Romantikken

periode
(Omdirigert fra «Romantikk»)

Romantikken er en periodebetegnelse som er knyttet til en åndsstrømning som dominerte europeisk kunst og intellektuell kultur fra slutten av 1700-tallet og gjennom første halvdel av 1800-tallet. Romantikken nådde ikke alle geografiske områder samtidig, og den varte lenger innenfor noen kunstarter enn andre, som musikk. I tillegg er romantikken, i likhet med andre kulturelle strømdrag, tilbøyelig til å dukke opp igjen i nye variasjoner i åndslivet med visse mellomrom. Romantikk benyttes også som typologisk begrep, det vil si som et allment begrep som ikke er knyttet til noen bestemt periode. I den betydning kan eksempelvis middelalderens eller renessansens kunst, eller kunst fra vår egen tid, også omtales som «romantisk».

Jean-Jacques Rousseau, 1712-1778, opplysningsfilosof og førromantiker; en av de store inspirasjonskilder for europeisk romantikk.
Henrik Wergeland (1808-1845) er blant de norske romantiske dikterne.

Denne artikkelen handler først og fremst om romantikken som periodebetegnelse. I Norden kom romantikken senere og eksisterte lenger enn i de store europeiske kulturlandene. Romantikken i Norge har mottatt impulser fra fransk og britisk førromantikk – og fra tysk romantikk, via Danmark og Sverige. Den unge Henrik Wergeland kjente til både Rousseau og James Macpherson (jf. sistnevntes Ossians sanger) og tok sterke inntrykk av Shakespeare. Romantikken slo igjennom i norsk litteratur med nettopp Henrik Wergeland omkring 1830. Den variant av romantikken som kalles poetisk realisme eksisterte dels uavhengig av, dels parallelt med, dels i kombinasjon med nasjonalromantikken. Den brøt for alvor fram i Norge i 1840-årene. I 1890-årene fikk Norge en nyromantisk bølge som delvis festet røtter tilbake til den eldre romantikken. Romantikken i første halvdel av 1800-tallet hadde røtter tilbake til middelalderen.

Begrepet «romantikken» har sitt språklige utspring i det franske «romance» som forklares som «romansk fortelling», det vil si fortelling på et romansk språk, som var ett av folkespråkene, i denne sammenheng fransk, italiensk eller spansk.[1] Fortellingene er knyttet til ridder- og høvisk litteratur1100-tallet, og handler gjerne om ulykkelig/ulovlig kjærlighet og ridderidealer, og er skrevet i en periode som ofte kalles «den gotiske romantikken» i høymiddelalderen. Typisk er historien om Tristan og Isolde. Begrepet roman knyttes på samme måte til middelalderens «gestes», fortellinger på folkespråkene, til forskjell fra «legendene» som var på latin. jf. Chanson de geste.

Opplysningstid, førromantikk og romantikk

rediger
 
Goethe i Campagna

Romantikken brøt fram i Europa i kjølvannet av den franske revolusjon og under Napoleonskrigene. Opplysningstiden på 1700-tallet var antiautoritær, fornuftbasert, vitenskapsorientert, optimistisk og hadde stor tro på menneskets intelligens (jf. rasjonalisme). Slagordene var frihet, likhet og brorskap. Estetikken var overveidende klassisistisk, det vil si preget av antikkens dogmer for hva som var god kunst.

 
Johann Gottfried von Herder

Førromantiske tendenser viste seg både i Frankrike, England og Tyskland i opplysningstiden, blant annet ved påvirkning fra Jean-Jacques Rousseau og Montesquieu. Den sveitsiskfødte, franske revolusjonsteoretikeren Rousseau var sentral i opplysningstiden, men bidro sterkt til å forberede grunnen for romantikken med sine frihetsideer, sin insistering av følelsenes rett og ved sin naturoppfatning. I 1750 gav han ut en artikkel som het Discours sur les sciences et les arts (Samtaler om vitenskapene og kunsten)[2] hvor han mente at mennesket var godt av natur, men at vitenskap og sivilisasjon hadde ødelagt og fordervet menneskesinnet. Han konkluderte med at teknologiens fremgang hadde økt innflytelsen til de regjerende makter i verden på bekostning av enkeltmenneskets frihet. Løsningen på dette, mente han, var at mennesket måtte «tilbake til naturen»; det opprinnelige og naturlige.[3] Denne naturoppfatningen spredte seg til England og Tyskland. Montesquieus klimateori, fremmet i boken Lovenes ånd (1748) spredte seg på liknende vis.[4] Den gikk ut på at de ulike folkeslag ble avgjørende preget av klima, landskap og historie på sine respektive bosteder. I England hadde dessuten sterke platonske strømninger gjort seg gjeldende i universitetsmiljøet i Cambridge fra 1600-tallet av, noe som medvirket til at romantikken fikk et sterkt innslag av platonisme/nyplatonisme.[5]

Tyskland fikk, dels med bakgrunn i Roussaus tanker, en Sturm und Drang-bevegelse, der Goethe og Friedrich Schiller var ledende skikkelser. Sturm und Drang la stor vekt på følelsene og representerte et opprør mot den franske, borgerlige rasjonalismen. Goethes Die Leiden des jungen Werthers og Schillers Die Räuber var typiske uttrykk for Sturm und Drang.[6]

Historiefilosofen Johann Gottfried Herder var nok opplysningmann, men tok inntrykk av de førromantiske ideer til Rousseau, Montesquieu og Kant. Med sin samling av Volkslieder i 1778-79 banet han veien for nasjonalromantikken og dermed også for folkeminnevitenskapen. Goethe og hans samtidige ivret for en tysk nasjonal litteratur. De førromantiske tendensene kom til full utfoldelse i romantikken ved overgangen mellom 1700-tallet og 1800-tallet, først i England og Tyskland, og dernest i resten av Europa.

En grensesprengende tendens

rediger
 
Friedrich Schlegel.

Skjald! I Himle, hvor Tiden ei aabenbarte sig end

boer Seerens Geist jo med Seiren før Striden,

og svæver med Haabet jo foranfor den.

Glimter ei foran Jorden, foranfor Tiden hans Syn?

Bagom Jordkloden drøner Historiens Torden

Men Seerens Sang er et foranskudt Lyn.

