Wikipedia

Gresskar i nød

Gresskar i nød (originaltittel: The Seven Year Itch) er en amerikansk romantisk komedie fra 1955, regissert av Billy Wilder og produsert av Charles K. Feldman Group og 20th Century Fox. I hovedrollene spiller Marilyn Monroe og Tom Ewell. Filmen handler om en mann som har vært lykkelig gift i sju år, men som fristes av en annen kvinne når han er alene hjemme en sommer. Manus er skrevet av George Axelrod og Billy Wilder, basert på Axelrods teaterstykke med samme tittel fra 1952.

Gresskar i nød
orig. The Seven Year Itch
Fra traileren til Gresskar i nød
Generell informasjon
SjangerRomantisk komedie
Utgivelsesår
  • 1. juni 1955 (1955-06-01) (New York)
  • 3. juni 1955 (1955-06-03) (USA)
Prod.landUSA
Lengde105 min[1]
SpråkEngelsk
Bak kamera
RegiBilly Wilder
Produsent
Manusforfatter
Basert påGressenkemannen 
av George Axelrod
MusikkAlfred Newman
SjeffotografMilton R. Krasner
KlippHugh S. Fowler
Foran kamera
Medvirkende
Annen informasjon
Budsjett1,8 millioner dollar[2]
Totalomsetning8 millioner dollar[2]
Prod.selskap20th Century Fox
Eksterne lenker
IMDb

Filmen ble en kommersiell suksess og tjente inn omtrent åtte millioner dollar. Kritikerne var delt i synet på om det var Ewell eller Monroe som var filmens høydepunkt. Ewell ble belønnet med en Golden Globe for rolletolkningen sin, mens Monroe ble nominert til BAFTA. Scenen der Monroe får den hvite kjolen sin blåst opp av luften fra en t-banerist er blant de mest kjente i karrieren hennes og har blitt etterlignet ved flere senere anledninger.

Handling rediger

 
Marilyn Monroe og Tom Ewell i Gresskar i nød.

På grunn av den uutholdelige varmen på Manhattan om sommeren, har det i lang tid vært vanlig for mennene å sende koner og barn bort en periode. Forlagssekretæren Richard Sherman (Tom Ewell) sender konen Helen (Evelyn Keyes) og sønnen Ricky til Maine på ferie, og gleder seg til to uker med fri. Første kvelden alene møter han en modell (Marilyn Monroe) som leier leiligheten over hans. Hun har store problemer med å holde ut i varmen, spesielt på grunn av at leiligheten hennes ikke har aircondition.

Da Richard snakker med Helen på telefonen samme kveld, forteller hun at hun har møtt forfatteren Tom MacKenzie (Sonny Tufts) på feriestedet. Tom er kjent for å skrive romantiske fortellinger og Richard blir overbevist om at han kommer til å forføre Helen. Litt senere mister piken som leier leiligheten over en plante ned på altanen der Richard sitter, og han inviterer henne ned på en drink. Piken synes det er bra at han har gift, siden han da ikke kommer til å prøve seg på henne. De to spiller «Chopsticks» på pianoet, noe som ender med at han prøver å kysse henne. Hun bøyer seg unna, men blir ikke sur. Richard synes likevel det er best at de avslutter kvelden.

Neste morgen er Richard svært forvirret. Han får avslag da han spør sjefen (Donald MacBride) om fri for å reise til Helen. Deretter kommer han over en bok som tar opp den psykiske lidelsen «sjuårskløen». Forfatteren (Oskar Homolka) hevder at mange menn er utro etter å ha vært gift i sju år, og at sjansen er ekstra stor når det er varmt i været. Richard synes alle symptomene passer på ham og får bekreftet sine mistanker etter et møte med forfatteren. Han bestemmer seg for å ringe Helen, for å finne ut om hun har hørt at han prøvde seg på piken. En barnevakt svarer på telefonen og informerer han om at Helen er ute med Tom. Først blir Richard lettet ettersom hans kone er ute, har det moro og kan umulig vite noe. Etterhvert innser han likevel at Tom kan benytte tiden sammen til å forføre henne.

