Opplyst enevelde i Europa

Denne delen av Europas historie er del av Tidlig moderne tid

Perioden med opplyst enevelde i Europa (1648 - 1789) er en periode der Europa beveger seg vekk fra overtro og religionskamp og mot et tankesett der rasjonelle og opplyste avgjørelser skulle styre. Store deler av denne perioden sammenfaller også med Opplysningstiden. I denne ble tredjestanden, det vil si alle som ikke var konge, kirkelige eller adelige, mektigere, mer belest og mer opptatt av politikk.

Mange intellektuelle mente at det ideelle styret i Europa var opplyst enevelde, et styre der en klok monark hadde all makt, og brukte den forsiktig for å styre nasjonen mot framgang. Verken kirken eller adelen skulle påvirke kongen. I realiteten eksisterte ingen slike styrer helt, men både Frankrike og Danmark kom nære i vest. I øst var det helt andre regler, og mye sto på kongens person. Sterke ledere hadde mye makt, mens svake ledere ble utnyttet av hoffintriger og sterke adelige.

Europa fulgte ett mønster her som kom til å vare ut til 1870 - Frankrike dominerte militært på landjorda, mens den britiske marine var overlegen på havet. Tidligere stormakter som Spania og Portugal var nå helt akterutseilt, og nasjoner som begynte som stormakter, som Polen, Sverige og Nederland, avsluttet perioden som annenrangs makter. Samtidig kom tre nye stormakter til: Østerrike, Preussen og Russland.

Borgerskapets makt begynte å vise seg. Forlagssystemet var et system der bondekoner serieproduserte varer ved å karre, spinne, veve eller gjøre annet håndarbeid systematisk. Dette var begynnelsen på den industrielle revolusjonen. Borgere som så seg lei av det økonomiske systemet som favoriserte kongens nærmeste, snakket om et friere system, som ga grobunn for Adam Smiths verk om en liberalistisk økonomi. Deres politiske avmakt førte til at det ulmet i visse kolonier, og til slutt lyktes det de britiske koloniene i Nord-Amerika å erklære selvstendighet.

Bakgrunn: Fra renessanse til religionskrigRediger

Tidlig moderne tid begynte med at Europa på en rekke punkter tok over dominansen i verden. Krutt ble brukt flittig i krigføring. Trykkekunsten gjorde at tekster ble lettere tilgjengelig for folk, og det økte også lesekyndigheten blant folk.[1] Handelssystemet ble revolusjonert ved at store handelsselskaper hadde filialer og betalte med veksler, en form for gjeldsbrev, i stedet for store pengesummer. Utlån av penger ved banker ble også en stor aktivitet, noe som gjorde at eventyrlystne handelsmenn kunne låne penger til båt og mannskap for å tjene store penger på å selge krydder og silke.[2] Nyvinninger innen metallurgi, mekanikk, navigasjon og skipsbygging gjorde at europeere dro lange turer om Afrika eller til Amerika for å sikre seg direkte kontakt med områdene der de verdifulle råvarene ble til.[1] Oppdagelsen av sølv i Joachimsthal i Böhmen i 1519 sikret at mynter ble lett tilgjengelig i hele Europa etter at det hadde vært en knapphetsvare i lang tid.[3]

Tiden var også en periode med stor religiøs omveltning. I 1517 startet reformasjonen ved at Martin Luther argumenterte mot kirkens maktmisbruk og mot helgentilbedelser.[4] I Sveits hadde Ulrich Zwingli en annen religiøs protestantisk oppvåkning.[5] Henrik VIII av England erklærte den anglikanske, det vil si engelske, kirken og kronen selvstendig fra Roma i 1533.[6] Etter en rekke kriger i Det tysk-romerske rike ble til slutt lutheranismen godkjent som religion i 1555.[7]

Samtidig dukket en ny protestantisk retning opp med Jean Calvin, kjent som kalvinismen (skottene kalte seg presbyterianere). Kalvinister ville ha en stelvstendig kirke, og mente at folks skjebne var forutbestemt, slik at kirkens enerett på tilgivelse og frelse ble uinteressant.[8] Kalvinismen og lutheranismen kom under angrep da Motreformasjonen samlet katolikkene i en retning som var mer dogmatisk innen både tro og levnet.[9] Forfølgelse av kalvinister, også kjent som hugenotter, i Frankrike medførte at landet gikk inn i en borgerkrig med flere blodbad før hugenottene fikk rettigheter i 1598.[10] I England var kampen mellom katolisisme og anglikansime utspilt fra monarkenes side, fra Henrik VIIIs brutale fremferd mot katolikker til eldstedatter Marias brutale fremferd mot ikke-katolikker kort tid etterpå. Under dronning Elizabeth I roet det seg.[11] I 1618 gikk de religiøse konfliktene over i Tredveårskrigen, den siste store religionskrigen. Etter forskjellige trefninger over mesteparten av Nord-, Sentral- og Vest-Europa, ble etter hvert Nederland og kalvinismen begge anerkjent, Sverige fikk drastisk utvidet sine områder og Det tysk-romerske rike ble en svært løs konføderasjon med svært internt selvstendige stater.[12]

Selv om religion spilte en viktig rolle, var dette også en periode med stor vitenskapelig, musikalsk og kunstnerisk utvikling. Vitenskapsmenn og -filosofer som Francis Bacon, Galileo Galilei, Tycho Brahe, Johannes Kepler og René Descartes forandret vedensbildet markant. Dette ble begynnelsen på det mekaniske verdensbildet som utviklet seg kraftig i denne perioden.[13]

Veien mot opplysning og industri (1648-1789)Rediger

England og Frankrike ble mer og mer dominerende i Vest-Europa. Imidlertid gikk de forskjellig vei. England kom seg gjennom kongers forsøk på å skape enevelde til parlamentets innføring av et despoti også tilbake til monarki med trussel om omvendelse til katolisisme før parlamentet vant det siste slaget om makten i 1689. Frankrike på sin side ble stadig mer eneveldig, spesielt under Ludvig XIV.

Kampen om Atlanterhavet: Krydder og pirater (1648-1700)Rediger

England, Frankrike, Nederland og Spania ble de store sjømaktene på Atlanterhavet. De store pengene kom fra handel og rikdom fra Latin-Amerika og Asia, og øyer som produserte krydder i Asia eller sukker i Karibia var blant de mest innbringende i verden.

Selv om børser hadde eksistert en stund, var det i denne perioden det virkelig begynte å utvikle seg et børssystem i Europa. Ved å investere klokt, kunne alle med litt penger tjene store formuer. Banker hadde allerede eksistert en god stund, og disse hadde finansert handelsturer, men nå begynte økonomien å bli langt mer avansert.

England: Konstitusjonelt monarki og ærerik revolusjonRediger

 
Vilhelm av Oranien hadde ingen problemer med å godta Bill of Rights, som ga Parlamentet mye makt, da han skulle ta over som konge av England.

Oliver Cromwell styrte nå mer eller mindre eneveldig. Men han måtte få orden i landet. Førstmåtte han beseire, både Skottland og Irland før det ble orden, og spesielt i Irland hadde han drakoniske straffetiltak. Deretter innførte han en lov om religiøst toleranse, unntatt ateisme, katolisisme, ekstrem anglikanisme og unitarianisme. Han støttet opp om handel, og bekjempet Spania i en krig som ga Storbritannia Jamaica. Likevel slet han hjemme, delvis med ekstreme puritanere, og delvis med politiske fritenkere. En av gruppene, Levellere («utjevnere») ville ha stemmerett for alle menn, lik representasjon (representasjonssystemet i England var ikke spesielt godt fordelt etter befolkningstetthet), Parlamentets underkastelse under stemmeberettigede og en skriftlig grunnlov. En annen, og mer radikal, gruppe het diggere, og var imot eiendomsrett. Det fantes også dommedagsgrupper. Cromwell støttet ikke opp om noen av dem, men heller ikke Rumpparlamentet støttet ham, og i 1653 kastet han dem. Mye av England var lokalstyrt av generaler som forbød hanekamp og mye annen populær underholdning, og utover 1650-tallet svingte folkeopinionen tilbake til å støtte Stuart-dynastiet. Da Cromwell døde, bler derfor kongen, da Karl II, gjeninnsatt.[14]

Gjeninnføringen av monarkiet, parlamentet og religionen til før 1640 ble en realitet. Imidlertid hadde både Parlamentet og Karl II lært av mellomperioden. Karl II unngikk å provosere Parlamentet, mens Parlamentet unngikk å provosere kongen eller å støtte opp om antirojale bevegelser. Inntekter til kongen ble ordnet av Parlamentet gjennom beskatning, og adelen betalte store deler av utgiftene selv, da mot at de fikk styre relativt uavbrutt. Eiendomsretten ble også kraftig modernisert, og restene av føydalisme ble fjernet raskt. Jordeierne fungerte også som lokaladministrasjon. Imidlertid ble også religionen igjen anglikansk, og dissentere, det vil si puritanere, ble hindret utdannelse og jobb i mange byer.[15]

Det var en tendens på 1650- og 60-tallet at flere protestanter fant veien tilbake til katolisismen. Blant disse var Karl II, noe som bekymret Parlamentet. Hans personlige tvil til side, var ikke England klare for et nært forhold til katolikker. Da broren Jakob konverterte til katolisismen, svarte Karl II med å åpne for total religiøs toleranse. Selv om handlingen var nobel, mistenkte mange engelskmenn at den underliggende årsaken var en forestående personlig konvertering. Karl II hadde allerede gått til krig mot Nederland for å støtte Frankrike - heller ikke dette spesielt populært. De svarte med å innføre en lov som krevde at alle som hadde offentlige verv måtte gjennomføre nattverd ved Church of England. Karl II konverterte aldri, men det dukket opp en utfordring ettersom han ikke hadde arvinger, og den konverterte broren Jakob var neste i rekken. De som ikke støttet ham ble kalt Whigs, mens de som støttet ham ble kalt Tories. Whigs var for det meste høyadel med støtte fra middelklassen, mens Tories var lavadel. Tories vant striden, og Jakob II ble konge.[16]

Jakob II ble imidlertid mektig upopulær også blant Tories, delvis fordi han ignorerte loven som krevde nattverd - det vil si anglikanisme - og utnevnte mange katolikker til viktige stillinger. Da han nektet å forsvare kirken, ble Tories og Whigs samlet. Selv om Jakob II hadde en mannlig arving, var denne døpt katolsk. Parlamentet bestemte seg i stedet for å gi kronen til Jakobs datter Maria, som var oppfostret protestantisk og giftet seg med protestantiske og nederlandske Vilhelm. De to er kjent i kongerekken som Wilhelm and Mary (Vilhelm og Maria). Formelt var hun regjerende dronning, men Vilhelm styrte. For videre å forhindre at kongemakten tok seg friheter, skrev Parlamentet Bill of Rights, som blant annet krevde at kongen ikke kunne la en hær forbli stående og ingen skatt innkrevd uten Parlamentets godkjennelse. Kongen kunne heller ikke forbigå lover, og ingen kunne arresteres utenom formell juridisk prosedyre.[17]

Frankrike: Eneveldets tidRediger

 
Ludvig XIV av Frankrike ble personifiseringen av eneveldet i Frankrike.

Frankrike hadde to hundre år tidligere startet en sentralisering av makten. Denne hadde blitt avbrutt av religionskrig og tredveårskrigen, men tok en skarp vending under Ludvig XII, sønn av Henrik IV. Det var kongens hovedminister kardinal Richelieu som sto bak vendingen. Hans dyktige politiske manøvrering sikret at aristokratisk og provinsiell motstand ble knust og at sentralisering og kongelig makt gjorde kongen eneveldig. Dette apparatet ble dermed arvet av Ludvig XIV, da han ble konge i 1643 som fireåring.[18]

Samtidig er det viktig å huske at Frankrike på ingen måte var et samlet rike. Mange byer og andre områder hadde egne regler, egne rettigheter, egne lover og til og med egne avtaler med avdøde konger som fortsatt var gjeldende. Disse hadde nok makt til å kunne hindre kongen å gjøre helt som han ville, om enn Richelieu hadde begrenset rettighetene. I 1648 ble det imidlertid et opprør mot Stenderforsamlingens manglende rettigheter. Frankrikes lovgivende forsamling var mer et råd enn en maktfaktor, og de hadde ikke blitt sammenkalt siden 1615. Kardinal Mazarin, som tok over etter Richelieu etter dennes død i 1642, fikk etter hvert motstandere mot seg, og det ble to opprør, omtalt som Frond. Begge ble slått ned. Mazarin døde i 1661. Da tok Ludvig XIV over som eneveldig konge, og personifiserte eneveldet i samtiden og ettertiden. Ludvig XIV var smart or rask til å lære, og han tok på seg store administrative oppgaver og jobbet hardt. Dette veide opp for lite utdannelse som ble gjort unødvendig lett. Med Ludvig XIV ble staten også mer markant definert enn tidligere, der den var vagere. Ludvig XIV lyktes aldri helt å bli eneveldig, til det var Frankrike altfor splittet, men han lyktes langt på vei. Nettopp siden landet var splittet ble Ludvig XIV fort det eneste samlende elementet.[19]

Ludvig XIV hadde lyktes i å få kontroll over hæren, som tidligere ofte var en privat affære, blant annet under tredveårskrigen. Med kontroll over hæren og dermed maktmonopol, hadde han muligheten til å gå til krig med naoblandene, noe han ofte gjorde. Han brukte mange av nasjonens ressurser på det. Til gjengjeld var Frankrikes hær fryktet mange steder i Europa. En av grunnene til dette var også at hæren ble modernisert og organisert for å fungere best mulig. Han firedoblet også hæren til 400 000. Imidlertid begrenset ikke Ludvig XIV, som av natur var jålete og svak for komplimenter, pengebruken til hæren. Han bygget også opp en by i den lille landsbyen Versailles, med sitt grandiose slott. Her skapte han en rekke ritualer rundt sitt dagligliv og sine gester. I tillegg var mange adelige så opptatt av å være nær ham for å få tjenester og fordeler at adelen ble samlet i Versailles, der de sto for intriger og plott mens kongen styrte landet med mer strømlinjeformet byråkrati. Det eneste Ludvig XIV ikke fikk skikk på, var skattene. Private innkrevere og andre som behandlet pengene som kom inn forsynte seg grovt, og mye av det som ble skattet forsvant på veien til kongen. Med hjelp av rådgiveren Jean-Baptiste Colbert lyktes Ludvig XIV å gjøre merkantilismen enda mer systematisk, forbedre transportnettverket og å begrense interne tollregler. Subsidier på produsenter av luksusvarer og utdeling av monopoler var blant Colberts teknikker for å få opp produksjon og øke inntektene. Frankrike ble også et av de store økonomiske sentrene i Europa.[20]

Ludvig XIV var sterkt troende katolikk, og hadde ingenting til overs for Ediktet i Nantes. Etter gradvis forverring av protestantenes rettigheter, tok Ludvig XIV det avgjørende trekk i 1685 å tilbakekalle Ediktet. Rettighetene til protestanter var dermed ikke lenger beskyttet, og svært mange emigrerte. Krigene til kongen var også interessante. Først prøvde han å invadere De Spanske Nederlandene (se under), men ble bekjempet bare da en rekke land kjempet mot ham. Så utvidet han mot Det tysk-romerske rike ved å ta Strasbourg. Byen ble raskt tatt, og siden Ludvig XIV hadde bestukket både tysk-romerske fyrster til å stemme for ham og ungarere til å gjøre opprør, ble det ingen effektiv protest mot ham. Likevel samlet mesteparten av Europa seg mot Frankrike i 1688, inkludert Sverige, Nederland, England, Sachsen, Bayern, Rheinpfalz, Det tysk-romerske rike ellers og Spania. Det lyktes bare såvidt å få til fredsavtaler med den mektige Ludvig XIV.[21]

Nederland: Lite land, stor maktRediger

 
Erobringen av det engelske flaggskipet «Royal Charles».