(Wergeland: Til en ung Digter, i Digte anden Ring 1834)

Romantikken er ofte definert som en grensesprengende tendens. Virkelighetsforståelsen utvides og utdypes. Oppfatningen av naturen går fra å være nærmest mekanistisk til å bli organisk. Gudsoppfatningen går fra å være overveiende deistisk til å bli panteistisk eller panenteistisk. Kunsten frir seg fra klassisismens rigide krav til dogmer og regler. Det gjelder alle kunstarter. Romantikken åpner for eksperimentering med de kunstneriske former, blander genrene og skaper nye, og verdsetter fortellinger om det fantastiske, inspirert av eventyr og myter. Kunsteventyret, eventyrspillet og lesedramet er romantiske genrer. Romantikkens teoretiker var først og fremst Friedrich Schlegel.

I romantikken var det ikke tilstrekkelig at kunstneren var en dyktig håndverker, han skulle helst også være original, et nytenkende geni, en gudebenådet visjonær som kunne trenge inn i naturens og livets skjulte sannheter.[7][8] Kunstnerens skulle med andre ord være en tolker av tilværelsens gåter og det guddommelige, og formidle sin innsikt gjennom kunsten. Kunsten ble dermed å betrakte som en nøkkel til høyere erkjennelse både for kunstneren selv og for mottakeren. Dikteren skal se langt, bakover og framover i tid, og bære visjonene sine ut til folket.

Tysk romantikk

rediger

Høyromantikken

rediger

Napoleonskrigene virket til at ulike romantiske strømninger samlet og forsterket seg på det tyskspråklige området og spredte seg derfra med fornyet kraft. Romantikken hadde dertil viktige filosofiske forutsetninger i Kants og Fichtes spekulative tenkning, og ble selv en forutsetning for Hegels filosofi.

Den tyske romantikkens fødsel knyttes spesielt til en artikkelserie utgitt av Friedrich Schlegel mellom 1798 og 1800. Forestillingen om en «progressiv universalromantikk» går tilbake til ham.[9][10] Friedrich Schleiermacher opponerte mot rasjonalismen, og mente at uendelighetsfølelsen var religionens dypeste vesen.[11] Friedrich Schelling, den «nye Platon» som han er blitt kalt, er uløselig forbundet med den romantiske naturfilosofi (se nedenfor).[12] August Wilhelm Schlegels oversettelser av blant annet William Shakespeare, gav også viktige impulser til romantikken.[13] Schelling, Fichte, Goethe, Schleiermacher og brødrene Schlegel reiste sammen en (natur)filosofisk preget romantikk som knyttes til universitetsmiljøet i byen Jena, og betegnes gjerne som Jenaromantikk, høyromantikk/universalromantikk.[14] Retningen ble toneangivende for en rekke romantiske tyske diktere, eksempelvis Novalis, Ludwig Tieck og E.T.A. Hoffmann.

Nasjonalromantikken

rediger
 
Brødrene Jacob og Wilhelm Grimm var fra Heidelberg.

Den nasjonalromantiske retningen, også kalt Heidelberg-romantikken etter den tyske byen Heidelberg,[15] tar utgangspunkt i filosofen Herder og hans tanker om folkekultur (Volksgeist).[16][17] Han hadde alt på 1700-tallet gitt ut en samling folkeviser fra ulike deler av verden, for å vise og begrunne at alle folkeslag hadde hver sin særpregede kultur. Dette ga støtet til den nasjonalromantiske vekkelsen i mange tyske stater. Brødrene Grimm ga ut eventyr og sagn, og poetene Achim von Arnim og Clemens von Brentano ga ut folkelig poesi, og deres arbeid fikk store konsekvenser langt utenfor det tyskspråklige området. Alt som kunne knyttes til nasjonen eller folkets historie ble ansett som verdifullt, og verdt å formidle gjennom kunsten. For i folkekulturen, ofte forstått synonymt med kulturen i primærnæringene (bondekulturen), mente man å finne den reneste og naturligste form for kultur: den som hadde fått utvikle seg gjennom tusenvis av år og i nærkontakt med naturen. I denne sammenheng snakket man også om das gesunkene Kulturgut, det de fleste andre hadde glemt, men som hadde overlevd på bygdene.[18]

Til Norden med Steffens

rediger
 
Henrik Steffens «Norges bortblæste Laurblad».

Henrik Steffens (1773–1845), dikter og mineralog, bragte tysk høyromantikk til Norden.[19] Han hadde dansk mor og tysk far, men var født i Stavanger og bodde de første årene i Norge. Han kalte seg nordmann og besøkte også Norge senere. Han hadde møtt Jena-romantikerne personlig, og var især en formidler av naturfilosofien. Man kan tidfeste romantikkens gjennombrudd i Danmark med utgangspunkt i Steffens' forelesninger i 1802 og Adam Oehlenschlägers dikt Guldhornene, som var inspirert av Steffens. Fra Danmark spredte romantikken seg til Sverige, og etterhvert også til Norge, der Wergeland allerede tidlig var kjent med fransk og engelsk førromantikk. Henrik Wergeland hyllet Steffens i innledningsdiktet i Skabelsen, Mennesket og Messias og kalte ham for «Norges bortblæste Laurblad». N.F.S. Grundtvig karakteriserte Steffens i et dikt ved Steffens død i 1845, der han er betegnet som «Lynildsmanen» som på nytt veltet stenen bort fra Ordets grav, eller, som han skriver, «Troes-graven». Videre heter det:

Ordet, som af Aanden føres,
Skaber Syn hvor Røsten høres,
Vaagned, Steffens her med dig!

(N.F.S. Grundvigs Udvalgte Skrifter b. IX, 1909, s. 45-48)

Romantikkens innhold

rediger

Romantikken bygger på arven fra Platon, nyplatonismen og kristen mystikk, foruten på de nyere politiske idealene fra 1700-tallet. De viktigste nøkkelordene er lengsel, erindring, skapende fantasi/imaginasjon, sannhet, frihet og kjærlighet. Dessuten legges det stor vekt på følelsene, men ikke ensidig. Det er mye ratio (= fornuft)[20] i romantikken, vel å merke fornuft i betydningen guddommelig kunnskapsorgan, jf. Kant.[21]

Mange av de tidlige romantikerne var direkte inspirert av mystikeren Jakob Böhme, som regnes som pietismens «far».[22] Tankegangen gikk på at den religiøse skulle søke Gud i inderlighet, og at veien gikk gjennom følelseslivet, ikke så mye gjennom intellektet. Fra Platon og nyplatonismen arvet romantikken tanken om det sanne, det skjønne og det gode, og disse ideenes opprinnelse i «det ene» som er Gud.

