Åpne hovedmenyen
Yalta summit 1945 with Churchill, Roosevelt, Stalin.jpg
Berlinmuren, bygget av kommunistregimet i DDR, ble et av de mest kjente symbolene på «Jernteppet», grensen mellom øst og vest under den kalde krigen. Alle som beveget seg i murens sikkerhetssone på østlig side risikerte å bli skutt.

Den kalde krigen var den politiske og militære rivaliseringen som utviklet seg etter den andre verdenskrig mellom Østblokken (ledet av Sovjetunionen og bestående av sovjetvennlige regimer) og Vestblokken (dominert av USA og bestående av vesteuropeiske land og disse landenes allierte). Epoken varte omtrent 40 år; fra slutten av 1940-årene til slutten av 1980-årene.

Østblokk- og vestblokklandene hadde forskjellig ideologi og økonomisk system. Østblokklandene var ettpartistater og med kommunistiske samfunn som mål, mens de fleste vestblokklandene var flerpartistater basert på markedsøkonomi. Konflikten ble kalt den kalde krigen fordi trusselen om utløsning av en global atomkrig mellom militæralliansene NATO og Warszawapakten (en «tredje verdenskrig») førte til at partene unngikk å føre direkte kamper («varm krig») mot hverandre. I stedet gav partene militær og økonomisk støtte til allierte regimer og førte «krig med stedfortredere» mot motparten. Øst- og vestblokklandene drev intens spion- og etterretningsvirksomhet mot hverandre for å få overtak på hverandre. Under den kalde krigen ble supermaktenes militære opprustning og prestasjoner innen romfart, teknologi og idrett tolket som tegn på partenes styrke.

Det er vanlig å regne den kalde krigens avslutning til enten 1989, da de sovjetstøttede regimene i Øst-Europa og Berlinmuren falt. Eller avslutningen regnes til 1991, da Sovjetunionen ble oppløst. Den kalde krigen ble vunnet av vestblokklandene.

Bakgrunn for begrepet

Ved slutten av andre verdenskrig brukte den britiske forfatteren George Orwell kald krig som et generelt begrep i sitt essay «Du og atombomben» (engelsk: «You and the Atomic Bomb»), publisert 19. oktober 1945 i tidsskriftet Tribune. I det han tenkte over en verden som levde i skyggen av trusselen om atomkrig så Orwell på James Burnhams antydninger om en polarisert verden og skrev så:

SitatSer en på verden som en helhet, så har retningen for mange tiår ikke vært i retning anarki men mot gjeninnføring av slaveri... James Burnhams teori har vært mye diskutert, men få mennesker har så langt sett dens ideologiske implikasjon, som er den type av verdensanskuelse, tro og sosiale strukturer som antakeligvis ville bestå i en stat som på den ene siden var umulig å erobre og i en permanent tilstand av 'kald krig' med sine naboer.[1]Sitat

I The Observer 10. mars 1946, skrev Orwell: «etter konferansen i Moskva i desember i fjor, begynte Russland en 'kald krig' mot Storbritannia og det britiske imperiet.»[2]

Den første bruken av begrepet for å beskrive etterkrigstidens geopolitiske konfrontasjon mellom Sovjetunionen og USA kom i en tale av Bernard Baruch, en innflytelsesrik rådgiver til amerikanske demokratiske presidenter,[3] 16. april 1947. Talen som var skrevet av journalisten Herbert Bayard Swope,[4] erklærte, «La oss ikke bli forført: vi er i dag midt i en kald krig.»[5] Journalisten Walter Lippmann gjorde begrepet vidt kjent med sin bok The Cold War; da han i 1947 ble spurt om bakgrunnet for begrepet anga Lippmann et fransk uttrykk fra 1930-årene, la guerre froide.[6]

En århundrelang ideologisk konflikt

Historikeren Odd Arne Westad mener den kalde krigen må sees som en ideologisk konflikt som pågikk i hundre år, fra om lag 1890 til den ble avsluttet ved Sovjetunionens oppløsning i 1991. Rundt 1890 var både USA og Russland i ferd med å etablere seg som imperier. Samtidig som USAs kapitalistiske utvikling åpnet muligheter for titalls millioner mennesker både i og utenfor landet, bidro de periodiske økonomiske krisene til at motkrefter i form av arbeiderorganisering og sosialistiske partier vokste frem, og at disse ble delt i reformvennlige sosialdemokrater og revolusjonære sosialister (etterhvert kjent som kommunister). Kampen mellom to vidt forskjellige former for organisering av samfunnet, kapitalisme og revolusjonær sosialisme (kommunisme) begynte således for alvor etter 1890.[7]

Utbruddet av den første verdenskrig førte til at både Russland og etterhvert USA deltok for å sikre ulike sider av sine interesser som vidstrakte imperier. Kampen mellom sosialdemokrater og revolusjonære sosialister ble skjerpet som følge av krigsutbruddet, de førstnevnte støttet sine ulike regjeringer (som borgfreden i Tyskland), mens de revolusjonære sosialistene avviste krigen som en intern kamp mellom imperialistiske stater. Utbruddet av revolusjonen i Russland og oktoberrevolusjonens seier for kommunistene (bolsjevikene) i 1917 førte etterhvert til etableringen av Sovjetunionen i 1922, et alternativ til det kapitalistiske vest, særlig USA. Sovjetunionens fremvekst og stabilisering førte til sterke reaksjoner og frykt for intern undergraving fra lokale kommunister i vestlige land, blant de som sterkt advarte mot kommunistene var den britiske politikeren Winston Churchill.[8]

Mye av grunnlaget for at kommunistene og Sovjetunionen klarte å opprettholde en tiltrekning som alternativ til kapitalismen i mellomkrigstiden var de økonomiske nedgangstidene i 1930-årene under Den store depresjonen. Samtidig fortsatte kampen mellom reformister og revolusjonære, frem til 1935 stemplet Komintern (en internasjonal organisasjon for kommunistpartier, styrt fra Moskva) sosialdemokrater som «sosialfascister», og markerte ved det at de så lite forskjell mellom f.eks sosialdemokrater i Tyskland og nasjonalsosialistene (nazistene). Sovjetunionen og Tyskland undertegnet Molotov–Ribbentrop-pakten i august 1939, pakten ga Sovjetunionen deler av Polen og Baltikum, mot store råvareleveranser til Tyskland som motytelse. Sovjetunionens leder Stalin så den kommende krigen som en kamp mellom grupper av kapitalistland, som Sovjetunionen kunne spille ut mot hverandre. Komintern beordret de lokale kommunistpartiene i Europa om å stå på sidelinjen siden «dette er ingen krig hvor demokrati kjemper mot fascisme, det er en imperialistisk, reaksjonær krig...».[9]

Den strategiske situasjonen ble kastet om ved den tyske invasjonen av Sovjetunionen 22. juni 1941. I motsetning til hva Stalin hadde antatt tilbød Storbritannia umiddelbart så mye materiell bistand de kunne gi, gjennom Låne- og leieloven (engelsk: Lend-Lease) fikk Sovjetunionen store mengder forsyninger fra USA, selv mens amerikanerne fremdeles formelt var nøytrale. Samtidig var alliansen mellom Storbritannia, Sovjetunionen og USA (fra desember 1941) et tvunget samhold, de ideologiske forskjellene besto. Stalin antok at alliansen kun ville vare så lenge de to andre stormaktene trengte Sovjetunionen og at de kunne inngå en separatfred med Tyskland. I løpet av 1942–1943 klarte Sovjetunionen først å stoppe det tyske angrepet, deretter presse tyskerne tilbake. Et vedvarende stridsspørsmål mellom Sovjetunionen og vestmaktene (USA og Storbritannia) var etablering av en annen front, en invasjon i Vest-Europa som kunne avlaste Sovjetunionens kamp.[10] At invasjonen av Normandie ikke kom før sommeren 1944 tolket Stalin som et tegn på vestmaktenes tillitsbrudd og manglende vilje til samarbeid. I flere konferanser aksepterte vestmaktene økt sovjetisk innflytelse i Øst-Europa, til gjengjeld skulle Sovjetunionen bidra til å nedkjempe Japan så snart Tyskland var beseiret.[11]

Situasjonen i 1945

Nagasaki etter USAs atomangrep 9. august 1945
Fra Jaltakonferansen i februar 1945. Foran sitter Churchill, Roosevelt og Stalin.