Nederland var på 1600-tallet en samlet republikk bestående av syv provinser som sto imot Spania. De forsvarte seg gjennom hele tredveårskrigen og kjempet derimot tre ganger mot Englands mektige flåte og en gang mot Ludvig XIVs mektige hær - alle gangene med hell. I motsetning til andre land, var Nederland altfor fragmentert til å ha en sterk sentralisert regjering. De syv provinsene hadde i teorien like mye makt, om enn Holland alltid hadde mer makt de facto på grunn av at de hadde flesteparten av befolkningen og verdiskapningen. Gjennom hele denne tiden var det en kamp, til tider hard, mellom de byens oligarki, styrt av såkalte «regenter» og de mer landlige sympatisørene for Huset Oranien-Nassau. I 1650 hadde Nederland nettopp vært gjennom en opprivende kamp der Vilhelm II av Oranien nektet å godkjenne freden i Westfalen fordi han heller ville utvide sine områder. Hans mer aggressive stil, i motsetning til farens oppfordring til moderasjon, skaffet ham raskt fiender, og det ble krig mot regentene. Vilhelm II lå an til å vinne, men døde av kopper i 1650.[22]

I stedet tok derfor regentene, og spesielt Johan de Witt over. Han og regentene lyktes i å spille på splid innad i og mellom regionene og dermed styre landet. I perioden hadde Nederland en stor kommersiell vekst, og dessuten lyktes de i å beskytte seg godt mot et engelsk angrep ledet av Cromwell i 1651. Det begynte dårlig, men nederlandsk båtbyggerkunst og oppfinnsomhet ble avgjørende. I 1654 ble det fred. Et nytt forsøk kom i 1664, og denne gangen var Nederland enda bedre. Det begynte dårlig, men i 1666 lyktes admiralen de Ruyter å dra opp Themsen, brenne fem engelske skup og å ta med seg Englands flaggskip. Da London kort tid opplevde bybrann og det kort tid etter kom pest, ble det fred mellom de to landene med gode betingelser for Nederland. Langt verre for Nederland var det at Frankrike under Ludvig XIV begynte å få lyst på De spanske nederlandene, og at de sverget mer og mer til en mer konsekvent merkantilisme. Frankrikes mektige hær inntok områdene, og de Witt lyktes ikke i å forsvare områdene spesielt godt. Han gikk av, men ble lynsjet av en rasende folkemengde.[23] Wilhelm III (også Wilhelm III av England) tok over, og startet øyeblikkelig med å erstatte maktpersoner som tilhørte regentene med sine egne. Han lyktes også i å bekjempe både Frankrikes allierte tyske delstater, England og Frankrike selv i Nederland. Da krigen ga seg, begynte flere å lure på om Vilhelm IIIs styrker fortsatt trengte å være stående, og dessuten vokste mistanken om at Vilhelms nye folk ikke var korrupte. Til slutt gikk Vilhelm III med på å gi amnesti til regentene. Vilhelm III var selv engelskvennlig, men mange regenter var pro-franske. Problemet dukket opp på 1680-tallet, da Frankrike igjen viste stormaktsambisjoner, denne gangen i Tyskland. Wilhelm III lyktes imidlertid i å være en formidabel motstander til Solkongen da han ble prins av Nederland og konge av England.[24]

Spanias kollapsRediger

Spania kom ikke spesielt heldig ut av Tredveårskrigen. Delvis måtte de fortsatt kjempe i elleve år til mot Frankrike, før de måtte strekke våpen og anerkjenne Frankrikes overlegenhet i Europa, og delvis var dette en utvikling som var varslet. På grunn av en strengt ikke-kapitalistisk økonomi, hadde Spanias behov for penger ført til at bøndene ble overbeskattet og mange flyttet til byer eller til Amerika. Pest slo til og tok livet av opptil 500 000 kastiljanere. Spania hadde heller ikke noe særlig manufaktur, og den som var, var beregnet for adelen. Siden gull og sølv ble brukt til krigføring heller enn å investere i landet og særlig etter at tilførselen av edelmetaller gikk ned, var det klart at Spania per 1650 ikke var like sterke som de var under Filip II.[25]

Det sluttet ikke der heller. I 1665 blestemte enken etter Filip IV av Spania seg for å anerkjenne Portugal, som hadde fått nederlandsk og engelsk hjelp til å forsvare seg mot spansk angrep etter at de erklærte seg selvstendig. Hans arvtaker ble Karl II som var fire år gammel, men allerede viste trekk avå være sykelig fysisk deformert etter generasjoner av inngifte og mentalt ustabil. Det ble klart for alle at han ikke kom til å leve lenge, men han ble faktisk overraskende nok gammel nok til å leve til 1700. Dette ga Spania muligheten til å samle seg slik at de kunne forhindre at landet ble delt opp av andre europeiske monarker som fulgte med fra kulissene.[26]

Annenrangsmakter: Sverige, Danmark-Norge, Portugal, italienske bystaterRediger

 
Kongehyllningen av Frederik III av Danmark og Norge i København i 1660. Enevelde var klart å foretrekke foran adelens makt.

Sverige var på ingen måte et avansert handelsimperium, men de hadde en annen fordel på midten av 1600-tallet; intern stabilitet. Det var liten mostand fra adelen, og med en protestantisk kirke under kongen var mye makt sentralisert som et konstitusjonelt monarki med et godt byråkrati, gjennomført av Axel Oxenstierna. Det som imidlertid var et problem, var at Sverige fortsatt hadde en form for leiesoldater, og dermed var det farlig for dem å ha en stående hær, fordi den levde på omgivelsene. Som Riksdagen observerte: «[det] ville ha vært like godt som å gå til krig med oss selv». Slik kunne ikke Sverige ha en hær til å støtte opp om argumentene sine. Dette ble et problem som under Karl XII løste med å gå til krig med stadig flere.[27]

Danmark-Norge var ofte i krig med nettopp Sverige. Og nettopp disse krigene, kombinert med hans politiske og intrigerende evner, styrket Frederik III på bekostning av Adelen. Etter at Sverige hadde okkupert Fyn og Jylland takket være en svært tykk is, var bare København igjen av ikke-okkupert Danmark. Danmark måtte avstår Skåne, Blekinge, Halland, Trøndelag, Romsdal og Nordmøre. I stedet for å rømme, ble Frederik III i byen og var med på å forsvare den. Samtidig ble Sverige kastet ut av Trøndelag, Nordmøre og Romsdal, og norske styrker stoppet Sverige ved Halden. Kongen ble støttet, mens adelen mistet støtte. Da svenskene ble jaget vekk delvis på grunn av en nederlandsk flåte, brukte Frederik III muligheten til å innføre enevelde og dermed fjerne håndfestningen, det vil si adelens kontrakt kongen måtte underskrive.[28] Mens Frederik 3 hadde bygget opp et byråkrati, for det meste av folk han stolte på, var sønnen, Christian V langt fra like dyktig, og det ble derfor til at hans manglende interesse og avhengighet av enkeltpersoner gjorde byråkratiet mindre forutsigbart og dyktig.[29]

Portugal hadde utnyttet Spanias svekkelse til å erklære seg selvstsendig i 1640. Dette fikk de øyeblikkelig støtte for av England, Nederland og Sverige.[30] En rekke andre avtaler, særlig med England og dyktige generaler, førte til at Portugal var i stand til å forsvare seg mot restene av det sterkt reduserte Spania. Etter hvert ble det fred mellom nabolandene. Portugal lyktes også da den mentalt tilbakestående Alfonso VI av Portugal ble erstattet av Pedro II. Han bygget opp Portugal igjen, og under ham ble det også mot slutten av århundret oppdaget gull i Brasil - på 1700-tallet ble det også oppdaget diamanter.[31]

 
Freden i Cateau-Cambresis, er Frankrike og Spania delte mye av Italia seg imellom. Kongene på bildet var i realiteten ikke til stede.

Renessansen fikk en brå slutt for de italienske stormaktene. Det styrkede Frankrike hadde kjempet mot enkeltstater i stedet for et samlet Nord-Italia, og det medførte at de ble utslitt i krigene mellom 1494 og 1560.[32] I tillegg til Kongeriket Napoli ble Milano i 1559 overdratt til Spania ved freden i Cateau-Cambresis. En av grunnene til det var det store motsetningsforholdet mellom de lokale baronene i Sør-Italia og på Sicilia og sentralmakten. Samtidig utviklet det seg et «bandittvesen», brigantaggio i sør som kjempet mot de spanske visekongene. Det oppsto også kamper mellom kongeriket Napoli, nå altså spansk, og Kirkestaten, og begge brukte bandittvesenet både i slåssing og propagandavirksomhet. Også baronene utnyttet bandittene politisk.[33] Milano var sikret større rettigheter blant adelen i styret, så dermed hadde den spanske dominansen mest å si med tanke på at tilknytningen til Kirkestaten og til Paven ble sterkere.[34]

Firenze hadde hatt en moderniseringsperiode på midten av 1500-tallet, der de med Spanias og Det tysk-romerske rikes velsignelse tok over Siena. Mediciene ble hertuger og innførte byråkrati og andre trekk av en moderne stat, men samtidig en konservativ og tilbakeskuende kultur. Venezia var selvstendige, men hadde mistet mye i kampene mot osmanene, og ble stadig mindre i stand til å holde handelsrutene sine åpne. Genova på sin side la seg under Karl V av Det tysk-romerske rike og så Filip II av Spania, og hadde en økonomisk blomstring under Habsburgerne. Savoy-Piemonte flyttet hovedstaden tilbake fra Chambéry til Torino, byttet allianse fra Spania til Frankrike og lyktes i å utvide seg litt og å balansere politisk utvikling godt, noe som skulle vise seg igjen på 1850-tallet. Siden Savoy-Piemonte var i et grenseområde med spanskkontrollerte Milano i øst, Frankrike i vest og Det tysk-romerske riket i nord, var diplomati og militærfokus nødvendig for områdets overlevelse.[35]

På 1600-tallet ble Italia påvirket av den generelle økonomiske krisen med bakgrunn i flere faktorer, blant dem tredveårskrigen, lavere kjøpekrefter hos de fleste og manglende evne til å konkurrere med de som i liten grad ble påvirket av tredveårskrigen, som England og Spania. Sjødominansen ble overtatt av nederlendere og engelskmenn, og ull- og silkeproduksjonen taklet ikke ekstern konkurranse.[36]

Sentral- og Øst-Europa før den store nordiske krig (1648-99)Rediger

Med Det tysk-romerske rike redusert til en svært løs ansamling stater, var det et maktvakuum som dukket opp. I dette vokste særlig tre stater seg frem; Habsburg eller Østerrike, Preussen og Russland. Samtidig ble to stater kraftig redusert, da Polen-Litauen og særlig Det osmanske rike. For Habsburg handlet mye om å få kontroll over Ungarn og å svekke Det osmanske rike. Preussen måtte bygge seg opp etter at mye av landet var sterkt redusert etter krevende religionskriger. Russland på sin side fremsto ikke på noen måte som en stormakt, men de lyktes i å holde seg relativt stabile. Det gjorde ikke Polen, som ble ødelagt innenfra i maktkamp mellom konge og adel og i stadig større grad adelsmenn imellom.

HabsburgRediger

 
Leopold I av Det tysk-romerske rike spilte en viktig rolle i å samle Habsburg, med Østerrike, Böhmen og etter hvert Ungarn inn i en ny stormakt.

Med både Det tysk-romerske rike og Spania kraftig redusert, var det klart at det ble det opprinnelige Habsburg-området som kom til å bli hovedfokus for familien Habsburg. Habsburg besto nå av tre deler. Først «kronlandene» i Østerrike, det vil si Niederösterreich, Oberösterreich, Tyrol, Steiermark, Kärnten og Krain. Deretter var det Kongeriket Böhmen, bestående av Böhmen, Mähren og Tsjekkisk Schlesien. Sist vardet Kongeriket Ungarn, bestående av Ungarn, Transilvania og Kroatia. Av disse var både Østerrike og Böhmen kontrollert, mens Kongeriket Ungarn ikke var det.[37]

Kongeriket Habsburg hadde en kulturelt og språklig markant forskjellig befolkning. I tillegg var det et samfunn med vekt på en spredt og ufri bondestand, det var få byer, og de hadde lite politisk kontroll. Handel var ikke like sterke som i vest og sør, og det var få ideologiske bevegelser. Det samlende for familien Habsburg og sentraladministrasjonen i Wien var derfor å fokusere på to hovedmetoder. Den første var å spille på lag med adelen og å respektere deres kontroll over gods og leilendinger. Adelen hadde alle kort på hendene, men deres utbytting av leilendinger var spesielt ille i områder med ungarsk adel som utnyttet en kroatisk bondestand. Den andre metoden var å gjennomføre en strengt katolsk religiøs identitet. For å sikre katolsk enhet ble blant annet utdanning gjennomført i stor grad av jesuitter. Det var unødvendig i Østerrike og Böhmen å gjennomføre religiøs forfølgelse - det ble gjort i den tidlige fasen av tredveårskrigen. For Ungarn ble det derimot vanskeligere, da det eksisterte flere protestanter, men ettersom ungarerne var svært vanskelige å få kontroll på, gikk den religiøse uniformeringen trått.[38]

Og nettopp Ungarn (se under) fikk også fokuset til Habsburg. Samtidig som Ungarn skulle Habsburg var også under en rekke militære trusler, med Polen-Litauen, Russland og Det osmanske rike aldri langt unna, i tillegg til at Frankrike under Ludvig XIV hadde blitt en formidabel fiende. De nesten femti årene fra 1658 til 1705 var Habsburg styrt av Leopold I av Det tysk-romerske rike, selv utdannet av jesuitter og ikke tenkt tronen før storebroren døde. Han var ikke kjent for å ta de vanskeligeste avgjørelsene, og for ham og Habsburg var løsningen ofte avtaler og kompromisser med de andre maktene. Likevel kan man ikke argumentere mot resultatene. Da han døde, var Det osmanske rike redusert, Ungarn (se under) del av riket og Habsburg var en stormakt.[38]

Ungarn: Mellom Habsburg og osmanereRediger
 
Det habsburgske rike inkludert Ungarn (i gult).

Ungarn hadde delt seg i tre (Kongeriket Ungarn, Osmansk Ungarn og Transilvania) allerede på femtenhundretallet, og det var også situasjonen i stor grad på 1600-tallet. Riktignok hadde migrasjon og handel ført Ungarn nærmere Vest-Europa, men det var fortsatt skepsis. Etter tredveråskrigen, som de ungarske områdene var forskånet for, begynte Transilvania en offensiv. Transilvania hadde samlet både Moldavia og Vallakia i 1655, og presset på for å utvide området. De allierte seg med Sverige for å svekke Polen og muligens for å se om fyrsten av Transilvania også kunne bli fyrste av Polen. Sverige ble imidlertid angrepet av Danmark, og måtte trekke seg ut. Transilvania kjempet mot en koallisjon av Habsburg, Russland, Nederland og Danmark, og måtte trekke seg tilbake med en ydmykende dyr fredsavtale. Transilvania selv hadde vist aggressive tendenser mot både Habsburg og Det osmanske rike. Leopold I trengte støtte etter å ha blitt konge av det habsburgske Ungarn, og fikk det mot en anti-osmansk avtale. Imidlertid var han klar overfor Det osmanske rike at han ikke hadde interesse av å bryte freden, og dermed ble Transilvania på egen hånd mot 120 000 tartarer og tyrkere. Transilvania overlevde som nasjon, men var på kraftig nedgang.[39]

Resten av Ungarn var i en blanding av politisk spill og krig med både Habsburg og spesielt Det osmanske rike. I 1662 angrep Habsburg Ungarn, mens osmanerne angrep året etter. Miklós Zrínyi lyktes imidlertid i 1664 å presse den ungarske hæren langt sør for Donau og han presset på for å få dem lenger ned på Balkan. Imidlertid grep ikke den habsburgske hæren inn for å hjelpe ham, og Ungarn kjempet alene. Det ble til slutt en fred etter at en samlet kristen hær vant et avgjørende slag. Selv om de kristne var på offensiven, brukte Habsburg heller tiden på å snu oppmerksomheten mot Frankrike. Det osmanske rike slapp altså en offensiv, og freden mellom Habsburg og Det osmanske rike var i sin ordlyd anti-ungarsk - ettersom ungarerne, Transilvania unntatt, var enten habsburgerske eller osmanske i overnasjonalitet og ingen ønsket opprør. Samme år døde Zrínyi, og dermed mistet også ungarerne en leder. Det betydde ikke at ungarerne ikke forsøkte, og det ble flere brutale, men dårlig organiserte opprør. Leopold konkluderte med at Ungarn hadde mistet retten til selvstyre - med ham som konge - og bestemte at Ungarn skulle styres som del av keiserdømmet med keiserlige befalinger. Tyske leiesoldater ble trukket inn, men disse var dyre, og økte skatter var vanskelige å hente inn. Dermed plyndret leiesoldatene landet og skapte sterkt fiendskap mot dem og keiseren. Flere mektige ungarere trakk seg ut, delvis til Transilvania, og gjennomførte flere raid i Ungarn, delvis med osmansk støtte. Kongeriket Ungarn fikk dermed bestå, om enn vingeklippet.[40]

Dette fikk et naturlig avbrudd da Det osmanske rike for tredje gang beleiret Wien. Leopold og hans allierte, inkludert Polen, beseiret osmanerne klart. Etter at osmanerne nektet en fredsavtale, fortsatte kristne soldater å beseire osmanerne, og erobret områder langt inn i det osmanske Ungarn, rett utenfor Buda. I 1686 falt Buda til kristne styrker, og Habsburg, Ungarn og allierte fra Polen og Lorraine lyktes i å drive osmanerne helt ut av Ungarn. Transilvania ble i kampanjen også del av Kongeriket Ungarn. Ungarns adel var imidlertid så begrenset og hæren til Leopold og allierte så dominerende at Ungarn ble sterkere inkludert i Habsburg-riket.[41] Likevel var det klart at Ungarn var for nasjonalistiske, samholdte og uregjerlige til at det lot seg gjøre å inkorporere dem helt, så både adel og befolkning ellers fikk friere tøyler enn ellers i riket.[42]

Preussen: Samling gjennom hærenRediger

 
Den prøyssiske hæren ble et naturlig samlingspunkt for de mange forskjellige innbyggerne av Brandenburg-Preussen.

