Wikipedia

Sergej Rakhmaninov

russisk komponist, pianist og dirigent

Sergej Vasiljevitsj Rakhmaninov (russisk: Сергей Васильевич Рахманинов,[11] født 20. marsjul./ 1. april 1873greg. i Oneg utenfor Novgorod, død 28. mars 1943 i Beverly Hills i California) var en russisk komponist, pianist og dirigent.

Sergej Rakhmaninov
Сергей Васильевич Рахманинов
FødtСергей Васильевич Рахманинов
1. apr. 1873[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Starorusskij ujezd
Død28. mars 1943[5][1][6][4]Rediger på Wikidata (69 år)
Beverly Hills[7]
BeskjeftigelseKomponist, pianist, dirigent, musikkforsker, virtuos Rediger på Wikidata
Utdannet vedKonservatoriet i Moskva (1885–1892)[8]
Konservatoriet i St. Petersburg (1882–1885)[8]
Accademia Nazionale di Santa Cecilia
EktefelleNatalia Satina (1877–1961)
FarVasily Arkadyevich Rachmaninoff[9]
MorLyubov Petrovna Butakova[9]
BarnIrina (1903–1969)
Tatiana (1907–1961)
NasjonalitetDet russiske keiserdømmet
USA (1943–)
GravlagtKensico Cemetery[10]
UtmerkelserRoyal Philharmonic Societys gullmedalje (1932)
Perioderomantisk musikk
Sjangre/
former		Senromantikken
InstrumentSenromantikken
IMDBIMDb
Signatur
Sergej Rakhmaninovs signatur
Sergej Rakhmaninov på Commons

Rakhmaninov ses på som en av de viktigste komponistene innen senromantikken, og regnes samtidig for å være blant tidenes største klavervirtuoser.[12] Foruten en større produksjon pianomusikk skrev Rakhmaninov også symfonier, operaer, sanger, symfoniske dikt og øvrige instrumentalverk. All hans musikk er knyttet til den romantiske stilepoken, og hans personlige stil kjennetegnes spesielt godt ved bruken av lange og ekspressive, sangbare linjer i melodiføringen. De mest kjente verkene fra hans hånd er den andre og tredje klaverkonserten, Rapsodi over et tema av Paganini for piano og orkester og ciss-moll-preludiet for soloklaver.

I motsetning til komponister som Mozart, Beethoven og Chopin, som alle skrev musikk gjennom et helt liv, stammer nær sagt hele Rakhmaninovs produksjon fra årene 1885–1917. Etter at han og familien måtte flykte til USA i 1918, valgte Rakhmaninov i stedet å starte på en ny og innbringende karriere som konsertpianist. All reisingen skulle til gjengjeld komme til å tappe ham for mye tid og krefter til å skrive egen musikk. I perioden 1918 til 1943 komponerte Rakhmaninov derfor bare seks større verk, deriblant den tredje symfonien, fjerde klaverkonserten og Paganini-rapsodien. Av disse er det kun sistnevnte som står igjen som én av hans mest populære komposisjoner.

Liv

rediger

Barndom og yngre år

rediger
 
Rakhmaninov som tiåring.

Rakhmaninov-familien var en del av et gammelt russisk aristokratdynasti som hadde vært i tsarens tjeneste helt siden 1500-tallet. Sergejs far, Vasilij Arkadjevitsj (1841–1916), var en amatørpianist og militæroffiser. Da han giftet seg med rikmannsdatteren Ljubov Petrovna Butakova (1853–1929), fikk han tilgang på hennes medgift (som blant annet innbefattet fem store eiendommer). Vasilij og Ljubov fikk etter hvert seks barn sammen, og Sergej ble født som nummer fire i søskenflokken, 1. april 1873 i Oneg, nær Novgorod i Nordvest-Russland.[13] Da han var fire ble han undervist i pianospill av sin mor[14], deretter av Anna Ornatskaja, en musikklærer fra St. Petersburg. Hun underviste ham i klaverspill i kun «to–tre år», siden familien på dette tidspunktet var nødt til å auksjonere bort huset på grunn av farens stadig større finansielle vanskeligheter. Av de fem opprinnelige eiendommene var det på dette tidspunktet bare én igjen, og Vasilij var ene og alene årsaken til det økonomiske kaoset som hadde oppstått. Han ble beskrevet som en spillavhengig døgenikt, en notorisk løgnhals og skjørtejeger,[15][16][17] og familien hadde med dette ikke noe annet valg enn å pakke tingene og flytte inn i en liten leilighet i St. Petersburg.[18]

