Henrik Wergeland

Henrik Arnold Wergeland (1808–1845) var en norsk dikter og Norges første riksarkivar.

Henrik Wergeland
Født		Henrik Arnold Wergeland 17. juni 1808 Christianssand
Død		12. juli 1845 (37 år) Christiania
Beskjeftigelse		Lyriker, historiker, skribent, teolog, arkivar, journalist, dramatiker
Embete		Riksarkivar (1840–1845)
Utdannet ved		Universitetet i Oslo Oslo katedralskole
Ektefelle		Amalie Sofie Bekkevold (1839–ukjent)
Far		Nicolai Wergeland
Mor		Alette Dorothea Wergeland
Søsken		Camilla Collett Augusta Antoinette Wergeland Vedøe Harald Titus Alexis Wergeland Joseph Frantz Oscar Wergeland
Barn		Olaf Knudsen
Nasjonalitet		Norge
Gravlagt		Vår Frelsers gravlund
Språk		Norsk, dansk
Medlem av		Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab
Pseudonym		Siful Sifadda
Debut		Digte. Første Ring (1829)
IMDb		IMDb
Henrik Wergeland på Commons

Hans diktning spenner fra kosmologisk poesi over barnedikt til undergangsdikt og diktverk med sosial tendens, bl.a. i form av versroman, novellistiske skisser og enkeltdikt. Forfatterskapet inneholder et mangfold av salmer, fedrelandssanger, sjømannssanger og leilighetsdikt. Wergeland skrev også dramatikk, som sørgespill, syngespill og farser. På norsk grunn skapte han nye genrer, som det visjonære skapelsesdiktet, det utopiske dramaet, den polemiske kortprosateksten og det visjonære programskriftet.

Han skrev også Norges Konstitutions Historie, som utkom i årene 1841 til 1843. Det er hovedverket blant hans historiske arbeider.

Henrik Wergeland hadde teologisk embetseksamen, og holdt gudstjenester i flere kirker. Dertil hadde han et uavsluttet medisinstudium bak seg, og han var opptatt av og skrev om botanikk.

Wergeland var aktiv på flere samfunnsområder i Norge etter 1814. Han gjorde en innsats som politiker, folkeopplyser og sosialarbeider, og gav ut flere tidsskrifter og en opposisjonsavis. I tillegg arbeidet han for opprettelse av folkeboksamlinger, og for innføring av lokalt selvstyre gjennom formannskapslovene som ble vedtatt i av 1837. Han foreslo en grunnlovsendring med det formål å gi mosaiske jøder adgang til landet. Den gikk igjennom i 1851, seks år etter hans død. Han gikk også inn for språklig fornorsking, og støttet selvstendighetsbevegelser andre steder i verden.

Faren Nicolai Wergeland var prest og eidsvollsmann. Forfatteren og kvinnesaksforkjemperen Camilla Collett var hans søster.

Bakgrunn og oppvekst

Henrik Wergeland var eldste barn av Nicolai Wergeland og Alette Dorothea, født Thaulow. I dåpspapirene hans er navnet angitt som Henrich Arnold Vergeland, men senere tok slekten i bruk navnet Wergeland med W. Faren var født Niels Lassesen, men latiniserte siden fornavnet, og tok navnet Vergeland etter en onkel. Blant Henriks søsken var søsteren Camilla Collett og broren, generalmajor Oscar Wergeland. Nicolai Wergeland var av bondeslekt fra Verklandsgårdene i Brekke i Sogn. Han hadde også aner fra Sunnmøre og Hordaland. Thaulowene var en dansk embetsmannsslekt som slo seg ned i Norge på 1600-tallet. Alettes mor Jacobine Chrystie var datter av Andrew Chrystie, en innvandrer fra Skottland. Også Jacobines mor var skotte. Nicolai og Alette fikk tilsammen fem barn. Henrik ble oppkalt etter morfaren, Henrik Arnold Thaulow, som var byskriver, kunstsamler og stifter av Det dramatiske Selskab i Kristiansand i 1787.

Faren Nicolai Wergeland var eidsvollsmann, mens søsteren Camilla Collett, er kjent som kvinnesaksforkjemper og forfatter av blant annet pionérromanen Amtmandens Døttre og erindringene I de lange Nætter.

Eidsvold 1814, Eidsvollsforsamlingen 1814 malt av Oscar Arnold Wergeland, sønnesønn av Henrik Wergelands farbror. Presten i døråpninga bak i salens høyre hjørne er Nicolai Wergeland, Henrik Wergelands far

Nicolai Wergeland bidro vesentlig til Grunnloven, som ble vedtatt 17. mai 1814. I 1817 flyttet han til Eidsvoll med hustru og barn for å overta som sogneprest. Eidsvollsbygningen.

Foto: Kjetil Bjørnsrud

Faren Nicolai Wergeland var prest, skribent i flere genrer, og altså et virksomt medlem av Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814.