I 1640 fikk Fredrik Vilhelm den utakknemlige jobben å bli kurfyrste av Brandenburg-Preussen. Området hadde blitt herjet av svenske og habsburgerske hærer, og hovedstaden, Berlin, var på 6000 innbyggere, en reduksjon fra 14 000 før krigen. Fredrik Vilhelm fant løsningen. Ved å ha en kompetent hær, godt drillet og med evne til å forsvare seg, ville Brandenburg fremstå som en kraft å ta hensyn til. Han startet en retning som hans etterfølgere gjentok, å ha en hær til bruk innen diplomati, men å unngå så langt det lot seg gjøre å bruke den. I en tid der kriger var vanlig, hadde Brandenburg nærmest et gjerrig forhold til bruk av hæren. Dette gjorde de ved å støtte Frankrike mot Habsburg og Sverige mot Polen.[43]

Det å ha og vedlikeholde en hær stor nok til å kunne utvikle seg i fred krevde at hele Preussen ble bygget rundt det å finansiere denne hæren. Hæren hadde også en annen funksjon, den var en helprøyssisk institusjon. Utenom hæren var fyrstedømmet Brandenburg, hertugdømmet Preussen og Hertugdømmet Kleve tre markant forskjellige deler med lite til felles. I hæren ble de samlet. I tillegg hadde også hæren en annen funksjon, om enn indirekte. Siden staten i stor grad ble bygget rundt finansiering av hæren, betydde dette at Preussen/Brandenburgs herskere levde et relativt spartansk liv og brukte inntekter fra kronlandene og skattene - i europeisk sammenheng relativt lave - på hæren. I tillegg ble det bygget både en administrasjon og en rekke statsstyrte selskap. Økonomien var dermed i liten grad i private hender.[44]

Siden Preussen manglet både store byer, en befolkning med god forståelse for økonomi og mange andre vestlige og moderne trekk, ønsket han velkommen både jøder fra Polen, sveitsere, nedelendere og forfulgte protestanter fra Frankrike. Disse hjalp til med en sakte modernisering, men ettersom Preussen var så fattig, tok det tid, og mye handlet om å tilrettelegge staten, som ofte betydde å tilrettelegge for hærens behov - uniformer, våpen og så videre. Hæren hadde også en sosial funksjon. Det var for det meste adelen, junkerne, som deltok i hæren, spesielt de øvre lagene. Der fikk de frem en nasjonalisme ovenfra og ned, der det å tjene kongen og å ofre deg for landet var vesentlige deler. For å sikre at offiserer forble i adelen, som ble ansett å være best fordi de allerede beordret leilendinger, ble det forbudt å selge landeiendom og dermed titler til ikke-adelige. Det fungerte; middelklassen var aldri spesielt rik, det var svært lite opprørersk og den støttet opp om hæren.[45]

RusslandRediger

Russland hadde på 1600-tallet tatt en markant dreining mot asiatisk kultur på 1600-tallet. Kvinner gikk ofte i slør, og menn hadde markante skjegg. Klærne var eksotiske, det var mye drukkenskap, dårlige manerer og overtro var overalt. Der den vestlige kirken hadde omfavnet kunnskap og lærdom, var den russisk-ortodokse en sterk motstander av det. Kunnskapen var så lav at elementær regning var uvant og det å forutsi en solformørkelse nærmest var å se på som magi. Samtidig hadde Russland noe av de samme problemene med tanke på maktfordeling mellom parlamentet, Dumaen, og kongen. Under Ivan den grusomme og sønnen Fjodor var det eneveldig, men mellom 1601 og 1613, kjent som den store urotiden, var det kaotisk. Perioden ble kjent for at adelige tok over kontroll ved å støtte forskjellige tsarer mot innrømmelser.[46] Det var også en tid der Russland var så svekket at Polen erobret Moskva 1610-1612.[47] Polakkene trakk seg tilbake, men fikk store landområder. For å hindre en liknende utvikling, bestemte Dumaen seg for å utnevne en tenåring ved navn Mikhail Romanov til å bli tsar. Han startet da et regime som var eneveldig og langvarig; det varte frem til 1917.[48]

For bondestanden var imidlertid situasjonen spesielt mørk. Etter at mange bønder hadde rømt østover eller til andre land under den store urotiden, ble det innført svært strenge regler overfor bøndene. Livegne som rømte fra gårdene kunne jaktes ned, og i 1625 kom en lov om at dersom en person drepte en bonde, måtte han bare gi en bonde tilbake. I 1646 ble alle jordbrukere notert ned i registre, og dette beseglet deres skjebne; de kunne ikke flytte derfra. Etter hvert kunne også bønder selges, og sammenlikningen med slaveriet på plantasjene i Amerika ble mer naturlig enn med livegne og leilendinger i Europa. Et opprør ledet av Stenka Rasin ble gjennomført mellom 1667 og 1671. I begynnelsen var det svært populært, men til slutt ble Rasin tatt, torturert og hakket ihjel. Dette førte også til enda strengere regler for livegne. Den russisk-ortodokse kirke hadde også blitt stadig mer ødelagt på innsiden av staten, og var i lang tid bare en forlengelse av denne.[49]

PolenRediger

 
Den polske riksdag, Sejm, samlet. Etter hvert ble parlamentet ensbetydende med kaos og ineffektivitet.

Polen begynte markant å tape på handel ettersom Sverige kontrollerte hele kysten i Østersjøen med noen svært få unntak. Krigene Polen var involvert i på 1650- og 1660-tallet skadet økonomien slik at levestandarden gikk nedover. I tillegg ble Det polske brorskap, den store ansamlingen protestanter, kastet ut av Polen i 1658.[50]

Det var også store politiske uenigheter mellom konge og parlamentet (Sejm). Flere adelige (Szlachta) utnyttet retten til å gjøre motstand mot en tyrannisk konge ved nærmest å gjøre opprør som første i stedet for siste trekk. Det ble en rekke opprør fra 1606 utover, spesielt i 1664-67. I tillegg dukket et videre problem opp. Selv om det var forstått i teorien, ble ikke praksisen om liberum veto - at alle hadde vetorett - brukt før i 1652. Fra da av ble imidlertid veto ofte brukt. Under regjeringen til August III av Polen (1734-63) kom bare én sak gjennom Sejm.[51]

På tross av konstitusjonell paralyse og drastisk svekket økonomi, lyktes faktisk den polske hæren en rekke ganger på 1600-tallet å være en maktfaktor. Senest var de de i 1683, da de kom Habsburg til unnsetning og bekjempet Det osmanske rike ved Wien. Likevel var ikke Polen i stand til å ha en sterk utenrikspolitisk rolle. I 1657 ga de opp forsøket på å hindre Brandenburg-Preussen å bli samlet. Påfølgende kriger mot Sverige (1660) og Moskva (1667) endte i lite for begge parter. Polens styrker reddet riktignok Wien og Habsburg, og de hjalp til med å bekjempe Transilvania og å sikre ungarske områder, men dette svekket dem mot Moskva da Moskva tok Ukraina i 1686. Ved århundreskiftet var Brandenburg-Preusen i ferd med å bli kongeriket Preussen og Moskva bli Russland, begge i ferd med å bli styrkede makter. Polen gikk i motsatt retning.[52]

Det osmanske rikeRediger

Et av hovedproblemene med Det osmanske rike i lang tid var det såkalte devsjirme-systemet, der unge gutter fra kristne familier i riket ble tatt i «skatt» og inkludert inn i janitsjartroppene. Disse fikk mer og mer makt utover 15- og 1600-tallet. Tidligere hadde de blitt spilt opp mot tyrkiske stormenn, men den sistnevnte gruppen var så kraftig redusert at janitsjarene vokste og ble en svært mektig gruppe. De splittet opp i forskjellige fraksjoner og konkurrerte seg imellom om sultan-kandidater. Dette skapte et kaos og et dyrt system som gjorde at det i utgangspunktet rike landet fikk økonomiske problemer. Ettersom briter og nederlendere allerede hadde funnet sjøveien til India, var det også manglende inntekter for osmanerne. Alt dette skapte store økonomiske problemer, som etter hvert også førte til sult. Grådige eller desperate skatteinnkrevere forsynte seg med langt mer enn de hadde krav på, og mange bønder flyktet til byene - som økte matmangelen.[53]

Enkelte endringer ble innført som et resultat av en rekke katastrofer - inkludert at venetianske skip kom helt inn til Istanbul og herjet før de ble drevet ut. Endringene var imidlertid av begrenset funksjon delvis fordi de bel vanskelige å innføre, delvis fordi de behandlet resultatet av nedgangen, og ikke nedgangen selv. Slik ble maktbasene med særinteresser fortsatt ledende, og selv om skattene ble redusert og bønder tvunget tilbake til jordene, var effekten beskjeden. Det osmanske rike fungerte ikke spesielt godt, og det ble enda klarere der Den hellige liga bestående av Habsburg, Polen, Venezia og Russland bekjempet dem langt inn i sine egne landområder, og i 1699 måtte Det osmanske rike gå med på en ydmykende fred.[53]

VitenskapsrevolusjonenRediger

 
Isaac Newton forandret drastisk verdensforståelsen og spilte en avgjørende rolle i innføringen av et mer mekanistisk verdensbilde.

Allerede rundt slutten av Gallileo Galileis aktive periode skjedde en sterk utvikling innen vitenskapen. William Harvey beskrev blodomløpet i 1628, og definerte at kroppen fungerte på en mer vitenskapelig måte enn den etablerte teorien basert på Galen.[54] Blaise Pascal lyktes på 1640-tallet å revolusjonere læren om trykk i fysikken. Han langt på vei oppfant sprøyten og målte at trykk var forskjellig på forskjellig høyde over havet.[55] Iren Robert Boyle var banebrytende innen kjemi, særlig kjemisk analyse. Han var også dyktig innen fysikk, matematikk og flere andre naturvitenskaper.[56] Boyle dannet Royal Society sammen med blant andre Robert Hooke, et universalgeni som hadde gjennombrudd i en rekke vitenskapelige felt, men som kom på kant med Isaac Newton, delvis på grunn av uenighet om hvilke bidrag Hooke sto for.[57]

Royal Society ble altså grunnlagt i London i 1660 og Det franske vitenskapsakademiet ble grunnlagt i Paris i 1666, begge med regjeringens støtte og velsignelse. Dette førte til utgivelsen av vitenskapelige tidsskrifter og utveksling av ideer. Vitenskapene øke fra naturvitenskapene til paleografi, numismatikk, kronologi, rettshistorie og naturlover. Kunnskapen fikk også praktisk betydning, blant annet ble tidevannseffekten forstått. Den presise kunnskapen om himmellegememer kom godt med i navigasjon. Også i krigføring, spesielt artilleriet, fikk bruk for den nye forskningen.[58]

Det store gjennombruddet kom likevel på 1680-tallet. Galileos lov om at et bevegelig legeme fortsetter i rett bane med mindre noe stopper det var ikke forenelig med Keplers baner, som viste at legemene beveget seg rundt solen. Det ble Isaac Newton som løste dette problemet. Ved buk av matematisk analyse og ideer fra Galileo (loven om fallende legemer), Christiaan Huygens (pendelprinsippet), lyktes han å bekskrive tyngdekraften. Han publiserte det i verket Philosophiæ naturalis principia mathematica i 1687. I tillegg til å definere tyngdekraften, lyktes Newton med sine oppdagelser å gjøre det enklere å måle bevegelse. Newtons matematisk svært presise nedtegnelser viste seg først på 1900-tallet å bli motbevist, men det bare på subatomiske strukturer og ved svært høy hastighet. Newtons oppdagelser ble så populære og slo så godt an at det faktisk førte til en form for naturvitenskapelig latskap, ettersom Newton hadde «oppdaget» universet.[58]

Imidlertid var Newton langt fra den eneste som studerte naturen i denne tiden. Den franske ingeniøren Denis Papin lyktes i å lage en dampmaskin i 1681, og denne ble forbedret og forstørret i 1702 av Thomas Newcomen.[58] Også innen matematikk var det store endringer som kom til å påvirke fysikken. Gottfried Leibniz produserte den mest systematiske teorien innen integral- og differensialregning, i tillegg til å være en avansert filosofisk rasjonalist, en logiker som foreslo et universalspråk innen logikk og en jurist, diplomat, historiker og teolog.[59]

Filosofi: Vitenskap og politikkRediger

 
John Locke var en aktiv vitenskaps- og politisk filosof som påvirket mye av tankesettet frem til og med den industrielle revolusjonen.

I tillegg til ren vitenskap, hadde også vitenskapsrevolusjonen skapt et mekanisk verdensbilde. Tanken var at verden var som en stor maskin, og dermed var det ikke behover verken for overnaturlige forklaringer eller for magi. Hekseprosessene forsvant omtrent samtidig med den store vitenskapsrevolusjonens høydepunkt. I tillegg passet Harveys mekanistiske forståelse av menneskekroppen, kombinert med Pascals og Boyles lover om trykk og kjemi, godt i å plassere mennesket inn i mekanikken.[60]

Innenfor vitenskapsfilosofien skjedde det også en god del. Siden Spinozas storhetstid dukket det opp flere filosofer både på rasjonalistenes og empirikernes side. Pascal og Leibnitz var begge rasjonalister. Empiristene hadde spesielt den engelske filosofen John Locke. Locke var godt belest og hadde mange venner innen politiske og vitenskapelige kretser. Han skrev temaer om økonomi, utdannelse, religiøs politikk, politisk teori, filosofi og en rekke andre temaer inspirert like mye av de kontinentale tankerekkene han oppdaget i Nederland som tankene til hans landsmenn. I boken Essay Concerning the Human Understanding tok han opp nettopp problemet med sikker kunnskap, og konkluderte med at bare erfaring kunne gi sikker kunnskap.[61]

Locke gjorde seg også bemerket innen politisk teori, og her særlig i kontrast med Thomas Hobbes. Politisk teori startet med Niccolò Machiavelli, som studerte hvordan politikere var i stedet for hovrdan politikken bør være. Machiavelli ble kjent, muligens ufortjent, for sin kynisme. På midten av 1600-tallet var det ikke så mye kynisme eller skeptisisme som tidligere. I stedet sto kampen mellom naturlov og naturrett.[62]

Thomas Hobbes representerte naturloven. Han hadde opplevd en brutal borgerkrig og en underkuende republikk, og konkluderte fra dette at mennesket var kranglevorent, voldelig og turbulent, og ikke i stand til å styre seg selv. For Hobbes var derfor den eneste fornuftige politiske retningen en der mennesket ga avkall på sine rettigheter og lot seg styre av en eneveldig hersker. Slik ble det en form for naturlov, en form for kontrakt mellom konge og undersåtter. Å stille spørsmålstegn ved kontrakten eller den eneveldige herskeren ville være å åpne for det kaoset som hadde regjert i Storbritannia i 20 år. I boken Leviathan (1651) argumenterte han sterkt for enevelde. Selv om tittelen på boken henspiller på Bibelen og Hobbes ofte siterte Bibelen, fremsto han nærmest som en ikke-religiøs. Dermed slet han i samtiden med et engelsk publikum som ikke ønsket enevelde og et europeisk som ikke ønsker ikke-religiøse.[63]

John Locke var både sterkt enig og sterkt uenig med Hobbes. Akkurat som Hobbes, trodde han mer på en mekanisk og naturlig forståelse av verden, og han var enig i tanken om en samfunnskontrakt. Han støttet også at en regjering måtte få en makt fra et annet sted enn tradisjon eller religion. Der stoppet likhetene. Der Hobbes foretrakk monark foran parlament, var Locke motsatt. Hans tanker gikk i retning naturrett. Der Hobbes snakket om at mennesker skulle gi avkall på rettigheter, ville Locke at de skulle kreve dem. Locke trodde i motssetning til Hobbes at mennesket i naturformen var fornuftige og dannede, at de i naturretten hadde særlig tre rettigheter som staten aldri skulle kunne ta fra dem, retten til liv, frihet og eiendom. Selv om det sistnevnte kan virke som en støtte til den landeiende adelen i Parlamentet, var det også mange ikke-adelige som eide landområder. Naturretten til Locke var slik at staten og borgerne skulle gi og ta fra hverandre, og ingen skulle underkaste seg staten. Alle mennesker er eller kan opplæres til å bli ansvarsfulle og rasjonelle, og slike mennesker har krav på frihet.[64]

Nyfordeling av makter: De «nye» landenes tidRediger

Perioden fra 1700 til 1789 var en der de «nye» landene tok over. Flere av dem var ikke nye, men hadde fått nye navn og/eller ny styreform. Dette gjelder særlig fire land; England ble til Storbritannia, Brandenburg til Preussen, Habsburg til Østerrike og Moskva til Russland. Frankrike var fortsatt en makt, men mer etablerte makter som Sverige, Spania, Nederland og Polen var ikke lenger makter å regne med i denne perioden. Dette altså i tillegg til at Det tysk-romerske rike og Det osmanske rike begge hadde blitt kraftig redusert i henholdsvis 1648 og 1699.

Perioden begynte med to kriger som til sammen involverte mesteparten av Europa. Den spanske arvefølgekrigen involverte i hovedsak Spania, Frankrike, Spania og Nederland, og den store nordiske krig involverte Sverige, Russland, Polen-Litauen og delvis Danmark-Norge. Østerrike og Preussen var delvis med i begge krigene, sammen med flere riker i Det tysk-romerske rike. Etter disse krigene og to økonomisk bobler skapte store økonomiske bekymringer for Frankrike og Storbritannia, ble perioden fra 1720 til 1740 en relativt fredelig tid. Mellom 1740 og 1763 startet krigene igjen. I denne perioden ekspanderte Storbritannia sine territorier betraktelig, særlig i India og Canada, mens Preussen viste seg likeverdig med Russland på slagmarken. I øst ble de tre stormaktene Østerrike, Russland og Preussen enige om å fordele det sterkt svekkede Polen mellom seg, og mot slutten av århundret ble områdene fordelt mellom stormaktene slik at i 1795 eksisterte ikke Polen lenger. Enkelte opplyste monarker som Frederik den store (Preussen) og Katarina den store (Russland) lyktes i å fornye og utvikle sine stormakter betraktelig.

