Carl Philipp Emanuel Bach

tysk komponist og cembalist

Carl Philipp Emanuel Bach (1714–1788) var en tysk komponist, cembalist, pianist og musikkteoretiker.[7] Han regnes tradisjonelt som den musikalsk mest betydelige av de fire komponerende sønnene til Johann Sebastian Bach.

Carl Philipp Emanuel Bach
BachC.P.E-739858.jpg
Født8. mars 1714[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Weimar[5][4]Rediger på Wikidata
Død14. des. 1788[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (74 år)
Hamburg[6][4]Rediger på Wikidata
Beskjeftigelse
7 oppføringer
Komponist[3], pianist, musikkforsker, musikkteoretiker, cembalist, organist[4], lærer[3]Rediger på Wikidata
Embete KapellmesterRediger på Wikidata
Utdannet ved Universitetet i Leipzig, Alma Mater ViadrinaRediger på Wikidata
Ektefelle Johanna Maria BachRediger på Wikidata
Far Johann Sebastian BachRediger på Wikidata
Mor Maria Barbara BachRediger på Wikidata
Søsken
20 oppføringer
Catharina Dorothea Bach, Elisabeth Juliana Friderica Bach, Maria Sophia Bach, Johanna Carolina Bach, Regina Susanna Bach, Christiana Dorothea Bach, Christiana Benedicta Louisa Bach, Regina Johanna Bach, Johann Christoph Friedrich Bach, Wilhelm Friedemann Bach, Johann Gottfried Bernhard Bach, Johann Christian Bach, Gottfried Heinrich Bach, Johann Christoph Bach, Léopold Augustus Bach, Christiana Sophia Enrietta Bach, Johann August Abraham Bach, Ernestus Andreas Bach, Christian Gottlieb Bach, Johann Christoph BachRediger på Wikidata
Barn Johann Sebastian Bach, Johann August BachRediger på Wikidata
Nasjonalitet TysklandRediger på Wikidata
Periodeklassisk musikk
Sjangre/
former
Symfoni
InstrumentOrgel, piano
IMDBIMDb

Carl Philipp Emanuel Bach ved cembaloet under Fredrik den stores fløytekonsert i Sanssouci
Adolph von Menzel, olje på lerret, 1850–1852

CPE Bach virket i overgangstida mellom barokken og klassisismen. Mange av verkene hans, som klaversonatene, kvartettene og symfoniene, tilordnes «den følsomme stilen» (empfindsamer Stil) som karakteriseres av uvanlige og overraskende melodivendinger, hyppige modulasjoner og uforberedte dissonanser. Ved hjelp av denne ekspressive stilen setter CPE Bach komplekse melodier mot hverandre for å uttrykke skiftende sinnstemninger og speile labiliteten i menneskelige emosjoner.[7]

Sammen med sin langt yngre halvbror Johann Christian Bach, og spesielt Christian samtidige Joseph Haydn, fikk CPE Bach stor betydning for etableringen av symfonien som musikalsk sjanger. Det samme gjelder for sonateformen, særlig innflytelse fikk han gjennom klaversonatene.

CPE Bach var en av sin tids mest innflytelsesrike komponister som med sin fremadskuende tidligklassiske musikk påvirket kollegene i egen samtid og nære ettertid mer enn det JS Bachs tilbakeskuende barokkstil gjorde.

BiografiRediger

OppvekstårRediger

 
J.S. Bach og hans sønner rangert etter den tradisjonelle oppfatningen av deres musikalske betydning. Fra venstre mot høyre: Johann Sebastian, Carl Philipp Emanuel, Johann Christian, Wilhelm Friedemann og Johann Christoph Friedrich

Carl Philipp Emanuel ble født 8. mars 1714 i Weimar som den andre av Johann Sebastian og Maria Barbara Bachs sønner som levde opp.[8][9] Faddere var Georg Philipp Telemann[9] og Adam Immanuel Weldig, og etter tidens skikk fikk dåpsbarnet navn etter fadderne. Familien flyttet til Köthen i 1717 der moren brått døde i juli 1720. Faren giftet seg opp igjen i desember 1721. I 1723 fikk faren posten som kantor ved Thomasschule i Leipzig, og ti år gammel begynte CPE Bach på samme skole. Han lærte komposisjon og klaverspill av faren.[10]

Studier og tidlig musikk-karriereRediger

CPE Bach begynte å komponere i 1731. Et brev datert 1786 viser at han ikke tilla sine første komposisjonsforsøk særlig verdi:

«Tilgi meg langhalmen og smøreriene mine! Den mest positive av alle er den nådige kongen, som holder Händels ungdomsarbeider aller høyest. Jeg sammenligner meg slett ikke med Händel, og har nettopp brent flere gamle arbeider og er glad de ikke lengre finnes.»[11]

En lignende bemerkning finnes i en katalog over Bachs «clavierwerken» (1772).