Richard bestemmer seg for å ta piken med ut på middag og kino. Etterpå får han et kyss. Piken reklamerer nemlig for en tannkrem som skal gi frisk pust, og beviser det ved å kysse han. De returnerer så til hans avkjølte leilighet. Piken har ikke fått en god natts søvn på flere dager grunnet varmen, og en motvillig Richard går med på at hun kan få overnatte på en stol i hans leilighet. Like etterpå kommer vaktmesteren herr Kruhulik (Robert Strauss) for å fjerne noen tepper i leiligheten, men går da han ser piken. For at ikke det skal oppstå noen misforståelser sender Richard piken hjem igjen. Overraskelsen er stor da hun en liten stund etterpå kommer ned en trapp fra taket. De to leilighetene var tidligere én stor leilighet, og det var en enkel jobb å fjerne plankene som sperret for trappen. Piken er overlykkelig fordi dette gir dem muligheten til å gå frem og tilbake hos hverandre hele sommeren uten å bli oppdaget, men Richard vet ikke om han holder ut fristelsen som dette ville medføre.

Neste morgen våkner Richard opp på sofaen, mens piken overnattet i hans seng. Han innbiller seg at Helen kommer til å drepe han etter at vaktmesteren har fortalt henne det han så. Piken blir overrasket da Richard forteller henne at hans kone aldri blir sjalu på ham fordi hun ikke tror at han er tiltrekkende for andre kvinner. Hun forteller at kvinner foretrekker en snill og sjenert mann fremfor en som er kjekk og selvopptatt, og at hun ville vært sjalu dersom hun var hans kone. Plutselig dukker Tom opp for å hente Rickys padleåre som hadde blitt glemt igjen. Richard er overbevist om han kommer for å be om skilsmisse på Helens vegne, og slår han ned. Fast bestemt på å være med familien sin løper han deretter ut av huset med padleåren på vei til togstasjonen. Han lover også at piken kan bruke leiligheten hans mens han er borte.

Medvirkende rediger

Produksjon rediger

Bakgrunn rediger

Den 20. november 1952 hadde teaterstykket Gressenkemannen premiere på Broadway, med Tom Ewell som Richard Sherman og Vanessa Brown som piken.[3] Teaterstykket handler om en mann som fristes til å være utro etter sju års ekteskap og ble en stor suksess. Agenten Charles K. Feldman kjøpte rettighetene til en filmatisering for 255 000 dollar, og det ble annonsert at Billy Wilder skulle regissere filmen. Flere filmselskaper ble kontaktet for å distribuere filmen. Feldman foretrakk United Artists, men ble overtalt av Wilder til å produsere den i samarbeid med 20th Century Fox i stedet. En filmatisering av teaterstykket kunne imidlertid ikke bli utgitt før 31. januar 1956, ettersom det fortsatt ble spilt på Broadway og både manusforfatteren George Axelrod og produsentene av teaterstykket fikk lønnen sin utbetalt over flere år. Fox betalte 175 000 dollar til Axelrod og produsentene av teaterstykket for å få utgi filmen i juni 1955 i stedet.[4]

Rollebesetting rediger

 
Marilyn Monroe under innspillingen av Gresskar i nød.

En av grunnene til at Wilder valgte Fox var at det da ville bli enklere å få Monroe i den kvinnelige hovedrollen, ettersom hun hadde kontrakt med dem. Feldman var Monroes agent, og da kontrakten med Fox ble signert var en del av avtalen at hun skulle spille piken. Produksjonssjefen i Fox, Darryl F. Zanuck, mente at Monroe var «en absolutt nødvendighet» i filmen.[4] Monroe aksepterte motvillig en rolle i filmmusikalen Show business (1954), for å få spille i Gresskar i nød.[5] Senere roste Wilder Monroes komiske talent og mente at «hun var aldri vulgær i en rolle som kunne ha blitt vulgær».[6] Walter Matthau var Wilders førstevalg i rollen som Richard Sherman, men Fox mente at han var for lite kjent. Ewell fikk da rollen etter å ha vært på en prøvespilling.[7]

Manus rediger

Axelrod har uttalt at det ikke er noen symbolsk grunn til at den kvinnelige hovedrollen ikke har noe navn, men bare fordi han ikke fant et navn som passet.[8] Han syntes imidlertid at av alle de skuespillerinnene som har spilt denne rollen, kom Monroe nærmest slik han hadde forestilt seg den.[9] Basert på dette har han også innrømmet at dersom han hadde skrevet teaterstykket etter å ha sett Monroe i rollen, så hadde han vært fristet til å gi den kvinnelige hovedrollen navnet Marilyn.[8]

Ettersom det ikke var tillatt å fremstille utroskap på en humoristisk måte krevde sensurmyndighetene at alle hentydninger til et forhold mellom rollefigurene Richard Sherman og piken måtte fjernes. Resultatet ble da at forholdet kun eksisterer i Shermans fantasi.[10] Axelrod mente at filmen da ikke gir noen mening, ettersom Sherman ikke har noen grunn til å ha dårlig samvittighet.[11] En annen forskjell mellom teaterstykket og filmversjonen var at Rakhmaninovs «Klaverkonsert nr. 2» ble brukt i forføringsscenen i stedet for Maxwell Anderson og Kurt Weills «September Song».