I vest var et økonomisk utarmet Frankrike i store problemer. Ludvig XIVs livsstil med dyre slott og dyre kriger hadde fått Frankrike ut i en vanskelig økonomisk situasjon. Denne ble forverret da Ludvig XV bestemte seg forå involvere seg i kriger, og da Ludvig XVI tok over, var det lite igjen av penger. Forslag om å skattlegge adelen og kirken ble møtt med sterk motstand, men samtidig var tredjestanden beskattet for mye til at økonomiske eksperter kunne anbefale videre skatt. For Storbritannia var det motsatt. Fra den spanske arvefølgekrigen av hadde Storbritannia økt kontrollen på havet kraftig, og deres handelsselskap vokste stadig. De utvidet også sine områder med Australia, da Botany Bay ble oppdaget. Imidlertid mistet de koloniene i Amerika da kolonistene gjorde opprør og erklærte selvstendighet som Amerikas forente stater.

Den spanske arvefølgekrigen (1702-1713)Rediger

Utdypende artikkel: Den spanske arvefølgekrigen
 
Freden i Utrecht etter den spanske arvefølgekrigen. Krigen forandret maktbalansen i britisk favør.

I 1700 døde altså Karl II av Spania. Historikere er uenige om dette var bunnpunktet i Spanias nedgang, eller om trekk som myntreformen av 1680 og en relativ harmoni mellom Castilla og Aragón pekte på at ting var på vei i riktig retning. Uansett var Spania i en bølgedal. Det ble oppdaget at Karl II hadde testamentert bort hele det spanske rike, altså Castilla, Aragon, Granada, Napoli/Sicilia, De spanske nederlandene og Spanias besittelser i Amerika og Asia. Alt skulle gå til den eldste arvingen til en av hans søstres menn. Søstrene var gift med henholdsvis Ludvig XIV og Leopold I. Testamentet krevde at man ikke kunne være konge/keiser av Spania og et annet land, så direkte tronfølgere ble hoppet over. Den eldste da ble Filip, hertug av Anjou. Takket Frankrike nei, ble Leopolds arving tilbudt tronen.[65]

Frankrike takket ja, men verre var det at Louis XIV i 1701 ikke aksepterte klausulen om at Filip skulle miste arveretten til Frankrike. Dermed så det ut til å bli mulig at Spania og Frankrike kunne slås sammen til ett storrike, eller i det minste to riker med stor tilknytning til hverandre. Dette ville forrykke maktbalansen i Europa markant. Spania hadde uante muligheter for handel og Frankrike et mer moderne handelsimperium. I tillegg ville en felles flåte være en trussel for mange europeiske land. Dermed bestemte Vilhelm III av Storbritannia og Nederland seg for å sette igang en allianse. Storbritannia, Nederland og Østerrike ble med, og også Brandenburg-Preussen, Portugal og Savoia-Piemonte.[66] I tysk politikk var Bayern en stor rival av Østerrike, og Bayern ble derfor med på Frankrike og Spanias side.[67]

Selve krigen var en blanding mellom sjøkrig, ofte i Karibia, krig og borgerkrig. Borgerkrig fordi Aragón utnyttet muligheten til å gjøre opprør mot Spania, hugenottene gjorde opprør mot Frankrike og Transilvania gjorde opprør mot Østerrikes forsøk på å byråkratisere dem. Selve krigen ble flere nederlag for Frankrike, både på sjø og land. Særlig var slaget ved Blenheim avgjørende. Året før, i slaget ved Höchstädt like ved, vant Bayern og Frankrike over Østerrike, men ved Blenheim var det Storalliansen, inkludert Danmark-Norge, som vant. I Spania var historien en annen. Her ble geriljateknikken avgjørende, for lojaliteten mot Karl IIs testamente gjorde at spanjolene - i det minste kastiljanerne - kjempet aggressivt mot de invaderende troppene. Et annet problem var at Josef I av Det tysk-romerske rike døde, og da ble det Karl VI som tok over. Han var også hovedkandidaten til alliansen, men de var ikke interessert i å erstatte et fransk-spansk rike med et østerriksk-spansk, som ville bli en gjentakelse av Karl Vs Europa.[66]

Freden og konsekvensene (1713-20)Rediger

 
John Law startet en av Europas første og største bobler da han trykket for mange sedler slik at folk skulle kjøpe akser i selskapet hans. Også Storbritannia brant seg på vill spekulasjon samtidig.

I stedet ble det inngått en fredsavtale i Utrecht der Spania mistet De spanske nederlandene og Napoli til Østerrike, mens Sicilia gikk til Savoia-Piemonte - som byttet dem med Østerrike mot Sardinia. Savoia-Piemonte ble dermed det tredje selvstendige italienske rike etter Venezia og Pavestaten. Spania kom ryddig fra det med en konge, Filip V, som fornyet Spania og hjalp det oppover, og de fikk altså beholde amerikanske eiendelene. Tiden fremover ble en merkantilistisk og moderne handelspolitikk og en kamp for sterkere kontroll over de spanske besittelser i Amerika, som til da var ontrollert i stor grad av etterkommere av spanjoler som hadde store eiendeler og god kontroll der.[68]

Frankrike på sin måte var fattig og utmattet etter både intern og ekstern kriging. Da Ludvig XIV døde to år etter, var det ikke som en populær konge. Frankrike måtte forandre retning betraktelig. Da kong Ludvig XV var fem år gammel da han ble konge, var Filip II av Orléans regent til sin død i 1723. I denne tiden valgte Filip å gi opp Frankrikes forsøk på å holde tritt med britene på sjøen. Dette var en stor utgiftspost som ble spart, og ved å velge fred, kom Frankrike raskt på fote igjen etter krigen.[68] Dessverre for Orleans ble økonomien raskt en utfording igjen. Hans venn, en skotsk eventyrer og økonomisk teoretiker ved navn John Law. Law startet Banque Générale, en privat bank med tillatelse til å gi ut pengesedler. Året etter dannet Law Compagnie d'Occident og fikk eksklusiver rettigheter til å utvikle de enorme franske omådene ved Mississippidalene i Nord-Amerika. I tillegg lyktes det Law å få monopol på fransk tobakk og slavehandel med franske besittelser, og i 1719 ble Law ansvarlig for skatteinnkreving og myntpreging. Aksjene i kompaniet, som er mest kjent som Mississippikompaniet, økte med over 3500 % fra 500 til 18 000 %. Økningen var mest spekulasjon og rykter, for inntektene var ikke i nærheten av så høye. Siden etterspørselen ble så stor, trykket Banque Générale mer penger enn de hadde sølv til å forsvare, og inflasjonen begynte. Boblen brast da inntektene brukte lang tid på å komme, og aksjene falt markant. Dette førte igjen til at mange franskmenn mistet penger, og at staten måtte betale tilbake mye, noe som etter hvert førte til økte skatter for å kunne betale tilbake. I desember 1720 måtte Law rømme fra landet.[69]

Nederland hadde i og for seg begynt sin nedgang allerede før Den spanske arvefølgekrigen. Likevel var det klart at selve krigen ble avgjørende. Nederland hadde lenge hatt en svært slagkraftig og moderne hær, og da Storbritannia som øy ikke hadde landgrenser å beskytte, ble det britene som tok seg av flåten, mens nederlenderne hadde hæren. Nederlenderne gjorde det godt, men flåten deres ble neglisjert. Da krigen var over, hadde nederlenderne allerede merket de økonomiske utfordringene ved lang krigføring. Etter freden i Utrecht var Nederland ute av stand til å ha både en sterk hær og en slagkraftig marine, og oftest lyktes de ikke i noen av forsøkene. Nederland var rykket ned til andrerangsmakt, og den store splittelsen mellom by, og særlig her Holland, og land var med på å øke splittelsene.[70]

I 1707 ble England del av Storbritannia, da Skottland ble del av riket. Storbritannia markerte seg som en ny stormakt, særlig på havet. Marinen fikk økt betydning, og Storbritannia ble en klar flåtemakt. Den britiske hæren hadde beskjeden rolle på det europeiske fastlandet igjen helt til Napoleonskrigene. I en tid der enevelde dominerte i Europa, var det altså det parlamentariske monarkiet Storbritannia som dominerte.[71] Utenrikspolitisk hadde de lyktes i å nøytralisert Belgia, som i stedet for å være i spanske eller franske hender nå var i østerrikske. Gibraltar og Menorca var britiske områder som ga Storbritannia et fotfeste i Middelhavet. Kanskje viktigst var den såkalte asiento-avtalen, som betydde at Storbritannia fikk rett til å selge slaver til spansk Sør-Amerika. Det ble South Sea Company som tok seg av denne handelen. Selskapet var stiftet i 1711 nettopp for å drive med slavehandel med Spansk Amerika, og freden i Utrecht ga dem muligheten til dette, om enn ikke i fullt så gode betingelser som de håpet på. Likevel ble det mye oppmerksomhet rundt det lovende selskapet, og da kong Georg I av Hannover-slekten, som hadde tatt over fra Stuartene i 1714, støttet foretaket, økte interessen markant. Akkurat som i Mississippiforetaket, viste det seg imidlertid at South Sea Company ikke brakte inn i nærheten av forventningene. I motsetning til i Frankrike, foregikk det imidlertid spekulering, innsidehandel og korrupsjon på høyt nivå. Mange viktige maktfigurer ble mistenkt og enkelte også dømt for korrupsjon og juks. Mange tapte store formuer i 1720 da det ble oppdaget at South Sea Company ikke var i nærheten av så verdifullt som tidligere antatt. For britene førte dette uansett til at regjeringen ble felt, og at den mektige og handlekraftige Robert Walpole tok over som de facto statsminister.[72]

Den store nordiske krig (1701-20)Rediger

 
Den svenske seieren ved Narva, 1700, var et av de første slagene i en svensk medgangsbølge somvarte til 1709. Deretter var russerne på offensiven.

I 1689 ble Peter den store eneste tsar av Russland etter at han i syv år hadde vært medtsar til sin mentalt tilbakestående bror. Han hadde vært mye i det tyske kvarteret i Moskva, og var fascinert av Vest-Europa. Han tilbrakte et år der, spesielt i Nederland og England, der han ble overrasket over gapet mellom Russlands tilbakestående kultur og de moderne landene han besøkte. Han jobbet som skipstømrer for å lære faget, og pratet politikk og muligheten for å innføre politisk nytenkning i Russland med ledende filosofer. Han besøkte gruver, kunstgallerier, sykehus, fort og kommersielle bedrifter for å lære. Ettersom hans oppførsel og klesdrakt passet bedre inn hos arbeidere og til dels middelklassen enn i overklassen, ble han kjent som en genial barbar i mange sirkler. I 1697-98 samlet han nesten tusen eksperter for tjeneste i Russland. Målet var å modernisere landet. Moderniseringen medførte blant annet tung skattelegging som igjen falt ekstra hardt på bøndene. Men også de med gammel tro, altså før en mer korrekt oversettelse av Bibelen, og de med skjegg, et tegn på gamle Russland, måtte betale skatt.[73]

Russland ønsket seg en varm havn, da Arkangelsk frøs til is halve året. Sverige kontrollerte hele den baltiske kysten, til stor irritasjon for flere andre lokale makter. Da Karl XII ble konge i 1697, i en alder av ikke helt femten, så nabolandene sin sjanse. Det ble dannet en allianse bestående av Frederik IV av Danmark, August II av Sachsen, Polen og Litauen og den Peter den store. I 1700 startet imidlertid den 18 år gamle Karl II krigen på egen hånd snarrådig. Danmark ble øyeblikkelig slått ut av krigen, og Peter den store ble slått ved slaget ved Narva, begge i 1700. Slagene bar preg av at den svenske hæren under Karl XII var mer profesjonell, og selv om de var tallmessig underlegne, vant de likevel. Sverige angrep deretter Polen, og i 1704 lyktes det Karl XII å detronisere August II. Lenge så Sverige ut til å være ustoppelige, men en feilberegning av den russiske vinteren og tro på at han kunne få allierte kosakker og tyrkere i sør, gjorde at et utsultet og tallmessig underlegent Sverige tapte ved slaget ved Poltava i 1709 og Karl XII rømte til Det osmanske rike. Sverige tapte dermed kontroll over både Polen-Litauen, der August II ble gjeninnsatt, og den baltiske kysten. Viborg i Finland, Reval (Tallinn), Ingermanland og Kexholm (Priozersk). Peter den store brukte sitt momentum til å angripe Balkan, men ble beseiret og måtte signere en ydmykende fred. Imidlertid kom Karl XII tilbake, og lyktes i å få tilbake Finland.[74] Da Karl XII var tilbake, valgte han av uklare grunner å angripe Norge ved flere anledninger. Her fulgte Karl XII i sine forgjengeres fotspor og fikk lite til. I 1718 ble han skutt utenfor Fredriksten Festning og døde momentant. Da han døde, forsvant også svenskenes krigslyst. I stedet for å være en eneveldig stormakt, ble Sverige frem til 1772 en konstitusjonell annenrangsmakt.[75]

En fredelig tid (1720-40)Rediger

 
Kardinal André-Hercule de Fleury var Frankrikes garantist mot både krig og andre måter å kaste bort penger på, og en avgjørende grunn til at det var fred i 1720-40.

Innen diplomatiet var det særlig tre fokusområder. I Nord-Europa var det Baltikum som var hovedfokus, og der dominerte Russland og til dels Polen etter Sveriges tap. Russland og Østerrike ville vinne territorium nå som Det osmanske rike var på retretten i sørøst. Den siste delen var resten av Europa.[76] Nettopp i denne delen var det en spesielt fredelig periode. Både Storbritannia, Frankrike og Nederland gikk inn i en allianse i 1717 som varte til 1731. Frankrike var styrt av Orleans frem til 1723, og så av Ludvig XV til 1726, men deretter offisielt av Ludvig XV, men reelt av kardinal Fleury fra 1726 av. Fleury var opptatt av fred utad og stabilitet innad i Frankrike.[77]

Storbritannia fulgte mye av det samme under Robert Walpole. Der Frankrike fortsatt var et enevelde, var Storbritannia et oligarki av representanter enten som adelige eller høygeistelige i Overhuset eller rike borgerlige som eide valgkretser i Underhuset. I Underhuset snakket man ofte fra interessegrupper, som London, landeierne, Øst-India, Vest-India og så videre. Parlamentet var korrupt, tregt og dyrt, men likevel effektivt. De fikk beskjeden konkurranse av Georg I, som knapt snakket engelsk, var upopulær og foretrakk å være i Hannover. Walpole utnyttet derfor tiden til å bli dominernde i britisk politikk. Han gjorde dette stort sett ved å manøvrere kløktig og unngå konfrontasjoner. Han lyktes også i å sikre parlamentarisme, altså praksisen at regjeringen også hadde støtte fra flertallet i Underhuset.[78]

Preussen hadde blitt en stormakt med svært lite kriging. Fra tidlig av hadde de valgt en snusfornuftig skepsis til det pengesluket krig er. Kurfyrste Fredrik hadde brutt dette prinsippet ved å gå med på å delta på Habsburgernes side mot at han fikk tittelen konge. Han fikk tittelen «konge i Preussen», men ikke av. Dette medførte at det ble en tysk konge blant tyske prinser. Selve krigsdeltakelsen ble relativt kort. Etter hvert ble også Brandenburg-Preussen til bare Preussen og «konge i» til «konge av».[43] Det var likevel hans etterfølger som forandret Preussen markant. Fredrik Vilhelm var gjerrig, skeptisk til kultur og svært glad i hæren. Der hans far brukte fem millioner thaler på sin kroningsreise, brukte han selv 2547. Han arbeidet hardt og forfordelte sivile til fordel for soldater. Han mer enn fordoblet hæren fra 40 til 83 000. Der Preussen hadde en egen «krigskiste» der man sparte opp midler til krig, var den ubrukt av Fredrik Vilhelm, og hans etterfølger hadde dermed 7 millioner til bruk på krig da Frederik Vilhelm døde i 1740.[79]

Østerrike hadde under Karl VI fått innført Den pragmatiske sanksjon i 1713. Denne erklærte av Østerrike, som det nå het, var udelelig. Grunnen til at dette var vesentlig, var at Habsburg besto av et lappeteppe av land som var svært selvstendig styrt med egne lover, regler, tradisjoner og politiske liv. Kun personalunion holdt dem sammen, og denne kunne brytes dersom det ikke var en felles arving. Den pragmatiske sanksjon åpnet også for at kvinner kunne arve tronen. Han sikret også internasjonal godkjenning av disse lovene, om enn med kostnader til landene som signerte. Karl VI lyktes dermed å holde en viss forutsigbarhet og klare regler for arvefølge da han døde i 1740.[42]

Polens fredstendenser de første årene etter den store nordiske krig var mer et resultat av nødvendighet enn av ønske. Polen-Litauen hadde lidd samme skjebne som Det tysk-romerske rike, det vil si at de var en hul allianse av mindre stater uten en felles hær, og der kongen bare hadde formell makt. Administrasjon og inntekter manglet også. I 1733 brøt den polske tronfølgekrig ut. Den relativt kortvarige krigen var mellom de som støttet Stanisław I Leszczyński og de som støttet Frederik August. Sistnevnte ble konge, men Stanisław ble hertug av Lorraine.[80]

Russland hadde en rekke kortvarige tsarer og tsarinaer, av hvilke Anna var den lengst regjerende med 10 år (1730-40). Hun ble valgt som keiser fordi man antok at hun ville være takknemlig for posisjonen og dessuten gå med på begrensninger i kongemakten, som var eneveldig. Anna signerte en håndfestning som begrenset makten, men lyktes i løpet av en uke å gjøre den uaktuell. Siden hun ikke hadde kontakter og heller ikke stolte på noen, lot hun sin favoritt Ernst Johann von Biron styre landet mens hun moret seg keiserlig. Dette skapte stor mistro, og Anna besvarte denne mistroen ved å sette opp en hemmelig komité som torturerte og drepte de som ble funnet skyldige i forræderi.[81]

Krigene begynner (1740-1763)Rediger

 
Ved slaget ved Zorndorf i 1758 lyktes Frederik den store delvis i å svekke russerne, men det ble ingen egentlig seierherre verken i dette slaget eller i syvårskrigen som sådan.

