Skabelsen, Mennesket og Messias

Skabelsen, Mennesket og Messias er et kosmologisk diktverk av Henrik Wergeland. Et stykke på vei er det et bibeldikt som begynner med skapelsen og slutter med Jesu korsfestelse, oppstandelse og himmelfart. Men mens Bibelen primært forteller jødefolkets historie, vil Wergeland fortelle menneskehetens historie.

Henrik Wergelanddaguerreotypi fra 1840-åra.
Skabelsen, Mennesket og Messias fra 1830 var det mest omfattende diktverk utgitt i Norden. Verket ble omarbeidet til Mennesket i 1845

Verket var fullført 17. mai 1830 og kom ut 6. juli samme år, under tre uker etter at dikteren hadde fylt 22 år.

Skabelsen, Mennesket og Messias var det mest omfattende diktverk som noensinne var utkommet i Norden.[trenger referanse] 14 år senere, på dødsleiet omarbeidet han sitt ungdomsverk i løpet av 2½ måned. Han foretok store omdiktninger, spesielt i første og tredje del.[1] Første del ble betydelig kortere. I del tre diktet han blant annet til en serie med framtidsvisjoner (profetier) som han kalte «Jesu aandige Opstandelse». I midtdelen kom det også nye avsnitt. Omarbeidelsen kom ut i slutten av januar 1845 under tittelen Mennesket.

Hovedstrukturen er den samme i de to versjonene som følger hverandre i store trekk. Men det er gjort tallrike større og mindre endringer gjennom hele verket. Dagne Groven Myhren påviser ogaå hvordan de to utformingene supplerer hverandre og gjensidig kaster lys over hverandre. Videre begrunner hun at Skabelsen, Mennesket og Messias og Mennesket kan sies å uttrykke den tilgrunnliggende visjon for Wergelands forfatterskap. Han oppfattet det også selv som sitt hovedverk, og hevdet at verket avspeilet hans «Indre i dets Heelhed», og at hans høyeste ambisjon var å omsette diktets ideer i praktisk arbeid. Han skriver blant annet følgende i Morgenbladet i februar 1831: «Høimaalet for mit Liv bliver at fremstille saa stor Samklang som muligt imellem Handling og poetiske Ideer.» Han vet at han vil møte motgang, sier han, og at han utsetter seg for å bli hånet og for å bli kalt fantast, men han mener det får stå sin prøve: «mine Ideer have en ubekjendt Fader, men Menneskekjærlighed til Mor». Videre heter det at verdensdiktet er helliget de tre kristelige muser «Friheden, Sandheden og Kjærligheden», og at hans liv skal gjøres til så «tro prosaisk Commentair til Digtet som muligt.» (Se «Et nødvendigt Ord» i SS b. III 1, 155–61.)

Wergelands verdensdikt kan karakteriseres som visjonsdiktning. Mens han arbeidet med det, hendte det at han sammenliknet det med Miltons Det tapte paradis. Men ut over genreslektskapet har Wergelands diktverk lite til felles med Miltons dikt.

Bakgrunnen for verketRediger

På nyåret 1828 begynte Wergeland å sysle med et dikt som skulle hete «Himmel og Jord». Det var tenkt som et kjærlighetsdikt til Stellas pris. Stella ble mer og mer en mytisk skikkelse, i utgangspunktet inspirert av dikterens ulykkelige ungdomsforelskelser. Utviklingen i kjærlighetslyrikken eller «Stelladiktningen» som viste sine første spirer i 1825–26, tok for alvor fart fra og med sommeren 1827. Veksten kan følges i en hel del brev og, framfor alt, i den serie kjærlighetsdikt som for det meste fikk plass i hans første diktsamling, Digte. Første Ring (1829). Av innlednings- og avslutningsdiktet i debutsamlingen framgår det at Stella etter hvert oppnådde status som muse eller inpirasjonskraft. Gerhard Gran karakteriserer årene fra 1825–29 som Wergelands sterkeste utviklingsår: «i dem indsamlede han det rigeligste stof til sin dannelse, i dem falder hans hjertes alvorligste oplevelse, i dem samler hans personlighed sig til den livsanskuelse, der for alle tider kom til at udgjøre enheden i hans virke.»[2]

Prologen i Skabelsen, Mennesket og Messias, «Til Henrich Steffens», er også et Stelladikt, i slekt med flere av diktene i debutsamlingen. Den viser hvordan kjærlighetsmotivet vokste langt utover den opprinnelige planen. Kjærligheten åpenbaret seg som en universell kraft, og han innså at han også måtte dikte om skapelsens hemmeligheter, menneskets sammensatte vesen og menneskeslektens historie fra Adam og Eva av.

På slutten av prologen ser det ut til at han akter å søke støtte i arbeidene til to åndshøvdinger som han satte høyt, filosofen Niels Treschow og dikterfilosofen og mineralogen Henrich Steffens. Steffens hadde hørt de tyske idealistene forelese i Berlin i 1801-2 og tok høytomantiske ideer med seg til København. Der hadde han en samtale som skal ha vart i 16 timer med Adam Oehlenschläger, hvorpå den danske dikter skrev programdiktet "Guldhornene" som markerte gjennombruddet for høyromantikken i Norden Jf. Vilhelm Andersen, Kbh. 1895: "GULDHORNENE. Et Bidrag til den danske Romantiks Historie". I følge prologen i "Skabelsen, Mennesket og Messias" må Steffens og Treschow ha to tatt opp temaer som inspirerte ham. Han avslutter prologen i verdensdiktet med bønn om at de to Ørner (Steffens og Trescow) må "svale" hans brennende «Pande» med «signende Hænder», slik at han skal kunne unngå "Chaos", lykkes med sitt ambisiøse prosjekt og oppnå «Laurbær».

