Wegner-Korfes: Friedrich-Werner Graf von der Schulenburg. Botschafter Nazideutschlands und Mitverschwörer des 20. Juli 1944. In: Olaf Groehler (Hrsg.): Alternativen: Schicksale deutscher Bürger. Verlag der Nation, Berlin 1987, ISBN 3-373-00002-5.
  • Erich F. Sommer: Botschafter Graf Schulenburg: Der letzte Vertreter des deutschen Reiches in Moskau. Mut-Verlag, Asendorf 1989, ISBN 3-89182-025-9.
  • Ingeborg Fleischhauer: Diplomatischer Widerstand gegen „Unternehmen Barbarossa“. Die Friedensbemühungen der Deutschen Botschaft Moskau 1939–1941. Ullstein, Berlin, Frankfurt am Main 1991, ISBN 3-550-07504-9.
  • Gedenkfeier des Auswärtigen Amts zum 100. Geburtstag von Botschafter Friedrich-Werner Graf von der Schulenburg. Bonn 1975.
  • Johannes Hürter: «Schulenburg, Friedrich Werner.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 23, Duncker & Humblot, Berlin 2007, ISBN 978-3-428-11204-3, s. 679 f. (digitalisering).
  • Eva Ingeborg Fleischhauer: Der deutsche Anteil am osmanischen Völkermord 1915–1916. Edition Winterwork, Borsdorf 2015, ISBN 978-3-86468-940-6.(online)
  • Das Personenlexikon zum Dritten Reich (tyska). Frankfurt am Main: Fischer Taschenbuch Verlag. 2007. s. 565. ISBN 978-3-596-16048-8. 

ReferanserRediger

  1. ^ a b Autorités BnF, 10. okt. 2015, http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb12161317n
  2. ^ a b Munzinger-Archiv, 9. okt. 2017, Friedrich Werner Graf von der Schulenburg, 00000000686
  3. ^ Johannes Lepsius: Deutschland und Armenien. Sammlung diplomatischer Aktenstücke 1914–1918. Potsdam 1919. s. 505.
  4. ^ Sigurd Sverre Stangeland: Die Rolle Deutschlands im Völkermord an den Armeniern 1915–1916. Trondheim 2013. S. 180–181.
  5. ^ General von Kressensteins erindringer: Meine Mission im Kaukasus.
  6. ^ Der Spiegel: An der deutschen Grenze sprungbereit, 1965, nr 26

Eksterne lenkerRediger