I 1731 begynte CPE Bach på studier i rettsvitenskap ved universitetet i Leipzig. Året etter søkte han uten hell på en post som organist ved Wenzelskirche i Naumburg og i 1734 ble han immatrikulert ved Brandenburgische Universität Frankfurt. Han tok avsluttende eksamen i 1738, men gav umiddelbart etterpå opp planene om en juridisk karriere og satset på musikken.[10]

I Frankfurt an der Oder oppførte han egne komposisjoner og verk av faren med lokale kor og instrumentalensembler som byens Collegium musicum, og bygde opp et solid ry blant byens notabiliteter.[7]

BerlinRediger

 
CPE Bach, av Franz Conrad Löhr (1735–1812)
Staatliche Museen zu Berlin

I 1740 ble CPE Bach utnevnt til cembalist i hoffkapellet til kronprinsen i Preussen, som snart ble kong Fredrik II av Preussen.[10] Han forfremmet til Kammermusikus hos den musikkelskende og fløytespillende kongen i 1746.[9]

I 1744 giftet CPE Bach seg med Johanna Maria Dannemann, datter av en vinhandler fra Berlin. De fikk datteren Anna Philippina (1747–1804) og sønnene Johann August (1745–1789)[9] som ble jurist i Hamburg og Johann Sebastian Bach «den yngre» som var en ganske kjent billedkunstner i sin tid.

CPE Bach gav i 1742 ut sonatesamlingen[12] Preußischen Sonaten og i 1744 Württembergische Sonaten.

Han skrev Magnificat (1749), en påskekantate (1756), flere symfonier og konserter, tre bind med lieder – Geistliche Oden und Lieder mit Melodien etter tekster av Gellert (1758), Oden mit Melodien (1762) og Sing-Oden (1766) – enkelte verdslige kantater og leilighetsstykker. Bachs viktigste arbeider skapte han for klaveret, i denne perioden nesten hundre sonater og andre soloverk, blant annet samlingen mit veränderten Reprisen (1760–1768) og enkelte sonater für Kenner und Liebhaber. I tillegg skrev han flere viktige fløytesonater, blant annet Hamburger Sonate.

HamburgRediger

Da fadderen Georg Philipp Telemann døde, ble CPE Bach i mars 1768 hans etterfølger i postene som Hamburgs musikkdirektør,[10] organist[13] og kantor ved Gelehrtenschule des Johanneums – i konkurranse med den 18 år yngre halvbroren Johann Christoph Friedrich – og fikk deretter endret tilnavn fra «Berliner Bach» til «Hamburgischer Bach».

Etter JS Bachs død i 1750 tok CPE Bach seg av den knapt 15 år gamle halvbroren JC Bach og lærte ham opp til å bli en dyktig pianist.[14]

Som følge av de nye stillingene konsentrerte CPE Bach seg mer om kirkemusikk og vokalverk. Det påfølgende året skapte han oratoriet Die Israeliten in der Wüste («Israelittene i ørkenen») og mellom 1769 og 1788 over tjue pasjoner, oratoriet Die Auferstehung und Himmelfahrt Jesu såvel som rundt sytti kantater, litanier, motetter og andre liturgiske stykker.[10] For klaveret skrev han de seks sonatebindene für Kenner und Liebhaber.

Carl Philipp Emanuel Bach døde i Hamburg 1788. Gravstøtten i krypten ved St. Michaelis-Kirken er åpen for publikum.

MusikkstilRediger

Fra barokktradisjonen hentet CPE Bach iørefallende, opprevne melodier, uvanlige sprang, harmonier og fraser, men til forskjell fra farens bruk av en tett polyfon tekstur tok CPE Bach i bruk lette harmoniske akkorder med moderne kromatiske progresjoner[7] for å vekke publikums følelsesmessige engasjement.[15]

Stilistisk er Bach en av Sturm und Drangens hovedrepresentanter.[13] Bachs musikk er et svar på den nye tyske poesien – med representanter som Friedrich Gottlieb Klopstock, Johann Gottfried Herder og den unge Johann Wolfgang von Goethe – og han foregrep flere av epokens stilmessige særegenheter som fulgte i litteraturen.