Etter andre verdenskrig var både USA og Sovjetunionen militært totalt overlegne alle andre land, men mens USA ikke hadde vært okkupert og hadde kraftig utvidet sin økonomi, var deler av Sovjetunionen rasert og måtte gjenoppbygges. Selv om sovjetlederne anså konflikt med vestmaktene som uunngåelig håpet de at samarbeidet ville vedvare noen år, og derved gi Sovjetunionen tid til gjenoppbygging.[12] Amerikanerne og britene håpet også på fred etter Tyskland og Japan var nedkjempet.[13] Store deler av Øst-Europa og deler av Vest-Europa var preget av store tap av menneskeliv (om lag 40 millioner), materielle ødeleggelser, matmangel og millioner av flyktninger (bare innenfor Tysklands førkrigsgrenser var det om lag 17 millioner flyktninger). Innbyggerne i Europa så til USA og Sovjetunionen for løsninger på sine problemer med gjenoppbygging av kontinentet.[14]

Mens amerikanerne bidro materielt for å lindre nøden i Europa, ga den sovjetiske innsatsen i krigen mot Tyskland kommunistene en oppslutning i 1945 som de hverken før eller siden har hatt. I Norge fikk de 12 % i valg, i Finland 23,5 %, i Frankrike om lag 29 % og i Italia 19 %. Samtidig som de vestlige kommunistlederne ofte krevde plass i regjering og innflytelse ønsket de ingen umiddelbar omveltning, noe også Moskva rådet de til å unngå. Dels anså Sovjetunionen at amerikansk og britisk kontroll i vest ikke var mulig å bestride, dels ønsket de ingen konfrontasjon, som de fryktet ville utradere de lokale kommunistpartiene. Sporene fra opprøret i Hellas bidro også å styre ønsker om snarlig revolusjon, de greske kommunistene ble slått, med britisk støtte. Stalin satset i stedet på at de vestlige seiersmaktene USA og Storbritannia etterhvert ville ryke uklar med hverandre, og derved gi åpning for endring. Den største trusselen mot Sovjetunionen var om vestmaktene gjorde felles front.[15][12]

Et stadig tilbakevendende problem mellom øst- og vestmaktene var Polen. Storbritannia og Frankrike hadde gått til krig mot Tyskland i 1939 fordi Polen ble angrepet, mens Sovjetunionen, etter avtale med Tyskland, erobret den østlige delen. Saken ble ikke bedre av at de sovjetiske hærstyrkene demonstrativt unnlot å hjelpe den polske hjemmefronten i Warszawaoppstanden i 1944. Samtidig var spesielt Roosevelt innstilt på at det var vanskelig å unngå at Sovjetunionen dominerte Polen. Da Harry Truman tok over som president etter Roosevelts død i april 1945 ble spørsmålet om Polen igjen et stridspunkt. Amerikanerne og britene mente sovjeterne ikke forholdt seg til tidligere inngåtte avtaler om demokrati i Polen, og Westad hevder at den kalde krigen først ble synlig der.[16]

For de mange land og områder som hadde vært dominert av europeiske kolonimakter, var ikke krigen mot Japan eller Tyskland det sentrale, men avviklingen av kolonistyret. Mens Storbritannia og Frankrike var prototypene på kolonimakter, var Sovjetunionen i manges øyne et eksempel på internasjonal solidaritet og støtte til anti-kolonialisme.[17]

USA ved president Roosevelt tok initiativ til å opprette en verdensomspennende organisasjon for å etterfølge krigstidens allianse. Siktemålet var dels ideelt, å gi alle lands nasjoner en mulighet til å delta, dels styrt av egne interesser og behov for å ha et forum hvor stormaktene kunne samarbeide. De forente nasjoner (FN) ble opprettet i 1945, mens tilnærmet alle land fikk tilgang til FNs generalforsamling var det stormaktene med sin vetorett som hadde det avgjørende ordet i FNs sikkerhetsråd. Hverken sovjeterne eller britene hadde særlig tro på den nye organisasjonen, men ble med for å tilfredsstille amerikanerne. Mens Sovjetunionens sterke stilling i Øst-Europa ble tatt hensyn til under blant annet Jaltakonferansen, ble USAs økonomiske dominans akseptert under Bretton Woods-konferansen i 1944. Avtalen ga USA store fordeler ved internasjonal handel, og mulighet for å påvirke andre lands økonomier.[18] Historikeren Odd Arne Westad hevder at USA som den sterkeste makten hadde et større ansvar for at forholdet til Sovjetunionen ikke skulle bli dårlig, men at Sovjetunionens fremferd i Øst-Europa, Kina og Iran bidro til USAs politikk med oppdemningspolitikk (engelsk: containment) fra 1945.[19]

Ved Jaltakonferansen i februar 1945 ble det bestemt at Tyskland skulle deles i fire okkupasjonssoner mellom de fire store seierherrene. Det skulle betales ut krigserstatninger, og det ble planlagt forfølgelse av tyske politiske og militære ledere. Allierte krigsforbrytere gikk derimot ustraffet. Det ble også bestemt at en ny verdensorganisasjon skulle opprettes. Stalin lovte også å angripe Japan senest tre måneder etter Tysklands kapitulasjon. Stalin gikk også med på en erklæring om frigjøringen av Europa og folkenes rett til å velge egne institusjoner. Roosevelt og Churchill la stor vekt på erklæringen, og ifølge Westad ble den oversolgt til de to ledernes hjemmepublikum, noe som senere bidro til å øke faren for konflikt mellom øst- og vestmaktene.[20]

Under Potsdamkonferansen i slutten av juli 1945 ble det bestemt at den østlige delen av Tyskland skulle plasseres under polsk og sovjetisk okkupasjon, disse landene annekterte senere disse områdene. Samtidig ble den omfattende etniske rensningen av tyskere fra Øst-Europa planlagt. Tyskland skulle demilitariseres, de-nazifiseres og alle landområder Tyskland hadde fått tilført skulle tilbakeføres. Det sentrale tema under konferansen var krigen mot Japan og Sovjetunionens deltakelse i den. Under konferansen antydet president Harry Truman overfor Josef Stalin at USA hadde utviklet et nytt våpen som ville bli brukt mot Japan, uten å si direkte av det var et kjernefysisk våpen. Stalin takket for informasjon, men hadde i flere år kjent til det amerikanske Manhattanprosjektet.[21][22] Diskusjonen om Polen var den hvor de tre store allierte sto lengst fra hverandre, Sovjetunionen på den ene siden og USA og Storbritannia ble ikke enig om hva demokrati i Polen i praksis skulle bety.[23]

9. august 1945 ble den siste av to atombomber sluppet, over den japanske byen Nagasaki. Samme dag angrep Sovjetunionen Japan, og noen dager etter var andre verdenskrig over.

Den kommunistiske maktovertagelsen i Øst-Europa

Fordelingen av Europa i allianser under den kalde krigen.

Bakgrunn

Ved andre verdenskrigs slutt hadde ikke Sovjetunionen under Josef Stalin noen overordnet plan for hvordan landene de hadde erobret skulle styres.[24] Siden 1949 har Øst-Europa blitt brukt som betegnelse om landene i Sentral- og Øst-Europa som etter andre verdenskrig ble underlagt sovjetisk hegemoni og etterhvert innlemmet i COMECON og Warszawapakten.[25] I stort sett alle landene, med Tsjekkoslovakia som eneste unntak, ble det i mellomkrigstiden dannet ikke-demokratiske regimer, i flere tilfeller med voksende fascistiske og pro-nazistiske elementer og aggressiv nasjonalisme, som normalt ble rettet mot nabostater og etniske minoriteter innenfor egne grenser. De østeuropeiske landene led hardt under den nazistiske okkupasjonen og krigen frem til 1945. Mot slutten av andre verdenskrig var det for de fleste av landene, bortsett fra Tsjekkoslovakia, innlysende at en gjenoppretting av mellomkrigstidens styreformer ikke kunne komme på tale, da flere av disse landene hadde vært nære allierte med Nazi-Tyskland.[26]

Forløp

De kommunistiske partiene hadde nytt godt av de sovjetiske styrkenes befrielse av landene fra de nazistiske og fascistiske okkupasjonsmaktene. Like etter krigen sto kommunistpartiet særlig sterkt i Tsjekkoslovakia. I Jugoslavia og Albania hadde kommunistene stått i spissen for en partisankrig mot de fascistiske og nazistiske okkupasjonsmaktene og hadde på bakgrunn av dette en utbredt folkelig oppbakking.[27] De kommunistiske partiene sto derimot svakt i Polen, Romania og Ungarn, men ved hjelp av koalisjonsregjeringer mellom på den ene siden de kommunistiske partiene og på den andre de borgerlige partiene, som etter kommunistenes oppfatning ikke hadde samarbeidet med okkupasjonsmakten, fikk kommunistene fra 1945 del i makten.[28] Winston Churchill, som var den første vestlige lederen som offisielt tok avstand fra den sovjetiske kontrollen over Øst-Europa, benyttet i en oppsiktsvekkende tale i Fulton uttrykket jernteppet om den sovjetiske kontrollen over sine «satellittstater».[29] I Vestmaktene ble dette uttrykket hurtig den offisielle betegnelsen for delingen av Europa.