Den økonomiske situasjonen tæret betydelig på ekteskapet, og foreldrene ble snart separert. Før Rakhmaninovs mor reiste hjem til foreldrene, sørget hun for at Sergej ble tatt opp som student ved Konservatoriet i St. Petersburg, bare ti år gammel. Samme år, i 1883, døde søsteren Sofia av difteri og faren flytter til Moskva.[13] Det ble Ljubovs mor, Sergejs mormor, som fra dette øyeblikk tok seg av barna. Hun fokuserte særlig på en streng religiøs oppdragelse, og søskenflokken ble ofte tatt med på russisk-ortodokse gudstjenester. Her møtte unge Sergej for første gang liturgiske sanger og byens kirkeklokker, noe som skulle komme til å sette tydelige preg på mange av hans senere komposisjoner.[18]

I 1885 spilte Sergej piano ved flere tilstelninger med prominente gjester til stede, eksempelvis storfyrst Konstantin. Rakhmaninov var ingen utpreget arbeidsom elev og strøk i allmennfag på vår-eksamen, noe som medførte at stipendet ble trukket tilbake. Han flyttet derfor til Moskva for å fortsette studiene ved byens konservatorium. Her fikk Rakhmaninov Nikolaj Zverev som lærer, og han krevde en svært streng arbeidsdisiplin av sine elever. Det ga resultater, da Sergej våren 1891 fikk laud på den avsluttende pianoeksamen. Han flyttet deretter til sommerstedet Ivanovka, hvor han komponerte flere sanger og skrev skissene til det som etter hvert skulle bli hans første klaverkonsert. I løpet av sin siste tid som student i Moskva fullførte han flere orkesterverk, deriblant Klippen og 1. sats til en ungdomssymfoni.[13]

Han debuterte som konsertpianist 11. februar 1892. På programmet sto en urframføring av hans egen Trio élégiaque nr. 1, som han framførte sammen med fiolinisten David Kreyn og cellisten Anatolij Brandukov. Størst suksess oppnådde han under avgangseksamen, da han med sitt avslutningsverk − operaen Aleko − ble belønnet med «Den store gullmedaljen»; en pris skolen kun hadde delt ut ved to tidligere anledninger. Rakhmaninov fikk sitt avsluttende diplom den 29. mai 1892, og kunne i en alder av 19 år for første gang kalle seg «fri kunstner».[13]

Krevende startfase, fulgt av tiltakende suksess

rediger
 
Rakhmaninov som 27-åring. (1900)
 
Fiaskoen med Symfoni nr. 1 ledet Rakhmaninov inn i en lengre depresjon (1897).

Rakhmaninov fortsatte umiddelbart å komponere, og fikk snart publisert sine Seks sanger (op. 4) og To stykker (op. 2). På grunn av forlagets sene betaling, så Rakhmaninov seg nødt til å ta en jobb ved «Moskvas elektriske utstilling» samme år. På programmet sto blant annet ciss-moll-preludiet, som ble urframført[19] til umiddelbar begeistring blant publikum. Dette skulle etter hvert vise seg å bli hans aller mest populære verk for solopiano.[20][21] Sommeren året etter (1893) komponerte han også Fantaisie-Tableaux (op. 5) og Morceaux de salon (op. 10).[22]

Det første store nederlaget i Rakhmaninovs liv kom etter premieren av hans første symfoni (op. 13) i mars 1897. Dette verket ble slaktet av så vel publikum som kritikere. En av disse var komponist, musikkskribent og De Fem-medlem César Cui, som sammenlignet symfonien med Egyptens ti plager, og videre skrev at «verket vil bli høyt elsket av de som studerer musikk ved konservatoriet i Helvete».[23][24]