Følelsesaspektet i romantikken er direkte knyttet til mystikk og platonisme.[23][24][25] Uten det filosofiske perspektivet kunne romantikeren lett gli ut i det sentimentale.[26] Om forholdet mellom fornuft og følelser sier Wergeland følgende:

Du i ditt Hjerte før i din Pande
finde det sande.
Lad din Fornuft seg med Følelsen blande...
(Wergeland: Mennesket (dikt),1845)

Ifølge Wergeland skal en ikke legge ensidig vekt på intellekt, heller ikke ensidig vekt på følelse, men på et samvirke mellom intellekt og følelse, slik at fornuften gjennomlyser følelseslivet. En kan videre forestille seg at sollyset skaper rike fargevirkninger når det flettes inn i skyer. Wergelandsitatet ovenfor fortsetter slik: «som Solen, der fletter i Skyer sig ind».

Erindring, eller gjenerindring, er et sentralromantisk begrep som går tilbake til Platon. Dette henger sammen med det romantisk-platonske synet på eros.[27] Den platonske eros-lære[28] er en frelseslære som går ut på at menneskesjelen skal gjenerindre en kunnskap den hadde i preeksistensen. Ved et fall kom sjelene inn i jordiske legemer og tapte med det samme den kunnskap de en gang hadde eid. Men ved synet av noe skjønt, som igjen er avglans av det evig skjønne, kan minnet om det evig skjønne gjenoppvekkes ved eros, og det settes i gang en vekst mot det evig skjønne, det evig sanne og det evig gode. Det er sagt at den platonske eros er romantikkens sjel.[29] Hos en skikkelse som Henrik Wergeland føres det platonske eros-begrep med dets vekt på gjenerinding på eiendommelig vis sammen med den kristne kjærlighetstanke, agape, Guds kjærlighet til mennesket.

Romantikken fornyer også oppfatningen av barnet (jf. Rousseau) og historien (jf. Herder).

 
Lord Byron.

Den romantiske Frihetstanken bygger videre på 1700-tallets kamp for frihet, likhet og brorskap, og kom til uttrykk gjennom begeistring og politisk støtte til de mange selvstendighetskampene som oppsto i Europa tidlig på 1800-tallet. Napoleon var en frihetshelt for Beethoven. Han skrev Eroica, symfoni nummer 3 Op.55 i Ess-dur, som han dediserte til Napoleon, men i 1804, da Napoleon selv satte keiserkronen på sitt eget hode, var det slutt. Beethovens skuffelse over dette er legendarisk.[30] Den engelske dikter Lord Byron reiste ut og tok del i den greske selvstendighetskrigen mot tyrkerne, og hans gode venn Shelley gikk enda lenger i synet på frihet. For ham var friheten et absolutt som skulle berøre alle sider av livet; som i hans dikt «The Call to Freedom» (1819).[31] Det polske og det belgiske opprøret i 1830, og julirevolusjonen samme år oppmuntret Wergeland til å skrive en rekke flammende kampdikt, og det at Russland gikk inn og knuste opprøret i Warszawa var noe han aldri kunne tilgi, som uttrykt i hans Cæsaris.[32] Welhavens dikt Republikanerne har en tilsvarende bakgrunn.[33]

Naturromantikk og naturfilosofi

rediger

En skiller gjerne mellom naturfilosofien, som tar utgangspunkt i Schelling, og et natursvermeri som tar utgangspunkt i Rousseau. Rousseau drøftet menneskets tilknytning til naturen, og viktigheten av å ha naturen innpå seg, men han satte fremdeles mennesket i sentrum for sin tenkning.

Mye av den romantiske tenkningen er i slekt med panteisme: Gud er i alt, eller aller helst, panenteisme: alt er i Gud.[34][35] Naturromantikeren Schelling mente at Gud var å finne gjennom studier i naturen. For Schelling, naturfilosofiens fremste eksponent, var naturen fylt av «Geist», det vil si «ånd». Han tenkte seg en universell åndelig kraft som var virksom gjennom naturrikene, fra det anorganiske, gjennom det organiske (plante- og dyreriket) og fram til mennesket. Han tenkte seg at denne åndskraft steg til gradvis større bevissthet, fra å være ubevisst i 'stenen', til den kom til full bevissthet i mennesket, og aller klarest i kunstneren.[36] Schellings naturfilosofi ble formidlet til Norden via mineralogen og dikteren Henrik Steffens,[37] og som Henrik Wergeland hyller i innledningsdiktet til Skabelsen, Mennesket og Messias. I det samme diktet hyller han også sin landsmann, filosofen Niels Treschow.

Tidligere hadde folk stort sett vurdert naturen etter nytteverdien. Ødemarker og ville fjell hadde ikke stor interesse. Under innflytelse av romantikken endret dette seg, noe som ikke minst avspeiles i bildende kunst. Romantikkens interesse for naturen førte til en oppblomstring av turismen. Norge fikk ry som ett av de landene der man kunne oppsøke ekte natur. Fotturister fra utlandet (til å begynne med særlig fra England, men også fra andre land), begynte å oppsøke og oppskatte slike landskap som eksempelvis Jotunheimen og Rondane.

Beethoven var en komponist som pekte fram mot romantikken innen for skapende tonekunst. Hans sjette symfoni, «Pastoralesymfonien», er et tidlig eksempel på en musikalsk tolket naturopplevelse.[38] Letingen etter Gud i naturen hang sammen med jakten på «det umiddelbare», og kommer til uttrykk også i nasjonalromantikken med dens tro på at det mest ekte var å finne i «det folkelige uttrykk», det vil si i folkets kunst som igjen ble betraktet som et produkt av folkeånden.

Gullalderdrøm og utviklingstro

rediger
 
Victor Hugo.

I romantikken finnes både tilbakeskuende og fremtidsrettede tendenser.