Etterhvert sikret kommunistene seg mer og mer makt, mens de andre koalisjonspartnerne fikk redusert sin innflytelse eller helt ble ekskludert fra regjeringen. I de fleste av de østeuropeiske landene fant den endelige maktovertakelsen sted i 1947-48, typisk ved at de folkedemokratiske partiene ble underlagt kommunistpartiet.[30]

I Tsjekkoslovakia hadde kommunistene dannet regjering sammen med sosialdemokratiet. Men etter en intern konflikt mellom regjeringspartiene overtok kommunistene i februar 1948 i strid med forfatningen regjeringspostene som de ikke-kommunistiske medlemmene av regjeringen hadde forlatt i protest.[31]

I årene etter maktovertagelsene ble de østeuropeiske økonomiene omdannet til sentrale planøkonomier etter sovjetisk forbilde. I flere av landene, for eksempel Tsjekkoslovakia og Ungarn, ble det gjennomført harde utrenskninger innenfor de kommunistiske partiene. I flere av landene var det snakk om oppgjør mellom såkalt hjemmekommunister, som hadde befunnet seg i hjemlandene under krigen, og Moskva-kommunister, som hadde vært i eksil under krigen. I de landene der de ikke-kommunistiske partiene fortsatt eksisterte fungerte de innenfor rammene av særlige nasjonale fronter og underlagt de kommunistiske partiene. Opposisjon overfor de regjerende kommunistiske partiene var ikke tillatt, men de enkelte partier – for eksempel bondepartier – kunne innenfor visse rammer gjerne drive lobbyvirksomhet for bestemte befolkningsgruppers, for eksempel bøndenes, interesser. Disse mulighetene ble forbedret etter Stalins død i mars 1953 og etter den 20. partikongressen i Sovjetunionen i 1956, hvor sentralismen og undertrykkelsen av annerledes tenkende ble lempet noe.

I 1948 ble Titos Jugoslavia ekskludert fra den kommunistiske samarbeidsorganisasjonen Kominform, offisielt fordi kommunistpartiet hadde inntatt nasjonalistiske særstandpunkter.[32] Jugoslavia kom til å fremstå som et av de førende land innenfor den alliansefri bevegelsen og fortaler for en mer selvforvaltende form for sosialisme.[33] Etter Stalins død ble forholdet til Sovjetunionen forbedret, men det ble kjølnet igjen etter den politiske oppstrammingen som fant sted innenfor den verdenskommunistiske bevegelsen etter invasjonen av Ungarn i 1956 og forverringen av forholdet mellom Sovjetunionen og Kina.

Gradvis utvikling av USAs rolle og politikk rett etter freden i 1945

Utdypende artikkel: Den kalde krigs kamp om Tyskland

Da freden kom med den tyske og japanske overgivelsen i mai og september 1945 var USA og Sovjetunionen allierte. USA hadde et ønske om å fortsette samarbeidet med Sovjetunionen og de andre allierte i å bygge opp en ny internasjonal verdensorden. Sentralt i den amerikanske politikken var ønsket om å skape internasjonal stabilitet og fred gjennom FN og frihandel.

I årene fra 1946-1948 oppstod det uenighet og gnisninger mellom USA og Vest-Europa på den ene siden og Sovjetunionen på den andre. Det viste seg gradvis at de ulike partene hadde ulike ønsker for den nye internasjonale ordenen. Alle var med i FN, men synet på frihandel og demokrati var ulikt. Sovjetunionen begynte gradvis å stramme sitt grep om de østeuropeiske statene under sin kontroll. Gradvis begynte man i Vest-Europa og USA å innse at man sto overfor en grunnleggende interessekonflikt i forholdet til Sovjetunionen.

Sentralt i identifiseringen og defineringen av den sovjetiske utenrikspolitikken var George F. Kennan. Kennan var en amerikansk diplomat som var stasjonert ved USAs ambassade i Moskva i 1946. 22. februar 1946 skrev Kennan et langt svar, sendt som telegram (senere trykket som «The Sources of Soviet Conduct»), dette var et svar til det amerikanske Finansdepartementet på hvorfor Sovjetunionen ikke ønsket å delta i Verdensbanken. Kennans telegram identifiserte grunnlaget for Sovjetunionens utenrikspolitikk og utenrikspolitiske mål.

Hele grunnlaget for Kennans resonnement var at russerne anså at kommunismen ikke kunne samarbeide med kapitalismen, dermed var det amerikanske utgangspunktet for økonomisk samarbeid en umulighet. Kennan fortsatte med å understreke at Sovjetunionen ville bruke kommunistiske partier i Vest-Europa til å spre kommunismen og den sovjetiske innflytelsen. Kennans konklusjon var å møte den sovjetiske trusselen ved å endre amerikansk utenrikspolitikk fra ønske om samarbeid til en ideologisk oppdemning. Kennans overbyggende tanke var at sovjetiske forsøk på ideologisk ekspansjon skulle møtes med amerikanske ideologiske motmidler.

Kennans tanker ble akseptert i amerikansk administrasjon. I 1947 offentliggjorde Kennan også en utvidet versjon av sitt lange telegram Foreign Affairs i 1947 under tittelen «The Sources of Soviet Conduct». Et eksempel på at Kennans tanker om oppdemning hadde fått fotfeste var Marshallplanen – det økonomiske hjelpeprogrammet fra 1948. Det er imidlertid viktig å legge merke til at Kennans tanker om oppdemning fra 1946 utelukkende var en idé om fredelig ideologisk oppdemning – det vil si å gjøre den kapitalistiske ideologien mest attraktiv.

Det viste seg raskt at man i amerikansk administrasjon beholdt Kennans oppfatning av intensjoner og mål for sovjetisk utenrikspolitikk. Men det ble en gradvis endring i oppfatningen av hvordan USA skulle møte den sovjetiske utfordringen. Kennans ideologiske oppdemning ble sakte utvidet til også en militær oppdemning. Denne utvidelsen av oppdemningen hadde flere årsaker. For det første ble uenigheten med Sovjetunionen stadig større. Etter den kommunistiske maktovertakelsen i Tsjekkoslovakia, hadde tanken til Lutz Schwerin von Krosigk om et «jernteppe» i Øst-Europa befestet seg.

I september 1947 dannet Sovjetunionen Kominform, hvis formål var å opprettholde en ortodoks kommunistisk linje innenfor den internasjonale kommunistiske bevegelsen, samt styrke Sovjetunionens politiske kontroll over de sovjetiske satellittstatene gjennom samordning av de kommunistiske partiene i østblokk-landene.[34]

Sovjetunionen veltet alle forsøk på å ha demokratiske regjeringer i Øst-Europa og motarbeidet frihandelen. Samtidig hadde Sovjetunionen den største hæren i Europa, og de vesteuropeiske statene arbeidet hard for å knytte USA til et formelt militært samarbeid. Spenningen mellom Sovjetunionen og USA økte fordi myntreformen i de vestlige deler av Tyskland førte landet nærmere en deling. Sovjetunionen startet blokaden av Berlin i mai 1948. Spenningen økte ytterligere med Truman-doktrinen:

«USAs plikt til å hjelpe/støtte frie folk som gjør motstand mot væpnede mindretalls forsøk på å ta makten, eller press utenfra.»

Denne ble retningsgivende for USA overfor Sovjetunionens ekspansjon. Med opprettelsen av NATO 4. april 1949 ble USA formelt knyttet til et militært forsvar av Vest-Europa.

Etter opprettelsen av NATO begynte man å utarbeide en konkret strategi for en oppdemning. Oppdemningstanken var fortsatt basert på Kennans telegram og artikkelen «The Sources of Soviet Conduct», men man måtte nå utvide med konkrete planer for hvordan oppdemningen skulle ta form. 14. april 1950 forelå rapporten NSC-68. Rapporten trakk Kennans resonnement til en logisk slutning: Utfra Sovjetunionens utenrikspolitikk siden Kennans telegram i 1946 anså man at Sovjetunionen hadde aggressive hensikter. NSC-68 anslo at Sovjetunionen hadde en systematisk strategi for å spre kommunisme over hele verden.

