Wikipedia

Symfoni

musikkverk

En symfoni er en musikalsk komposisjon for orkester i flere satser. Ordet stammer fra gresk syn (sammen) og fon (lyd). Selv om begrepet har hatt mange betydninger fra opprinnelsen i Antikkens Hellas, hadde ordet på slutten av 1700-tallet fått den betydningen som er vanlig i dag: et verk som vanligvis består av flere forskjellige seksjoner eller satser, ofte fire, med den første satsen i sonatesatsform. Symfonier blir nesten alltid komponert for et orkester som består av en strykeseksjon (fiolin, bratsj, cello og kontrabass), messingblåsere, treblåsere og slagverksinstrumenter som til sammen utgjør omtrent 30 til 100 musikere. Symfonier er notert i et musikalsk partitur, som inneholder alle instrumentdelene. Noen symfonier inneholder også vokalpartier (f.eks. Beethovens Niende symfoni).

Fra Kølner filharmoniske orkesters framføring av den 8. symfonien til Gustav Mahler

Historie

rediger

Ordet symfoni er avledet av det greske ordet συμφωνία (symphonia), som omtrent betyr «enighet eller samspill av lyd», «konsert med vokal eller instrumental musikk», fra σύμφωνος (symphōnos), «harmonisk».[1] Ordet refererte til en rekke forskjellige konsepter før det til slutt omfavnet den nåværende betydningen som betegner en musikalsk form.

I senere gresk- og middelalderteori ble ordet brukt om konsonans, i motsetning til διαφωνία (diaphōnia), som var ordet for «dissonans».[2] I middelalderen og senere ble den latinske formen symphonia brukt til å beskrive forskjellige instrumenter, spesielt de som var i stand til å produsere mer enn én lyd samtidig.[2] Isidor av Sevilla var den første som brukte ordet symphonia som navnet på en tohodet tromme, og fra ca. 1155 til 1377 var den franske formen symphonie navnet på organistrummet eller dreieliren. Mot slutten av middelalderen i England ble symfoni brukt i begge disse henseender, mens den på 1500-tallet ble likestilt med dulcimeren. På tysk var Symphonie en generisk betegnelse for spinetter og virginaler fra slutten av 1500-tallet til 1700-tallet.[3]

Symfonien – som vi kjenner den i dag – stammer fra begynnelsen av 1700-tallet. Det antas at opprinnelsen var den italienske ouverture (i motsetning til den franske ouverture).

Tidlige symfonier besto av 3 satser med tempoene rask-langsom-rask. De betydeligste komponistene av den førklassiske symfoni er italieneren Giovanni Battista Sammartini, Johann Stamitz (Mannheimskolen) og Georg Christoph Wagenseil (Wien). Mannheim og Wien var de to store sentrene for symfonier. Her ble i løpet av 1700-tallet symfoniens form utvidet ved at en menuett ble innført som ny sats før finalesatsen.

Den klassiske perioden

rediger
 
Joseph Haydn (1732-1809). Portrettmaleri av Thomas Hardy (1791)

Den klassiske symfoni fra midten av 1700-tallet og senere blir fremfor alt assosiert med komponistene Joseph Haydn, Wolfgang Amadeus Mozart og Ludwig van Beethoven. Carl Philipp Emanuel Bach og særlig Joseph Haydn[4] regnes som symfoniens far siden det var han som eksperimenterte med formen og senere kom fram til et formskjema som alle komponister etter ham tok som utgangspunkt:

LaRue, Bonds, Walsh og Wilson skriver i den andre utgaven av The New Grove Dictionary of Music and Musicians at «symfonien ble dyrket med ekstraordinær intensitet» på 1700-tallet.[5] Den spilte en rolle på mange områder av det offentlige livet, inkludert gudstjenester,[5] men et spesielt sterkt støtteområde for symfoniske forestillinger var aristokratiet. I Wien, kanskje det viktigste stedet i Europa for sammensetningen av symfonier, støttet «bokstavelig talt hundrevis av adelige familier musikalske etablissementer, og delte vanligvis tiden mellom Wien og deres forfedres eiendom [andre steder i imperiet]».[5] Siden den normale størrelsen på orkesteret på den tiden var ganske liten, var mange av disse hoffbaserte etablissementene i stand til å fremføre symfonier. Den unge Joseph Haydn, som tok sin første jobb som musikksjef i 1757 for Morzin-familien, fant ut at da Morzin-husstanden var i Wien, var hans eget orkester bare en del av en livlig og konkurransedyktig musikkscene, med flere aristokrater som sponset konserter med sine egne ensembler.[6]

LaRue, Bonds, Walsh og Wilsons artikkel sporer den gradvise utvidelsen av det symfoniske orkesteret gjennom 1700-tallet.[5] Først var symfonier strykersymfonier, skrevet i bare fire deler: førstefiolin, andrefiolin, bratsj og bass (basslinjen ble tatt av cello(er), kontrabass(er) som spilte delen en oktav under, og kanskje også en fagott). Noen ganger dispenserte de tidlige symfonikerne til og med bratsjdelen, og skapte dermed tredelte symfonier. En basso continuo-del som inkludert en fagott sammen med cembalo eller annet klaverinstrument var også mulig.[5]

De første tilleggene til dette enkle ensemblet var et par horn, noen ganger et par oboer, og deretter både horn og oboer sammen. I løpet av århundret ble andre instrumenter lagt til det klassiske orkesteret: fløyter (som noen ganger erstattet oboen), separate deler for fagott, klarinetter, trompeter og pauker. Verker varierte i instrumenteringen sin angående hvilke av disse tilleggsinstrumentene som skulle benyttes. Det klassiske orkesteret i full skala, utplassert på slutten av århundret for de største symfoniene, har standard strykeensemble nevnt ovenfor, par med treblåsere (fløyter, oboer, klarinetter, fagott), et par horn og pauker. Et klaverinstrument (cembalo eller piano) forble et alternativ.

Den «italienske» symfonistilen, ofte brukt som ouverture og entr'acte i operahus, ble en standard tresatsform: en rask sats, en sakte sats og en annen rask sats. I løpet av 1700-tallet ble det en skikk å skrive symfonier med fire satser,[7] etter formskjemaet beskrevet i neste avsnitt. Symfonien med tre satser døde sakte ut; omtrent halvparten av Haydns første tretti symfonier er i tre satser;[8] og for den unge Mozart var symfonien med tre satser normen, kanskje under påvirkning av vennen Johann Christian Bach.[9] Et fremragende sent eksempel på den klassiske symfonien med tre satser er Mozarts Praha-symfoni (nr. 38), fra 1786.

Formen med fire satser som dukket opp fra denne utviklingen var som følger:[10][11]

Den klassiske symfoni, formskjema
Sats Form Tempo Toneart
1. Sats,
"Hovedsats" 		Sonatesatsform rask
(f.eks. Allegro) 		Tonika
2. Sats Liedform eller
sonateform eller
variasjonsform 		langsom
(Adagio, Andante, ...) 		Dominant eller
subdominant eller
durparallell eller
mollparallell
3. Sats Menuett eller
scherzo 		middels rask,
danseaktig 		Tonika
4. Sats,
"Finale" 		Sonateform eller
rondo eller
variasjonsform 		rask
(Allegro, Vivace, Presto, ...) 		Tonika

Variasjoner på dette oppsettet, som å endre rekkefølgen på mellomsatsene eller legge til en langsom introduksjon til første sats var vanlige. Haydn, Mozart og deres samtidige begrenset bruken av firsatsformen til orkestermusikk eller kammermusikk med flere instrumenter som kvartetter, men siden Beethoven er solosonater vel så ofte skrevet i fire som i tre satser.[12]