Symfoniens fiasko gikk svært hardt inn på Rakhmaninov, og han sank inn i en depresjon. I de påfølgende tre årene sluttet han så å si helt med komposisjon, og manglet helt troen på at han igjen kunne klare å skrive betydelig musikk. Dette ledet Rakhmaninov inn i ny pengenød, og han fant seg en midlertidig stilling som assisterende dirigent ved Moskvas private operaselskap sesongen 1897–98. Først da Rakhmaninov kom i kontakt med Nikolaj Dahl så ting ut til å løsne. Dahl var en anerkjent psykolog med hypnoseterapi som spesialfelt, og gjennom en serie kurs fikk han Rakhmaninov til å vinne tilbake troen på egne evner som musiker og komponist.[25] Den nye selvtilliten ga umiddelbart utslag ved at Rakhmaninov komponerte sin andre pianokonsert; et verk som i dag står som en av tidenes mest populære og hyppigst spilte klaverkonserter innen romantikken — sammen med Schumanns a-moll-konsert, Griegs a-moll-konsert (som for øvrig var Rakhmaninovs personlige favoritt) og landsmannen Tsjajkovskijs første i b-moll.

29. april 1902 giftet han seg med Natalia. Sammen fikk de to jenter; Irina (1903–1969) og Tatiana (1907–1961). Rakhmaninov fikk etter hvert stillingen som dirigent ved Bolsjojteateret i 1904, og ble der til mars 1906. Etter et kort opphold i Italia, slo han seg i juli samme år ned i Dresden. Her komponerte han flere verker de neste tre årene, kun avbrutt av «obligatoriske» sommerferier på familiens eiendom Ivanovka.

Rakhmaninov komponerte sin 3. klaverkonsert til den første USA-turneen i 1909. I USA ble han tatt svært godt imot av publikum, og suksessen førte til at han fikk flere forespørsler om å en gang vende tilbake. Dette ville han imidlertid ikke, særlig på grunn av det sterke savnet til hjemlandet. Blant tilbudene han avslo, var blant annet et engasjement som fast dirigent for Boston-symfonikerne.[26]

Utvandring til USA og pianistkarriere

rediger

Den russiske revolusjonen i 1917 førte til at Rakhmaninov så seg nødt til å emigrere. Som et medlem av Russlands mer velstående borgerskap, tapte hans familie både eiendom, levemåte og levesett. 44 år gammel forlot derfor han og hans familie Petrograd i en åpen slede den 22. desember 1917, med kurs for Helsingfors. Alt han hadde med seg på reisen var noen få notatbøker med fragmenter av egne verk, samt partituret til Rimskij-Korsakovs opera Den gylne hane.[27] Hele det neste året gikk med til å holde solokonserter i Skandinavia, hvor han blant annet spilte i flere norske byer. I Stavanger spilte han for øvrig på et Bechstein-flygel som senere ble restaurert og i dag er fullt spillbart.[28] 1. november 1918 reiste han fra Kristiania til New York, først og fremst fordi han regnet med at han ville klare seg best økonomisk i USA. Her holdt han 40 konserter i løpet av fire måneder, og signerte samtidig en kontrakt med Victor Talking Machine Company for retten til å utgi senere lydinnspillinger. Som et resultat av konsertlivet hadde han og familien (i 1921) endelig nok penger til å kunne anskaffe seg hus i landet.

 Da jeg forlot Russland, forlot jeg også ønsket om å komponere. Ved å miste landet, mistet jeg også meg selv. 

Rakhmaninov i et intervju med Monthly Musical Record, 1934[29]

På grunn av den heftige turnévirksomheten som fulgte, klarte ikke Rakhmaninov lenger å komponere i samme tempo som tidligere. Fra 1918 og fram til sin død i 1943 produserte han kun et fåtall verk, for det meste transkripsjoner og parafraser over egne eller andres komposisjoner. Ikke før han kjøpte seg et nytt sommerhus (Villa Senar) ved innsjøen Vierwaldstättersee i Sveits, klarte han å skrive noe av virkelig betydning for ettertiden. Det var i løpet av feriene her i årene 1932–39 at blant annet Paganini-rapsodien (1934) og den tredje symfonien (1936) så dagens lys. Hans siste verk – Symfoniske danser – ble skrevet i 1940, tre år før han døde.