I 1740 var en europeiske freden over. Fleury styrte til sin død i 1743, men lyktes ikke mot slutten å hindre Ludvig XV i å gå til krig. Robert Walpole måtte i 1739 selv gå til krig mot Spania ved krigen om kaptein Jenkins øre, og ble tvunget til å gå av i 1742.[82] Det som derimot ble avjgørende, var den østerrikske arvefølgekrigen. Selv om Østerrikes kong Karl VI hadde regler om forutsigbarhet, ble det foreslått at at det burde ha vært datteren Karl VIs forgjenger, Josef I, som skulle arve tronen. I seg selv var dette ikke nok til å starte en krig, men den gjerrige Fredrik Vilhelms arvtaker, Fredrik den store, gikk likevel til angrep på Schlesien, den nordligste delen av Østerrike.[83]

Dette startet den østerrikske arvefølgekrig I denne lyktes det Preussen å få en rekke tyske stater som var fiendtlige til Habsburg å revurdere sitt syn på Den pragmatiske sanksjonen, deriblant Bayern. Frankrike, som var Bayerns allierte og dessuten tradisjonell fiende med Østerrike, valgte Preussens side. England valgte den østerrikskse side. Raskt ble Böhmen tatt av Frederik den store. Han regnet feilaktig med at dette ville føre til Østerrikes sammenbrudd. Østerrike lyktes imidlertid å forbli samlet. De fikk også tlbake Böhmen ved fredsavtalene i 1748, der Schlesien ble gitt til Preussen med områdets protestantiske befolknings velsignelse og østerriksk forbitrelse. Dette var starten på den tyske dualismen mellom Berlin og Wien. Wien tok raskt over som kulturelt senter, mens kampen om dominans over det tysktalende Europa ikke ble oppklart før over 100 år senere. Fredsavtalene ga også en annen innrømmelse som kom uventet. Ludvig XV hadde lyktes i å ta De østerrikske Nederlandene, men ga dem tilbake igjen til tross for at områdene lenge hadde vært i Frankrikes øyeblikkelige interesse.[84]

Fra 1755 til 1756 forandre alliansene seg betraktelig. Storbritannia og Preussen ble alliert i 1756, og dermed brøt britene med Østerrike. Russland på sin side søkte allianse med Østerrike av frykt for Preussen. Ettersom Storbritannia hadde angrepet franske områder i Amerika, valgte Frankrike å alliere seg med Østerrike. Det lå nå an til at Preussen hadde tre mektige fiender omringet seg - det kollapsede Polen unntatt. For å komme fiendene i forkjøpet valgte nok en gang Fredrik den store å angripe. Storbritannia holdt Frankrike opptatt med kriger både i India og i Amerika, så det ble reelt sett en krig mellom Preussen på den ene siden og Russland og Østerrike på den andre. Preussen holdt stand lenge nok til at Russlands tsarina Elisabeth, som regjerte fra 1741, døde i 1762. Elisabeth var sterkt anti-prøyssisk, men hennes arvtakger Peter III var ikke det. Han trakk raskt ut Russland fra krigen. Krigen endte dermed på fastlandet med en uavklart situasjon. Imidlertid viste det seg raskt at de tre krigsmaktene møttes i en felles interesse om å dele Polen. For Russlands del var dette fordi Peter III raskt ble offer for et komplott av sin kone, som tok over som Katarina II av Russland, som hadde store ambisjoner og interesser for Polens del.[85] Frederik den store ble etter hvert populær i Europa. Han var opptatt av musikk, og hadde kjente komponister som Carl Philipp Emanuel Bach ved sitt hoff. Berlin ble etter hvert regnet som et kulturelt sentrum i større grad enn Paris i en lengre periode.[86] Frederik den store ble sett på som en filosofisk og literært anlagt person, og han knyttet bånd med noen av tidens store tenkere.[84]

Frankrike og England kriget som nevnt altså i koloniene. Franskmennene hadde et mye bedre forhold til indianerne enn britene hadde, og i tillegg var de franske områdene i Mississippibassenget nære de britiske. Britene mistenkte med rette at franskmennene allierte seg med flere indianerstammer. I tillegg hadde franske sukkerplantasjer gjort det svært godt, og i merkantilistisk øyemed var det grunn nok til krig. Dermed ble det krig mellom britene og franskmennene i Amerika. Frankrike hadde svært få nybyggere i områdene. Dette skyldtes at det ikke var store trangen til emigrasjon fra Frankrike, til tross for religiøse kriger og stor emigrasjon fra andre land. Krigen endte uansett med en klar seier til britene, som gikk fra seier til seier under William Pitt den eldres statsministerium, men det dukket opp en usikkerhet i Parlamentet. Preussen fremsto som en aggressiv og lite ettertraktet alliert - og dessuten et land som kunne bli utradert - og et Frankrike som kunne konsentrere seg om Europa ville bli farlig. Det ble derfor bestemt ikke å kaste Frankrike ut av Amerika helt ennå. Imidlertid ble Pitt den eldre kastet til fordel for mer fredsinteresserte politikere. Resultatet ble uansett at Louisiana og området vestover ble gitt til Spania, mens fransk Canada ble gitt til britene. Frankrike fikk beholde de karibiske øyene sine.[87] I tillegg til i Amerika, foregikk det også kamper i India. Det britiske østindiakompani med støtte fra staten lyktes i å bekjempe Det franske østindiakompani ved slaget ved Plassey. Krigen førte til at Storbritannia fikk fotfeste og kort tid etter ble den klart mektigste maktfaktoren i India.[88]

Stille før stormen (1763 - 1789)Rediger

 
Katarina den store forandret Russland drastisk til å bli en av Europas stormakter langt utenfor de baltiske områdene.

Fotfestet i India startet britisk ekspansjon til andre områder. I 1769-71 seilte James Cook langsmed New Zealand og Australia, og oppdaget Botany Bay.[89] Australia ble imidlertid ikke kolonisert før i 1788. En av hovedårsakene til det var det som skjedde med koloniene i Nord-Amerika.[90] Etter sjuårskrigen, som var kostbar, prøvde den britiske regjeringen å få koloniene i Nord-Amerika til å betale en spesiell skatt på ferdigbehandlede varer. Dette ble så upopulært der at samtlige skattlegginger ble trukket tilbake etter svært kort tid - så nær som én, skatten på te. Kolonistene, mange av hvilke var svært beleste innen opplysningstekster, insisterte på at de ikke ville akseptere ny skattlegging uten at de samtidig ble representert i Parlamentet. Etter hvert forandret de også taktikk fra klager og ordbruk til vold og sabotasje. I 1774 ble te fra et birtisk skip i Boston kastet overbord. Britene svarte med å stenge av Boston havn for britiske skip - og med en merkantilistisk politikk var handel med andre makter uaktuelt. Dette førte til en eskalering av handlinger og reaksjoner som førte til at representanter for koloniene den fjerde juli 1776 signerte en uavhengighetserklæring. Britene aksepterte ikke denne, og det ble krig. For britene var det vanskelig, da kvaliteten på generalene var ujevn, og en av de beste generalene de hadde der, George Washington, sto på opprørernes side. I tillegg (se neste avsnitt) var Frankrike med på opprørernes side. Etter seks års krig ble britene kastet ut og USA ble selvstendig.[91]

Frankrike var ydmyket, men lyktes i noen grad å komme tilbake som stormakt igjen i det gjenværende styret til Ludvig XV og det korte til Ludvig XVI. Nå fikk Frankrike en mer helhetlig og vellykket politikk. Først ble fransk stabilitet bygget opp både på land og til sjøs. Frankrikes innstramminger innen hæren og marinen under Orleans og Fleury ble omgjort. Marinen ble doblet mellom 1763 og 1775. I tillegg valgte Frankrike å droppe sin allianse med Østerrike i 1778, en allianse som i hovedsak kom til som følge av britisk støtte til Preussen. Dermed kunne Frankrike konsentrere seg om Storbritannia. Første mulighet til å svekke britene kom tidlig i så måte. Ved å støtte opprørene under USAs uavhengighetskrig mot Storbritannia, var de med på å svekke Storbritannia, men på den annen side svekket de også seg selv økonomisk. Ludvig XVIs desperate jakt etter penger skulle også føre til Frankrikes største omveltning, en omveltning som også forandret Europa.[92]

Østerrike ble styrt i begynnelsen av denne perioden av Maria Teresia av Østerrike. Hun hadde styrt, om enn hennes mann og senere hennes sønn var formell keiser, siden 1740. Da hun signerte den for Østerrike ydmykende freden i Dresden i 1745, bestemte hun seg for behovet for internreform av landet. Maria Teresia var konservativ, men hadde rådgivere som var inspirert av opplysningstiden. Dette ga halvveis modernisering. Det var i hovedsak tre oppgaver hun måtte løse for å kunne sette på bena en hær stor nok til å kjempe mot Preussen. Den første var sentralisering av makten, først og fremst i de østerrikske arvelandene og Böhmen, i stedet for å takle belgisk og ungarsk separatisme. Den østerriksk-böhmiske endringen handlet om administrasjon. Ved å få et solid administrativt nettverk på plass, ble det enklere og billigere å styre områdene. Det var imidlertid fortsatt verken enkelt eller billig, og systemet var langt fra så effektivt som Frederik den stores. Imidlertid var Maria Teresias bevegelse mot maktens tredeling - i realiteten en todeling mellom utøvende og dømmende makt - langt mer avansert. Dette var et forsøk på et standardisert lovsystem, men det lot seg ikke gjennomføre da Maria Theresias forslag til endringer inneholdt flere av de arkaiske lovene som rådgiverne ville bli kvitt. Økonomisk ble Böhmen kraftig modernisert og transportsystemet klart forbedret. Under sønnen Josef II styrte de jure fra 1765, men det var først ved morens død i 1780 at han fikk starte sine reformer. Dessverre for Østerrike og områdene rundt, var disse for vidtrekkende og for dårlig implementert til at det ble store forskjellen.[93]

Russland fikk under Katarina den store en markant endring. Fra å være defensiv og fredlig, ble nå Russland aggressiv. Målene var klare; Russland skulle belønne sine allierte, men samtidig skifte allianse når det passet seg. Hun valgte for eksempel i 1778 å støtte Østerrike fremfor Preussen da det kom frem at hennes hærreform hadde gjort at Russland ikke lenger trengte å se på Preussen som en fiende, mens Østerrike passt godt som en alliert. Dette skyldtes blant annet at Østerrike delte hennes skepsis mot de to rikene sm var mål for Katarinas aggressive politikk; Polen og Det osmanske rike.[94] Det var særlig områder med overveiende russisk befolkning at Katarina ønsket å kontrollere.[95] I 1763, i sitt første hele år som keiserinne, fikk Katarina den store utnevnt Stanisław August Poniatowski, en tidligere elsker og en mann hun hadde god kontroll over, som konge av Polen. I tillegg erklærte hun seg som beskytter av alle polske friheter, inkludert liberum veto og andre adelige rettigheter som hindret modernisering og styrking av Polen.[96] Preussen og Østerrike øvet innflytelse på Russland, og utnyttet Russlands seier i den russisk-tyrkiske krig (1768–1774), til å foreslå at anledningen ble brukt til å dele opp grenseområdene til Polen. Russland hadde nå skaffet seg en havn i Svartehavet, og dermed oppnådd et århundrer år gammelt mål. Fordelingen ble at Østerrike tok Galicia, Russland områder fra Homjel i sør via Vitebsk og til Daugavpils i nordvest. Preussen tok et område fra Gdansk i nord til Bydgoszcz i sør og Elbląg og Lidzbark Warmiński i øst, slik at Preussen nå var knyttet direkte til Königsberg. Polakkene prøvde en samling, men om adelen var pro-polske, var leilendingene og de som bodde i byen lite interessert i nasjonaliteten til de som utnyttet dem grovt. Polen ble deretter delt i 1792 og 1795, den siste medførte at Polen ikke eksisterte lenger.[96] Russlands interne forandring var beskjeden. Hun begynte som en ivrig tilhenger av Oppysningstiden (se under), men ble etter hvert reaksjonær, spesielt under Den franske revolusjonen.[97]

OpplysningstidenRediger

Utdypende artikkel: Opplysningstiden

I og med at det mekaniske menneskesyn kom stadig mer i fokus, ble også litteraturen og filosofien påvirket av rasjonale argumenter som induksjon og deduksjon. Dette var en periode der satiriske verk som Candide og Gullivers reiser gjorde narr av samfunnet og av etablert tankegods.[98] Leibnitz' og Hobbes' tankesett var spesielt utsatt. Sistnevntes sosiale kontrakt og andre filosofers støtte til enevelde ble utfordret av en rekke filosofer og forfattere som lette etter mer rasjonelle og likeverdige styreformer.[99]

Skjønnlitterært var opplysningstiden var en tid med klassisiter, opptatt av de klassiske verdier innen poesi og drama, og romanforfattere, ofte satiriske eller opptatt av å sette det avanserte samfunn i perspektiv. Innen filosofien, en i hovedsak moralfilosofisk retning, var det philosophes som dominerte i Frankrike. Disse hadde ofte sterkt politisk skyts mot den etablerte sosiale og politiske praksis, om enn ofte skjult for å omgå sensur. Hos disse hersket friheten innen religion, frihet fra samfunnets sterke bånd eller maktens frihet fra enevelde og sentralisering på ett sted. I Skottland var moralfilosofien mer fokusert på enkeltmenneskets eventuelle evne til å kunne kjenne igjen hva som var riktig eller galt uavhengig av fornuft og autoriteter. Av disse moralfilosofiske retningene vokste det frem ideen om at verden blir et bedre sted om staten legger så få hindringer i veien som mulig for menneskets jakt på lykken, noe som førte til at merkantilismen ble fjernet og erstattet av liberalismen innen politiske og økonomiske rettigheter i store deler av Vest- og Sentral-Europa.[100]

SkjønnlitteraturRediger

Opplysningstiden trakk inspirasjon fra vitenskapsrevolusjonen mellom Francis Bacon og John Locke via Galileis og Newtons mekaniske verdenssyn. Den vra til stede både i sakprosa og skjønnlitteratur. Det var særlig to områder som var sentre for opplysningstiden, Frankrike og Skottland.

Frankrike hadde opplevd en markant litterær oppgang under Ludvig XIV. Molière og Jean Racine hadde i utgangspunktet markant forskjellig stil. Molière skrev komedier for det brede lag og med humor som latterliggjorde og spøkte både med autoriteter og vanlige folk.[101] Racine på sin side var representant for klassisismen, og skrev tragedier for kongen og hoffet. Der Molières komedie var med kjappe replikker og mye handling, var Racines med lange taler og lite handling. Ordets kraft var viktig for Racine.[102]

Storbritannia hadde også typiske klassisister som liknet Racine, men de kom senere. En av de største av disse var dikteren Alexander Pope. Pope var opptatt av klassiske trekk, men også av en rasjonelt syn på universet. Denne rasjonelle tankegangen krevde likevel en aksept av at Gud er forbi menneskelig forståelse. Studiet burde derfor heller ifølge Pope, fokusere på mennesket.[102] Pope var heller ikke alene som britisk forfatter. Etter at sensuren slapp taket i 1695, kom det en rekke forfattere fra England, Skottland, Wales og Irland. Størst av disse var mulignes irske Jonathan Swift. Swifts bitende satire var ofte humoristisk, men også direkte i sitt angrep både på politikere som Walpole og på menneskeligheens mangler.[103] Hans samtidige Daniel Defoe hadde også stort hell med Robinson Crusoe (1719) og flere andre romaner, og han omtales gjerne som den første moderne britiske romanforfatter.[104]

Den franske opplysningstiden: Frihet og politikkRediger

 
Voltaire var en av de ledende opplysningsfilosofene, og han argumenterte sterkt for religiøs frihet og trykkefrihet.