Bachs samtidige og posthume ry var hovedsakelig basert på klaversonatene, disse ble epokegjørende i utviklingen av musikkformen. Stilistisk er de klare, skjøre og uttrykksvare, og bygd opp med en enestående fritt og variert struktur; de bryter helt med den italienske og viennesiske skolen[16] og beveger seg i stedet mot de sykliske og improvisatoriske formene som skulle bli vanlig flere generasjoner senere. Verkene hans er fantasifulle, svært uforutsigbare og med en vid emosjonell spennvidde, selv innen ett og samme stykke, i en stil som plasseres i kategorien empfindsamer Stil. Han var trolig den første komponist av noen betydning siden Orlando di Lasso, Claudio Monteverdi og Carlo Gesualdo som brukte harmoniske klangfarger for sin egen skyld. Slik sett står han på linje med de mest fremtredende representantene for den første wienerskolen.

PåvirkningRediger

 
Minnetavle på huset i Markt 18 i Weimar

CPE Bach regnes som den mest betydelige komponisten i tiden mellom barokken og wienerklassisismen. I sin levetid var han mer berømt enn sin far. Wienerklassikerne holdt ham høyt, Joseph Haydn fortalte at «De som kjenner meg godt vet at jeg skylder Emanuel Bach mye, for jeg har forstått ham og studert ham flittig.»[17] Wolfgang Amadeus Mozart sa om CPE Bach at «han er faren, vi er barna».[18][19] CPE Bach var en av samtidens fremste klaverspillere og hadde som komponist betydelig innflytelse - særlig var klaversonatene normdannende for wienerklassisismen.[10]

Rundt 1750 begynte den unge Haydn å studere CPE Bachs sonater. Sonatene påvirket Haydns senere verk og disse fikk i sin tur vesentlig innflytelse på Mozart og Beethoven.[20][21][12] Haydn ga tydelig uttrykk for CPE Bach-sonatenes betydning for hans egen utvikling[10] og Haydn imiterte som ung åpenlyst CPE Bach.[22] CPE Bachs klaververk med overraskende dynamikk, dristige harmonikk og andre frie elementer var en forløper for Beethoven.[13]

CPE Bach fikk enorm betydning på den nordtyske komponistskolen, eksempelvis på Georg Benda, Bernhard Joachim Hagen, Ernst Wilhelm Wolf, Johann Gottfried Müthel, Friedrich Wilhelm Rust og mange andre. Også senere komponister som Felix Mendelssohn og Carl Maria von Weber var influert av ham.

Under romantikernes «gjenoppdagelse» av JS Bach tidlig 1800-tallet ble CPE Bach neglisjert. Eksempelvis bemerket Robert Schumann: «som skapende kunstner står han langt bak sin far.»[23] Derimot holdt Johannes Brahms ham høyt, og redigerte noe av musikken hans.

Gjenoppdagelsen av CPE Bachs musikk har pågått siden Helmuth Kochs innspillinger av symfoniene i 1960-årene, og cembalisten og musikkprofessoren Hugo Rufs innspillinger av klaversonatene. Det svenske plateselskapet BIS er i ferd med å gi ut CPE Bachs samlede verker.

CPE Bach fikk større betydning i samtid og nær ettertid enn faren J.S. Bach,[24] ikke minst fordi han besatte sentrale posisjoner i tysk musikkliv. CPE Bach var den ledende komponisten og nytenkeren blant Bach-sønnene og sammen med den litt yngre Joseph Haydn var han vesentlig for etablering av symfonien som musikalsk sjanger.[25]

CPE Bachs lærebok/musikkteoretiske avhandling Versuch über die wahre Art des Clavier zu spielen (1753) er en viktig kilde til 1700-tallets framføringspraksis. Som standarverk ble det grunnleggende for de senere romantikerne[10] og var eksempelvis brukt i undervisningen av Beethoven og Carl Czerny.

CPE Bach fikk stor innflytelse i Skandinavia, ikke minst gjennom klaversonatene[26] og via Ole Andreas Lindeman som studerte i København.[27]

EttermæleRediger

CPE Bach var den av bach-sønnene som mest samvittighetsfullt tok vare på originalmanuskripter og kopier av farens musikk. Nekrologen over faren og CPE Bachs mange notater om ham er av stor verdi for ettertida.[9]

Etter CPE Bachs død dediserte Friedrich Gottlieb Klopstock og Johann Wilhelm Ludwig Gleim ham dikteriske ettermæler.