I desember 1939 dirigerte han Philadelphia-orkesteret. Han hadde da ikke stått på et podium siden januar 1917, mens han fortsatt bodde i Russland.[30]

Vennskap med Vladimir Horowitz

rediger
 
Vladimir Horowitz rundt år 1930.

Sergej Rakhmaninov ble i 1928 kjent med pianisten Vladimir Horowitz. For Horowitz var det sterkt å endelig treffe «sin musikalske Gud fra ungdomstiden», og de to forble nære venner ut livet. Rakhmaninov var ofte å se på Horowitz‘ konserter, og var da alltid den siste som forlot salen. Sammen holdt de flere intimkonserter i Rakhmaninov-familiens hus i North Elm Drive i Beverly Hills, med et repertoar som for det meste besto av komponistens firhendige versjoner av egne verk. Etter en konsert i Hollywood Bowl i 1942 – der Horowitz var solist i hans tredje klaverkonsert – uttalte Rakhmaninov etterpå at «dette er slik jeg alltid har drømt at konserten min skal spilles. Jeg trodde bare ikke jeg skulle få oppleve det her på jorden».[31] I Rakhmaninovs øyne forble Horowitz den fremste utøveren av hans konserter og soloverk.

Sykdom og død

rediger
 
Rakhmaninovs grav på Kensico Cemetary, New York.

Rakhmaninov ble syk i løpet av en konsertturné sent i 1942, og ble etter hvert diagnostisert med avansert føflekkreft. Den nærmeste familien ble underrettet, men ikke Rakhmaninov selv. 1. februar 1943 ble Rakhmaninov og Natalia Satina amerikanske statsborgere, etter å ha bodd i landet i over 25 år.[32]

Hans siste konsert ble holdt 17. februar 1943 ved Alumni Gymnasium i Knoxville, og programmet besto blant annet av Chopins klaversonate nr. 2 (med den kjente sørgemarsjen). Han ble så dårlig etter denne konserten at han umiddelbart satte seg på toget tilbake til Los Angeles, en reise som tok tre dager. I slutten av mars ble Rakhmaninov raskt svakere, og han gikk etterhvert inn i koma. Natt til 28. mars sovnet han stille inn i Elm-huset i Beverly Hills, kun fire dager før sin 70-årsdag. Rakhmaninov hadde ønsket å bli begravet ved Villa Senar, men den pågående verdenskrigen gjorde dette umulig.[33] I stedet ble han den 1. juni 1943 gravlagt på Kensico Cemetary i Valhalla, New York, blant annet til tonene av sin egen Vesper.

Verker

rediger
Se også: Liste over komposisjoner av Sergej Rakhmaninov

Rakhmaninov som komponist

rediger
 
Solokadensen mot slutten av første sats i Rakhmaninovs tredje klaverkonsert (her i «ossia»-versjonen) er av svært høy vanskelighetsgrad, mye på grunn av sine hurtige akkordforflytninger i begge hender.

Rakhmaninov skrev totalt fem store verk for piano og orkester; fire klaverkonserter og en Paganini-rapsodi (et variasjonsverk for piano og orkester). Av konsertene er det den andre og den tredje som utvilsomt er mest kjent. Han skrev også tre symfonier og mindre symfoniske verk som Klippen (op. 7), Caprice bohémien (op. 12), De dødes øy (op. 29) og Symfoniske danser (op. 45).

Komposisjoner for solopiano inkluderer 24 preludier i alle dur- og mollskalaer, to sett med Études-Tableaux (opp. 33 og 39), Seks moments musicaux (op. 16), Variasjoner over et tema av Chopin (op. 22) og Corelli-variasjonene (op. 42). Han skrev også to store og teknisk svært krevende klaversonater, samt en mengde firhendig pianomusikk og transkripsjoner av andre komponisters verk. Best kjent av disse er hans parafrase over Rimskij-Korsakovs berømte Humlens flukt, en versjon som blant annet er å høre i filmen Shine.