Det var imidlertid ikke bare klassisstene, men også filosofene, eller mer presist philosophes. Disse var en generasjon oppvokst med Newtons, Galileis og Keplers verdensbilde, med kongelige vitenskapsselskap og med spredning av pamfletter av disse selskapene gjorde sitt inntog på 1700-tallet. De var ikke lenger redde for Djevelen, de trodde ikke på hekser, og selv Gud ble redusert fra en sint far til en «første beveger», og en slags urmaker som studerte sitt presise, mekaniske verk.[105] Philosophes var opptatt av å skrive delvis for å få oppmerksomhet, og delvis for å utdanne. Alle lesende, som på 1700-tallet ble stadig flere, var deres publikum. Slik ble deres verk som oftest utenfor for mange referanser til høyere utdannelse, men i stedet vittige og elegante formuleringer som raskt forklarte poenget. Sensuren var heller ikke store problemet i Storbritannia. I Frankrike var riktignok sensuren før 1750 problematisk, men etter dette årstallet var den effektivt lite plagsom. Før den tid, og i noen grad etter, var det forbudt å kritisere staten, kirken eller konkrete tilfeller. I stedet ble det skrevet bøker som omhandlet generelle problemer og abstrakte situasjoner - om enn ofte skjult angrep på Frankrike, Frankrikes konge, kirke eller andre autoriteter ved å plassere dem i et annet land.[106]

Selv med disse sensurene ble philosophes og andre opptatt av opplysning og kunnskap i Paris sentrum for Opplysningstiden. En rekke salonger ble arrangert av rike kvinner som inviterte kjente philosophes, forfattere, vitenskapsmenn eller politikere for å dele erfaringer, prate, holde foredrag og mye annet i som oftest fulle rom. Gjestene møtte hverandre ofte nok til at ideer ble delt hyppig. I tillegg foregikk det et prosjekt som fikk mye oppmerksomhet som ville spre kunnskap mye raskere, Encyclopédie. Det var under redaktøren Denis Diderot at det 17 bind store verket som skulle samle kunnskap om vitenskap, teknikk og historie. Leksikonet ble en øyeblikkelig suksess både innenfor og utenfor Frankrikes grenser. De fleste store navn innen fransk filosofi deltok med bidrag til Encyclopedie.[106]

I tillegg til salonger og encyclopedier, var en av grunnene til at Paris og Frankrike var i midten av Opplysningstiden det at flere av de store navnene innen Opplysningstiden hørte til der. Dette gjalt særlig trioen Voltaire, Charles Montesquieu og Jean-Jacques Rousseau. De var sterkt forskjellige både filosofisk og personlighetsmessig, men ble alle sett på som litterære genier. Montesquieu, en landadelig med mye å vinne på en lett forandring av status quo, foreslo heller en stor forandring. I boken Lovens Ånd (1748) utviklet han to hovedideer. Den ene var at klima og omstendigheter bestemte styreform. Mer kjent var den andre, som erklærte at for å unngå despotisme - altså enevelde - måtte man dele makten inn i tre selvstendige og likeverdige deler, utøvende, dømmende og lovgivende makt. Riktignok var dette i utgangspunktet ment for England, og Frankrike skulle ifølge Montesquieu ha en rekke maktfaktorer, inkludert kirken. Montesquieu var imidlertid en stor inspirasjon både for den amerikanske grunnloven og for senere grunnlover og omorganiseringer. Voltaire tilhørte øvre del av tredjestanden, og het egentlig François-Marie Arouet, og var mest kjent som en vittig politisk skribent (Candide, Zelig...) med det påfunne navnet «Voltaire». Fra han ble 40, ble imidlertid Voltaire mest opptatt av filosofiske og offentlige spørsmål. Han var svært dyktig med penger og en av de første som levde av å skrive, enda han også tjente mye på å investere. Voltaire var ikke så opptatt av politisk frihet som Montesquieu, og var lenge venn med den autokratiske Fredrik den store. Samtidig var Voltaire svært opptatt av religiøs frihet, til tross for at han også var opptatt av å se verden fra et sekulært sted og fjerne religionen fra historiske og kulturelle verk. Rousseau, på sin side, var fra den motsatte enden av skalaen fra Montesquieu. Han var opprinnelig fra Genève, men rømte som sekstenåring og levde fra hånd til munn. Da han først begynte å skrive, angrep han byen, sivilisasjonen og fornuften, og mente at naturen og følelsene var viktigere og mer ekte. Rousseau, som appellerte mer til den kommende romantiske bevegelsen, hadde en åndelig, kjærlig gud som ikke måtte forstås via verken kirke eller etablert religion på andre måter. Likevel var Rousseau også opptatt av en vilje til samarbeid som gikk over og forbi Hobbes' kontrakt mellom menneskene og eneherskeren. Viljen ble Rousseaus svar til Voltaires fornuft.[106]

Den skotske opplysningstiden: Vitenskap og fremskrittRediger

 
David Hume var en av de mest kjente og betydningsfulle skotske filosofene, om enn Adam Smith, James Watt, Francis Hutcheson og James Hutton var viktige.

Det var altså ikke bare Frankrike som fungerte som et sentrum i opplysningstiden. Det gjorde også Skottland.[107] Voltaire skal selv ha sagt at «Vi ser mot Skottland for [å finne] alle våre ideer om sivilisasjon.».[108]

En av de viktigste bidragsyterne til dette var filosofen David Hume, som aldri fant seg til rette i salongene i Paris, og foretrakk hjembyen Edinburgh. David Hume markerte seg som en av de store opplysningsfilosofene. Han var skeptisk til at det fantes evige logiske sannheter man kunne resonnere seg til. Som tilhenger av Locke og George Berkeley, støttet Hume ideen om at observasjon var foretrukket fremfor resonnement. Dermed kunne man bare uttale seg om regelmessigheter, ikke lover. Menneskets evne til å systematisere hendelser og skape regelmessigheter av disse var derfor et menneskelig trekk mer enn en naturlov som mennesket hadde oppdaget. Slik ble mennesket ikke opphøyet fra andre dyr. Dette blir videre understreket da Hume vektlegger følelser som viktigere enn fornuft når det gjelder moralske kvaler. Til sist tok også Hume et oppgjør mot deisme, den fornuftsbaserte urmaker-tankegangen om Gud.[109][110]

Hume var ikke alene om å bryte med etablerte sannheter, og han var heller ikke først. Skotske filosofer som Gershom Carmichael, George Turnbull og Francis Hutcheson kom før Hume, og en rekke andre navn kom samtidig og etter. Hutcheson mente at det eksisterte sosiale og politiske sanser som tok inn inntrykk uavhengig av fornuften eller viljen. Dette var basisen for moral. Hutcheson tilhørte imidlertid Glasgow, og det gjorde også hans mest kjente elev, Adam Smith. Smith tok over på tidlig 1750-tall etter Hutcheson (som døde i 1746), og han presenterte i sitt verk The Theory of Moral Sentiments (1759) en moralfilosofi som gikk vekk fra både Hutcheson og Hume. For Smith var det gjenkjennelsesfaktoren og evnen til sympati som var relevant for å forstå moralske handlinger. Smith la også vekt i boken, og i senere verk, på at det var Guds oppgave å ta seg av de store moralske spørsmål, mens menneskets oppgave begrenset seg til å gjøre sin egen situasjon og den til sine nære best mulig.[111]

Smith ble imidlertid mest kjent for sitt verk som revolusjonerte økonomien. Smith var langt fra den første som kritiserte merkantilismen, som under Ludvig XIVs rådgiver Colbert hadde gått fra løst sammensatte ideer til det som kunne minne om en konsekvent teori; at økonomiske aktiviteter skulle styrke staten, og at staten skulle hjelpe og styre industri og handel. Både Locke og Hume hadde angrepet den. Smith lyktes imidlertid i Nasjonenes velstand (An Inquiry into the Nature and Causes of the Wealth of Nations) å komme opp med et systematisk angrep på merkantilismen. Smith mente at det eksisterte en «naturlig» økonomi som, i tråd med The Theory of Moral Sentiments, var styrt mot menneskets egennytte. Slik var økonomien et redskap til å støtte opp om Smiths moralsyn. Dersom mennesket fikk følge sin egen natur og sine interesser uten at samfunnet ville gripe inn, ville «den usynlige hånd», en metafor for utilsiktedet konsekvenser, føre til at dette ville skape økonomisk velferd for alle.[112] For Smith var skatter, avgifter og toll i veien for menneskelig utvikling. Dette var tre av de viktigste redskapene merkantilistene hadde brukt i å hindre handel mellom mennesker uten statlig kontroll. En stats brutto nasjonalprodukt, i stor del skapt av Smith selv, var en bedre målestokk enn merkantilismens, som var mengden gull og sølv. Smiths revolusjonerende økonomiske tanker forandret verdensøkonomien og skapte den klassiske økonomiske teorien og økonomi som et fag med etterprøvbarhet.[113]

Det var imidlertid en rekke andre viktige skotske filosofer og vitenskapsmenn. James Hutton var avgjørende i å danne grunnlaget for moderne geologi, både hvordan jorden forandrer seg gjennom bevegelige flater og jordens alder.[114] Joseph Black var en banebrytende kjemiker.[115] I tillegg var det flere skotske forskere innen lingvistikk, ingeniørvirksomhet, kunst, litteratur, arkitektur, matematikk og en rekke andre fag.[116]

Veien mot den industrielle revolusjonRediger

Utdypende artikkel: Den industrielle revolusjonen
 
1784-utgaven av en Boulton & Watt dampmaskin, etter James Watts idé fra 1766.

Denne periodens siste halvdel markerer også begynnelsen på overgangen til at arbeid gjøres av fysisk arbeid til at det i stadig større grad gjøres maskinelt. I denne perioden skjedde industrialisering bare i Storbritannia, og den skjedde ikke over natten, men gradvis. Dette fordi det å bryte opp fra hjemplass og arbeid som hadde foregått i generasjoner og til maskiner og storbyer, i den grad byene var spesielt store, var store utfordringer. I tillegg hadde man allerede hatt en revolusjon innen jordbruket i England.[117]

På 1700-tallet begynte etter hvert mange landområder som hadde vært til felles bruk å bli tilgjengelig for salg av Parlamentet. De negative konsekvensene for jordbrukerne var at disse områdene nå måtte leies i stedet for å brukes fritt. Det positive var at de nye jordeierne var opptatt av å eksperimentere med å effektivisere jordbruket. Dette medførte en markant økning i utbyttet, i tråd med merkantilistisk tankegods om å være selvforsynt og å selge overskuddet for å få gull. De som ble til overs under effektiviseringen fikk som oftest arbeid andre steder eller de ble brukt til manufaktur av stoffer. Dette kom samtidig som den britiske børsen vokste markant og mange investerte i britisk ull og indisk bomull.[118]

Indisk bomull ble etter hvert en vanskelig utfordring. India tilbød ferdigvevede bomullstøyer som var mer behageligere enn ull og som var penere å se på enn de britiske. Selv om merkantilitisk lærdom tilsa at man skulle begrense import av ferdigvarer, var etterspørselen etter indiske stoffer så stor at man måtte komme med en bedre løsning. I tillegg ble indiske stoffer farget med indigo, og dette gjorde at blått ble tilgjengelig og svært etterspurt. Britene måtte dermed finne på måter å produsere mer og bedre enn indierne.[119]

I Storbritannia var laugsystemet for lengst erstattet av forlagsvirksomhet eller manufaktur, der mange jobbet med én type håndarbeid på landsbygdene. Problemet var at dette var et lavtlønnsyrke som stort sett kvinner tok, og begrepet «spinnerske» («spinster») ble etterhvert et kallenavn på ugifte kvinner som livnærte seg som best de kunne. Spinning ble i utgangspunktet løst ved at fattige kvinner, foreldreløse på barnehjem og selv prostituerte bidro, og det ble gitt premier for de som var flinkest og gode betingelser for spinnere og spinnersker som ønsket å ta opp lån. Spinning foregikk også over hele Europa, og flere steder ble det arrangert spinnekvelder der kvinner møttes for å spinne. Dette førte til at flere menn begynte å dukke opp. Da myndighetene ble bekymret for moralen, ble sakte sosiale spinnekvelder erstattet med spinning i fabrikker i bysentrene, spesielt i Storbritannia.[120]

Selv med økt arbeidskaft var etterspørselen stor og konkurransen fra India intens. Det ble behov for større effektivitet, og flere oppfinnelser dukket opp på 1700-tallet. John Kay oppfant i 1733 en skyttel som gjorde at bare én trengte å jobbe på en vev, i stedet for to. På 1760-tallet dukket Spinning Jenny opp. Det var en spinnerokk som kunne ta mange tråder samtidig. Deretter kom Rchard Arkwrights vanndrevne spinneramme, som spant sterkere tråder enn jennyen [121] En avgjørende betydning for at disse oppfinnelsene dukket opp, var at man kunne ta patent på dem. Ideen om patent i moderne form kom fra Venezia, og på 1600-tallet ble det innført i Storbritannia. Arkwright hadde selv tjent en formue på en rekke patenter fra hårspray til parykker og fram til spinnerammen. Dette gjorde at andre også ønsket å finne opp noe man kunne bli rik av.[122]

 
Den første fungerende dampbåt antas å ha sett slik ut. Den ble skapt av markien av Jouffroy d'Abbans i 1783.

Man fikk også samme utvikling innen veving. Utviklingen gikk mot stadig mer moderniserte apparater, for det meste innen bomull, og disse ble plassert i egne bygninger, som etter hvert ble fabrikker der ansatte produserte en svært markant økning av bomullsstoffer. Det ble stadig større behov for kraft, og dette medførte at det ble eksperimentert med dampmaskinene. De hadde blitt utviklet en del siden Thomas Newcomens fra 1702, men det var særlig da James Watt, også han viktig i den skotske opplysningstiden, produserte en ventil som minimerte varmetap at de virkelig ble effektive. Fra da av ble fabrikkene drastisk forbedret med hensyn på effektivitet. Den industrielle revolusjonen hadde begynt.[123]

Dampmaskinen til Watt ble også viktig innen andre deler av industrien og samfunnet. Den viste seg å kunne fungere innen transport, og de første dampbåtene dukket opp i Frankrike på 1780-tallet. I tillegg trengte maskinen kull i store mengder. Dette medførte at kullområder som Sør-Wales, Staffordshire, Yorkshire og Vest-Skottland blomstret opp. Også koks ble viktig, fordi det medførte at britene kunne produsere stål uten å være avhengig av svensk jernmalm. Koks og kull var vanskeligere å transportere enn jern, så det medførte at mange fabrikker dukket opp i kullområdene heller enn å kjøres til områder der jern ble utvinnet.[124]

Kunst og musikkRediger

Utfyllende artikler: Rokokko, Barokken (musikk), Klassisisme (musikk)

Både innen kunst og musikk så man et klart skille omtrent på midten av århundret. Før det var musikken i stor grad preget av overdådighet med kontrapunkt og polyfoni. Kunsten var en enkel stil der kurver og lyse farger dominerte. På midten av århundret ble kunsten, som litteraturen, påvirket av en ny fascinasjon for det klassiske, mens musikken ble enklere og lettere tilgjengelig.

Kunst: Fra duse og rosa til skarpe og kontrastfylteRediger

Kunsten på 1700-tallet kan forstås som et motsvar mot barokken. Der barokken brukte lys og mørke og sterke farger, ble 1700-tallet tematisk duse pastellfarger og kurver heller enn rette streker. Der barokken var realisme, var 1700-tallet ofte en virkelighetsflukt til fest og moro. Der barokken ofte handlet om religion, var 1700-tallet som oftest om adelens eller mytologiens bekymringsfrie hverdag.[125] Denne kunststilen, i det minste i Frankrike, kan forstås i og med at etter at Ludvig XIV døde, forsvant også den store ansamlingen av adelige ved Versailles, og da de adelige flyttet hjem, brukte de penger på kunst, arkitektur og interiørdesign som var langt fra tiden til Ludvig XIV. Malerere som Jean-Honoré Fragonard og Antoine Watteau var blant de største av denne typen maleri.[126]

Frankrike hadde stor innflytelse, men to områder valgte ikke å la seg påvirke av denne malerstilen. Det ene var Venezia. Venetiansk malerstil hadde vært i konflikt med Firenzes i lang tid. Firenze var kjent for de å tegne som det viktigste i et maleri, mens i Venezia var fargene dominerende. Venetiansk malerstil hadde derfor vært oppdatt av å bruke fargene for å få fram spesielle inntrykk.[127] Venezia hadde mistet mye av sin politiske betydning, men kunsten hadde eksistert i lang tid, på femtenhundretallet især inspirert av Tizian. På 1700-tallet var det særlig Canalettos detaljerte landskapsmalerier og Francesco Guardis mer fantasifulle stil.[128]

Det andre området var England. Engelsk malekunst hadde spilt en beskjeden rolle utenfor landegrensene fram til William Hogarths gjennombrudd. Hogath brøt med de naive og sømmelige motivene fra Frankrike og malte i stedet temaer med skapre observasjoner om alt fra alkoholisme etter at gin ble billig til hyklerske ekteskap der utroskap og uforsiktighet var temaer.[129] Hogarth hadde brutt med tidligere renessanse- og barkokkunst, og ønske å tegne en egen stil som gikk bort fra begge. Han lånte fra franske mestre som Fragonard og Watteau, men hadde en helt egen stil, der fargene var klarere skilt fra hverandre. Hogarth var også opptatt av moral i maleriene sine.[130] Også Thomas Gainsborough skilte seg kraftig fra både den tidligere og den senere franske stilen. Gainsbourough var kjent både for sine portretter og sine landskapsmalerier, men han varierte for mye til å kunne snakke om en klar stil.[131]

På midten av 1700-tallet kom en ny bevegelse, inspirert av utgravingen av antikkens ruiner. Motivene skulle da være klarere og med markante skiller mellom de forskjellige motivene (dør, vegg, plante, person med mer). Temaene var som oftest hentet fra klassisk litteratur, enten historie eller mytologi. Som regel hadde maleriene en overført betydning som var enten moralsk eller oppbyggelig. Malerkunsten ble relativt tidlig populær i Amerika, og maleren Benjamin West, som senere ble britisk, var svært tidlig ute. Stilen slo om seg på kontinentet kort tid etter, og på 1780-tallet var det særlig den franske kunstneren Jacques-Louis David som markerte seg.[132]

Musikk: Fra høybarokk til klassisismeRediger

Utdypende artikler: Barokken (musikk) og Klassisismen (musikk)
 
Georg Friedrich Händel ble svært populær både i samtiden og ettertiden.