Sammensetningen av tidlige symfonier var sentrert om Milano, Wien og Mannheim. Den milanesiske skolen sentrerte rundt Giovanni Battista Sammartini og inkluderte Antonio Brioschi, Ferdinando Galimberti og Giovanni Battista Lampugnani. Tidlige eksponenter av skjemaet i Wien inkluderte Georg Christoph Wagenseil, Wenzel Raimund Birck og Georg Matthias Monn, mens senere betydningsfulle wiener-komponister av symfonier inkluderte Johann Baptist Wanhal, Carl Ditters von Dittersdorf og Leopold Hofmann. Mannheim-skolen inkluderte Johann Stamitz.[13]

De viktigste symfonikerne i siste del av 1700-tallet er Haydn, som skrev minst 106 symfonier i løpet av 36 år,[14] og Mozart, med minst 47 symfonier på 24 år.[15]

Den romantiske perioden

rediger
 
Ludwig van Beethoven revolusjonerte symfoniens rekkevidde. Portrettmaleri av Joseph Karl Stieler (1820)

I det 19. århundre ble symfonien ført videre i den «romantiske periode», for eksempel av Franz Schubert, Felix Mendelssohn-Bartholdy, Carl Maria von Weber, Robert Schumann, Hector Berlioz og Franz Liszt.

På begynnelsen av 1800-tallet løftet Beethoven symfonien fra en hverdagslig sjanger som ble produsert i store mengder til en opphøyet kunstform der komponister forsøkte å nå musikkens høyeste potensialet i bare noen få verk.[16] Beethoven begynte med to verk som direkte emulerte modellene hans Mozart og Haydn, deretter syv flere symfonier, som startet med den tredje symfonien – Eroica – som utvidet omfanget og ambisjonene til sjangeren. Hans Symfoni nr. 5 er kanskje den mest kjente symfonien som noen gang er skrevet; overgangen fra den følelsesmessig stormfulle åpningen i c-moll til en triumferende finale i en dur-toneart ga en modell som senere symfonikere som Brahms[17] og Mahler fulgte. Hans Symfoni nr. 6 er et programmatisk verk, som inneholder imitasjoner av fuglesang og en storm; og – ukonvensjonelt – en femte sats (symfonier hadde vanligvis maksimalt fire satser). Hans Symfoni nr. 9 inkluderer deler for vokalsolister og kor i siste sats, noe som gjør den til en korsymfoni.[5]

Av symfoniene til Franz Schubert er to kjernerepertoarverker og blir ofte fremført. Av den Åttende symfonien (1822) fullførte Schubert bare de to første satsene; dette svært romantiske verket får vanligvis kallenavnet «Den ufullendte». Hans siste fullførte symfoni, den Niende (1826) er et massivt verk i det klassiske formspråket.[18]

Av de tidlige romantikerne fortsatte Felix Mendelssohn (fem symfonier, pluss tretten strykersymfonier) og Robert Schumann (fire) å skrive symfonier i den klassiske formen, selv om de brukte sitt eget musikalske språk. I kontrast favoriserte Hector Berlioz programmatiske verk, inkludert hans «dramatiske symfoni» Roméo et Juliette, bratsj -symfonien Harold en Italie og den svært originale Symphonie fantastique. Sistnevnte er også et programverk og har både en marsj og en vals og fem satser i stedet for de vanlige fire. Hans fjerde og siste symfoni, Grande symphonie funèbre et triomphale (opprinnelig tittelen Symphonie militaire) ble komponert i 1840 for et 200-delt marsjerende militærkorps, som skulle fremføres utenfor døren. Berlioz la senere til valgfrie strykerpartier og en korfinale.[19] I 1851 erklærte Richard Wagner at alle disse symfoniene etter Beethoven ikke var mer enn en epilog, og ikke ga noe vesentlig nytt. Etter Schumanns siste symfoni, «Rheinische» komponert i 1850, syntes det Liszt-inspirerte symfoniske diktet å ha fortrengt symfonien som den ledende formen for instrumental musikk i stor skala i to tiår. Imidlertid komponerte Liszt også to programmatiske korsymfonier i løpet av denne tiden, Faust og Dante. Hvis symfonien ellers hadde blitt formørket, var det ikke lenge før den dukket opp igjen i en «andre epoke» på 1870- og 1880-tallet, med symfoniene til Anton Bruckner, Johannes Brahms, Pjotr Iljitsj Tsjajkovskij, Camille Saint-Saëns, Alexander Borodin, Antonín Dvořák og César Franck - verk som i stor grad unngikk de programmatiske elementene til Berlioz og Liszt og dominerte konsertrepertoaret i minst et århundre.[16]