Rakhmaninov komponerte to store koralverk; Liturgi over Sankt Johannes Khrysostomos (op. 31) og Vesper (op. 37). Andre verker for kor inkluderer Klokkene (op. 35), kantaten Våren (op. 20) og Tre russiske sanger (op. 41).

Han fullførte tre mindre operaer; Aleko, Den gjerrige ridder (op. 24) og Francesca da Rimini (op. 25).

Kammermusikken inkluderer to sentrale klavertrioer (kalt Trio élégiaque nr. 1 og Trio élégiaque nr. 2) og en cellosonate. Rakhmaninov skrev også flere sanger for piano og vokal, deriblant den ordløse Vokalise.

Rakhmaninovs tidligste verker bærer tydelig preg av å være påvirket av landsmannen Tsjajkovskijs musikk. Først i midten av 1890-årene blir det for alvor klart at Rakhmaninov er på vei til å finne sin egen stil, eksemplifisert med hans første symfoni. Her finner en for første gang innslag av originalitet knyttet til kraft, rytme og lyriske tilnærminger i musikken. Men det er likevel med den andre klaverkonserten (1901) at ting virkelig løsner. Nå legges fokus mer på de enkle, sangbare melodiene — samt en mer nedtonet, variert og gjennomarbeidet orkestrering.

Spesielt for Rakhmaninov er bruken av store og spredte akkorder for å skape en illusjon av kirkeklokker i musikken. Dette kommer blant annet tydelig fram i Klokkene, i Ess-dur-etyden (op. 33 nr. 7) og i h-moll-preludiet (op. 32 nr. 10). Han var også sterkt påvirket av de russisk-ortodokse hymnene han hadde hørt så mye av i sin barndom. Elementer fra disse er mye brukt i eksempelvis Vesper og i den første symfonien. Han mestret også kontrapunkt og fuge-temaer, ikke minst takket være harmonilære-studiene med Tanejev. Karakteristisk er likevel hans bruk av kromatiske kontrapunkt, tydeliggjort spesielt i preludiene. Ofte «settes tonen» ved hjelp av små melodiske eller rytmiske fragmenter, der teksturen blir videreutviklet ved original bruk av harmoni og rytmisk fleksibilitet.

Rakhmaninov som pianist

rediger

Rakhmaninov blir ansett som en av de største pianister fra forrige århundre, og han blir i dag plassert sammen med store navn som Josef Hofmann, Vladimir Horowitz, Leopold Godowskij og Arthur Rubinstein. Flere trekker fram Rakhmaninovs krystallklare spill, hans unike «gylne» tonekvalitet og en helt spesiell evne til å få fram mellomstemmene i musikken. Han var også fysisk stor som person, med en høyde på rett under to meter. Han hadde store hender som gjorde ham i stand til å spille store akkorder, hurtige tonepassasjer («løp») og foreta raske forflytninger uten nevneverdige problem. Hans egne komposisjoner for piano bærer tydelige preg av dette; her forekommer det ofte kompliserte cluster-akkorder, store intervaller (på mer enn én oktav) og arpeggioer som beveger seg over store avstander på klaviaturet.

Ifølge den amerikanske pianisten Earl Wild skal Rakhmaninov ha vært i stand til å spille et intervall på en duodecim ved bruk av én hånd, noe som i så fall er langt fra normalt.[34] Andre biografer peker på den sjeldne fleksibiliteten Rakhmaninov hadde i fingrene, eksempelvis ved at han kunne holde nede en akkord med fire av fingrene i høyre hånd for så – samtidig – være i stand til å flytte tommelen (på undersiden av hånden) ti centimeter til høyre for lillefingeren.[35] I tillegg var han også i besittelse av unike ferdigheter når det kom til bladspilling og tillæring av nye verker på kort tid. Alexander Goldenweiser, en medstuderende pianist ved konservatoriet i Moskva, sa senere: «Jeg husker hvordan Siloti ba Rakhmaninov om å øve inn Brahms’ Variasjoner og fuge over et tema av Händel. Dette var på en onsdag, og bare tre dager senere spilte Rakhmaninov stykket utenat som en mester».[36]

Innspillinger

rediger

Rakhmaninov gjorde en rekke innspillinger etter at han utvandret til USA. Det viktigste historiske dokumentet som foreligger er utvilsomt CD-boksen Sergei Rachmaninoff: The Complete Recordings.[37] Samlingen dekker samtlige av de innspillingene Rakhmaninov gjorde mellom 1919 og 1942, og inneholder både egne og andres verk.