Enkelte romantikere søkte seg bort fra verden her og nå, tilbake til fortiden, til verden slik den fortonte seg i fantasi, drøm og eventyr. Ettersom denne higen etter skjønnhet, perfeksjon og enhet med naturen oftest kun lot seg materialisere som kunstuttrykk, og ikke i form av en endring av den reelle verden, kunne den romantiske livsinnstillingen i noen tilfelle bli preget av en underliggende tristhetsfølelse og melankoli. Det gode i verden hørte fortiden til, eller var i ferd med å forsvinne fra den. En begynnende kulturverntanke kan kanskje kombineres med en slik innstilling.[39]

Dette religiøse, naturelskende aspektet stod i tydelig konflikt med utviklingen i samtiden og det romantikerne så som den industrielle revolusjonens skitne og menneskefordervende byer. Romantikken var derfor langt på vei å regne som samtids- og samfunnskritisk. I de tilfeller den likevel fremhevet samfunnsstrukturer, var det gjerne sivilisasjoner i tidligere tider. Middelalderen ble gjerne fremhevet som et høydepunkt i menneskenes historie. Denne holdningen kan kalles gullalderdrømmen i romantisk tenkning. Tanken om gullalderen skrev seg fra Hesiod og Vergil, og er til stede i gresk mytologi. I en forgangen gullalder skulle mennesket ha vært på sitt mest lykkelige. Tankegangen er nært beslektet med Rousseaus tanke om menneskets naturtilstand.[Note 1]

Men den samme Rousseau var også mannen bak slagordet «kultur er den utviklede natur».[40] I naturfilosofien finnes det også en utviklingstanke, til og med en framskrittstro. Det nytter å arbeide på å forbedre verden, og kunstneren skal vise veien til en ny gullalder. Denne utviklingstroen finnes første gang hos Herder, som i sin organiske historiefilosofi mente menneskeheten skulle utvikle seg mot større og større «humanitet», en tanke som også er typisk for Henrik Wergeland og avspeiler seg blant annet i hans Herder-inspirerte avhandlinger under fellestittelen Historiens resultat og i epilogen til Mennesket(1845). Der tenker Wergeland seg at statene skal utvikle seg til frie republikker. Det advares imidlertid mot diktatoriske tendenser:

«Thi om den Herr Chef for en Republik
bonapartiske Tanker i Hovedet fik,
han flux blir henviist til et bedre Maal:
til flittigt at dyrke den hjemlige Kaal.» Mennesket (dikt) (1845) s. 533

[Note 2]

Høyreromantikk og venstreromantikk

rediger

Den tilbakeskuende, konservative romantikk kalles gjerne høyreromantikk, mens den såkalte venstreromantikk kan sies å videreføre idealene fra den franske revolusjon. På sine eldre dager framsto den danske dikteren Oehlenschläger som høyreromantiker. Den unge franske dikteren Victor Hugo representerte venstreromantikken.[41] Det samme gjorde Henrik Wergeland i Norge.[42]

Poetisk realisme

rediger
 
Maleri av Jens Juel, ca. 1790, Frederiksborgmuseet, Hillerød, Danmark. Thomasine Gyllembourg (1773–1856) var mor til Nordens store smaksdommer i sin tid, Johan Ludvig Heiberg
 
Fredrika Bremer malt av Johan Gustaf Sandberg, 1843.

Poetisk realisme betegner en noe avdempet romantikk som svarer til det filosofiske begrep idealrealisme (ev. realidealisme). Poetisk realisme vil forene ide og virkelighet, men slik at virkeligheten løftes mot og preges av det ideale. Det er altså snakk om en form for idealisering av virkeligheten. Emnene hentes gjerne fra den nære virkelighet. Men det tilstrebes å fjerne det tilfeldige, eller det tilfeldiges trykk. Ifølge poeten og eventyrsamleren Jørgen Moe er det dikternes oppgave å «lade hvert Livsbilleds Grundidé fremtræde med den Magt der fjerner alt uvedkommende og tilfældigt.»[43] Dette er den poetiske realismes ambisjon i et nøtteskall. Tendensen går altså mot allmenngjøring, og, i blant, mot idyllisering. I Danmark var H.C. Andersen og Johan Ludvig Heiberg på hver sin måte representanter for poetisk realisme. Heibergs estetikk var Hegelinspirert. Hans sterke betoning av den rene genre, er imidlertid et klassisistisk trekk. Heiberg var vaudeville-dikter, kritiker, mangeårig sjef for Det Kongelige Teater i København og redaktør av Den flyvende Post. Han fikk stor innflytelse på kunstsmaken i Norden, og – ikke minst – på Welhavens kunstsyn. «H.C. Andersen, som i 1835 gav ut sin første eventyrsamling, ble med sin geniale forening av romantiske motiver og fortrolig hverdagsnær stil og miljøskildring den største av alle poetiske realister i Danmark».[44] I Danmark forekom også en franskinspirert litterær retning i slekt med poetisk realisme som kaltes romantismen. Enkelte vil plassere både Heiberg og Andersen i romantismen.[45]

Hverdagshistorienes kvinnelige forfattere i Norden er alle poetiske realister. Thomasine Gyllembourg, mor til Johan Ludvig Heiberg, som begynte sitt forfatterskap sist i 1820-årene i Danmark, kalte sine fortellinger for nettopp Hverdags-Historier. Den svenske Fredrika Bremer kalte sitt debutverk for Teckingar utur hvardagslifvet(1828–31). I Norge kom Camilla Collett etter med Amtmandens Døtre i 1855. Delvis inspirert av Fredrika Bremer skrev Wergeland sitt mesterlige kunsteventyr Jan van Huysums Blomsterstykke (1840) som også oppviser trekk av den poetiske realisme. Diktet er tilegnet Fredrika Bremer. Bjørnsons bondefortellinger er vel så mye poetisk realisme som de er nasjonalromantikk. De rommer dertil trekk som peker fram mot realisme og naturalisme senere i århundret. Amtmandens Døtre peker mot realismen i kraft av sin tendens. Til tross for sine groteske innslag, regnes diktere som Victor Hugo og Charles Dickens av mange til den poetiske realisme.

Romantikkvarianter i Norge

rediger
 
Johan Sebastian Welhaven. Han var påvirket av J.L. Heibergs estetikk.
 
