Wikipedia

Franz Schubert

østerriksk komponist
«Schubert» omdirigeres hit. For annen bruk, se Schubert (andre betydninger).

Franz Peter Schubert (født 31. januar 1797 i Wien, Østerrike, død 19. november 1828 samme sted) var en østerriksk komponist. Han regnes som et av de største navn i musikkhistorien, men ble anerkjent først etter sin død. Hans følelsesladde musikk og korte, tragiske kunstnerliv gjør ham også til en representant for romantikken.

Franz Schubert
Franz Peter Schubert
FødtFranz Peter Schubert
31. jan. 1797[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Himmelpfortgrund (Erkehertugdømmet Østerrike, Det tysk-romerske rike)[5]
Wien[6]
Død19. nov. 1828[1][2][3][7]Rediger på Wikidata (31 år)
Wien (Keiserdømmet Østerrike)[8][6]
BeskjeftigelseKomponist, pianist, lærer Rediger på Wikidata
Utdannet vedUniversität für Musik und darstellende Kunst Wien
Akademisches Gymnasium
FarFranz Theodor Schubert
SøskenFerdinand Schubert
Karl Schubert
Maria Theresia Schubert
NasjonalitetKeiserdømmet Østerrike
Erkehertugdømmet Østerrike
GravlagtWiener Zentralfriedhof
Sjangre/
former		Klassisk musikk
InstrumentPiano, fiolin
IMDBIMDb
Signatur
Franz Schuberts signatur
Franz Schubert på Commons

Biografi

rediger

Schubert var sønn av en lærer og den yngste av fire brødre. Den grunnleggende musikkundervisningen fikk han hjemme. Faren lærte ham å spille fiolin, den eldste broren underviste ham i klaver. Hjemme lærte han også grunnreglene for komposisjon, og videreutviklet talentet videre med Antonio Salieri som lærer. Som elleveåring ble han korgutt i det keiserlige kapellet i Wien. Dette vekket en interesse i ham for menneskets sangstemme og tysk poesi, som han senere kom til å tonesette. 17 år gammel hadde han alt skrevet en symfoni, en opera, dessuten flere klaververker, strykekvartetter og sanger, herunder Gretchen am Spinnrade.

Schubert var fattig hele livet. Han klarte aldri å skaffe seg langvarig fast arbeid og levde på faren eller venner. I 1815 ble han lærer på samme skole der faren var rektor. Med sin innadvendte personlighet egnet han seg dårlig i yrket og gav derfor opp for å satse helt og holdent på komposisjonen. I begynnelsen skrev han mest sanger, men konsentrerte seg etterhvert stadig mer om instrumentalmusikk. Bortsett fra perioder med kortvarige sommerjobber som huslærer og musikklærer, led han økonomisk og levde mer eller mindre i konstant fattigdom. Som fri kunstner ble han del av et borgerlig miljø der man holdt huskonserter (i ettertid kalt schubertiader). Her opptrådte Schubert som det musikalske midtpunktet i en privat forsamling av venner og musikkelskere. Han kunne spille i timevis, ofte med stor grad av improvisasjon.

Mot slutten av 1822 ble han alvorlig syk, antagelig av syfilis. Datidens behandlingsmetoder kunne ikke hjelpe ham, og den følsomme Schubert ante snart hvilken vei det bar. Dette virket sterkt inn på hans kunst. I årene 1823-1828 skrev han i et høyt tempo; det var som om han måtte skynde seg å skrive mest mulig før det var for sent. I musikken fornemmer man Schuberts desperasjon og sorg over alt han ønsker å skape, men ikke vil få tid til. I de siste årene skrev han på den symfonien som i ettertid har blitt omtalt som «Den ufullendte». Denne ble oppdaget først etter hans død. Det sterke melodiske temaet, den ypperlige instrumentasjonen og gåten om hvorfor Schubert aldri ferdigstilte et verk som begynner så vakkert, har gitt den status som et av musikkhistoriens store mysterier.

Schubert døde 19. november 1828, 31 år gammel. Han er gravlagt på Wiener Zentralfriedhof.

Musikk

rediger
 
Messe nr. 2 i G-dur, D 167 (1815)
Kyrie
Gloria
Credo
Sanctus
Benedictus
Agnus Dei
Framført av by The MIT Concert Choir
Problemer med å lytte til disse filene? Se Hjelp:Multimedia.

Schubert er først og fremst kjent som skaperen av den romantiske Lied; tonesatte dikt som synges til klaverakkompagnement. Her knytter melodien seg tett til teksten, og Schubert gjorde noe nytt da han selvstendiggjorde klaverakkompagnementet og utviklet det til mer enn bare en harmonisk tonebakgrunn for sangeren. Schubert skrev ca. 600 slike sanger. Av disse kan nevnes «Die Forelle», «Wanderers Nachtlied», «Erlkönig» og sangsyklusene Die schöne Müllerin, Winterreise og An die Musik. Han komponerte også betydelige instrumentalverker, blant dem 8 symfonier, dessuten operaer, kirkemusikk, kammermusikk og en mengde verker for klaver og for strykere.

Stilhistorisk står Schubert mellom wienerklassisismen og romantikken. Formen er stort sett wienerklassisk, men i de større verkene blir han mer stemningsbetont og beveger seg klart i retning av romantikk. Schubert brøt således med tidligere komposisjonstradisjoner og tenkte nytt når det gjaldt harmonikk og klangbehandling.

Ettermæle

rediger

I litteraturen fremstilles Schubert gjerne som det misforståtte geniet, som skapte sine mesterverk uansett hvilken oppmerksomhet han fikk. Sannheten er at Schubert med sine store verk – som for eksempel symfoniene – ikke fikk særlig framgang og at operaene ikke resulterte i det etterlengtede gjennombruddet. En viktig grunn til dette var at han selv ikke søkte offentligheten.