Lydeksempler

rediger

Rakhmaninovs kunst i ettertid

rediger

Rakhmaninovs musikk har ofte blitt benyttet i filmer:

Flere sanger har benyttet elementer fra Rakhmaninovs verk, spesielt fra hans andre klaverkonsert:

  • Klaverkonsert nr. 2: «I Think of You» fra Sinatra-albumet Where Are You? (1957), «All by Myself» av Eric Carmen (1975); senere covret av blant annet Jan Werner (1995) og Celine Dion (1996).

Andre referanser til Rakhmaninov og hans kunst:

  • «Rakhmaninov» er et krater på Merkur som NASA i 2010 ga navn etter ham.
  • Sam Rockwells rollefigur i Iron Man 2 (2010) – våpenutvikleren Justin Hammer – viser til «Rakhmaninovs tredje» i tilknytning til et nytt missil han har laget.

Referanser og noter

rediger
  1. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Social Networks and Archival Context, oppført som Sergei Rachmaninoff, SNAC Ark-ID w6cr5s8t, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Internet Broadway Database, oppført som Sergei Rachmaninov, Internet Broadway Database person-ID 12625, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Musicalics, oppført som Sergey Rachmaninoff, Musicalics komponist-ID 81123[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 26. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Munzinger Personen, oppført som Sergej W. Rachmaninow, Munzinger IBA 00000001684, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ www.nytimes.com[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ a b MSR / Rakhmaninov[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ a b Genealogics[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ Find a Grave, besøkt 20. juni 2024[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ Navnet med det kyrilliske alfabetet
  12. ^ (en)«En kort biografi om Rakhmaninov i Boosey & Hawkes». 
  13. ^ a b c d (en)Harrison, Max (2006). Rachmaninoff: Life, Works, Recordings. London: Continuum International Publishing Group. ISBN 0-8264-9312-2. 
  14. ^ (en)Shelokhonov, Steve (2007). «Biography for Sergei Rachmaninoff». IMDb. Besøkt 14. desember 2007. 
  15. ^ «a wastrel, a compulsive gambler, a pathological liar, and a skirt chaser»
  16. ^ (en)Accardi, Julie Ciamporcero (2008). «Rach Bio». Rachmaninoff. Arkivert fra originalen 21. november 2008. Besøkt 13. september 2008.  «Arkivert kopi». Archived from the original on 21. november 2008. Besøkt 22. oktober 2013. 
  17. ^ (en)Greene, David Mason (1985). Greene's Biographical Encyclopedia of Composers. Reproducing Piano Roll Foundation. s. 1004. ISBN 978-0-385-14278-6. 
  18. ^ a b (en)von Riesemann, Oscar (1934). Rachmaninoff's Recollections. New York: Macmillan. ISBN 0-8369-5232-4. OCLC 38439894. 
  19. ^ (en)«RACHMANINOV: Preludes Op. 23 / Cinq morceaux de fantaisie». Naxos Records. 2008. Arkivert fra originalen 2. april 2012. Besøkt 15. mars 2008.  «Arkivert kopi». Archived from the original on 2. april 2012. Besøkt 22. oktober 2013. 
  20. ^ (en)«Martin Werner Plays: Schubert - Schumann - Grieg - Chopin - Rachmaninoff - Felder». Guild Music. 31. mai 2007. Besøkt 15. mars 2008. 
  21. ^ (en)«Sergei Rachmaninoff - Composer page». Boosey & Hawkes. 2008. Besøkt 21. mars 2008. 
  22. ^ (en)Threlfall, Robert (1982). Catalogue of the Compositions of Rachmaninoff. London: Scholar. s. 45. ISBN 0-85967-617-X. 
  23. ^ Hele sitatet lyder: «Hvis det fantes et konservatorium i Helvete, og en av dets talentfulle elever ble spurt om å komponere en programsymfoni over Egyptens syv [mener nok ti] plager og resultatet liknet herr Rakhmaninovs symfoni, ville denne personen helt sikkert ha kommet med riktig løsning og uten tvil gledet alle av Helvetes skapninger» (Haylock, s. 25).
  24. ^ (ru)Kyui, Ts.: «Tretiy russkiy simfonicheskiy kontsert», Novosti i birzhevaya gazeta (17. mars 1897(o.s.)), 3.
  25. ^ En av frasene Dahl ofte gjentok i løpet av terapien lød: «Du kommer til å skrive din klaverkonsert ... Den vil være av strålende kvalitet» (Haylock, s. 29).
  26. ^ (en)Norris, New Grove, 15:551.
  27. ^ (en)Haylock: Sergei Rachmaninov - An Essential Guide To His Life And Works, s. 59.
  28. ^ «Aftenbladet.no: -Symfonikere spiller der folk ferdes (publisert 13.5.2013).». Arkivert fra originalen 21. oktober 2013. Besøkt 21. oktober 2013. 
  29. ^ (en)Haylock: Sergei Rachmaninov - An Essential Guide To His Life And Works, s. 78.
  30. ^ (en)The Royal Philharmonic Society Arkivert 17. oktober 2013 hos Wayback Machine.; hentet 17. oktober 2013.
  31. ^ (en)About Wizard Horowitz, Who Will Return Soon, The Milwaukee Journal, 18. april 1943, s. 66
  32. ^ (en)Cunningham, Robert E. (2001). Sergei Rachmaninoff: A Bio-bibliography. Greenwood Publishing Group. ISBN 978-0-313-30907-6. 
  33. ^ (en)Norris, New Grove, 2nd ed., 713.
  34. ^ (en)Classical Tyro: Rachmaninoff’s Hands (publisert 1.4.2013). Arkivert 29. oktober 2013 hos Wayback Machine.
  35. ^ (en)Haylock: Sergei Rachmaninov - An Essential Guide To His Life And Works, s. 69.
  36. ^ (en)Haylock: Sergei Rachmaninov - An Essential Guide To His Life And Works, s. 17.
  37. ^ Samlingen er på 10 CD-er, utgitt av RCA Victor Gold Seal (09026-61265-2) i 1992.