Biskopen og eventyrsamleren Jørgen Moe (1813-1882) i xylografisk portrett ved Adolf Closs etter et fotografi av Frederik Klem

Romantikken i Norge ytrer seg dels som høyromantikk (hos Wergeland), dels som poetisk realisme/senromantikk og nasjonalromantikk (som Welhaven, Camilla Collett, Jørgen Moe).

Den stemningsbølgen som dominerte i Norge fram mot 1814, kalles patriotismen og har sine røtter i det norske selskab i 1770-årene. 1700-tallets politiske ideer ble drøftet i Det norske selskab i 1790-årene. Tidlig på 1800-tallet forekommer nok visse nedslag av romantiske tanker, men lite av ekte romantisk poesi.Før 1830 var det bare spredte tilløp til romanitikk i Norge. Professor Edvard Beyer har uttrykt det slik: «Det romantiske stormvær ved hundreårsskiftet nådde Norge som en lett bris».[46] Både Wergeland og Welhaven som gjorde seg gjeldende i norsk åndsliv fra ca. 1830, var kritiske til romantikken, og omtalte den i nedsettende vendinger. Wergelands mente at romantikken var bakstreversk. Han var oppdratt i opplysningstidens ånd og etter Rousseaus prinsipper. Det er ettertiden, og som den første, Fredrik Paasche, som har innsett at Henrik Wergeland ikke bare viderførte ideene fra opplysningstiden, men også var en særegen representant for høyromantikken eller universalromantikken. Paasche «knytter ham til Byron og andre engelske romantikere, som var politisk radikale i motsetning til mange av de tyske».[47] Trolig var Wergeland den eneste virkelige høyromantiker i Norge i sin tid. Hans Stelladiktning i Digte. Første Ring 1829, som i 1830 ble fulgt opp av det grensesprengende dikt om «Alt», Skabelsen, Mennesket og Messias, må karakteriseres som romantisk diktning. Skabelsen, Mennesket og Messias er et episk-lyrisk-dramatisk verk båret av en egenartet «mystisk-philosophisk Aandelære» kombinert med sterke innslag av politiske ideer fra 1700-tallet.[48] Også Welhaven, som debuterte som sentrallyriker en god del senere enn Wergeland, var romantiker. Men de to befant seg på hver sin side av et tenkt romantisk sentrum. Illustrerende for deres plassering i forhold til romantikken er den estetiske debatten på den tid. Den kommer til uttrykk i Welhavens angrepsskrift på Wergelands tidlige diktning, utgitt i 1832, og i Nicolai Wergelands gjendrivelse året etter. Welhaven angriper Wergeland med overveiende heibergske argumenter, mens Nicolai Wergeland for en stor del henter sine argumenter fra engelsk romantisk litteraturteori. Welhaven refererer til noen estetiske «Lover» som han mener Wergeland bryter, mens stikkordene for Nicolai Wergelands estetikk er «fantasi/imaginasjon/syn, originalitet, frihet og natur».[49]

Til Norge nådde den romantiske kulturbølge fram etter at den hadde mistet mye av sin kraft på kontinentet og De britiske øyer. Nasjonalromantikken vokste især fram i Norge etter 1840. Den harmonerte godt med den poetisk realisme, som allerede fantes i 1830-årene i Norge, og som fortsatt var virksom i åndslivet etter at nasjonalromantikken hadde kulminert.

Poetisk realisme er mindre høytflyvende og mere borgerlig enn høyromantikken/universalromantikken (se ovenfor). Nasjonalromantikken viser seg blant annet ved den sterke interessen for folkets kulturuttrykk slik det fantes i eventyr, sagn, folkeviser, folkemusikk og folkespråk/dialekter, og i byggeskikker, rosemaling, treskurd, klesskikker osv., en interesse også Wergeland delte, men hans begrunnelse var stort sett noe annerledes enn nasjonalromantikkens, skjønt han nærmet seg nasjonalromantikken, ikke minst i sitt siste skuespill Fjeldstuen (1845).[Note 3] Welhaven, Andreas Munch, Jørgen Moe og A.O. Vinje var nasjonalromantikere og poetiske realister. Den unge Bjørnson (bondeforetllingene) og den unge Ibsen hører også til her f.eks. Sancthansnatten. Et verk som Peer Gynt (1867) er utenkelig uten romantikken og nasjonalromantikken, selv om det også har vært karakterisert som et «antiromantisk verk», hva det i bunn og grunn ikke er.

Norge hadde også en rekke nasjonalromantiske billedkunstnere, blant dem I.C. Dahl, Thomas Fearnley. Adolph Tidemand og Hans Gude. De to sistnevnte malte «Brudeferd i Hardanger» som danner en idylliserende i kontrast til de høydramatiske naturbildene til Peder Balke. Det illustrerer noe av spennvidden i romantikken.

Til de nasjonalromantiske komponister regnes Ole Bull, Rikard Nordraak, Halfdan Kjerulf, Edvard Grieg, Johan Svendsen og Johan Halvorsen.

Sæterjentens Søndag

rediger
 
Adolph Tidemand og Hans Gude, Brudeferd i Hardanger (1848), Nasjonalmuseet, Oslo.

Den nasjonalromantiske stemningstoppen kan tidfestes til 1849, et år som – med assosiasjoner til en sang med tekst av Jørgen Moe og melodi av Ole Bull – er karakterisert som sæterjentens søndag i norsk kulturhistorie. Allerede 15. januar 1849 spilte Myllarguten hardingfele for et borgerlig publikum i Christiania. Det skjedde i Logens store sal på Ole Bulls initiativ. Den nasjonalromantiske stemningen levde videre, og på vårparten ble det, denne gang på P. Chr. Asbjørnsens initiativ, arrangert teaterkvelder/Aftenunderholdninger i Christiania Theater der mer eller mindre nasjonalromantiske kunstnere ble presentert fra scenen, dvs. malere, diktere og musikere som Tidemand, Gude, Welhaven, Jørgen Moe, Andreas Munch, Kierulf og Ole Bull, den siste med «villspel», det vil si improvisasjoner over norsk folkemelodier.