Rapporten anbefalte en massiv oppdemningspolitikk basert på en økonomisk, politisk og militær oppbygging for å møte den sovjetiske trusselen. Rapportens anbefaling om en massiv militær oppbygging i fredstid ville medføre en endring av amerikansk utenrikspolitikk. President Truman hadde NSC-68 inne til vurdering i et halvt år, men da det kommunistiske Nord-Korea angrep Sør-Korea 25. juni 1950 anså Truman krigsutbruddet som en bekreftelse på at trusselen fra Sovjetunionen var reell.

Truman godkjente NSC-68, og dermed gikk USA over fra en vag ideologisk oppdemning til en total ideologisk, politisk, økonomisk og militær oppdemningspolitikk. Slik formet NSC-68 USAs utenrikspolitikk de neste 20 årene.

Med Koreakrigen var det amerikanske skifte av utenrikspolitikk fullbyrdet. Fra å ønske samarbeid i 1945, var USA nå helt og holdent knyttet opp mot tanken om å stoppe en kommunistisk ekspansjon i Europa og resten av verden, med alle mulige midler.

Stalins død og midlertidig avspenning

Den kalde krigen var preget av veksling mellom intens spenning på randen av krig, til tøværsperioder med avspenning. Den første perioden med avspenning kom etter Stalins død i 1953, og varte frem til Cubakrisen. Stalins arvtaker Nikita Khrusjtsjov sto for en del nye tanker som bedret forholdet til USA. Khrusjtsjovs mest kjente frase var «fredelig sameksistens». Det gikk ut på at partene, på tross av dyptgripende uoverensstemmelser og interessemotsetninger, måtte finne frem til måter å leve fredelig sammen på. Khrusjtsjov satte med det strek over de gamle marxist-leninistiske forestillingene om at krig var uunngåelig så lenge kapitalismen fantes.

Årsaken til denne nye holdningen lå først og fremst i at begge land nå hadde atomvåpen med en voldsom ødeleggelsesevne. Derfor var hovedmålet nå at en atomkrig måtte unngås da dette ville ramme begge parter.

En gradvis spenning frem mot 1970-årene

Utdypende artikkel: U2-affæren

Tøværsperioden varte ikke så veldig lenge. Frem mot 1970-årene fikk verden oppleve en rekke kritiske hendelser som truet verdensfreden. Et nytt trekk var at noen av disse konfliktene utspilte seg helt andre steder enn i den vestlige verden. Denne tendensen hadde man allerede sett under Koreakrigen, da det ble satt inn FN-styrker (les: amerikanske styrker).

1. mai 1960 ble et amerikansk U-2 spionfly skutt ned i byen Sverdlovsk over sovjetisk territorium. Flyets destinasjon var Bodø, og da Sovjetunionen fikk vite dette, ble de rasende på Norge. Denne hendelsen sørget for å stoppe det planlagte toppmøtet i Paris. Året etter bygget spenningen seg opp omkring Vest-Berlins status, ved byggingen av Berlinmuren.

Latin-Amerika

Westad argumenterer for at 1920-årene var begynnelsen på den kalde krigen i Latin-Amerika. For endel arbeidere og jordløse landarbeidere var revolusjonen i Russland et eksempel, og rundt 1930 var det aktive kommunistpartier i over et dusin land. Partiene i Brasil, Chile, Mexico og Guatemala hadde en innflytelse som langt overskred antall medlemmer.[35]

Cubakrisen

Utdypende artikkel: Cubakrisen

Flyfoto viser plasseringen av missiler på Cuba

Amerikansk etterretning oppdaget i 1962 sovjetiske mellomdistanse-raketter på Cuba, mindre enn 160 kilometer fra amerikansk jord. I stedet for et luftangrep eller en invasjon bestemte president Kennedy seg for et foreløpig defensivt trekk ved å innføre en skipsblokade rundt øya. Hvis Sovjetunionen fortsatte den militære oppbygging på øya, ville ytterligere skritt bli tatt. Stor var derfor spenningen da to sovjetiske lasteskip med rakettutstyr fortsatte mot Cuba. Like før de brøt den amerikanske blokaden, snudde skipene.

Krisen ble løst ved at Sovjetunionen fjernet rakettene fra øya mot at USA lovet å ikke invadere øya. Uoffisielt ga også amerikanerne et løfte om å fjerne sine rakettbaser i Tyrkia innen seks måneder. Khrusjtsjov hadde uttrykt sterk misnøye med disse basene og krevd at de skulle fjernes. USA nektet å la seg «presse» offisielt, men ga altså et slikt løfte under bordet. Dette var sannsynligvis et avgjørende trekk for at Cubakrisen ikke endte i større militær konflikt.

Etter Cubakrisen forekom det en kortvarig avspenning. Kennedy og Khrusjtsjov ble enige om en avtale om forbud mot kjernefysiske prøvesprengninger i atmosfæren og i havet. Men denne avspenningen varte ikke lenge: En ny konflikt brøt ut, denne gang i Asia.

Vietnamkrigen

Utdypende artikkel: Vietnamkrigen

Protester mot vietnamkrigen

Etter at Vietnam erklærte seg uavhengig fra det franske kolonistyret 2. september 1945, var det uro i landet i mange år fremover. De tidligere koloniherrene ville ikke gi slipp på makten, og etter en avtale undertegnet i Genève i 1954 ble Vietnam delt i to. USA, som hadde støttet Frankrike, var negativ overfor denne avtalen og begynte å støtte Diem, statsminister i Sør-Vietnam. Det kommunistiske Nord-Vietnam ble ledet av Hồ Chí Minh.

Fra 1963 økte de amerikanske styrkene etterhvert til over en halv million mann. Sovjetunionen og Kina støttet Nord-Vietnam, både økonomisk og militært. I løpet av 1968 overtok kommunistene føringen i krigen, og da Richard Nixon ble president 1969 la han om til en mer defensiv kurs. Han trakk ut mange amerikanske tropper, men beholdt militær støtte til Saigon-regjeringen. Ikke før i 1973 ble de amerikanske styrkene trukket helt ut, og i 1975 overgav Saigon-regimet seg.

USA gjennomførte en invasjon også i et annet land i samme periode. I 1965 invaderte landet Den dominikanske republikk. Sentralt i denne innblandingen verden over var frykten for den amerikanske presidenten Trumans domino-teori: Hvis et land ble kommunistisk, fryktet USA at det da bare var et tidsspørsmål når andre land falt etter. Også Sovjetunionen viste i denne perioden aggressive tendenser. Dette kom klarest til uttrykk ved invasjonene i Tsjekkoslovakia og Afghanistan.

Prahavåren

Utdypende artikkel: Prahavåren

Da Tsjekkoslovakia i 1968 kom inn i en økonomisk krise, la den nyvalgte lederen for kommunistpartiet, den liberale Alexander Dubček, opp en plan om en gradvis overgang til markedssosialisme. Men, han forsikret samtidig Sovjetunionen om at landet ikke ville tre ut av Warszawa-pakten eller tillate opposisjonspartier.

Lederne i Moskva lot seg ikke berolige, og natten til 21. august invaderte de Tsjekkoslovakia med store styrker, uten at tsjekkoslovakene hadde mulighet til å sette seg til motverge. Nyhetene om invasjonen ble mottatt med forferdelse og fordømmelse i den vestlige verden. Reformlederne ble fratatt sine verv i partiet, og Tsjekkoslovakia ble et av de mest Moskva-tro diktaturene i Øst-Europa.

Avspenningstiåret

Utdypende artikkel: Avspenningspolitikk

1970-tallet blir kalt avspenningstiåret. Selv om det ligger en liten forenkling i dette, skjedde det mye positivt på 70-tallet. Det ble dannet en konferanse omkring sikkerhet og samarbeid i Europa, noe som resulterte i Helsingfors-erklæringen (se Den Norske Helsingforskomité) av 1975. Den tyske kansleren Willy Brandt innledet en ny øst-politikk. Selv om han fikk fredsprisen var hans nye politikk ekstremt kontroversiell, og mange tyskere betegnet ham som landssviker. Det ble avslørt at DDR hadde betalt to korrupte parlamentsmedlemmer for å stemme mot et mistillitsforslag mot Brandt, noe som reddet hans regjering. Senere ble det avslørt at Brandts nærmeste medarbeider var DDR-spion, og Brandt måtte gå av i vanære. I tillegg til dette ble Salt 1- og 2-avtalene undertegnet. Disse avtalene skulle begrense opprustningskappløpet og betydde mye for forholdet mellom øst og vest.