Litteratur

rediger
  • Bertensson, Sergei/Leyda, Jay: Sergei Rachmaninoff—A Lifetime in Music (Washington Square, New York: New York University Press, 1956). ISBN n/a.
  • Harrison, Max: Rachmaninoff: Life, Works, Recordings (London og New York: Contunnum, 2005). ISBN 0-8264-5344-9.
  • Haylock, Julian: Sergei Rachmaninov — An Essential Guide To His Life And Works (London: Pavilion Books Ltd, 1996). ISBN 1-85793-944-1.
  • Kennedy, Michael: The Oxford Dictionary of Music (Oxford og New York: Oxford University Press, 1985). ISBN 0-19-311333-3.
  • Matthew-Walker, Robert: Rachmaninoff (London og New York: Omnibus Press, 1980). ISBN 0-89524-208-7.
  • Norris, Geoffrey: Rachmaninoff (New York: Schirmer Books, 1993). ISBN 0-02-870685-4.
  • Sergei Rachmaninoff: Rachmaninoff's Recollections Told to Oskar von Rieseman, oversatt til engelsk ved Dolly Rutherford (New York: MacMillan, 1934). ISBN n/a.
  • Schonberg, Harold: The Virtuosi: Classical Music‘s Great Performers From Paganini to Pavarotti (Vintage, 1985) ISBN 0-394-75532-4.
  • Scott, Michael: Rachmaninoff (Gloucestershire: The History Press, 2008) ISBN 978-0-7509-4376-5).

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Sergej_Rakhmaninov&oldid=23650531»