Samlere og utgivere av folketradisjoner

rediger

Norges svar på brødrene Grimm i Tyskland er forfatterparet Peter Christen Asbjørnsen og Jørgen Moe, som samarbeidet om å nedtegne og utgi norske folkeeventyr. Norske Folkeeventyr, samlede ved Asbjørnsen og Jørgen Moe utkom heftevis i årene 1841-44, og ble fulgt om med en ny og forøket samling i 1851 (men datert 1852), nå med folkloristisk innledning av Jørgen Moe. Nok en utvidet samling kom i 1871, redigert av Asbjørnsen, og med bidrag av Jørgen Moe. Det aller mest typiske verket for 1840-årene i Norge er ellers P.Chr Asbjørnsen: Norske Huldre-Eventyr og Folkesagn I og II, 1845 og 1848. Det rommer fortellinger fra den muntlige sagntradisjonen, satt inn i rammefortellinger. Til det nasjonale gjennombrudds menn hører også Ivar Aasen og Ludvig Mathias Lindeman. Aasen samlet inn og lagde ordbøker og grammatikker over norske bygdemål og reiste et norsk skriftspråk, landsmål. Lindeman var den store pioneren på musikkens området. Han nedtegnet folketoner, fortrinnsvis vokalstoff, fra ulike områder i Norge. Han utga dem under tittelen Ældre og nyere norske Fjeldmelodier. Prestedatteren Olea Crøger og presten M.B. Landstad, samlet folkeviser, fortrinnsvis middelalderballader, i Telemark. Crøgers samlinger inngikk i Landstads folkeviseutgave fra 1853. Melodibilaget var ved Lindeman. Arbeidet med å samle inn og forske på folketradisjoner er et prosjekt som var inspirert av romantikk og nasjonalromantikk. Det er imidlertid ikke avgrenset til noen periode. I realiteten pågår det fortsatt.

Mot realisme og ny romantikk

rediger

Etter 1850 endret stemningen i Norge seg gradvis. De romantiske strømningene gikk stort sett under jorda omkring 1870, da man tilstrebet større realisme i kunsten. 1870- og 80-årene var preget av realisme og naturalisme. Nyromantikken oppsto i Norden i 1890-årene, og den var klart inspirert av den eldre romantikk, ja, strakte røttene tilbake til middelalderen og enda lengre. I Norge brøt den fram med folk som Wilhelm Krag, Tryggve Andersen, Knut Hamsun Pan (roman)). I Pan spøker ridderromantiske forestillinger. Hans E. Kincks novellesamling Flaggermusvinger, med undertittelen Eventyr vestfra), knytter seg til folketdiktning og folketro på en egenartet måte som kan kalles ekspresjonistisk. Kinck mente at all kunst i bunn og grunn var romantisk. For ham var romantikken å forstå som en søkende livsholdning som bryter fram gang på gang i kultur og kunst. Jf. hans vektlegging av lengselen i diktning og essayistikk. Ett av hans essayer heter da også «Evnen til lengsel».

Også den eldre generasjonen med diktere som Jonas Lie og Arne Garborg, skiftet signaler, og vi fikk verk som de to samlingene Trold og diktringen Haugtussa, verk som står i gjeld til folkediktning, folkemusikk og folketro.

På 1900-tallet fikk vi dessuten i Norge lyrikere som Olaf Bull, Olav Nygard, Olav Aukrust og Tore Ørjasæter som langt på vei representerer en sen oppblomstring av høyromantikken. For utdyping, se artiklene: nasjonalromantikken og Det nasjonale gjennombrudd.

Eksempler på romantiske billedkunstnere og komponister

rediger
 
Eugène Delacroix: Frihet leder folket (1833), Louvre, Paris.
 
Franz Schubert
 
Caspar David Friedrich, Junotempelet i Agrigent (1830).
 
Peder Balkes «Fyr på den norske kyst» ca. 1860

Av typiske romantiske billedkunstnere kan nevnes John Constable i England, Eugène Delacroix og Théodore Chassériau i Frankrike, Caspar David Friedrich i Tyskland. Med romantikkens syn på naturen og den store befolkningsveksten i byene på 1800-tallet som bidro til å fjerne folk fra naturen, er det ikke forbausende at landskapsmaleriet kom i skuddet.

Også komponistene ble til dels en slags musikalske landskapsmalere, og ville gi uttrykk, ikke bare for ytre landskap. De ville ved hjelp av toner uttrykke slektskapet mellom natur og sinn. Dette førte til at musikken kunne få en inderlig og lyrisk karakter. Etterhvert eksperimenterte man mer og mer med harmonisk kompleksitet og mye bruk av kromatikk. De romantiske komponistene var opptatt av at musikken skulle være emosjonell.[50] I romantisk musikk er det ikke sjelden et nært samspill mellom ordets kunst og musikken. Enkelte komponister skrev endog egne tekster som de la til grunn for sin musikk. Det ble også nokså vanlig å gi verkene poetiske navn som henspilte på noe utenfor musikken, jf. programmusikk.[51]

Som eksempler på romantiske komponister kan nevnes den østerrikske komponisten Franz Schubert, de tyske komponistene Robert Schumann og Johannes Brahms, polakken Frédéric Chopin, den østerriksk-ungarske Franz Liszt, den belgiske César Franck,franskmannen Hector Berlioz – og Gioacchino Rossini og Giuseppe Verdi, begge fra Italia. Den tyske Richard Wagner er berømt for sine meget stort anlagte musikkdramatiske verk som blant annet kjennetegnes ved uendelige melodier og effektiv bruk av ledemotivteknikk.[52][53] Andre framtredende komponister fra perioden er russerne Tsjajkovskij og Modest Mussorgsky, finnen Jean Sibelius, de tsjekkiske komponistene Bedřich Smetana og Antonin Dvorak og mange, mange flere av de mest elskede komponistene i verden. Hit hører også Edvard Grieg.

Utpregede senromantiske komponister var Hugo Wolf og Gustav Mahler, begge fra Østerrike, og Richard Strauss, som var født i München. Det kan være hensiktsmessig å sette punktum for den romantiske musikken så sent som rundt utbruddet av første verdenskrig i 1914. Da dukket det etterhvert opp flere og flere modernistiske trekk i kunstmusikken. Men Richard Strauss fortsatte å skrive i senromantisk stil til sin død i 1949.