Første halvdel av 1980-årene

Første halvdel av 1980-årene var preget i stor grad av den afghansk-sovjetiske krigen (som foregikk i Afghanistan). Krigens forandledning var blant annet at det sovjetvennlige regimet ble på slutten av 1970-årene satt under sterkt press fra muslimske land, stammer og gerilja-bevegelser; noen av dem støttet av amerikanerne. Sovjetunionen rykket i desember 1979 inn i landet, og dette førte blant annet til en amerikansk boikott av OL i Moskva i 1980. Uroen i Polen omkring Solidaritet, og en mulig sovjetisk innblanding gjorde forholdene enda kjøligere. Det amerikanske engasjementet i Latin-Amerika forsterket dette forholdet.

I denne perioden kom de ideologiske motsetningene også mer til syne. President Ronald Reagan ble valgt i 1980 på et sterkt antikommunistisk program, og ordkampene mellom landene var ofte harde.

Siste halvdel av 1980-årene

Da Mikhail Gorbatsjov kom til makten i 1985 var forholdet mellom supermaktene iskaldt. Dette bedret seg fort. Reagan og Gorbatsjov etablerte et personlig forhold, og Gorbatsjovs nye glasnost-politikk begynte å gi resultater. INF-avtalen om mellomdistanse-raketter ble vedtatt, og forholdet til omverdenen ble bedret. Det ble holdt en god del toppmøter.

Siden 1985 hadde Gorbatsjov forsøkt å redusere spenningen mellom Sovjetunionen og Kina. I mai 1989 reiste han til Beijing for å normalisere forholdene mellom de to landene. Mens han var der ble han vitne til store demonstrasjoner på Den himmelske freds plass. Dagen etter at han hadde reist ble menneskemengden brutalt slått ned av soldater. Det var ikke bare i Sovjetunionen og Europa at kommunismen var i en veldig presset situasjon.

Høsten 1989

Høsten 1989 opplevde man en revolusjon i Øst-Europa. De såkalte vasall-statene løsgjorde seg på rekke og rad fra Sovjetunionen, og hele Jernteppet revnet. Dette skyldtes blant annet den lave levestandarden, men også at landene ikke kunne forvente en sovjetisk innblanding. Revolusjonen startet med at Ungarn åpnet grensene til Østerrike, noe som førte til lange køer av mennesker som ville over til Vesten. Som en følge av grenseåpningen kollapset ett etter ett av de gamle kommunistregimene. I november falt også muren mellom Øst- og Vest-Berlin, og året etter ble det tidligere DDR (Øst-Tyskland) re-annektert av Tyskland.

I de fleste østeuropeiske statene skjedde endringene veldig raskt, med Polen og Ungarn som unntakene. Her vedtok Kommunistpartiene selv endringene, og skiftet i begge landene navn. Folkerepublikken Polen ble for eksempel avløst av Republikken Polen, og den polske eksilregjeringen i London vendte hjem i 1990.

I juli 1989 reiste George Bush til Polen og Ungarn for å se med egne øyne de store forandringene som var i gang der. Entusiasmen for demokratiet gjorde inntrykk på presidenten, og han begynte å se på Gorbatsjov med helt nye øyne. Etter reisen skrev Bush til sovjetlederen og foreslo et møte. De ble enige om at dette skulle skje på Malta senere på året. Ved møtet på Malta i desember 1989 ønsket de to presidentene å markere en endelig avslutning på den kalde krigen. ("Fra Jalta til Malta"; delingen av Europa som innflytelsessoner mellom de to supermaktene som ble foretatt i Jalta i februar 1945, skulle nå være et avsluttet kapittel).

I 1991 ble også Sovjetunionen oppløst, etter at mange av republikkene hadde revet seg løs samme året. Mikhail Gorbatsjov gikk av som landets siste leder 1. juledag 1991.

Felles for alle statene i øst var at landegrensene ble åpnet, ytringsfriheten respektert og valg ble avholdt. Mange av de tidligere østblokklandene, bl.a. Ungarn, forbød alle kommunistiske/stalinistiske symboler. Mange medløpere i DDR ble straffeforfulgt i Tyskland som landssvikere. DDRs siste leder, Egon Krenz, ble dømt til seks års fengsel og slapp ut av fengsel i desember 2003.

Etter den kalde krigen stod USA igjen som eneste supermakt. FN fikk sin renessanse, men internasjonal konfliktløsning var avhengig av hvilke interesser USA hadde. Internasjonal politikk ble mer preget av regionale konflikter og et økonomisk rivaliseringsforhold mellom USA, EU og Japan.

Den kalde krigens dimensjoner

  • Stormaktsmotsetning (maktbalanse), en rivalisering mellom dominerende militærmakter. Det internasjonale anarkiets vilkår, hvor gjensidig mistenksomhet er drivstoff i konflikten.
  • Motstridende samfunnssystemer/ideologi. Forskjellig økonomiske og politiske prinsipper. Førte til kulturkamp, propagandakrig og folkelig mobilisering.
  • Våpenkappløp mellom maktene.
  • Innflytelse i den tredje verden i kjølvannet av avkoloniseringen. Aliansebygging, våpenhjelp og støttetiltak fra begge sider.
  • En side som vendte innover i de to supermaktene. Kamp mellom en ytre fiende skapte nasjonal enhet innad.

Referanser

  1. ^ Orwell, «You and the Atomic Bomb», Tribune 19 October 1945. Engelsk: Looking at the world as a whole, the drift for many decades has been not towards anarchy but towards the reimposition of slavery... James Burnham's theory has been much discussed, but few people have yet considered its ideological implications—that is, the kind of world-view, the kind of beliefs, and the social structure that would probably prevail in a state which was at once unconquerable and in a permanent state of "cold war" with its neighbours.
  2. ^ Orwell, George, The Observer, 10 March 1946 (engelsk: after the Moscow conference last December, Russia began to make a 'cold war' on Britain and the British Empire.
  3. ^ Gaddis 2005, s. 54
  4. ^ Safire, William (1. oktober 2006). «Islamofascism Anyone?». The New York Times. 
  5. ^ «This Day on History – April 16, 1947: Bernard Baruch coins the term "Cold War"». A+E Networks. 2009. Besøkt 23. august 2016. (engelsk: "Let us not be deceived: we are today in the midst of a cold war."
  6. ^ Strobe Talbott, The Great Experiment: The Story of Ancient Empires, Modern States, and the Quest for a Global Nation (2009) s. 441 n.3; Lippmann's own book is Lippmann, Walter (1947). The Cold War. Harper. 
  7. ^ Westad (2017), s. 4–5, 11–13
  8. ^ Westad (2017), s. 19, 22–23, 26–28, 30–31
  9. ^ Westad (2017), s. 35, 37, 40–41
  10. ^ Gaddis 2007, s. 34–35
  11. ^ Westad (2017), s. 42–43, 48
  12. ^ a b Gaddis 2007, s. 26–29
  13. ^ Westad (2017), s. 50, 53
  14. ^ Westad (2017), s. 71–72
  15. ^ Westad (2017), s. 73–76
  16. ^ Westad (2017), s. 40, 44, 50–52, 60–63
  17. ^ Westad (2017), s. 55–56
  18. ^ Westad (2017), s. 66–67
  19. ^ Westad (2017), s. 68–69
  20. ^ Westad (2017), s. 50–52
  21. ^ Westad (2017), s. 59–60
  22. ^ «Potsdam: The Crossroads of Atomic Science and International Diplomacy». Atomic Heritage Foundation. 27. juli 2016. Besøkt 23. september 2018. «Finding a moment when both men were alone, Truman casually mentioned to Stalin that the United States had developed a new weapon of unprecedented power. He gave Stalin no specifics about what that weapon was, and certainly no information on how it was made or where and when it would be deployed. The Soviet leader responded with equal nonchalance, remarking to Truman that he hoped that the weapon would be put to good use against the Japanese.» 
  23. ^ Terry Charman (10. januar 2018). «How the Potsdam conference shaped the future of post-war Europe». Imperial War Museum. Besøkt 23. september 2018. «On the vexed question of what constituted a ‘democratic Poland’, the Russians and the Western Allies were never going to agree.» 
  24. ^ Westad (2017), s. 63
  25. ^ Westad (2017), s. 76–77
  26. ^ Gaddis (2005), s. 130
  27. ^ Riishøj (1990), s.25
  28. ^ Riishøj (1990), s. 15
  29. ^ Muller, James W., Churchill's "Iron Curtain" Speech Fifty Years Later, University of Missouri Press, 1999, ISBN 0-8262-1247-6, s.1–8
  30. ^ Riishøj (1990), s. 16
  31. ^ Riishøj (1990), s. 18
  32. ^ Riishøj (1990), s. 24
  33. ^ Gaddis (2005), s. 49
  34. ^ Gaddis 2005, s. 32
  35. ^ Westad (2017), s. 343

Litteratur

Eksterne lenker

  • Artikkelen har ingen egenskaper for offisielle lenker i Wikidata


  Les mer…
  • Commons er et medielager for Wikimedia-prosjekter, strukturert i gallerier og kategorier…
Fylles ut siden
Chosin.jpg

Koreakrigen var en væpnet konflikt som varte fra 25. juni 1950 til 27. juli 1953 da en våpenhvile trådte i kraft. Teknisk sett pågår konflikten fremdeles ettersom det aldri ble etablert en varig fredsavtale etter at kamphandlingene opphørte. En deklarasjon om fred ble signert mellom de to koreanske statene 4. oktober 2007 og målet er å erstatte våpenhvilen med en fredsavtale. De to nåværende lederne av Sør- og Nord-Korea møttes til toppmøte i 2018 for å diskutere en mulig varig fredsavtale.