I løpet av 1800-tallet fortsatte komponistene å øke størrelsen på det symfoniske orkesteret. Rundt begynnelsen av århundret ville et orkester i full skala bestå av strykeseksjonen pluss par av fløyter, oboer, klarinetter, fagotter, horn, trompeter og til slutt et sett med pauker.[5] Dette er for eksempel orkestreringen som ble brukt i Beethovens symfonier nummerert 1, 2, 4, 7 og 8. Tromboner, som tidligere hadde vært begrenset til kirke- og teatermusikk, ble lagt til det symfoniske orkesteret, særlig i Beethovens 5., 6. og 9. symfonier. Kombinasjonen av basstromme, triangel og cymbaler (noen ganger også pikkolofløyte), som komponister fra 1700-tallet brukte som en koloristisk effekt i såkalt «tyrkisk musikk», ble stadig mer brukt i løpet av andre halvdel av 1800-tallet uten noen slike konnotasjoner av sjanger.[5] På Mahlers tid (se nedenfor) var det mulig for en komponist å skrive en symfoni for «et veritabelt kompendium av orkesterinstrumenter».[5] I tillegg til å øke i forskjellige instrumenter, ble 1800-tallets symfonier gradvis forsterket med flere strykere og flere blåserdeler, slik at orkesteret vokste betydelig i omfang, ettersom konserthusene også vokste.[5]

Senromantiske, modernistiske og postmodernistiske perioder

rediger
 
Gustav Mahler. Portrettmaleri av Emil Orlik (1903)

Mot slutten av 1800-tallet begynte Gustav Mahler å skrive lange, omfattende symfonier som han fortsatte å komponere tidlig på 1900-tallet. Hans Tredje symfoni, ferdigstilt i 1896, er en av de lengste jevnlig framførte symfoniene på omtrent 100 minutter i lengde for de fleste forestillinger. Den Åttende symfonien ble komponert i 1906 og har tilnavnet «Symfonien for ett tusen» på grunn av det store antallet stemmer som kreves for å fremføre verket.

På 1900-tallet ble det ytterligere diversifisering i stil og innhold i verk som komponister stemplet symfonier.[20] Noen komponister, inkludert Dmitrij Sjostakovitsj, Sergej Rakhmaninov og Carl Nielsen, fortsatte å skrive i den tradisjonelle firsatsformen, mens andre komponister tok forskjellige tilnærminger: Jean Sibelius' Symfoni nr. 7, hans siste, er i én sats, Richard Strauss' Alpesymfoni, er i en sats, delt i tjueto deler, og beskriver en ellevetimers fottur gjennom alpene.[21] Lignende variasjoner ble sett i symfonienes lengde: Gustav Mahler fortsatte å komponere enorme verk som tok over en time å fremføre.

Forsøket på en forening av den tradisjonelle firsatssymfonien til en enkelt underordnet formell unnfangelse hadde dukket opp på slutten av 1800-tallet. Dette har blitt kalt en «todimensjonal symfonisk form», og finner sitt viktigste vendepunkt i Arnold Schoenbergs Kammersymfoni nr. 1, op. 9 (1909), som ble fulgt på 1920-tallet av andre bemerkelsesverdige tyske symfonier med én sats, inkludert Kurt Weills Første symfoni (1921), Max Buttings Kammersymfoni, op. 25 (1923), og Paul Dessaus symfoni fra 1926.[22]

Ved siden av denne eksperimenteringen forsøkte andre symfonier fra 1900-tallet bevisst å fremkalle sjangrenes opprinnelse fra 1700-tallet, når det gjelder form og til og med musikalsk stil, med fremtredende eksempler som Sergej Prokofjevs Symfoni nr. 1 «den klassiske» fra 1916–17 og Symfonien i C av Igor Stravinskij fra 1938–40.

