Kontrabass

Kontrabass med fransk buesåkal
Familie	Strengeinstrument
Andre navn	Bassfiol, kontrabass fiol, ståbass, bassfele
Hornbostel-Sachs klassifisering	321.322-71; (Sammensatt kordofon med bruk av bue for å lage lyd)
Utvikla	1400-tallet
	Spilleregister
	Registeret til kontrabassen
	Beslektede instrumenter
	Gambe; Bassgitar; Akustisk bassgitar; Elektrisk kontrabass; Oktobass

Kontrabass er et strykeinstrument som har sine røtter i gambefamilien, med violonen som forgjenger. Instrumentet varierer noe i størrelse, men kan være over 2 meter høyt og er større enn andre strykere i vanlig bruk (oktobassen er enda mye større, men er meget sjelden). Man kan spille instrumentet stående eller sittende. Kontrabassen kommer med fire eller fem strenger, og i dag finnes det også elektriske varianter av instrumentet. Kontrabassen er mer lydsterk enn mindre strykere, men ikke tilnærmet like lydsterk som f.eks. trompet og andre messingblåsere^[1].

Kontrabass er fast medlem av symfoniorkesteret og følger ofte cellostemmen en oktav under. Den er vidt utbredt i enkelte former for populærmusikk.

Kontrabassen er et transponerende instrument. Instrumentet klinger en oktav lavere enn notene tilsier.

Spilleteknikk

Instrumentet kan spilles med bue (arco), eller strengene kan «plukkes» med fingrene (pizzicato). Dette er den vanligste spilleteknikken i bluegrass, jazz og folk^[2]. Til pizzicato brukes pekefingeren. Jazz- og bluegrassbassister har videreutviklet denne teknikken, slik at flere fingrer brukes for å kunne spille hurtigere. «Slapping» er en annen teknikk hvor strengene blir slått ned i gripebrettet, noe som gir en perkussiv lyd. Denne teknikken blir brukt i bl.a. rock'n'roll. Noen bruker også trommestikker på strengene.

Bue

To forskjellige typer buer brukes: Fransk eller tysk. Fransk bue benytter samme type grep som ved de andre strykeinstrumentene, mens tysk bue er utviklet av buen som brukes for gambe. Tysk bue er også noe lengre. Fransk bue holdes ovenifra, tysk bue holdes fra siden.

Strenger

Strengene på kontrabassen er som regel stemt i kvarter 'E - 'A - D - G. Det forekommer også solostemming som er en tone lysere ('F♯ - 'H - E - A), samt fem-strengede instrumenter (en mørkere streng ''H eller en lysere streng c) eller forlenging av E-strengen slik at den kan gå helt ned til "H eller 'C. Strengene var opprinnelig laget av tarm, men idag er det mest vanlig med stål.

Klassisk repertoar

Pr. 2021 har Oslo-Filharmonien bassister blant sine 108 musikere^[3]. Den melodiske kvaliteten av kontrabassen i symfoniorkestret kan oppleves i Ludwig van Beethovens 5. symfoni i c-moll op. 67 («Trio» i 3. sats) samt i Franz Schuberts 7. symfoni i h-moll D 759 (begynnelse av 1. sats). Et muntert eksempel er elefantsatsen i Camille Saint-Saëns' Dyrenes karneval.

Kontrabassen ble likevel nesten aldri brukt som soloinstrument av de store komponister fra barokk, wienerklassisisme og romantikk. Et unntak er Carl Ditters von Dittersdorf, som skrev to konserter for kontrabass og orkester. En Konsert for kontrabass og orkester i D-Dur Hob. VIIc:1 av Joseph Haydn er gått tapt.

Heller ikke i kammermusikken brukes kontrabassen ofte. Det mest kjente kammermusikkverk med kontrabass er Franz Schuberts «Ørret-» eller «Forellekvintett», Kvintett for klaver, fiolin, bratsj, cello og kontrabass i A-Dur D 667. Blant andre betydelige kammermusikkomposisjoner med kontrabass er Sekstett for klaver, fiolin, to bratsjer, cello og kontrabass i D-Dur op. 110 av Felix Mendelssohn-Bartholdy, L'Histoire du Soldat (1918) av Igor Stravinskij og Kvintett for obo, klarinett, fiolin, bratsj og kontrabass op. 39 av Sergej Prokofjev, et av hans mest radikale verker^{[trenger referanse]}. Paul Hindemith skrev dessuten en Sonate for kontrabass og klaver i H (1949). Punch Brothers spiller kammermusikk med kontrabass^[4].

De fleste strykekvartetter består av to fioliner, bratsj og cello, men kontrabassen erstatter av og til celloen. Antonin Dvorak er blant de få som har komponert musikkstykker beregnet på strykekvartetter med kontrabass^[5].

Populærmusikk

Kontrabass brukes i en rekke former for populærmusikk som blues, bluegrass (hvor den har nesten universell utbredelse), country, folk, jazz, rockabilly og psychobilly.

Oldtime-musikk, western swing og bluegrass

Tom Gray fra Chicago (født 1941), regnes blant de beste bassister innen bluegrass. Han har spilt i grupper som The Country Gentlemen og The Seldom Scene.

I USA fantes alt i 1870-årene dansesteder i Cincinnati hvor svarte musikere trakterte fele, banjo og kontrabass^[6]. Instrumentet ble vanlig utbredt rundt 1900.

Innen western swing forekom kontrabass hos f.eks. Adolph Hofner & his Texans^[7] og Ambrose Haley and His Ozark Ramblers^[8].

Innen oldtime-musikk fra Appalachene var mindre strenginstrumenter som fele, gitar og banjo de vanligste – men kontrabass forekom også, kanskje særlig i Kentucky, f.eks. hos oktetten Hack's String Band, som fikk utgitt plater i 1930.

Kontrabass forekom i flere grupper som regnes blant forgjengerne til bluegrass, som Prairie Ramblers (stiftet 1930 som Kentucky Ramblers) ^[9] og Coon Creek Girls (stiftet 1938). Også disse artistene kom fra Kentucky – likeså Bill Monroe, «gudfaren av bluegrass». Han spilte ikke bass selv, men engasjerte sin første bassist før sin første plateinnspilling (i 1940) med sin gruppe Blue Grass Boys^[10]. Etter dette fikk kontrabassen nærmest universell utbredelse i bluegrass – i tradisjonell bluegrass sammen med banjo, fele, gitar og mandolin. Grunnrytmen i bluegrass dannes av kontrabassen og gitarens dype strenger på 1. og 3. taktslag, og gitarens lyse strenger og en mandolinakkord på 2. og 4. taktslag. Dette gir musikken dens karakteristiske hoppende rytme. Typisk for bluegrass er improvisasjoner, hvor spillerne med de små instrumentene (fele. banjo, mandolin) i tur og orden står frem og spiller solo. Bassisten, som er mindre bevegelig, holder seg gjerne mer i bakgrunnen.

Jazz

Jazzmusikeren og -sangeren Esperanza Spalding (født 1984) var et vidunderbarn og spilte fiolin som femåring. Her ved konserten under utdeling av Nobels fredspris 2009.

I Django Reinhardts gruppe Quintette du Hot Club de France spilte Louis Vola (1902–1990) kontrabass. Han spilte også bass for Ray Ventura og Duke Ellington.