Konflikten var geografisk begrenset til den koreanske halvøy og omfattet to parter. På den ene siden stod Nord-Korea støttet av Kina og Sovjetunionen, mens den andre siden bestod av Sør-Korea støttet av en USA-ledet FN-styrke.

Bakgrunn

Framrykninger og tilbaketrekninger til fronten ble stabilisert

Korea har gjennom århundrene blitt invadert flere ganger av både Kina og Japan. Etter å ha slått de kinesiske styrkene i Første kinesisk-japanske krig i 1895 ble de japanske styrkene stående i Korea, da dette var strategisk sett svært viktig for Japan. Ti år senere slo de den russiske marinen utenfor Korea i Den russisk-japanske krig, og Japan annekterte landet formelt i august 1910.

Avslutningen av andre verdenskrig

Denne situasjonen varte fram til Japans nederlag i andre verdenskrig. Under Potsdamkonferansen i juli-august 1945 besluttet andre verdenskrigs seierherrer at Koreahalvøya skulle deles i to okkupasjonssoner langs den 38. breddegraden. 10. august 1945 rykket de sovjetiske styrkene inn i den nordlige delen, mens de amerikanske styrkene okkuperte den sørlige delen tidlig i september, hvor de japanske styrkene formelt overleverte området til generalløytnant John R. Hodge 9. september 1945.

I forkant av den amerikanske innrykkingen, hadde den politiske organiseringen startet i det sørlige Korea. I desember 1945 ble Sovjetunionen og USA enige om en felles administrasjon for området for de neste fire årene, under internasjonalt tilsyn. Imidlertid valgte både USA og Sovjetunionen å styre sine respektive soner gjennom koreanske regjeringer, utpekt innen politiske miljøer som sto nær deres egne politiske ideologier. Dette førte til voldelige anslag i nord og politiske demonstrasjoner i sør.

Spørsmål om valg

Den lange perioden under japansk styre gjorde de utenlandske okkupasjonene upopulære i Korea. Samtidig var det viktig for amerikanerne å unngå at det også i Korea ble etablert et sovjetvennlig regime, slik det utviklet seg i Øst-Europa.

Amerikanerne endret derfor posisjon og ba om at det ble avholdt valg i hele Korea, ut fra en antakelse om at den nordkoreanske lederen Kim Il-sung ville tape. Befolkningen i den sørlige okkupasjonssonen var omtrent dobbelt så stor som i nord, og Sovjetunionen forsto at deres kandidat Kim Il-sung neppe ville kunne vinne noe åpent valg for hele Korea.

Valg ble avholdt bare i sør, med støtte fra USA og FN. Valget ble vunnet av Syngman Rhee, en tidligere politisk fange hos japanerne, som senere hadde flyktet til USA. Venstresiden i det sørlige Korea boikottet valget som en protest mot USAs rolle under valgene. I nord åpnet Sovjetunionen for en maktovertakelse for Kim Il-sung. Rhees mange valg er kritisert for valgfusk,[1][2] noe som førte til at han senere måtte gå av etter Aprilrevolusjonen i 1960.

Militær spenning

I henhold til avtalen fra desember 1945 trakk både USA og Sovjetunionen ut sine styrker i 1949. Samtidig argumenterte både Syngman Rhee og Kim Il-sung for at Korea skulle bli gjenforent under deres politiske system. Gjennom både 1949 og tidlig i 1950 var det militære sammenstøt langs 38. breddegrad. Josef Stalin var imidlertid tilbakeholden med å gi nordkoreanerne støtte for en militær aksjon med sør. Men i hele perioden ble de militære styrkene bygget opp og styrket med koreanere som hadde utført tjeneste i det kinesiske Folkets frigjøringshær.

Politisk spenning fram til nye krigshandlinger

Utover våren 1950 var det store politiske massemønstringer og politisk relaterte demonstrasjoner i sør, hvilke ble brutalt slått ned av Syngman Rhees politistyrker. Myndighetenes utstrakte maktbruk som svar på urolighetene indikerte at politisk overtakelse i sør via infiltrasjon og agitasjon ville være en vanskelig oppgave. Kombinert med at de militære styrkene i sør ble stadig sterkere, gjorde dette at Kim Il-sung mente at de ikke kunne vente lenger med en militær aksjon sørover. Stalin godkjente dette til slutt og lovet materiell støtte.

Aktive krigshandlinger

Krigsutbrudd

25. juni 1950 gikk nordkoreanske styrker over den 38. breddegrad og inn i Sør-Korea, støttet av et intenst bombardement. 135 000 soldater støttet av til sammen 242 stridsvogner, hvorav 150 sovjetiske T-34, og 180 fly avanserte de hurtig mot en langt svakere motstander på rundt 98 000[3] soldater med dårligere utstyr, hvor de manglet blant annet stridsvogner, angrepsfly og panservernvåpen. Det var heller ingen utenlandske soldater stasjonert i landet da angrepet kom. Allerede om ettermiddagen 28. juni var den sørkoreanske hovedstaden Seoul inntatt.

Kamphandlingene skapte umiddelbart en stor flyktningestrøm, men mange av flyktningene ble drept av kamphandlingene.

FNs intervensjon

Flertallet i FNs sikkerhetsråd, med Sovjetunionens representant fraværende, vedtok allerede samme dag som invasjonen fant sted, en henstilling til regjeringen i Pyongyang om å trekke sine tropper tilbake. Det skjedde ikke, og samme dag gikk USA til aksjon for å støtte Sør-Korea.

De sørkoreanske styrkene ble presset ned til den sørøstlige kystbyen Busan. Der ble FN-styrkene forsterket, og et motangrep ble igangsatt med en ilandsetting av marinestyrker ved Incheon utenfor Seoul. Dette kuttet de allerede sterkt belastede nordkoreanske forsyningslinjene og tvang dem til en rask retrett.

Da FN-styrkene, ledet av den amerikanske generalen Douglas MacArthur, krysset den 38. breddegrad, ble det advart mot å rykke for langt inn mot den kinesiske grensen, både fordi dette ville kunne provosere fra kinesisk militært engasjement, og vinteren i disse fjellstrøkene kunne by på tøffe forhold.

MacArthur avviste fullstendig muligheten for kinesisk militær innblanding, og selv etter trefninger med kinesiske tropper ble FN-styrkenes meldinger om dette avvist av hovedkvarteret for FN-styrkene, plassert i Japan.

Kinas inngripen

I november 1950 dukket de første kinesiske troppene opp i felten, og Kinas engasjement økte betydelig etter hvert. Vinteren satte inn for fullt, og de amerikanske styrkene i dette området var ikke utstyrt for å møte slik ekstrem kulde som de ble utsatt for. Mange frøs i hjel, og kineserne feide over de forkomne amerikanske styrkene. En storstilt og vellykket evakuering fra de mest utsatte områdene ble gjennomført og reddet FN-styrkene fra et totalt nederlag i nord.

De kinesiske tapene var samtidig helt enorme. Etter at endel arkiver er blitt tilgjengelige i Folkerepublikken Kina kan det påvises at dette i stor grad skyldes Mao Zedongs detaljstyring fra Beijing. For ham var politiske og diplomatiske poenger av førsterangs interesse, og store tap var ikke noe vesentlig problem for ham. Den kinesiske overkommandant general Peng Dehuai mente at en langsommere fremrykning som ikke tynnet ut styrkene ved fronten og ikke forlenget forsyninglinjene så raskt ville ha ført til man nådde sine mål, om enn senere. Men i drakampene mellom ham og Mao kom han som regel til kort. Kildene viser at det også oppstod friksjon mellom Mao og Stalin, ettersom sovjeterne utstyrte og trente Folkets frigjøringshærs flystyrker. Måten krigen ble ført på gjorde flystyrkene mindre effektive enn de kunne ha vært; de hadde sin fulle hyre med å patruljere over Yaluelven og hadde for lang vei frem til fronten til å gi virkningsfull kampstøtte til de kinesiske bakkestyrke.[4]

Spørsmål om atomvåpen

MacArthur ville stoppe den kinesiske fremrykningen ved bruk av atomvåpen, men president Harry S. Truman ga ikke tillatelse til dette. MacArthur gikk da ut med sterk kritikk mot presidenten og ble deretter avsatt som øverstkommanderende.