Det forble imidlertid visse tendenser. Å betegne et verk som en «symfoni» innebar fortsatt en grad av raffinement og alvor i formålet. Ordet sinfonietta kom i bruk for å betegne et verk som er kortere, med mer beskjedne mål, eller «lettere» enn en symfoni, for eksempel Sergej Prokofjevs Sinfonietta for orkester.[23][24]

I første halvdel av århundret komponerte modernistiske komponister inkludert Edward Elgar, Gustav Mahler, Jean Sibelius, Carl Nielsen, Igor Stravinskij, Bohuslav Martinů, Roger Sessions, Sergej Prokofjev, Rued Langgaard og Dmitrij Sjostakovitsj symfonier som er «ekstraordinære i omfang, rikdom, originalitet og presserende uttrykk.»[25] Et mål på betydningen av en symfoni er i hvilken grad den gjenspeiler forestillinger om tidsform spesifike for perioden den ble skapt i. Fem komponister fra hele det 20. århundre som oppfyller dette målet er Jean Sibelius, Igor Stravinskij, Luciano Berio (i sin Sinfonia, 1968–69), Elliott Carter (i sin Symphony of Three Orchestras, 1976) og Pelle Gudmundsen-Holmgreen (i Symphony/Antiphony, 1980).[26]

Fra midten av 1900-tallet inn i det 21. århundre har det vært en økning i interessen for symfonien med mange postmodernistiske komponister som bidro vesentlig til kanonen, ikke minst i Storbritannia: Peter Maxwell Davies (10),[27] Robin Holloway (1),[28] David Matthews (9),[29] James MacMillan (4),[30] Peter Seabourne (4),[31] og Philip Sawyers (3).[32]

Komponister

rediger

Et utvalg av komponister som har skrevet symfonier (her kronologisk etter fødselsår):

Litteratur

rediger
  • Ballantine, Christopher. 1983. Twentieth Century Symphony. London: Dennis Dobson. ISBN 0-234-72042-5.
  • Berlioz, Hector. 1857. Roméo et Juliette: Sinfonie dramatique: avec choeurs, solos de chant et prologue en récitatif choral, op. 17. Partition de piano par Th. Ritter. Winterthur: J. Rieter-Biedermann.
  • Berlioz, Hector. 2002. Berlioz's Orchestration Treatise: A Translation and Commentary, translated by Hugh Macdonald. Cambridge University Press, 2002. ISBN 0-521-23953-2.
  • Brown, A. Peter. 2002. The Symphonic Repertoire, Volume II: The First Golden Age of the Viennese Symphony: Haydn, Mozart, Beethoven, and Schubert. Bloomington and London: Indiana University Press. ISBN 978-0-253-33487-9.
  • Brown, A. Peter. 2007. The Symphonic Repertoire, Volume III, Part A: The European Symphony from ca. 1800 to ca. 1930: Germany and the Nordic Countries. Bloomington and London: Indiana University Press. ISBN 978-0-253-34801-2.
  • Brown, A. Peter. 2007. The Symphonic Repertoire, Volume IV: The Second Golden Age of the Viennese Symphony: Brahms, Bruckner, Dvořák, Mahler, and Selected Contemporaries. Bloomington, IN: Indiana University Press. ISBN 978-0-253-33488-6.
  • Brown, A. Peter with Brian Hart. 2008. The Symphonic Repertoire, Volume III, Part B: The European Symphony from ca. 1800 to ca. 1930: Great Britain, Russia, and France. Bloomington and Indianapolis: Indiana University Press. ISBN 978-0-253-34897-5.
  • Holoman, D. Kern. 1996. The Nineteenth-Century Symphony. Studies in Musical Genres and Repertoires. New York: Schirmer. ISBN 978-0-028-71105-8.
  • Hopkins, Antony. 1981. The Nine Symphonies of Beethoven. London: Heinemann.
  • Layton, Robert, ed. 1993. Companion to the Symphony. New York: Simon and Schuster. ISBN 978-0-671-71014-9.
  • Morrow, Mary Sue, and Bathia Churgin, eds. 2012. The Symphonic Repertoire, Volume I: The Eighteenth-Century Symphony. Bloomington and London: Indiana University Press. ISBN 978-0-253-35640-6.
  • Simpson, Robert, ed. 1967. The Symphony, Volume I: Haydn to Dvořák. Baltimore, MD: Penguin Books. ISBN 978-0-140-20772-9.
  • Simpson, Robert, ed. 1967. The Symphony, Volume II: Elgar to the Present Day. Baltimore, MD: Penguin Books. ISBN 978-0-140-20773-6.-0.
  • Wyn Jones, David. 2006. The Symphony in the Age of Beethoven. New York: Cambridge University Press. ISBN 978-0-521-86261-5.