Gottfried van Swieten, østerriksk sendemann til Berlin), skrev i et brev til grev Wenzel Anton Kaunitz datert 26. juli 1774, om et møte med kong Fredrik den store av Preussen der han beskrev CPE Bachs kvaliteter som organist:

«Blant annet snakket Fredrik II. med meg om musikk og en stor organist ved navn [Carl Phillip Emanuel] Bach, som tidligere bodde i Berlin. Denne kunstneren er utstyrt med et talent som rager over alle andre jeg har hørt, eller kunne forestille meg, og ikke minst når det gjelder dybde, harmonisk forståelse og kvalitet på den musikalske framføringen.»[28][29]

I Berlin finnes Musikgymnasium Carl Philipp Emanuel Bach og i Frankfurt an der Oders Franziskaner-klosterkirke bærer en konserthall Bachs navn.

CPE Bachs slektning Johann Philipp Bach laget et pastellportrett.[30]

VerkRediger

Det finnes flere kataloger over C. P. E. Bachs verk. Verkfortegnelsen Wotquenne-Verzeichnis med forkortelsen «Wq» av Alfred Wotquenne fra 1905 er fortsatt i vanlig bruk. E. Eugene Helms Thematic Catalogue of the Works of Carl Philipp Emanuel Bach (1989) danner et omfattende og nystrukturert grunnlag; Helms verkfortegnelse betegnes med «H».

Verk tilgjengelige i innspillinger og på notetrykk (utvalg)
  • Konzert für Cembalo, Klavier und Orchester i Ess-dur
  • Württembergische Sonate Nr. 1 i a-moll
  • Württembergische Sonate Nr. 6 i h-moll
  • Oboenkonzert B-dur
  • Oboenkonzert Ess-dur
  • Sonate a-Moll für Flöte solo
  • Sinfonia a tre voci i D-dur
  • Konzert für Cembalo Wq 20
  • Konzert für Flöte d-moll Wq 22
  • Seks sonater i Versuche über die wahre Art das Clavier zu spielen Wq 63 nr. 1 til nr. 6
  • Sonaten für Traversflöte & Fortepiano (Sonate nr. 1 D-dur Wq 83, Sonate nr. 2 E-dur Wq 84, Sonate nr. 3 G-dur Wq 85, Sonate nr. 4 G-dur Wq 86, Sonate nr. 5 C-dur Wq 87)
  • Tolv variasjoner over La Folia Wq 118/9
  • Hamburger Sonate G-dur für Flöte und Basso continuo Wq 133
  • Sonate für Viola da gamba D-dur Wq 137
  • Duo für Flöte und Violine Wq 140
  • Trio für Flöte Violine und Basso continuo h-moll Wq 143
  • Trio für Flöte Violine und Basso continuo C-dur Wq 147
  • Triosonate B-dur Wq 158
  • Triosonate c-Moll «Sanguineus et Melancholicus» Wq 161/1
  • Konzerte für Flöte A-Dur Wq 168, G-Dur Wq 169
  • Konzert für Violoncello i a-moll Wq 170
  • Konzert für Violoncello i A-dur Wq 172
  • Sinfonien Wq 173 og Wq 178
  • Berliner Sinfonien (Es-dur Wq 179, F-dur Wq 181, C-dur Wq 174, F-dur Wq 175)
  • Seks Hamburger Sinfonien Wq 182
  • Fire Orchestersinfonien Wq 183
  • Phyllis und Thirsis Wq 232
  • Johannes-Passion (1772)
  • Markus-Passion (1786)
  • Matthäus-Passion (1785)

MusikkeksemplerRediger

SkrifterRediger

KilderRediger

LitteraturRediger

  • A. E. Cherbuliez: Carl Philipp Emanuel Bach; Zürich 1940
  • Semjon Aron Dreiling: Pompöser Leichenzug zur schlichten Grabstätte. Die vergessenen Toten im Gruftgewölbe der Hamburger St.-Michaelis-Kirche 1762–1813; Hamburg: Medien-Verlag Schubert, 2006; ISBN 3-937843-09-4
  • H. Miesner: Philipp Emanuel Bach in Hamburg; Leipzig 1929; Nachdruck Wiesbaden 1969
  • Hans-Günter Ottenberg: Carl Philipp Emanuel Bach; München: Piper, 1988; ISBN 3-492-18235-6
  • Dorothea Schröder: Carl Philipp Emanuel Bach; Reihe Hamburger Köpfe; Hamburg: Ellert und Richter, 2003; ISBN 978-3-8319-0130-2