Verk

rediger

Verk for scenen

rediger
Tittel, komposisjonsår, D-nr, plass og tidspunkt for uroppførelse, librettist

Sakral musikk

rediger
 
"Ellens Gesang III (Hymne an die Jungfrau)", D 839 "Ave Maria" eller "Hymne an die Jungfrau"
Framført av Dorothea Fayne (vokal) og Uwe Streibel (piano)
Problemer med å lytte til denne filen? Se Hjelp:Multimedia.
  • Seks latinske messer
  • Deutsche Messe
  • To Stabat mater
  • Mindre komposisjoner for kirkelig bruk (deriblant ett stort Halleluja, en åttestemt hymne for mannskor med blåseorkester, Tantum ergo for solokvartett, kor og stort orkester)

Lieder (sanger/romanser)

rediger

Orkesterverk

rediger

Symfonier

rediger
  • 12 symfonier (derav fem ufullbyrdede).

Mellom 1813 og 1818 skrev Schubert seks symfonier, i dag kalt nr. 1–6. I 1818 arbeidet han på en symfoni i fire satser (symfoni nr. 7 i E-dur), nå nr. 7, men han orkestrerte bare den første satsen. I 1822 skrev og orkestrerte han to satser av en symfoni nr. 8 i h-moll, nå nr. 8, ”Den ufullendte” og kladdet på en tredje sats og eventuelt en finalesats. I 1825 og 1826 fullbyrdet han den store symfoni nr. 9, nå nr. 9. Det finnes også et stort antall utkast og fragmenter av andre symfonier og på 1970-tallet ble det blant disse oppdaget en nesten komplett tresatset symfoni i D-dur fra sommeren og høsten 1828. En konsertversjon av denne symfonien finnes instrumentert av Brian Newbould og kalles symfoni nr. 10.

Den første av Schuberts symfonier som ble framført var den store C-dursymfonien, nr. 9, på 1830-tallet, men den ble da av Schuberts bror Ferdinand kalt nr. 7. I katalogen over Schuberts verk som Alois Fuchs la fram på 1840-tallet ble denne nummereringen akseptert og kaller også E-dursymfonien fra 1818 for nr. 8. De to satsene av h-mollsymfonien ble ikke framført før i 1865 og George Grove ga den nr. 8 og lot E-dursymfonien bli nr. 7 og C-dursymfonien ble nr. 9. Til tross for at dette har vært den vedtatte nummereringen siden da, framfor alt ettersom den følger den kronologiske komposisjonsrekkefølgen, lever den gamle nummereringen igjen i visse sammenhenger og C-dursymfonien kalles dermed ofte for nr. 7. Utover dette foreslår Walther Dürr i sin reviderte Deutsch-katalog at E-dursymfonien ikke bør ha noe nummer i det hele tatt, at den ufullbyrdede i h-moll skal være nr. 7 og C-dursymfonien nr. 8.

Ouverturer

rediger

Øvrige orkesterverk

rediger
 
Autograf: Oktett F-dur D 803.
  • Orkesterstykkene (fragment) D 71c og D 94a
  • Konsertstykke ("Concerto") for fiolin og orkester D-dur, D 345
  • Rondo for fiolin og strykeorkester (strykekvartett) A-dur, D 438
  • Polonese for fiolin og orkester Bb-dur, D 580

Kammermusikk

rediger
  • Forellkvintetten, for piano, fiolin, viola, cello og kontrabass (1819, publisert 1829).
  • Strykekvintett C-Dur D 956 (op. posth. 163)
  • 12-15 strykekvartetter
  • Pianotrio nummer 1 og 2. Nummer 2 i Ess-dur (opus 100, 1827) er kjent særlig for den langsomme andresatsen brukt i filmen Barry Lyndon.[9]
  • 2 enkeltsatser for pianotrio
  • 2 stryketrioer
  • 2 større duoer og 3 mindre duoer for piano og fiolin.
  • Oktett for strykere og blåsere
 
Eksempler på verk for fiolin og piano
Rondo i B-dur for fiolin og piano Rondeau brillant, D 895
Fantasi i C-dur for fiolin og piano, D 934
Framført av Dénes Zsigmondy (fiolin) og Anneliese Nissen (piano)
Problemer med å lytte til disse filene? Se Hjelp:Multimedia.

Pianomusikk

rediger
  • 21 sonater, derav 12 fullbyrdede, foruten de siste tre (D 958, 959 og 960)
  • Åtte impromptu i to sykluser, D 899 og D 935, seks Moments musicaux, "Fünf Klavierstücke", D 459, og "Drei Klavierstücke", D 946
  • Tallrike verk for firehendig piano (deriblant Fantasie f-Moll, D 940, liksom de berømte "Marches militaires" D 733)
  • 13 variasjoner over ett tema av Anselm Hüttenbrenner i a-moll, D 576
  • Mindre stykker for pianosolo som for eksempel Allegretto i C-dur, D 915, eller "Grazer Galopp", D 925

Referanser

rediger
  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Franz-Schubert, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Franz Peter Schubert, brockhaus.de, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Von den Stillen im Lande, side(r) 99-105[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ www.geschichtewiki.wien.gv.at[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b Archivio Storico Ricordi, Archivio Storico Ricordi person-ID 2035, besøkt 3. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 5168, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Clark, Duncan (2001). Classical Music: The Rough Guide. London: Rough Guide. 

Litteratur

rediger

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Franz_Schubert&oldid=23468383»