Referanser

rediger
  1. ^ "Symphony", Oxford English Dictionary (online version ed.)
  2. ^ a b Brown, Howard Mayer. 2001. "Symphonia". The New Grove Dictionary of Music and Musicians, second edition, edited by Stanley Sadie and John Tyrrell. London: Macmillan Publishers.
  3. ^ Marcuse, Sibyl (1975). Musical instruments : a comprehensive dictionary (Corr. ed utg.). New York: Norton. ISBN 0-393-00758-8. OCLC 1111429. 
  4. ^ Sandmo, Erling (1993). Klassisk musikk: en veiviser til de store komponistene og de gode innspillingene. [Oslo]: Gyldendal/Ekstrabokklubben. ISBN 8252516920. 
  5. ^ a b c d e f g h i j LaRue, Jan, Mark Evan Bonds, Stephen Walsh, and Charles Wilson. 2001. "Symphony". The New Grove Dictionary of Music and Musicians, second edition, edited by Stanley Sadie and John Tyrrell. London: Macmillan Publishers.
  6. ^ Carpani, Giuseppe (1823). Le Haydine, ovvero Lettere su la vita e le opere del celebre maestro Giuseppe Haydn (2. utgave). s. 66.
  7. ^ Hepokoski, James A. (2006). Elements of sonata theory : norms, types, and deformations in the late eighteenth-century sonata. Oxford: Oxford University Press. s. 320. ISBN 978-0-19-803345-5. OCLC 77519062. 
  8. ^ Parkes, Graham (2008). Nietzsche's Thus spoke Zarathustra : before sunrise. London: Continuum. ISBN 978-1-84706-221-5. OCLC 212409976. 
  9. ^ Gärtner, Heinz (1994). John Christian Bach : Mozart's friend and mentor. Portland, Or.: Amadeus Press. ISBN 0-931340-79-9. OCLC 30361045. 
  10. ^ Jackson, Timothy L. (1999). Tchaikovsky, Symphony no. 6 (Pathétique). Cambridge [England]: Cambridge University Press. s. 26. ISBN 0-521-64111-X. OCLC 39706932. 
  11. ^ Stein, Leon (1979). Structure & style : the study and analysis of musical forms (Expanded ed utg.). Princeton, N.J. s. 106. ISBN 0-87487-164-6. OCLC 4076556. 
  12. ^ Prout, Ebenezer (1971). Applied forms; a sequel to Musical form.. New York,: AMS Press. s. 249. ISBN 0-404-05138-3. OCLC 161885. 
  13. ^ Anon. n.d. "Mannheim School". Encyclopædia Britannica
  14. ^ Webster, James, and Georg Feder. 2001. "Haydn, (Franz) Joseph". The New Grove Dictionary of Music and Musicians, second edition, edited by Stanley Sadie and John Tyrrell. London: Macmillan Publishers.
  15. ^ Eisen, Cliff, and Stanley Sadie. 2001. "Mozart (3): (Johann Chrysostum) Wolfgang Amadeus Mozart". The New Grove Dictionary of Music and Musicians, second edition, edited by Stanley Sadie and John Tyrrell. London: Macmillan.
  16. ^ a b Dahlhaus, Carl (1989). Nineteenth-century music. Berkeley: University of California Press. s. 265. ISBN 0-520-05291-9. OCLC 17951591. 
  17. ^ Libbey, Theodore (1999). The NPR guide to building a classical CD collection (2nd ed., rev. and updated utg.). New York: Workman Pub. s. 40. ISBN 0-7611-0487-9. OCLC 42714517. 