ReferanserRediger

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b c d The Fine Art Archive, cs.isabart.org, abART person-ID 148861, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b c d e Archivio Storico Ricordi, Archivio Storico Ricordi person ID 11823, besøkt 3. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b c d Stephen J. White: «Carl Philipp Emanuel Bach: A Composer on the Fault Line of Ideological Change», Musical Offerings, Cedarville University. Musical Offerings: Vol. 11 : No. 2 , Article 4. DOI: 10.15385/jmo.2020.11.2.4. Lest 26. august 2021.
  8. ^ «Carl Philipp Emanuel Bach | German composer». Encyclopedia Britannica (engelsk). Besøkt 21. august 2021. 
  9. ^ a b c d e Fischer, Hans Conrad (2000). Johann Sebastian Bach: hans liv i tekst og bilder. [Oslo]: Hermon. ISBN 8273417662. 
  10. ^ a b c d e f g h Cappelens musikkleksikon. Oslo: Cappelen. 1978. ISBN 8202036844. 
  11. ^ «Vergeben Sie mir mein Geschwätze und Geschmier! Das Poßierlichste von allem ist die gnädige des Königes, wo durch Händels Jugendarbeiten bis aufs äußerste verwahrt werden. Ich vergleiche mich gar nicht mit Händeln, doch habe ich vor kurzem ein Ries u. mehr alte Arbeiten von mir verbrannt u. freue mich, daß sie nicht mehr sind.»
  12. ^ a b Wade, Graham (1984). Fra skala til symfoni: om former i klassisk musikk. [Oslo]: Gyldendal : Norges sang- og musikkråd. ISBN 8205143897. 
  13. ^ a b c Nesheim, Elef (1985). Musikkhistorie. Oslo: Norsk musikkforlag. ISBN 8270930369. 
  14. ^ Wenzel Andreasen, Mogens (1991). Mozart. Oslo: Dreyer. ISBN 8209106457. 
  15. ^ Musikkens verden. Oslo: Musikkens verden forl. 1963. 
  16. ^ (en)Encyclopædia Britannica 1911 (Wikisource)
  17. ^ «Wer mich gründlich kennt, der muss finden, dass ich dem Emanuel Bach sehr vieles verdanke, dass ich ihn verstanden und fleißig studiert habe.»
  18. ^ Rochlitz, Friedrich, Für Freunde der Tonkunst, 4 bind. (Leipzig, 1824–1832), ss. 308f. n. Sitert i Ottenberg, Hans-Günter, Carl Philipp Emanuel Bach (oversatt til engelsk av PJ Whitmore), OUP, 1987, ISBN 0 19 315246 0, s.191.
  19. ^ Due, Alf (1948). Femten musikerskjebner: populære skildringer av kjente komponisters liv. Oslo: Tanum. 
  20. ^ Einstein, Alfred (1962). Musikkens historie. Oslo: Gyldendal. 
  21. ^ Dearling, Robert (1979). Musikkens verd å vite =: Guinness book of music. Oslo: Dreyer. ISBN 8209017748. 
  22. ^ Musikkens verden. Oslo: Musikkens verden forl. 1963. 
  23. ^ Hubeart Jr., T. L. (14. juli 2006). A Tribute to C. P. E. Bach. Besøkt 17. mai 2008
  24. ^ Gaukstad, Øystein (1991). Musikkleksikon. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 8200029735. 
  25. ^ Sandmo, Erling (1993). Klassisk musikk: en veiviser til de store komponistene og de gode innspillingene. Oslo: Gyldendal/Ekstrabokklubben. ISBN 8252516920. 
  26. ^ Herresthal, Harald (1994). Rhapsodie norvégienne: norsk musikk i Frankrike på Edvard Griegs tid. [Oslo]: Norsk musikforl. ISBN 8270932493. 
  27. ^ Hernes, Asbjørn (1956). Ole Andreas Lindeman og hans tid. Oslo: Samlaget. 
  28. ^ «Entre autres [Frédéric II] il me parla [de] musique, et d'un grand organiste nommé [Carl Philipp Emanuel] Bach, qui vient de faire quelque séjour à Berlin, cet artiste est doué d'un talent superieur à tout ce que j'ai entendu ou pu imaginer en profondeur de connoissances harmoniques et en force d'exécution»
  29. ^ sitert etter Bach-Dokumente III, nr. 790, s. 276, også i Alfred Einstein: Mozart. Sein Charakter, sein Werk, kapittel „Mozart und der Kontrapunkt“, s. 182.
  30. ^ Plamenac, Dragan (1949). «New Light on the Last Years of Carl Philipp Emanuel Bach». The Musical Quarterly. 4. 35: 565–587. ISSN 0027-4631. Besøkt 19. august 2021. 

Eksterne lenkerRediger

Verkfortegnelser
Notemateriale