Da diktet var ferdig, var det blitt et livs- og verdensforklarende dikt med religiøse, filosofiske og politiske perspektiver og var tilegnet sannhetens, frihetens og kjærlighetens talsmenn. Verket er, i tillegg til Steffens og Treschow (sannhetens talsmenn), også tilegnet hans egen far, Nicolai Wergeland, som han kaller "Folkelærer i Norge", og er nevnt som representant for kjærlighetens talsmenn.

Henrik Wergeland omtalte sitt verk som «Menneskehedens Epos» og «Republikanerens Bibel». Dybdeperspektivet i verket henger sammen med den åndelære som sprang ut av «Stelladiktningen». Han arbeidet delvis parallelt med sine teologiske studier og verdensdiktet. Han tok teologisk embetseksamen i 1829 og fullførte diktverket året etter. Hans teologiske, historiske og religionshistoriske studier har tydelig satt dype spor i verket. Selv skrev han til Elise Wolff (i september 1828) at verket skulle skrives med en «Pensel dyppet i Solen»[3] Store partier rommer lyrikk av en art som aldri hadde vært skapt tidligere i Norge.

Fra eksistensiell krise til frigjøring gjennom selverkjennelseRediger

Verdensdiktet åpner i en eksistensiell krise. En himmelånd, den kraftfulle Phun-Abiriel, stiller en rekke grunnleggende spørsmål om Gud, skapelsen, forgjengeligheten og tilværelsens mening. Ut fra disse spørsmål oppstår en erkjennelsesteoretisk dialog, idet en annen himmelånd fylt av kjærlighet, utfordres til å svare, og lover å aldri gi opp å søke svar. Phun-Abiriel spør for eksempel:

Ha, hvor er Gud? Hans Kraft jeg seer kun, hører
som Støvskyer Verdner suse i Hans Fodtrin.
Flux jeg skuer did, men
seer som forhen Intet

Den kjærlighetsfylte ånd, som bærer navnet Ohebiel, prøver å hjelpe ham:

Phun-Abiriel, min Elskov din Grublen vil evig forfølge,
som Faklen, der fordyber sig i Natten,
og, i sin søgen efter tabte Guld,
gjennemborer selv Midnattens Hjerte.

De to åndene blir senere bevissthetspotensialet i det første menneskepar, Adam og Eva, og fra dem forplanter åndskreftene seg i verden, med sine problemer og sin begavelse. Verket følger videre de himmelske åndskrefters skjebne gjennom verdenshistorien, mer og mer undertrykt av verdslige og åndelige tyranner. Først i Jesus Messias klarner ånden fullstendig. Hans frelsergjerning består i å befri menneskene til sannhet, frihet og kjærlighet, slik disse ideer er forklart i løpet av verket; et verk som er gjennomlyst av det dikteren selv kalte sin «mystisk-philosohiske» åndelære i et brev til fru VedVedastine Malthe 10. oktober 1827. (SS V,1, s. 24-28).

Jesus begynner sin forkynnelse begynner med disse ord:

Vaagn, Aand, du slumrende i disse Hjerter!
Se, Aand, din Herlighed, jeg maner
fra Himlen atter ned i støvet!

Jesus forfølges og korsfestes av maktens og bedragets representanter. Men han oppstår igjen. Da han har holdt sin store oppstandelsestale fra gravklippen, uttaler den samlede menneskehet i kor:

Nu kjende vore Hjerter vi: vi vide,
at deres Fordring Sandhed er og Frihed,
at Kjærlighed er deres Livsenssjel;
ja Sandhed, Frihed, vor Abieriel-kraft,
vor Dyd Ohebiels offrende Kjærlighed.
Se, vore Hjertes Frihed – o den himmelske –
sit Billed har i jordisk Borgerfrihed!
Og Alle sidde jevnt ved Siden af
hverandre rundtom Jordens store Fad!
Vi i os Selv Guds Billede erkjende,
og Kjærligheden som Præstinde dyrker
i Aand og Sandhed det ved Dyder.
Og Alle sidde jevnt ved Siden af
hverandre under Himlens vide Tag!

NoterRediger


ReferanserRediger

  1. ^ Den mest omfattende sammenliknigen av de to utforminger av Wergelands verdensdikt er utført av Dagne Grovens Myhren i doktoravhandlingen, "KJÆRLIGHET OG LOGOS. En undersøkelse og en sammenlikning av Henrik Wergelands verdensdikt "Skabelsen, Mennesket og Messias" (1830) og "Mennesket" (1845)", Solum forlag 1991, 506 s.
  2. ^ Gran, Gerhard 1914, «Henrik Wergeland» i Nordmænd i det 19de Aarhundrede, b. 1 s. 244. Jf. f.eks. også Dagne Grovenm Myhren "Blomsten og stjernen", 1974, Universitetsforlaget.
  3. ^ group="Noter">Jf. brev til Elise Wolff 10. september 1828, SS V,1 s. 59-80-

LitteraturRediger

  • Skavlan, Olaf (1892): «Skabelsen, Mennesket og Messias» i: 'Afhandlinger og Brudstykker', s. 38–156
  • Kabell, Aage (1956): Wergeland I
  • Haakonsen, Daniel (1951): Skabelsen i Wergelands diktning
  • Moen, Svein Roald (1988): Skapelse, fall og frelse
  • Myhren, Dagne Groven (1991): Kjærlighet og Logos (om det kosmologiske verdensdiktet i begge versjoner, analyse og sammenlikning)