Filmen inneholder flere referanser til filmindustrien. I en scene sier rollefiguren Helen Sherman til Richard Sherman at han innbiller seg ting i CinemaScope med stereolyd. En scene der Richard Sherman kysser Elaine er en parodi på Herfra til evigheten (1953). Richard Sherman og piken går på kino for å se Den sorte lagune (1954).[4] Det ble også inkludert noen referanser til Monroe. Rollefiguren hennes har stilt opp på et «kunstnerisk» bilde i U.S. Camera, noe som kan tolkes som en referanse til Monroes nakenbilder fra 1949.[12] Da rollefiguren Tom MacKenzie spør om blondinen som er ute på kjøkkenet, svarer Richard Sherman: «Åh, det skulle du likt å vite! Kanskje det er Marilyn Monroe!»

Innspilling rediger

Kostymedesigneren Travilla brukte en helg på å designe ti kostymer som Monroe skulle bruke under innspillingen.[13] For å skape blest om filmen ble to scener spilt inn utendørs i New York og pressen ble godt informert om dette. Den første ble spilt inn 13. september 1954 og bestod av at Monroe sa noen replikker mens hun lente seg ut fra vinduet av et hus i 164 East 61st Street.[14] Traffikken ble stoppet i flere timer som følge av dette og Daily News kalte henne «en veisperre ved navn Marilyn Monroe».[15] Den neste scenen var av at Monroe får den hvite kjolen sin blåst opp av luften fra en t-banerist. En lignende scene er inkludert i kortfilmen What Happened on Twenty-third Street, New York City (1901).[16] Scenen med Monroe ble filmet i de grytidlige morgentimene 15. september utenfor Trans-Lux Theater på hjørnet av Lexington Avenue og 52nd Street. Flere hundre fotografer og, ifølge Wilder, rundt 5000 skuelystne hadde møtt opp for å se på.[17] Blant dem var Monroes ektemann, den tidligere baseballspilleren Joe DiMaggio, som angivelig skal ha blitt forbannet over hele spetakkelet.[18] Etter en opprivende krangel mellom Monroe og DiMaggio stod ikke ekteskapet til å redde. Den 4. oktober ble det annonsert til pressen at de skulle skilles.[19] Det viste seg at opptakene ikke kunne brukes på grunn av all støyen fra de skuelystne, så den måtte spilles inn på nytt i studio.[17]

Monroe fikk en kraftig forkjølelse etter å ha spilt inn t-baneristscenen og måtte sykemeldes i fire dager i slutten av september.[20] Hennes behov for gjentatte opptak av enkelte scener førte også til forsinkelser.[21] I en scene mot slutten av filmen forklarer piken i en lengre monolog til Richard Sherman at hun foretrekker en snill og sjenert mann. Det var forventet å ta flere dager å spille inn denne scenen, men Monroe fullførte den på tre minutter.[22] Senere forklarte hun Axelrod at grunnen til dette var at hun var enig i det som ble sagt.[23] Innspillingen ble fullført 4. november, 13 dager over tidsplanen.[21] Monroe spilte inn sine siste scener 9. januar 1955, til tross for at hun på dette tidspunktet var suspendert grunnet en konflikt med Fox over kontrakten sin.[17] Uoverensstemmelsen varte ut året, da hun ble tilbudt en kontrakt som gav henne større kontroll over sin egen karriere og høyere lønn.[24] Gresskar i nød overskred budsjettet med 150 000 dollar og kostet totalt 1,8 millioner dollar å produsere.[2]

Utgivelse rediger

Promotering og premiere rediger

Som en del av promoteringen av filmen ble en fire etasjer høy pappfigur av Monroe, der hun får kjolen sin blåst opp, hengt opp utenfor Loew's State Theatre i New York. National Legion of Decency protesterte mot det dristige bildet, og det ble derfor erstattet av en «mer passende» rundt 16 meter høy versjon. Flere aviser nektet også å trykke det dristige bildet, så andre annonser måtte bli brukt for å promotere filmen.[4] Boken Marilyn Monroe as the Girl med over 100 bilder av Monroe, tatt av fotografen Sam Shaw, ble også utgitt.