Senromantiske klangidealer har siden vært en viktig ingrediens særlig i filmmusikk. Den orkestermusikken som ledsager de fleste av dagens hollywoodfilmer er nært beslektet med den senromantiske orkestermusikken.[54]

Virkninger av romantikken

rediger

Romantikken er uløselig knyttet til utviklingen i de vestlige samfunn og til brytningene i europeisk åndsliv. Den står i direkte dialog med kristendommen og den filosofiske tradisjonen tilbake til antikken, og først og fremst til Platon. Platon var ifølge Wergeland «klarere Alderes Morgenstjerne», og som sådan en forløper for «Frelseren», den sol hvis varme stråler skal trenge inn over alt, i borg, telt og hytte. Om Platon heter det: «Aandernes Væsen har du fortalt, / Mennesket lært om Sjælenes Kald».[55] Platonisme i ulike utforminger er en idéstrømning som gang på gang bryter fram til overflaten i konflikt med pragmatisme, materialisme og kynisme.

Romantikken ble en avgjørende faktor i 1800-tallets mange nasjonale frigjøringskamper og påfølgende etablering av nasjonalstater. For enkeltmennesket og kunsten hadde romantikken en frigjørende virkning. Den dyrket individets egenart, frihet og muligheter, framfor massesamfunnets konformitet. Det romantiske synet på kunstneren og kunsten har bestått til våre dager, til tross for at vår tids kunst isolert sett ikke nødvendigvis har romantiske trekk.[56][57]

Synet på barn og barndom endret seg med Rousseaus Émile som ble en mektig inspirasjon. Før ble barn betraktet nærmest som ufullstendige voksne. Romantikken omdefinerte barn til enkeltindivider, og barndommens verdi ble anerkjent og betraktet som den grunnleggende fasen i et menneskeliv. Utover på 1800-tallet og 1900-tallet resulterte denne holdningen i en fornyet syn på pedagogikk og et vell av lover som skulle stimulere, skjerme og beskytte barn.[58]

Najonalromantikken åpnet for alvor en interesse for forskning på historie og språk, og var en foranledning til folkeminneforskningen, religionsvitenskapen, etnologien, og store deler av dagens humaniora. Det er en positiv subjektiv-kulturell nasjonalisme farget av nasjonalromantikken.

Romantikkens natursyn skulle komme til å få stor betydning for turismen og for den moderne miljøbevegelsen.

Romantikk som typologisk begrep benyttes langt ut over den idéhistoriske perioden som bærer dens navn. En moderne kunstner kan godt oppvise romantiske trekk. Eksempelvis kan man finne sterke romantiske elementer i verkene til J.R.R. Tolkien (1892–1973), en forfatter som ikke regnes til den romantiske epoken.

Se også

rediger
  1. ^ Jf. forøvrig Paulus Svendsens avhandling Gullalderdrøm og utviklingstro.
  2. ^ Om Wergelands historiesyn, se Øystein Rians artikkel i Såmannen 2008, red. av Kydland, Myhren og Ystad
  3. ^ Wergeland reagerte på det tilbakeskuende ved nasjonalromantikken. Han ville blant annet bidra til å gjøre bonden politisk aktiv. Jf. Konflikten mellom Wergeland og Welhaven