Frontlinjen flyttet seg både sørover og nordover, men sommeren 1951 stabiliserte FN-styrkene sine stillinger noe nord for den opprinnelige grensen. Områder i øst ble tilføyd Sør-Korea, som samtidig mistet kontrollen over en kyststripe i vest.

Våpenhvile

Den koreanske halvøy ble før krigen delt etter den 38. breddegrad, deretter langs den demilitariserte sonen (DMZ). De avmerkete tunnelene ble oppdaget på 1970-tallet og i 1999.

Våpenhvileforhandlingene pågikk i to år,[5] først i den gamle koreanske hovedstaden Kaesong som nå ligger i det sørlige Nord-Korea.[5] Det store problemet under forhandlingene var spørsmålet om hjemsendelse av krigsfangene.[5] da en rekke kinesere og nordkoreanere nektet å reise tilbake,[6] noe som var uakseptabelt for de kinesiske og nordkoreanske myndighetene.[5] I den endelige våpenhvileavtalen ble det satt opp en nøytral kommisjon for å håndtere dette spørsmålet.[5][7]

29. november 1952 reiste den nyvalgte amerikanske presidenten Dwight D. Eisenhower til Korea for å se hva som måtte til for å få avsluttet krigen.[5] Etter at FN hadde akseptert Indias forslag til våpenhvile ble en avtale inngått 27. juli 1953, med en delelinje omtrent rundt den 38. breddegrad og da avtalen var akseptert av alle parter, ble det opprettet en demilitarisert sone som siden har blitt bevoktet av deltakerne i krigen.

Utdypende artikkel:Den demilitariserte sonen i Korea

Etter at våpenhvilen ble inngått, ble Operasjon Glory iverksatt i perioden juli-november 1954 for at partene skulle få utvekslet sine døde. Levningene etter 4 167 amerikanske soldater ble utvekslet mot 13 528 døde kinesere og nordkoreanere. Itillegg ble 546 sivile som var døde etter fengsling overlevert.[8] Etter Operasjon Glory ble 416 ikke identifiserte soldater fra Koreakrigen gravlagt på Hawaii. De amerikanske myndighetene opplyste at av 1 394 navn som ble overlevert fra motparten, var 858 riktige. Fra 4 147 kister med levninger, viste rettsmedisinske undersøkelser at disse stammet fra 4 219 individer. Av disse var 2 944 identifisert som amerikanere, og alle, bortsett fra 416 personer, var identifisert ved navn.[9] I perioden mellom 1996 og 2006 har de nordkoreanske myndighetene oppdaget 220 levninger ved det koreansk-kinesiske grensen.[10]

Utdypende artikkel: Bombardementet av Yeonpyeong

Nord-Korea erklærte 27. mai 2009 at de ikke lenger ville rette seg etter våpenhvilen og at ethvert forsøk på å inspisere nordkoreanske fartøy ville bli fulgt av en hurtig og kraftig militær reaksjon.[11] I mars 2010 ble det sørkoreanske krigsskipet Cheonan senket av det sørkoreanske myndigheter mener var en nordkoreansk torpedo, og 46 sørkoreanske soldater ble drept. Nord-Korea har avvist at de stod bak angrepet.[12] Den 23. november 2010 angrep Nord-Korea den sørkoreanske øya Yeonpyeong med en befolkning på 1 794 med ca. 200 granater, og minst 70 boliger ble satt i brann, fire ble drept, hvorav to sørkoreanske soldater, samt flere skadde, også sivile.[12] Sør-Korea har meldt at de har den høyeste forsvarsberedskapen for fredstid.[12]

Tap

Tallene for hvor mange som har omkommet under Koreakrigen varierer fra 2 til over 3 millioner. De fleste kildene mener tallet ligger rundt 2,5 millioner. Vel 800 000 soldater døde som følge av krigen (Kina ca. 170 000, Nord-Korea ca. 350 000, Sør-Korea ca. 220 000, FN-styrkene ca. 55 000), mens over halvannen million koreanske sivile ble drept (Nord-Korea mellom 700 000 og 1 000 000 og Sør-Korea ca. 550 000).

Over 7 millioner koreanere lever med kjent eller ukjent familie på den andre siden av grensen. De fleste har ikke hatt kontakt siden våpenhvilen startet.

Hwaseong
Koreas historie ・ (Tidslinje)
Denne malen: se  diskusjon  rediger
Paleolitikum
Jeulmun
Mumun
Hwanin
HwanungShinshi
Dangun Wanggeom
Perioder i koreansk
historie



Won-
samguk

(108-57fKr)


Samguk
(57fKr-668)

Sør-Nord
(698-935)
Hu-
samguk

(892-935)
Gojoseon
(2333fKr-108fKr)
GijaWiman
Gojoseon–Han-krigen
Han's fire kommanderier
Jin
Jinhan
Byeon-
han
Mahan Okjeo
Don-
gye
Buyeo
Gaya Baekje
(18fKr-660)
Goguryeo
(37fKr-668)
Wei/Sui/
Tang-krigene

Silla
(57fKr-935)
Slaget ved Hwangsanbeol
Silla–Tang-krigen

Balhae
(696-926)
Hubalhae
Jeong-anguk
Dongdan
Huba-
ekje
Tae-
bong
Kongedømmet Goryeo
(918-1392)
Goryeo–Khitan-krigeneChoe-regimetDobang
MongolinvasjoneneSambyeolchoWihwa-retretten
Kongedømmet Joseon
(1392-1897)
TamnaSejong den store/HangulImjinkrigen
MandsjuinvasjoneneGapsinkuppetDonghakopprøret
Keiserdømmet Korea
(1897-1910)
Japans kolonisering av Korea
(1910-1945)
(Japans generalguvernør / Koreas eksilregjering)
Delingen av Korea
(1945-1948)
Folkerepublikken Korea  · USAMGIK
Sør-Korea
(1948-dd)
Koreakrigen
(1950-1953)
Nord-Korea
(1948-dd)
Koreansk gjenforening
Tidslinje over Koreas historie
Liste over Koreas monarker
Portal: Korea

Bidrag etter land

Norges bidrag

Norge deltok fra 1951 med et mobilt militærsykehus (Norwegian Mobile Army Surgical Hospital; NORMASH) som en del av FN-styrken. Norge bidro også med penger til de allierte, og etablerte sammen med Danmark og Sverige sykehuset National Medical Center.  Les mer…
Arne Treholt 2010.jpg
Arne Treholt (født 13. desember 1942) er en norsk tidligere embedsmann og politiker (Ap).

Den 20. januar 1984 ble han arrestert og siktet for spionasje, og 20. juni 1985 ble han i Eidsivating lagmannsrett dømt til 20 års fengsel for spionasje til fordel for Sovjetunionen og Irak, i det som ble kjent som Treholt-saken.

I dommen het det at Treholt hadde gjort skade mot Norge «som til dels ikke lar seg reparere» og at skadene «som teoretisk kan avbøtes» ifølge Forsvarssjefen ville koste «flere års forsvarsbudsjetter».[13][14] Treholt var byråsjef i UD da han ble arrestert.

Treholt har i alle år hevdet å være uskyldig i spionasje, men har innrømmet både å ha hatt hemmelige møter med KGB, å ha gitt KGB graderte dokumenter og å ha tatt imot penger både fra KGB og Saddam Husseins Irak, som til dels ble plassert på en hemmelig konto i Sveits. Treholt gav Sovjetunionen opplysninger om forsvarsplanene for Nord-Norge ved sovjetisk invasjon, materielle svakheter i Forsvaret, mobiliseringstider, soldater på vakt, norske angrepsalternativer i tilfelle sovjetisk invasjon, beredskapslagre, møtereferatene til statsministeren og utenriksministeren, og NATO-alliertes lagring av tungt utstyr i Norge.[15][16] Treholts egen forklaring om at han var en slags «privatpraktiserende utenriksminister» ble beskrevet som grensende til stormannsgalskap i dommen. I sin egen bok Gråsoner fra 2004 innrømmet han både grov uforstand i tjenesten og «stormannsgalskap» og mente at KGB hadde startet såkalt grooming med sikte på å verve ham som agent, men at arrestasjonen av ham kom KGB i forkjøpet.

