Separasjon

Se også: separering

Separasjon (fra latin separare, «adskille») er opphevelse av det ekteskapelige samliv enten ved faktisk separasjon/samlivsbrudd eller ved formell separasjon. Ordet brukes først og fremst om den juridiske tilstand (betenkningstid), som ofte går foran for en skilsmisse. De som har fått separasjonsbevilling omtales i dagligtale som «separert».

Formelle regler for separasjonRediger

I Norge reguleres separasjon og skilsmisse av ekteskapsloven av 1991 kapittel 4 og 5.[1] Et ekteskap er frivillig. En ektefelle som «finner å ikke kunne fortsette samlivet», kan kreve separasjon. Søknad om separasjon sendes til statsforvalteren, som deretter avgjør om det skal gis bevilling til separasjon, såkalt separasjonsbevilling.[2] Virkningene av separasjon inntrer den dagen separasjonsbevilling er gitt. Statsforvalteren sender da samtidig melding om separasjonen til Skatteetaten, slik at sivilstatus endres i folkeregisteret.

Tidligst etter ett år som separert kan ektefellene kreve skilsmisse. Det er ingen begrensninger for hvor lenge to ektefeller kan være separert. Separasjonen blir uten rettsvirkninger hvis ektefellene fortsetter eller gjenopptar samlivet. Kortvarige forsøk på å gjenoppta samlivet får likevel ikke den virkningen.

HistorikkRediger

Den tidligere ekteskapsloven av 1909 la opp til separasjon som et trinn i en vanlig skilsmisseprosess. Separasjon var vanlig praksis i Danmark-Norge fra 1720. Fra 1830 krevde norske myndigheter at skilsmisse ved bevilling bare var mulig ved forutgående separasjon.[3]

ReferanserRediger