Filmen hadde premiere i New York på Monroes bursdag, 1. juni 1955. Hun kom sammen med DiMaggio, til tross for at ekteskapet deres hadde tatt slutt under innspillingen.[25] Etter premieren ble det besluttet å forkorte to scener det hadde kommet klager på. Den første var da piken ligger i badekaret og snakker med rørleggeren. Opprinnelig sluttet denne scenen med at rørleggeren mister nøkkelen sin ned i badekaret og må hente den opp igjen. Den neste var i t-baneristscenen da piken forteller Richard Sherman at hun synes synd på han fordi han må gå med «de hete buksene». Scenene var inkludert i de utenlandske versjonene.[26] Filmen ble forbudt i Irland.[4]

Anmeldelser rediger

Filmen ble en kommersiell suksess og tjente inn omtrent åtte millioner dollar.[2] Variety mente filmen tok seg noen friheter i forhold til teaterstykket, men at underholdningsverdien likevel var stor. Anmelderen mente at «latteren sitter løst og underholdningen er lett og lystig». Monroe fikk godkjent karakter for sin rolletolkning, mens det var prestasjonene til Ewell som ble trukket frem som den beste i filmen.[27] Bosley Crowther i The New York Times mente på sin side at det var Monroe som var filmens midtpunkt. Han syntes Ewells angstfulle scener ble noe repeterende og mente at ettersom han i filmen ikke er utro, i motsetning til i teaterstykket, ble iveren hans litt absurd.[28] New York Daily Mirror roste både Ewell og Monroe for deres prestasjoner, og mente at Monroe viste hvorfor hun var «en av Hollywoods største attraksjoner».[29] The New Yorker var ikke spesielt begeistret. Anmelderen mente at Ewell til tider var morsom, men at hver gang Monroe var på skjermen var filmen «på samme nivå som en burleskforestilling».[21]

Priser og nominasjoner rediger

År Pristittel Kategori Nominert Resultat
1956 Golden Globe Beste mannlige skuespiller – Musikal eller komedie Tom Ewell Vant
BAFTA Beste utenlandske kvinnelige skuespiller Marilyn Monroe Nominert
Directors Guild of America Award Beste filmregissør Billy Wilder Nominert
Writers Guild of America Award Beste manus til en amerikansk komedie Billy Wilder og George Axelrod Nominert

I ettertid rediger

Gresskar i nød er på 51.-plass på Det amerikanske filminstituttets liste over de 100 beste amerikanske komediene.[30] Etter at filmen ble utgitt har begrepet «sjuårskløen» blitt en del av populærkulturen. Begrepet har også blitt brukt av psykologer.[31] T-baneristscenen er sannsynligvis det mest kjente øyeblikket fra Monroes karriere og har blitt etterlignet i filmer som Tommy (1975), Kvinnen i rødt (1984), Alt er relativt (1985) og Pulp Fiction (1994).[17][32] Den hvite kjolen var tidligere eid av skuespillerinnen Debbie Reynolds, som solgte den for mer enn 5,6 millioner dollar på auksjon i 2011.[33]