Etter åtte og et halvt års soning ble han benådet av regjeringen Brundtland av helsegrunner 3. juli 1992.[17]

Han reiste siden til Russland og er nå bosatt i Moskva. Han har tidvis også oppholdt seg på Kypros, der det bor mange russiske forretningsmenn. Treholt har etter soningen livnært seg som forretningsmann og spesialisert seg på å handle med russiske verdipapirer via internett.

Treholt har begjært straffesaken sin gjenopptatt flere ganger. I 2010 hevdet Geir Selvik Malthe-Sørenssen, en privatetterforsker engasjert av Treholt, at bevisene i Treholt-saken var fabrikkert. Kommisjonen for gjenopptagelse av straffesaker festet ikke lit til påstandene og avslo begjæring om gjenopptagelse for fjerde gang 9. juni 2011. Malthe-Sørenssen ble i 2016 avslørt for å ha fabrikkert beviser som angivelig skulle renvaske Treholt[18]  Les mer…
U-2 Spy Plane With Fictitious NASA Markings - GPN-2000-000112.jpg
U-2-affæren startet i 1960, da et amerikansk rekognoseringsfly av typen U-2 ble skutt ned over Sovjetunionen på vei fra en NATO-base i Peshawar i Pakistan til Bodø. Amerikanske myndigheter benektet hendelsen inntil det ble klart at flyveren Francis Gary Powers var tatt til fange. Han ble dømt til 10 års fengsel for spionasje. U-2-affæren førte direkte til at Nikita Khrusjtsjov avlyste et toppmøte i Paris. Hendelsen forverret forholdet øst-vest under den kalde krigen. Norge protesterte overfor USA mot at flyet skulle ha landet i Bodø.  Les mer…
Lockheed U-2
Lockheed U-2
Informasjon
RolleRekognoseringsfly
ProdusentLockheed Corporation
Designet avClarence L. Johnson
Første flyvning1. august 1955
Introdusert1957
StatusI bruk
Brukt avNASA
CIA
United States Air Force
Antall produsert86

Lockheed U-2 er et amerikansk rekognoseringsfly som ble utviklet med utgangspunkt i jagerflyet F-104 Starfighter og produsert av Lockheed Corporation. Rekognoseringsflyet fløy svært høyt, og på den tid da det ble satt i drift mente man at det ikke fantes luftforsvarssystemer som kunne nå det. Flyet ble i 1960 involvert i en internasjonal episode over sovjetisk luftrom da det ble skutt ned på vei fra Pakistan til Norge.</onlyinclude>

U-2 fløy første gang over sovjetisk luftrom 4. juli 1956. Man antok at om man fløy høyere enn 50 000 fot kunne ikke sovjetiske jagerfly nå opp til flyet og skyte det ned, og i begynnelsen var dette en riktig antakelse.

U2-affæren

Utdypende artikkel: U2-affæren

Den 1. mai 1960 startet piloten Francis Gary Powers fra den amerikanske flystasjonen i Peshawar i Pakistan for å fly over sovjetisk luftrom til Bodø hovedflystasjon, og denne gangen ble flyet for første gang angrepet av sovjetiske luftvernmissiler, som lyktes å få flyet ned i nærheten av byen Sverdlovsk. En salve på hele 14 missiler ble avfyrt, en av dem traff og skjøt ned et sovjetisk jagerfly, men ingen av dem traff selve U-2 flyet. Trykkbølgen fra eksplosjonene da missilene eksploderte lyktes imidlertid med å gi flyet svært alvorlige skader, og flyet begynte umiddelbart å gå i oppløsning. Den amerikanske regjeringen forsøkte i begynnelsen å bortforklare dette med at det var et værobservasjonsfly som hadde fløyet feil. Flygeren Gary Powers valgte imidlertid å fortelle sannheten om oppdraget, noe som førte til at forholdet mellom USA og Sovjetunionen ble betydelig forverret.

Spesifikasjoner

Dimensjoner U-2A/C/G U-2R/TR-1/U-2S/ER-2
Vingespenn 24,38 m 32,00 m
Lengde 15,24 m 19,20 m
Høyde   4,57 m   4,88 m
Vingeareal 55,74 m² 92,90 m²
Nettovekt 6 463,7 kg 7 257,5 kg
Ytelser
Topphastighet 659 km/t
Maksimal lastet vekt 10 954 kg 18 144 kg
Rekkevidde 4 630 km 11 279 km
Annet
Motor 1 × Pratt & Whitney J57-P-37 turbojetmotor (46,72 KN)

1 × Pratt & Whitney J57-P-31 turbojetmotor (51,17 KN)

1 × Pratt & Whitney J75-P-13B turbojetmotor (75,62 kN)

1 × General Electric F118-101 turbojetmotor (81,43 kN) (U-2S)

Eksterne lenker

  Les mer…
Karte berliner mauer de.jpg
Berlinmuren (ty. Berliner Mauer, eller bare die Mauer, i DDR-propagandaen kalt Antifaschistischer Schutzwall, «antifascistisk beskyttelsesmur», i vesttysk språkbruk av og til «skammens mur») var en 45,1 km lang fysisk sperre av betong, piggtråd og elektriske gjerder satt opp av de østtyske myndighetene i DDR fra 13. august 1961 som skilte Vest-Berlin fra Øst-Berlin og resten av DDR. Formålet med muren var offisielt å beskytte DDRs innbyggere mot fascisme (østblokklandene mente at de kapitalistiske NATO-landene, og i særdeleshet Vest-Tyskland, var fascistiske). Den virkelige årsaken for byggingen av muren var å forhindre at befolkningen flyktet til Vesten. Muren falt 9. november 1989, under den demokratiske revolusjonen mot diktaturet i DDR, Det er få spor igjen etter den i dag, men den kan sees enkelte steder, som for eksempel ved Berlinmuren (minnesmerke).  Les mer…
  1. ^ EB
  2. ^ BBC
  3. ^ Store norske leksikon
  4. ^ Xiaoming Zhang: Red Wings over the Yalo: China, the Soviet Union, and the Air War in Korea, College Station TX: Texas A&M University Press, 2002, ISBN 1-58544-201-1
  5. ^ a b c d e f Stokesbury, James L: A Short History of the Korean War, New York: 1990, Harper Perennial. ISBN 0688095135.
  6. ^ Boose, Donald W., Jr. (våren 2000). «Fighting While Talking: The Korean War Truce Talks». OAH Magazine of History. Organization of American Historians. Arkivert fra originalen 12. juli 2007. Besøkt 13. oktober 2010. ««...the UNC advised that only 70,000 out of over 170,000 North Korean and Chinese prisoners desired repatriation.»» 
  7. ^ Hamblen, A.L. «Korean War Educator: United Nations: Command Repatriation Group». Korean War Educator. Besøkt 13. oktober 2010. 
  8. ^ «Operation Glory». Fort Lee, Virginia: Army Quartermaster Museum, US Army. Besøkt 13. oktober 2010. 
  9. ^ US Department of Defense. «DPMO White Paper: Punch Bowl 239» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 6. januar 2012. Besøkt 13. oktober 2010. 
  10. ^ Remains from Korea identified as Ind. soldier – Army News, opinions, editorials, news from Iraq, photos, reports – Army Times
  11. ^ Bloomberg.com: North Korea Threatens Armed Strike, End to Korean War Armistice Arkivert 23. januar 2009 hos Wayback Machine.
  12. ^ a b c «Sørkoreanske hus brenner etter angrep fra nord» Aftenposten 23. november 2010, besøkt 23. november 2010
  13. ^ Eidsivating lagmannsrett (20. juni 1985). «Dom i sak LE-1985-21» (PDF). 
  14. ^ Svein Gjerdåker (12. juni 2004). «Gambleren som tapte alt». Dag og Tid (norsk). Arkivert fra originalen 18. desember 2012. 
  15. ^ Han satte oss alle i fare, VG
  16. ^ Røpet antallet soldater på helgevakt, organisering ved invasjon og beredskapslagre, Dagbladet
  17. ^ «Regjeringen fryktet selvmord». VG (norsk). 21. juli 1992. s. 6. «I søknaden skrev [Arne] Haugestad: «Av legeerklæringene går det frem at Arne Treholt i perioder var nær ved å utvikle psykose og at suicidalitet ikke kunne utelukkes.» 21 legeerklæringer var vedlagt søknaden. Haugestad slo fast at hensynet til Treholts nå avdøde kones helse var et selvstendig hensyn som var relevant for behandling av benådningssøknader.» 
  18. ^ Treholt-bløffen, VG