Selv om år 1700 kan virke som konstruert skille innen musikk, var det en periode der musikken, spesielt instrumentalmusikken, forandret seg markant.[133] Selv om musikk fra Italia, både fra etablerte og anerkjente komponister som Arcangelo Corelli og yngre som Antonio Vivaldi, fortsatt var en viktig kilde, var tysk musikk særlig på høyden. Dette skyldtes at tysk musikk var inspirert av og inspirerte i tur musikk fra både Italia, Frankrike, Nederland og England. De tyske områdene ble sentre for mer eksperimentell musikk.[134] Italiensk musikk ble særlig viktig innen utvikling av sonate og concerto. Concertoens store komponist var Antonio Vivaldi, som produserte en rekke konserter for unge jenter som skulle lære seg å spille instrumenter. Vivaldis konserter var livlige og populære langt utenfor hjembyen.

[135]

Treblåserfamilien hadde en stor utviling med nye instrumenter som klarinetten[136] og utviklingen av instreumenter som tenoroboen, (senere «engelsk horn»)[137], oboen[138], fagotten[139]og tverrfløyten.[140] Også waldhornet, om enn uten klaffer, ble utviklet for å gi bedre klang.[141] Instrumentenes utvikling ga komponister større evne til å utvikle musikken.

Innen opera ble fortellingen og dramaet tillagt mer vekt, og opera ble i større grad et teaterstykke med musikk enn en rekke sanger løst knyttet sammen. Instrumentene ble også brukt mer for å støtte opp om sangerne i arier og resitativer i stedet for å trekke ut tiden mellom sangene.[142] Dette førte til at de store og dramatiske fortellingene ble foretrukket i opera, mens komedie ble fjernet. Komiske operaer ble i begynnelsen enten pauseinnslag i seriøse operaer eller rett og slett dyttet ut. Imidlertid ble stadig flere folkelige operaer satt opp, og disse hadde mye mer komisk element. Komisk opera (senere opera buffa) ble svært populært, spesielt etter 1733 med Giovanni Battista Pergolesis La serva padrona.[143] Det fantes også tysk opera på denne tiden, men i Det tyskromerske riket var den bare delvis populær i begynnelsen av århundret. Det samme var tilfellet i Frankrike, der de brukte lang tid på å komme ut av skyggen til ballettkomponisten Jean Baptiste Lully. Jean-Philippe Rameau ble først på 1730-tallet, da han var i femtiårene, oppdaget som operakomponist. Han beveget seg vekk fra ballett, til store protester fra etablerte musikkmiljøer.[144] Engelsk opera fantes ikke etter at Henry Purcell døde, og engelskmenn importerte flittig italiens opera.[145] På midten av 1710-tallet kom imidlertid Georg Friedrich Händel til London, og etter at hans først opera, Rinaldo, ble en stor suksess, forble han der og ble etter hvert britisk statsborger. Operaene til Händel var langt mer musikalsk orientert, med få pauser eller perioder uten bruk av instrumenter. Han var, som tyske komponister flest, inspirert av all musikk rundt seg.[146]


Problemer med å lytte til denne filen? Se Hjelp:Multimedia.

Klavermusikken hadde også en stor utvikling. Her var særlig Johann Sebastian Bach blant de store, selv om hans concertoer og oratorier også er svært kjent. Bachs klavermusikk var kjent for at den var vitrous, altså at den krevde en svært dyktig tangentspiller (som Bach selv) for å kunne fremføre dem.[147] En av Bachs mest kjente klaversamlinger var Das Wohltemperierte Klavier, en samling med preludier og fuger i alle tonearter skrevet i anledning av at han besøkte sønnen sin i hoffet til Fredrik den store og komponerte musikken på sparket.[148]

KlassisimeRediger
 
Joseph Haydn regnets som «symfoniens far».

Da en rekke komponister, deriblant Vivaldi, Bach og Händel døde mellom 1740 og 1760 og flere andre ville bort fra tidligere komponisters skygge, kom musikken på 1770-tallet og framover til å være et motsvar på barokken. Klassisismen hadde et enklere musikkuttrykk.[149] Musikken ble også mindre kirkelig, og mer beregnet på tredjestanden som hadde blitt rikere og viktigere og opplysningstiden førte til større brudd med kirkens makt.[149] Utover 1700-tallet dukket det opp flere lokaler til offentlige konserter, og komponister måtte skrive for et bredere publikum.[150]

Klassisismen begynte i Mannheim, der Mannheimerskolen gjorde musikken enklere og mer tilgjengelig. Blant annet erstattet komponistene den improviserte og avanserte generalbassen med en enklere melodisk bass som hadde som hovedfunksjon å holde takten.[151] Andre viktige skiller var at melodien ikke ble polyfon, med forskjellige melodier som passet godt sammen, men homofon, altså en markant hovedmelodi og støttemelodier som understreket melodien. I tillegg ble akkordvekslingene gjennomført saktere enn i den virtuose barokken. Ironisk nok var en av de ledende komponisteen i tidlig klassisisme Carl Philipp Emanuel Bach, sønnen til Johann Sebastian, mannen som var erkeeksempelet på musikken de brøt med.[149][152] En annen stor forandring var hammerklaveret, som i motsetning til cemablo ga musikeren mye større mulighet til å kontrollere både styrke og varighet på tonene som ble spilt. Billigere versjoner ble etter hvert laget, og til slutt ble det stadig vanligere å ha et tangentinstrument i et hvert relativt bemidlet hjem.[153]

En ny musikkform ble svært populær fra 1770-tallet av, og det var symfonien. Opprinnelig var det en udefinert musikkstil fra Napoli, men under Mannheimerskolen ble den utvidet med instrumenter, musikalske uttrykk, et større orkester og et større publikum. Musikken fant veien til Paris, og ble en stor suksess også der.[154] CPE Bach var med på å utvikle symfonien videre ved å bruke hele orkesteret sammen for å skape en mektig lyd og ved å bruke harmoni i enda større grad..[154] Den store komponisten innen utvikling av symfoni var likevel Joseph Haydn, som også regnes blant de største og mest innflytelsesrike komponistene innen europeisk musikkhistorie.[155] Haydn mente at en symfoni måtte ha fire satser; sonate, tema med variasjoner, menuett med trio og ti- slutt en hurtig fjerdesats.[156] Hans symfonier var også melodiøst banebrytende, og selv om han kom godt ut i musikkstykkets oppdagelse, ble han av mange kalt «symfonienes far».[157]

Operaen hadde på 1700-tallet utviklet seg fra den seriøse operaen til den komiske. Forsøk på seriøs opera hadde et kort oppsving under Christoph Willibald Gluck, men deretter forsvant kunststilen i mange tiår. Den komiske operaen, opera buffa, ble langt mer populær, og en av de store komponistene da, eller noensinne, Wolfgang Amadeus Mozart, spesialiserte seg på nettopp operaer med et komisk vidd. Han begynte med italienske operaer, men det kom stadig flere med tysk språk i løpet av karrieren. Operaer som Tryllefløyten og Figaros bryllup framføres fortsatt.[158]

DagliglivRediger

Denne perioden var en periode der folk flest innen tredjestanden ble rikere, og enkelte ble veldig rike. For å kunne øke sin personlige status ytterligere, kunne de rikeste kjøpe seg titler. Allerede i 1611 hadde tittelen "baronet" blitt skapt som en slags laveste del av adelskapet, under baron, i England. Vi vet også at mellom 1520 og 1700 var antall adelige i Spania nesten tidoblet, noe som sier en god del om hvor mye av "nye penger" som hadde kommet inn i adelskapet i et så konservativt land. Grunnen for at disse titlene ble skapt var at kongen på den måten kunne skaffe seg inntekter.[159]

Utdanning og kulturRediger

 
Fredrik Vilhelm I av Preussen startet med folkeskoler på tidlig 1700-tall.

De rikeste i de fleste landene ble stort sett opplært med private lærere.[160] I løpet av 1600-tallet hadde fransk tatt over som det diplomatiske språket, og dermed ble fransk viktigere å lære for eksempel i engelske grammar schools, det vil si private skoler for ungdom. Ettersom disse skolene fokuserte på klassiske fag, måtte man forandre måten skolene ble lagt opp. I tillegg forandret det sosiale landskapet seg, og oppadstigende folk fra tredjestanden passet ikke inn med skoler beregnet på adelige. Det eksisterte også flere jeneskoler. Disse fokuserte på håndarbeid, da særlig hekling, strikking og sying, men man kunne også læres opp i dansing, skriving og musikk. Det dukket opp skoler for begge kjønn på slutten av 1600-tallet.[160] Omtrent samtidig ble det flere fagskoler som vektla handel, navigasjon og andre mer håndfaste yrker for folk i tredjestanden som hadde liten interesse for klassisk litteratur. [160] Det tyskromerske riket besto etter 1648 av så godt som ingen egentlig samlende vesen, og var effektivt selvstendige land sammensatt gjennom rent formelle begrensninger. De enkelte statene hadde egne regler, så det er vanskelig å si noe klart. Det man vet, er at på 1600-tallet og til godt ut på 1700-tallet hadde den tyske kulturen et dårlig rykte ettersom de produserte få store navn med unntak av Leibnitz og en rekke musikere.[161] Vi vet imidlertid at i Preussen innførte Fredrik Vilhelm I reformer mellom 1710 og 1724 for å tilrettelegge for at barn i provinsene lettere kunne gå på skole og lære seg relevant kunnskap.[162]

For fattige var det få muligheter, men det var noen. I England eksisterte statlige skoler, men de var ofte dårlig styrt, og av og til var elever lærere for andre elever uten faglig eller annen kunnskap. Arbeidshus var også ment å lære opp barn, men de ble drevet som kommersielle bedrifter som utnyttet de fattige barna.[160] På slutten av 1600-tallet startet frivillige, ofte adelige eller krikelige, opprettelsen av veldedighetsskoler som var gratis å gå på og fokuserte på å gi fattige utdannelse. Hovedfunksjonen til disse var å hindre at de fattige vokste opp tilhørende andre trosretninger enn Church of England, men de lærte også bort lesing, skriving og andre fag.[163] I Norge ble allmueskolen innført i 1739 med kristendom og lesing som krav og skriving og regning som frivillige fag. Dette var også gratis, men betalt av staten.[164]

Lese- og skrivekunnskapen var sannsynligvis større på 1600-tallet og fremover ettersom det ble stadig mer avanserte postvesen. Innen år 1700 eksisterte avansetre postkart for hele Europa. Denne utviklingen, der man kunne kontakte hverandre pålitelig og relativt diskret, ble en revolusjon for befolkningen, og gjorde at det var langt enklere holde kontakt, både profesjonelt og personlig. Brevskriving ble dermed en stor del av aktiviteten for europeere.[165] Et annet tegn på dette var at offentlige bibliotek begynte å dukke opp flere steder i Europa, deriblant Deichmans Bibliotek i Norge, flere i Luzern i Sveits, British Library i London og et par i de britiske koloniene i dagens USA.[166]

Jordbruk og føydalismeRediger

Selv om opplysningstiden kom med en rekke friheter og muligheter, var fortsatt jorden i hovedsak eid av et fåtall adelige. Verken de nylige adelige eller flere gamle familier kontrollerte stort, mens de virkelig gamle og ærbare familiene kunne kontrollere enorme områder. Dette betydde at det var lite forandring i jordeiendom.[167] Samtidig fantes det måter folk uten store jordområder kunne tjene penger på. Tidlig på 1700-tallet dukket børsen opp i London, Paris og Amsterdam, etter at flere belgiske hadde eksistert lenge før. De tysktalende områdene brukte lengre tid, og først i 1771 dukket det opp en i Wien.[168]


Forskjellene mellom øst og vest var markante innen jordbruk. Føydalismen hadde ikke blitt fjernet selv om gammeldagse riker som Det tyskromerske rike, Det osmanske riket og Polen ble stadig mer erstattet av Preussen, Russland og Østerrike, alle med en i det minste uttalt begeistring for opplysningstiden. I stedet ble landeierne godt beskyttet, og mange arbeidere måtte gjennomføre tvangsarbeid uten kompensasjon, eller robot på tsjekkisk.[169]

Kropp og sjelRediger

På 1700-tallet var fortsatt troen på Galens teori om de fire kroppsvæskene som kontrollerte humøret aktuelt. Tanken var at det eksisterte fire væsker knyttet til fire følelser, og for mye av en av dem førte som oftest til at oppførselen ble forandret deretter. For mye blod gjorde at en person ble vågal, modig og livlig; for mye galle at man ble irritert, sint og oppfarende; for mye slim og spytt gjore en treg, apatisk og flegmatisk og for mye sort galle gjorde at man ble trist, deprimert og melankolsk. Den sistnevnte tilstanden var den verste, ettersom denne var knyttet direkte til fysiske og mentale sykdommer. Melankolse ble ofte gitt i ordre å forandre matinntak, søvnrytme, å reise til et annet klima, musikk, sex, astorlogi, amuletter og en rekke andre forslag. De som faktisk ble regnet som mentalt syke, kunne likevel få enkelte jobber, blant annet ble de brukt i deler av Det tyskromerske rike som postbud.[170] Også kjærlighet var mye knyttet til det melankolske temperament. En frykt for at unge kvinner skulle la seg påvirke av kjærlighetsromaner førte til at flere forfattere skrev moralske bøker, ofte i form av brevvekslinger mellom hovedpersonene, slik at de framsto moderne. I disse ble stort sett den kvinnelige hovedpersonen belønnet for sin fromhet og ikke å gi etter for lysten.[170]

Innen medisinen fikk flere framskritt påvirkning på hvordan man så på kroppen. Anton von Leeuwenhoek oppdaget et primitivt mikroskop som gjorde at han kunne studere celler, og særlig blod- og sædceller. Dette var første bevis på at befrukning foregikk på grunn av noe fysisk. Et sidespor til dette ble at en kamp mellom spermister og ovister oppsto der den ene mente at sædceller var den eneste vesentlige cellen, mens den andre mente at eggcellene var det.[171]

Fattigdom, forbrytelse og seksualmoralRediger

 
Harris' List of Covent Garden Ladies var en introduksjon til de mange prostituerte særlig i området rundt Covent Garden, men i hovedsak hele London med adresse, alder og spesialitet notert.