  18. ^ Rosen, Charles (1997). The classical style : Haydn, Mozart, Beethoven (New ed utg.). London: Faber and Faber. s. 521. ISBN 0-571-19287-4. OCLC 38185106. 
  19. ^ Macdonald, Hugh. 2001b. "Berlioz, Hector". The New Grove Dictionary of Music and Musicians, second edition, edited by Stanley Sadie and John Tyrrell. London: Macmillan Publishers. s. 1831-42
  20. ^ Anon. 2008. "Symphony." The Oxford Dictionary of Music, second edition, revised, edited by Michael Kennedy, associate editor Joyce Bourne. Oxford Music Online
  21. ^ Tawa, Nicholas E. (2001). From psalm to symphony : a history of music in New England. Boston: Northeastern University Press. s. 352. ISBN 1-55553-491-0. OCLC 46976672. 
  22. ^ Vande Moortele, Steven (2. mai 2013). «‘Two-dimensional’ symphonic forms: Schoenberg’s Chamber Symphony, before, and after». The Cambridge Companion to the Symphony. Cambridge University Press. s. 268–284. Besøkt 14. september 2021. 
  23. ^ Kennedy, Michael. 2006a. "Sinfonietta". The Oxford Dictionary of Music, second edition, revised, Joyce Bourne, associate editor. Oxford and New York: Oxford University Press.
  24. ^ Temperley, Nicholas. 2001. "Sinfonietta." The New Grove Dictionary of Music and Musicians, second edition, edited by Stanley Sadie and John Tyrrell. London: Macmillan Publishers.
  25. ^ Steinberg, Michael (1995). The symphony : a listener's guide. New York. s. 404. ISBN 0-19-506177-2. OCLC 32013574. 
  26. ^ Grimley, Daniel M. (2013). "Symphony/Antiphony: Formal Strategies in the Twentieth-Century Symphony". In Julian Horton (ed.). The Cambridge Companion to the Symphony. Cambridge Companions to Music. Cambridge and New York: Cambridge University Press. s. 285–310.
  27. ^ «Contemporary Composer – Sir Peter Maxwell Davies». Gramophone (på engelsk). Besøkt 14. september 2021. 
  28. ^ «Prom 27: Robin Holloway, Strauss & Brahms». BBC Music Events (på engelsk). Besøkt 14. september 2021. 
  29. ^ Bratby, Richard. «Natural selection | 17 May 2018 | The Spectator». www.spectator.co.uk (på engelsk). Besøkt 14. september 2021. 
  30. ^ «BBCSSO/Runnicles review – MacMillan premiere and the raw power of Mahler». the Guardian (på engelsk). 4. august 2015. Besøkt 14. september 2021. 
  31. ^ Reviewer, Classical (13. juli 2016). «The Classical Reviewer: Peter Seabourne’s Symphony of Roses is given a triumphant world premiere by the Biel Solothurn Theatre Orchestra, Switzerland conducted by Kaspar Zehnder». The Classical Reviewer. Besøkt 14. september 2021. 
  32. ^ «Review». Gramophone (på engelsk). Besøkt 14. september 2021. 

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Symfoni&oldid=24313857»