Referanser

rediger
  1. ^ «romance», Online Etymology Dictionary
  2. ^ Rousseau, Jean-Jacques (1750): Discours sur les Sciences et les Arts Arkivert 9. mai 2016 hos Wayback Machine. (PDF), Édition électronique v.: 1,0 : Les Échos du Maquis, 2011
  3. ^ «Back to Nature» Arkivert 16. mars 2016 hos Wayback Machine., The Art of the Enlightenment
  4. ^ Lupşor, Andreea : «Montesquieu’s climate theory» Arkivert 15. april 2016 hos Wayback Machine., Historia.ro
  5. ^ «Nyplatonisme» Arkivert 22. juni 2013 hos Wayback Machine., Litteraturhistorier
  6. ^ Rudolph, Dennis (20. juli 2014): Sturm und Drang: Deutsche Literatur und Epoche
  7. ^ «Digteren som geni» Arkivert 13. april 2016 hos Wayback Machine., Minilex
  8. ^ Sitterson,Joseph C. (2000): Romantic Poems, Poets, and Narrators, Kent State University Press, s. 27
  9. ^ «Friedrich Schlegel», Stanford Encyclopedia of Philosophy
  10. ^ Maertz, Gregory (1998): Cultural Interactions in the Romantic Age: Critical Essays in Comparative Literature, SUNY Press, s. 14
  11. ^ «Friedrich Daniel Ernst Schleiermacher», Stanford Encyclopedia of Philosophy
  12. ^ «Friedrich Wilhelm Joseph von Schelling (1775—1854)», Internet Encyclopedia of Philosophy
  13. ^ Paulin, Roger (2016): The Life of August Wilhelm Schlegel, Cosmopolitan of Art and Poetry, Open Book Publishers, s. 91
  14. ^ Johnson, Laurie Ruth (2002): The Art of Recollection in Jena Romanticism, Walter de Gruyter GmbH & Co KG, kapittel 1
  15. ^ «Heidelberg Romanticism 200 Years On» Arkivert 19. april 2016 hos Wayback Machine., Universitetet i Heidelberg 23. oktober 2006
  16. ^ Hamilton, Andrew (20. mai 2011): Herder’s Theory of the Volksgeist, Counter-Currents Publishing
  17. ^ Steinby, Liisa (2009): The Rehabilitation of Myth: Enlightenment and Romanticism in Johann Gottfried Herder’s Vom Geist der Ebräischen Poesie (PDF), Universitetet i Oslo, DOI: http://dx.doi.org/10.7557/4.2760
  18. ^ Dow, James R. (Januar/april 2014): «Hans Naumann's gesunkenes Kulturgut and primitive Gemeinschaftskultur» i: Journal of Folklore Research 51(1), s. 49-100
  19. ^ Steffens - Wergeland-konferanse. Interkulturelle perspektiver på Steffens og Wergeland Arkivert 18. april 2016 hos Wayback Machine. (PDF), Tou Scene; Stavanger 26.-28. september 2008
  20. ^ «ratio», Bokmålsordboka
  21. ^ Hogan, Des: «Kant’s Theory of Divine and Secondary Causation» (PDF), University of California
  22. ^ Shantz, Douglas H.; Erb, Peter C. (2013): An Introduction to German Pietism: Protestant Renewal at the Dawn of Modern Europe, JHU Press, s. 31
  23. ^ Amir, Lydia (November 2001): «Plato’s theory of Love: Rationality as Passion» Arkivert 26. februar 2015 hos Wayback Machine. (PDF), Practical Philosophy
  24. ^ «Emotion», Stanford Encyclopedia of Philosophy
  25. ^ «18th Century German Aesthetics», Stanford Encyclopedia of Philosophy
  26. ^ «sentimentale», Bokmålsordboka
  27. ^ «eros», Bokmålsordboka
  28. ^ «Plato on Friendship and Eros», Stanford Encyclopedia of Philosophy
  29. ^ Se Nilsson, Albert (1964): Svensk romantik, s. 13. Jf. videre Platons dialog Faidros, oversatt til norsk av Egil A. Wyller.
  30. ^ George,Christopher T. (1998): «The Eroica Riddle: Did Napoleon Remain Beethoven's 'Hero?'» i: The Journal of the International Society 1(2)
  31. ^ Shelley's Call To Freedom
  32. ^ «Cæsaris», Dikt.org
  33. ^ «Republikanerne», Dikt.org
  34. ^ Linn, Alyssa (2. desember 2007): «From Reason to Romanticism»
  35. ^ «Pantheism», Stanford Encyclopedia of Philosophy
  36. ^ Lindsay, James (Mai 1910): «The Philosophy of Schelling» i: The Philosophical Review 19 (3), s. 259-275
  37. ^ Stewart, Jon Bartley (2009): Kierkegaard and His Danish Contemporaries: Philosophy, politics and social theory, Ashgate Publishing, Ltd., s. 269
  38. ^ «Beethoven Pastoral Symphony (6th): A Love of Nature», Favorite Classical Composers. Sitat: «How happy I am to be able to walk among the shrubs, the trees, the woods, the grass and the rocks! For the woods, the trees and the rocks give man the resonance he needs.»
  39. ^ «The Romantic Era – 19th Century: The Romantic View of Nature & The Romantic Hero» (PDF), California State University Northridge
  40. ^ Deneys-Tunney, Anne; Zarka, Yves Charles (2016): Rousseau Between Nature and Culture: Philosophy, Literature, and Politics, Walter de Gruyter GmbH & Co KG, s. 2
  41. ^ Behrent, Megan: «The enduring relevance of Victor Hugo», ISR 89
  42. ^ Jacobsen, Kirsti Lothe (8. januar 2009): «Henrik Wergeland 200 år: i juridisk brilleinnfatning» Arkivert 9. april 2018 hos Wayback Machine., Universitetsbiblioteket
  43. ^ Jørgen Moe: Indledning til Folkeeventyrene (1851)
  44. ^ Harald og Edvard Beyer i Norsk litteraturhistorie 1978, s. 124
  45. ^ «romantisme», Store danske
  46. ^ Edvard Beyer i Norges litteraturhistorie b. 2 (1974) s. 40
  47. ^ Ingard Hauge i Apalen: Feskrift til Aslaug Groven Michaelsen 1997, s. s. 42
  48. ^ Karakteristikken av åndlæren er Wergelands egen, hentet fra et brev til fru Malthe av 10. oktober 1827. Jf. Samlede Skrifter V,1 s. 25.
  49. ^ Retfærdig Bedømmelse av Henrik Wergelands Poesie og Karakteer (1833), gjenutgitt for første gang i 1995, og med innledning og kommentarer. Sitatet er fra innledningen s. xxv. Jf.Johan Sebasian Welhaven 1832: Henrik Wergelands Digtekunst og Polemik ved Aktstykker oplyste. Welhavens skrift er gjenutgitt mange ganger, og sist i forbindelse med utgivelsen av hans samlede verker ved Ingard Hauge 1990-92.
  50. ^ «Music of the Romantic Era» Arkivert 25. april 2016 hos Wayback Machine.
  51. ^ «Romantic music: a beginner's guide», ClassicFM
  52. ^ «Romanticism and Music»
  53. ^ Dahlhaus, Carl (1980): Between Romanticism and Modernism: Four Studies in the Music of the Later Nineteenth Century, University of California Press, s. 56
  54. ^ Nesheim, Elef (august 2001): «Ny orkestersatsning - kvantitativ og kvalitativ», Regjeringen.no
  55. ^ Henrik Wergeland Mennesket 1845, Akadielmonologen s.27
  56. ^ Hroch, Miroslav: «National Romanticism», National Romanticism: The Formation of National Movements, Central European University Press
  57. ^ Polokhalo, Volodymyr (1997): The Political Analysis of Postcommunism: Understanding Postcommunist Ukraine, Texas A&M University Press, s. 90
  58. ^ Reynolds, Kimberley : «Perceptions of childhood», Discovering Literature: Romantics and Victorians, British Library

Litteratur

rediger
  • Beyer, Edvard; Hauge, Ingard; og Bø, Olav (1974): Norges litteraturhistorie, bind 2
  • Grout, Donald Jay (1960): A History of Western Music, New York
  • Lovejoy, Arthur O. (1965): The great Chain of Being
  • Moe, Moltke (1925-27): Samlede Skrifter, spesielt «Det nationale gjennembrud og dets mænd» i bind III.
  • Michaelsen, Aslaug Groven (1977); Den gyldne lenke : Romantikken
  • Nilsson, Albert (1964): Svensk romantik : Den platonska strömningen
  • Paasche, Fredrik (1932): Norsk litteraturhistorie, bind 2
  • Schjeldrup, H.K. og Winsnes, A.H. (1959): Den eruropeiske filosofi
  • Steffens, Henrich (1967): «Indledning til Philosophiske Forelæsninger», ved Emil Boyson, i: Norsk filosofi i det 19. århundre, red. E-A. Wyller og Asbjørn Aarnes
  • Welhaven, Johan Sebastian: Henr. Wergelands Digtekunst og Polemik ved Aktstykker oplyste. bl.a. gjenoptrykt i hans samlede skrifter 1991-92
  • Wellek, René (1963): Concepts of Criticism
  • Wergeland, Nicolai (1933): Retfærdig Bedømmelse af Henrik Wergelands Poesie og Karakteer; ny utgave 1995.

Eksterne lenker

rediger