I Europa på 1700-tallet var samfunnet delt inn i tre; Presteskapet (de som ba), Adelen (de som slåss) og Tredjestanden (de som jobbet). De tre fikk forskjellige rettigheter og plikter, men det var i hovedsak fordelaktig å tilhøre en presteskapet eller adelen. Imidlertid var det store økonomiske forskjeller innen stendene, og en fattig prest eller ridder kunne ofte være langt fattigere enn en rik handelsmann som tilhørte tredjestanden.[172] Det var vanlig for rike adelige og i tredjestanden at de skulle ha privatliv også fra tjenerne, noe som førte til at tjenere ofte fikk sine egne rom i denne tiden.Flesteparten av de ubemidlede hadde imidlertid lite privatliv, og bodde i små og trange rom sammen med mesteparten av familien. I tillegg ble de flere steder forhindret fra å gifte seg da de som styrte var redde for at de måtte ta seg av familiene.[173]

I begynnelsen og godt ut i denne perioden ble prostitusjon stadig mer ulovlig og slått ned på. Det betydde at prostitusjon gikk ut av bordeller, men at det likevel foregikk i det skjulte. Mange kvinner kombinerte prostitusjon med andre yrker, som det å jobbe i bar, som syerske, vaskerjente eller på markedet.[174] Selv om prostitusjon var ulovlig, var det ikke spesielt vanskelig å få tak prostituerte dersom man ønsket det. Boken «Harris' List of Covent Garden Ladies» fortalte hvem som var prostituerte, hvor de bodde og hvilke spesialiteter de hadde.[175] Fattige kvinner ble ofte mistenkt for prostitusjon. Prostituerte, ofte i nedsettende betegnelser som «hore», ble det verste skjellsord, og kunne også bli brukt om religiøse motstandere. Kvinner som ble arrestert som prostituerte var stort sett så fattige at de ikke kunne betale bøter, og endte som oftest i fengsel før de ble kastet ut av byen. Flere asyl ble til i løpet av 1700-tallet, der både prostituerte, kvinner som hadde sex før ekteskap, kvinner med voldelige menn og en rekke andre kvinner i vanskelige posisjoner kunne eller måtte be om opphold. Disse var strenge og krevde bønn og arbeid, noen også en form for avstraffelse.[174] Samtidig fantes det prostituerte i de høyere deler av samfunnet, ofte omtalt som «kurtisaner». Enkelte av disse prostituerte ble kjendiser i området, noen var diktere, mens andre var innfyltelsesrike i hoffet.[176]

Homoseksualitet var sett på som en svært avvikende og grusom handling for mange på 1700-tallet. Gud hadde befalt at vi skulle befolke kloden, og homoseksuell aktivitet var dermed så godt som kjetteri. Dette medførte at homoseksualitet ble straffet med døden i de verste tilfellenem nen ofte ble de ikke det. Enkelte så på homofili som et mindre onde enn sex utenfor ekteskap, ettersom det ikke medførte barn som ofte måtte oppdras av samfunnet med store kostnader. I de fleste tilfellene var uansett den dominante parten gift og ofte med barn. Dermed hadde de gjennomført sine ekteskapelige plikter.[176] Av og til kunne det selv i strenge sammenhenger være et problem dersom den dominante parten var adelig. Et av de mest kjente eksemplene var Charles, marki av Villette og mesen av Voltaire, som ble tatt på fesk gjerning flere ganger, men ikke arrestert.[177] Homoseksualitet ble en undergrunnskultur med slang, kleskoder og oppførsel. Flere av de som var mest avvikende fra tradisjonell mannlig oppførsel, ble kalt «mollies», fra latin for myk og feminin. Flere menn møttes i hus (kalt nedsettende for «molly houses») der homofile møttes. Dette var ikke bare et sted å møtes for seksuelle aktiviteter, men for å møte likesinnede for selskap og samtale.Det betyr ikke at de ikke ble straffet. Mange steder hadde interessegrupper eller politi med angivere som jobbet for å få tak i homofile, flere av hvilke ble fengslet eller til og med henrettet. I det verste tilfellet ble omtret 200 menn i Nederland henrettet for homofili på 1730-tallet.[178][176]

Kvinnelig homoseksualitet var noe annerledes. Selv om det var ulovlig, var det langt færre tilfeller av det. For det første ble seksuell aktivitet bar inkludert dersom det var penetrering. Kvinner som ikke brukte dildo eller andre penetrerende redskaper eller som ikke var gift med andre kvinner slik at en av kvinnene «tok mannens rolle» var dermed tryggere. I tillegg var det at kvinner bodde sammen med andre kvinner, spesielt litt opp i årene, en vanlig løsning på grunn av fattigdom. Som et tredje argument var det forstått at kvinner var mer emosjonelle, og dermed ble et sterkt vennskap sett på som langt mer naturlig mellom kvinner enn det var blant menn.[176] Også disse kunne bli straffet, imidlertid. Et av de mest kjente tilfellene av dette var Marie Antoinette Saucerotte, mest kjent som Mlle Raucort. Hun var en av de mest etterspurte og anerkjente tragedieskuespillerne i Frankrike. Det var kjent at hun hadde forhold til både menn og kvinner, men hun bodde sammen med kvinner i mesteparten av livet. Det startet et rykte om at de to startet Anadryne-sekten, en møteplass for lesbiske kvinner ikke ulikt de britiske «molly houses». Da forholdet dem imellom ble så dårlig at de to fikk hver sin mannlige venn til å kjempe en duell til døden for dem, ble denne skandalen så offentlig at det langt på vei ødela hennes skuespillerkarriere.[179]

ReferanserRediger

  1. ^ a b Side 210, Finn Fuglestad: Fra Svartedauden til Wienerkongressen - Den vesterlandske kulturkretsens historie 1347-1815 i et globaltsammenliknende perspektiv, Cappelen Akademisk Forlag, Oslo, 1999
  2. ^ Side 286-88, Thomas H. Greer, Gavin Lewis: A Brief History of the Western World Sixth Edition, Harcourt, Brace Jovanovic, Orlando (Florida), 1992
  3. ^ Joachimsthaler - SNL.no
  4. ^ Side 66, H. G. Koenigsberger: Early Modern Europe 1500-1789, Longman, London og New York, 1994
  5. ^ Side 96-99, E.G. Rupp, «The Reformation in Zurich, Strassburg and Geneva» fra The new Cambridge Modern History Volume II Second Edition: The Reformation 1520-1559, G.R. Elton (red.). Cambridge University Press, Cambridge, 1990
  6. ^ Side 371-72, Greer, Lewis
  7. ^ Side 355-56, Fuglestad
  8. ^ Side 330-32, Fuglestad
  9. ^ Side 278, Greer, Lewis
  10. ^ Side 99-112, Mark Konnert: Early Modern Europe The Age of Religious War, 1559-1715, Broadview Press, Peterborough, Ontario, 2009
  11. ^ Side 280-287, G.R. Elton: «The Reformation in England» fra The new Cambridge Modern History Volume II Second Edition: The Reformation 1520-1559, G.R. Elton (red.). Cambridge University Press, Cambridge, 1990
  12. ^ Side 155-160, Konnert; 383-84, Fuglestad
  13. ^ Side 393-397, Fuglestad
  14. ^ Side 174-75, Palmer, Colton
  15. ^ Side 176-77, Palmer, Colton
  16. ^ Side 177-78, Palmer, Colton
  17. ^ Side 178-79, Palmer, Colton
  18. ^ Side 402, Greer, Lewis
  19. ^ Side 183-85, Palmer, Colton
  20. ^ Side 185-89, Palmer, Colton
  21. ^ Side 189-192, Palmer, Colton
  22. ^ Side 219, 219, Konnert
  23. ^ Side 219-221, Konnert
  24. ^ Side 224, Konnert
  25. ^ Side 201-02, Konnert
  26. ^ Side 208-09, Konnert
  27. ^ Side 143-144, Lee
  28. ^ Frederik 3 - Norsk Biografisk Leksikon
  29. ^ Christian 5 - Norsk Biografisk Leksikon
  30. ^ Side 145, Colton, Palmer
  31. ^ Portugal - Control of the Sea Trade - Britannica.com
  32. ^ Side 97-98, Cassina Wolff
  33. ^ Side 108-110, Cassina Wolff
  34. ^ Side 112, Cassina Wolff
  35. ^ Side 116, Cassina Wolff
  36. ^ Side 120-21, Cassina Wolff
  37. ^ Side 221, Palmer, Colton
  38. ^ a b Side 282-285, Konnert
  39. ^ Side 159-60, 174, Kontler
  40. ^ Side 175-179, Kontler
  41. ^ Side 180-85, Kontler
  42. ^ a b Side 225, Palmer, Colton
  43. ^ a b Side 229, Palmer, Colton
  44. ^ Side 230-232, Palmer, Colton
  45. ^ Side 232-33, Palmer, Colton
  46. ^ Side 236-37, Palmer, Colton
  47. ^ Russlands historie - Store norske leksikon
  48. ^ Side 236-237, Palmer, Colton
  49. ^ Side 237-238, Palmer, Colton
  50. ^ Side 299-301, Davies
  51. ^ Side 302-303, Davies
  52. ^ Side 303-304, Davies
  53. ^ a b The Decline Of The Ottoman Empire, 1566–1807 - Britannica.com
  54. ^ Side 418, Greer, Lewis
  55. ^ Blaise Pascal - Britannica.com
  56. ^ Robert Boyle - Britannica.com
  57. ^ Robert Hooke - Britannica.com
  58. ^ a b c Side 297-99, Palmer, Colton
  59. ^ Gottfried Wilhelm Leibniz - Store norske Leksikon
  60. ^ Side 420-21, Greer, Lewis; 397-98, Fuglestad
  61. ^ Side 306-07, Palmer, Colton
  62. ^ Side 307-308, Palmer, Colton
  63. ^ Side 309-311, Palmer, Colton
  64. ^ Side 311, Palmer, Colton
  65. ^ Side 192-93, Palmer, Colton
  66. ^ a b Side 441-43, Fuglestad
  67. ^ Side 193, Palmer, Colton
  68. ^ a b Side 444-46, Fuglestad
  69. ^ Mississippi Bubble - Britannica.com
  70. ^ Side 291-92, J.L. Price: «The Dutch Republic» i A Companion to Eighteenth-Century Europe av Peter H. Wilson (red.), Blackwell Publishing, Malden (Ma), 2008
  71. ^ Side 303-04, H.M. Scott: «Europe Turns East» i Early Modern Europe An Oxford History av Euan Cameron (red.), Oxford University Press, Oxford, 1999
  72. ^ South Sea Bubble - Britannica.com
  73. ^ Side 239-41, Palmer, Colton
  74. ^ Side 228-229, Jeremy Black: «Warfare, Crisis, and Absolutism» i Early Modern Europe An Oxford History av Euan Cameron (red.), Oxford University Press, Oxford, 1999
  75. ^ Side 440, Fuglestad
  76. ^ Side 373-374, Andrew C. Thompson: «Diplomacy and the Great Powers» i A Companion to Eighteenth-Century Europe av Peter H. Wilson (red.), Blackwell Publishing, Malden (Ma), 2008
  77. ^ Side 343, Michael Rapport: «France» i A Companion to Eighteenth-Century Europe av Peter H. Wilson (red.), Blackwell Publishing, Malden (Ma), 2008
  78. ^ Walpole 265-273, Palmer, Colton
  79. ^ Side 233-234, Palmer, Colton
  80. ^ Side 245-46, Palmer, Colton
  81. ^ Anna Ioannovna - Saint Petersburg
  82. ^ Cardinal de Fleury 1653-1743 - Chateau Versailles; Robert Walpole, 1st earl of Orford - Britannica.com
  83. ^ Side 451-52, Fuglestad
  84. ^ a b Side 455-56, Fuglestad
  85. ^ Side 455-458, Fuglestad
  86. ^ Side 317-320, Scott
  87. ^ Side 457-60
  88. ^ Battle of Plassey - Britannica.com
  89. ^ Captain James Cook (1728 - 1779) - BBC History
  90. ^ Australia: History - The Commonwealth
  91. ^ Side 449-51, Greer, Lewis
  92. ^ Lee, 285-87
  93. ^ Side 231-47, Lee
  94. ^ Side 227-229, Lee
  95. ^ Side 407, Greer, Lewis
  96. ^ a b Side 245–47, Palmer, Colton
  97. ^ Side 213, Lee
  98. ^ Candide by Voltaire, Gulliver's Travels - Begge Britannica.com
  99. ^ Enlightenment - Britannica.com
  100. ^ Side 315-24, Palmer, Colton; Side 428-29, Greer, Lewis; Scottish Philosophy in the 18th Century - Stanford Encyclopedia of Philosophy
  101. ^ Molière - Store norske leksikon
  102. ^ a b Side 428-29, Greer, Lewis
  103. ^ The 18th Century - Britannica.com
  104. ^ Daniel Defoe - Store norske leksikon
  105. ^ Side 315, Palmer, Colton
  106. ^ a b c Side 316-324, Palmer, Colton
  107. ^ Terry Stewart: The Scottish Enlightenment - Historic UK
  108. ^ Burns Night: 35 great quotes about Scotland and the Scots - The Telegraph, 25. januar 2018, hentet 30. oktober 2018
  109. ^ Opplysningsfilosofen som tok et oppgjør med fornuften - Fri Tanke, 12. mai 2017,hentet 30. oktober 2018
  110. ^ David Hume - Internet Encyclopedia of Philosophy
  111. ^ Scottish Philosophy in the 18th Century - Stanford Encyclopedia of Philosophy
  112. ^ Side 507-08, Greer, Lewis
  113. ^ Joy Blenman: Adam Smith: The Father of Economics - Investopedia
  114. ^ James Hutton: The Founder of Modern Geology - American Museum of Natural History
  115. ^ Joseph Black - Encyclopedia 1911
  116. ^ Scottish Enlightenment - Britannica.com
  117. ^ Side 455-56, Palmer, Colton
  118. ^ Side 502, Greer, Lewis
  119. ^ side 476, Wiesner-Hanks
  120. ^ Side 477, Wiesner-Hanks
  121. ^ Side 457, Palmer, Colton; side 503-04, Greer, Lewis
  122. ^ Side 481, Wiesner-Hanks
  123. ^ Side 503-04, Greer, Lewis
  124. ^ Side 480, Wiesner-Hanks
  125. ^ Rococo Art - My Modern Met
  126. ^ A Brief History of Rococo art - Artnet
  127. ^ Venetian Color and Florentine Design - The Metropolitan Museum of Art
  128. ^ Venice in the Eighteenth Century - The Metropolitan Museum of Art
  129. ^ William Hogarth - Britannica
  130. ^ William Hogarth - Artble
  131. ^ Thomas Gainsborough - Britannica
  132. ^ Neoclassicism - The Art Story
  133. ^ Side 21, George J. Buelow (red.) The Late Baroque Era From the 1680s to 1740, MacMillan, London, 1993
  134. ^ Side 440, J. Peter Burkholder, Donald Jay Grout, Claude V. Palisca: A History of Western Music, 7. utgave, Norton & Company, New York & London 2006
  135. ^ Side 62, Elef Nesheim: Musikkhistorie, Norsk musikkforlag, Oslo, revidert utgave 2004
  136. ^ Side 133, Cappelens musikkleksikon, bind 4
  137. ^ «English Horn History» - Vienna Symphony Librarty
  138. ^ «Oboe History» - Vienna Symphony Library
  139. ^ «Bassoon History» - Vienna Symphony Library
  140. ^ Side 403, Cappelens musikkleksikon, bind 6
  141. ^ «Horn in F History 01» - Vienna Symphony Library
  142. ^ Side 109, Carolyn Gianturco: «Naples: a City of Entertainment» i George J. Buelow (red.) The Late Baroque Era From the 1680s to 1740, MacMillan, London, 1993
  143. ^ Side 104-105, Gianturco
  144. ^ Side 435, Burkholder, Grout, Palisca
  145. ^ Side 139-141, Nicholas Anderson: Baroque Music From Monteverdi to Handel, Thames and Hudson, London, 1994
  146. ^ Side 460-62, Burkholder, Grout, Palisca
  147. ^ Side 446, Burkholder, Grout, Palisca
  148. ^ Side 177-178, Herresthal
  149. ^ a b c Klassisisme -musikk - Store norske leksikon
  150. ^ Side 476-477, Burkholder, Grout, Palisca
  151. ^ Side 107, Michael Thomas Roeder: A History of the Concerto, Amadeus Press, Portland, Oregon, 1997
  152. ^ «Harmonisk rytme» - Store norske leksikon
  153. ^ Side 42, David Ward: «Keyboard» i Anthony Burton (red.): A Performer's Guide to Music of the Classical Music, The Associated Board of the Royal Schools of Music, London, 2002.
  154. ^ a b Dr Allan Badley: «About this Recording» - Kommentarer til Naxos' The World of the 18th Century Symphonies - Naxos.com
  155. ^ «Joseph Haydn» - Store norske leksikon
  156. ^ Side 70, Elef Nesheim
  157. ^ «(Franz) Joseph Haydn (1732 – 1809)» - Early Music
  158. ^ Side 17-18, H.C. Robbins Landon: Essays on the Viennese Classical Style Gluck Haydn Mozart, Beethoven, Barrie & Rockliff, London, 1970
  159. ^ Side 282-83, Wiesner-Hanks
  160. ^ a b c d Derek Gillard: Education in England: a history 2018 (første utgave 1998)
  161. ^ Side 213-14, Palmer, Colotn
  162. ^ James van Hoorn Melton: Absolutism and the Eighteenth-Century Origins of Compulsory Schooling in Prussia and Austria, Cambridge University Press, Cambridge, 1988
  163. ^ Charity Schools and Education for the Poor - Fitzwilliam Museum
  164. ^ Skolen på 1700-tallet - Arkivverket
  165. ^ Side 288-89, Wiesner-Hanks
  166. ^ Histoien vår - Deichman.no; Peter Kamber: «Enlightenment, Revolution, and the Libraries in Lucerne, 1787-1812» fra Libraries & Culture Vol. 26, Nummer 1, Reading & Libraries I (Winter, 1991), (Side 199-218), University of Texas Press, 1991; British Library - Encyclopedia Britannica Adademic (krever innlogging; Before 1876 - American Libraries Association
  167. ^ Side 283-84, Wiesner-Hanks
  168. ^ Side 213, Palmer/Colton
  169. ^ Side 211, Palmer, Colton
  170. ^ a b Side 292-93, Wiesner-Hanks
  171. ^ Side 296, Wiesner-Hanks
  172. ^ Side 281-82, Wiesner-Hanks
  173. ^ Side 286, Wiesner-Hanks
  174. ^ a b Side 305-306, Wiesner-Hanks
  175. ^ Harris' List of Covent Garden Ladies - British Library
  176. ^ a b c d Side 308-310, Wiesner-Hanks
  177. ^ Side 12-14, Roy Luna: Guess Who Hosted Voltaire in Paris - Gay and Lesbian Review Worldwide, Boston, Mars-april 2018, hentet 24. april 2021
  178. ^ Natasha Frost: How the 18th-Century Gay Bar Survived and Thrived in a Deadly Environment - Atlas Obscura, 8. desember 2017, hentet 24. april 2021
  179. ^ THE RELEVANT QUEER: French Tragedienne and Director of the Théâtre Louvois, Françoise Marie Antoinette Saucerotte, called Mlle Raucourt, Born March 3, 1756 - Image Amplified, hentet 24. april 2021