Referanser rediger

  1. ^ «THE SEVEN YEAR ITCH (A)». British Board of Film Classification. 19. juli 1955. 
  2. ^ a b c d Riese, Randall; Hitchens, Neal (1988). The Unabridged Marilyn: Her Life from A to Z. Congdon & Weed, Inc. s. 475. ISBN 978-0517650752. 
  3. ^ «The Seven Year Itch». Internet Broadway Database. Arkivert fra originalen . Besøkt 13. juni 2015. 
  4. ^ a b c d e «Notes for The Seven Year Itch (1955)». Turner Classic Movies. 
  5. ^ Victor, Adam (1999). The Marilyn Encyclopedia. The Overlook Press. s. 264. ISBN 978-0879517182. 
  6. ^ Spoto, Donald (1993). Marilyn Monroe: The Biography. HarperCollins. s. 288. ISBN 978-0060179878. 
  7. ^ Buskin, Richard (2001). Blonde Heat: The Sizzling Screen Career of Marilyn Monroe. Billboard Books. s. 179. ISBN 978-0823084142. 
  8. ^ a b Axelrod, George (1955). Marilyn Monroe as The Girl. Ballantine Books. s. 10. 
  9. ^ Axelrod, George (1955). Marilyn Monroe as The Girl. Ballantine Books. s. 7. 
  10. ^ De La Hoz, Cindy (2007). Marilyn Monroe: Platinum Fox. Running Press. s. 175. ISBN 978-0762431335. 
  11. ^ Buskin, Richard (2001). Blonde Heat: The Sizzling Screen Career of Marilyn Monroe. Billboard Books. s. 180. ISBN 978-0823084142. 
  12. ^ Churchwell, Sarah (2004). The Many Lives of Marilyn Monroe. Metropolitan Books. s. 60. ISBN 978-0805078183. 
  13. ^ Buskin, Richard (2001). Blonde Heat: The Sizzling Screen Career of Marilyn Monroe. Billboard Books. s. 183. ISBN 978-0823084142. 
  14. ^ Spoto, Donald (1993). Marilyn Monroe: The Biography. HarperCollins. s. 282. ISBN 978-0060179878. 
  15. ^ Leaming, Barbara (1998). Marilyn Monroe. Crown Publishers. s. 127. ISBN 978-0517702604. 
  16. ^ Lindner, Christoph (2015). Imagining New York City: Literature, Urbanism, and the Visual Arts, 1890-1940. Oxford University Press. s. 125. ISBN 978-0195375152. 
  17. ^ a b c d Victor, Adam (1999). The Marilyn Encyclopedia. The Overlook Press. s. 265. ISBN 978-0879517182. 
  18. ^ Spoto, Donald (1993). Marilyn Monroe: The Biography. HarperCollins. s. 284. ISBN 978-0060179878. 
  19. ^ Morgan, Michelle (2007). Marilyn Monroe: Private and Undisclosed. Constable. s. 145. ISBN 978-1845295240. 
  20. ^ Spoto, Donald (1993). Marilyn Monroe: The Biography. HarperCollins. s. 286. ISBN 978-0060179878. 
  21. ^ a b c Buskin, Richard (2001). Blonde Heat: The Sizzling Screen Career of Marilyn Monroe. Billboard Books. s. 185. ISBN 978-0823084142. 
  22. ^ Axelrod, George (1955). Marilyn Monroe as The Girl. Ballantine Books. s. 8. 
  23. ^ Axelrod, George (1955). Marilyn Monroe as The Girl. Ballantine Books. s. 9. 
  24. ^ Leaming, Barbara (1998). Marilyn Monroe. Crown Publishers. s. 192. ISBN 978-0517702604. 
  25. ^ De La Hoz, Cindy (2007). Marilyn Monroe: Platinum Fox. Running Press. s. 189. ISBN 978-0762431335. 
  26. ^ Buskin, Richard (2001). Blonde Heat: The Sizzling Screen Career of Marilyn Monroe. Billboard Books. s. 181-182. ISBN 978-0823084142. 
  27. ^ «Review: ‘The Seven Year Itch’». Variety. 31. desember 1954. 
  28. ^ Crowther, Bosley (4. juni 1955). «The Screen: Summer Bachelor's Itch; Marilyn Monroe, Tom Ewell Star at State O'Keefe Directs New Picture at Palace». The New York Times. 
  29. ^ Victor, Adam (1999). The Marilyn Encyclopedia. The Overlook Press. s. 267. ISBN 978-0879517182. 
  30. ^ «AFI's 100 Years...100 Laughs». Det amerikanske filminstituttet. Arkivert fra originalen 16. november 2015. Besøkt 13. juni 2015. 
  31. ^ Dalton, Aaron (1. januar 2000). «The Ties That Unbind». Psychology Today. Arkivert fra originalen 29. november 2014. 
  32. ^ Denisoff, R. Serge; Romanowski, William D. (1991). Risky Business: Rock in Film. Transaction Publishers. s. 449. ISBN 978-1412833370. 
  33. ^ Duke, Alan (19. juni 2011). «Marilyn Monroe's iconic dress sells for $5.6 million at auction». CNN.com. 

Eksterne lenker rediger

 
Engelsk Wikiquote har en samling sitater relatert til:
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Gresskar_i_nød&oldid=24285623»