Småbarnstid i Kristiansand, barndomsinntrykk som satte varige spor, og forholdet til foreldrene

Med tanke på oppdragergjerningen skrev den unge adjunkten (senere prest og prost) Nicolai Wergeland det året hans førstefødte kom til verden en veiledning for foreldre som han kalte Henrikcopedie. Den inneholdt «Kortfattede Love for Opdragelsen fra den spædeste Alder». Her heter det blant annet «Opdrager ikke den Lille til Ammestuen eller Sophaen; men til Verden», og videre «indskrænk den Lilles Selvvirksomhed saa lidet som mueligt». I alt besto Henrikcopedien av 43 læresetninger, først og fremst inspirert av Rousseaus tanker om oppdragelse. Mye tyder imidlertid på at Wergelandbarna har hatt relativt frie tøyler. «Alle vi 5 ville Børn» skriver lillesøsteren Camilla Collett i sin skildring av barndommen. Da Henrik nærmet seg fem år, noterte faren i dagboka: «Henrik har et besynderligt Glimt i Øjnene, som jeg ikke ser hos mine andre Børn. Han skjønnede meget tidlig; han røbede tidlig en stor Hukommelse og fatter meget let.»

I livsskissene fra dødsleiet, Hassel-Nødder, kap IX, gjengir Wergeland noen minner fra sine første år i fødebyen, blant annet sin opplevelse ved «det yndige Kjos» da han skal ha vært tre år gammel, en «lodrett Klippevæg, der glimrede i alle Farver af store Chrystaller». Wergeland hentet flere ganger sine dikteriske bilder fra krystallenes og edelstenenes verden. I farsen Vinægers Fjeldeventyr (1841) opptrer for eksempel kvinneskikkelsen «Krystalline» som dikterens genius og forståelsesfulle publikum. Sommereventyret Svalen fra samme år har utpregede visjonære trekk. Her skildres hvordan dikterens ytre øye i en forstand blindes mens den synske sjelen fortaper seg i det «Rosenhegn» som danner grensene for «Engens lille Eden»:

Ha, derunder Buskens Nat
hvor det glimred, hvor det gløded,
hvor det lyste i det dunkle
Tusmulm i det tætte Hegn!
Som om alle Qviste bløded,
draabemodne Rosenknopper
overaltifra fremfunkled,
ludende mod Jorden ned
liig en Regn
af Rubiner og Koral
Karneoler og Agat,
tryllebundne i sit Fald.

Fra Svalen

Forholdet mellom far og sønn var preget av gjensidig respekt og hengivenhet selv om sønnens mange prosjekter i blandt kunne være utfordrende. Henrik overlot til sin far å svare på Welhavens angrepsskrift, utgitt i 1832. Tilsvaret som kom året etter, er preget av saklighet og lærdom. Det ble gjenutgitt med innledning og kommentarer i 1995, 150 år etter Henrik Wergelands død. Forholdet mellom mor og sønn har også vært godt, noe som framgår flere steder i Wergelands produksjon.

Alette Dorothea Wergeland var i ungdommen skuespiller ved Det dramatiske Selskab i Kristiansand, og Henrik opplevde henne på scenen ved flere anledninger. I ungdommen hadde hun ry for sin skjønnhhet. I sin erindringsbok I de lange Nætter karakteriserer Camilla Collett sine foreldre. Om moren skriver hun bl.a.: «Hun havde været Christiansands Skønhed i Byens Velmagtstid»,

Oppvekst på Eidsvoll 1817–25

Henrik Wergeland våren 1825. Han er 16½ år, immatrikulert ved Universitetet i Christiania, og iført studenterlue. Wergeland var til sammen innom tre fakulteter i løpet av sine studieperioder. Tegningen er ved faren, Nicolai Wergeland.

Sommeren 1817, like etter at Wergeland var fylt ni år, flyttet familien fra Kristiansand til Eidsvoll, der faren skulle tiltre som sogneprest. Oppveksten på Eidsvoll styrket Wergelands interesse for grunnlovsarbeidet i Riksforsamlingen i 1814 der hans far, som en av fedrene på Eidsvoll, hadde deltatt i konstitusjonskomiteen. Henrik Wergeland kom til å kalle seg «Grunnlovens seks år eldre bror» og var alle dager knyttet til hjembygda, der «Norriges Frihed» var «fød». Han fikk undervisning hjemme i prestegården og på katedralskolen i hovedstaden. På denne tida begynte han å skrive for fullt. Flere av Wergelands barnearbeider er trykt etter dikterens død.

Skolegang og barnediktning

I prestegården mottok Wergeland undervisning av sin far, som hadde pedagogisk utdannelse, og av huslærer. Han fikk nå besøke «Guldverket», der det ble utvunnet gull fra 1758 til 1907. Eidsvollingen Hans Tønsager, sønn av stortingsmannen Lars Tønsager, forteller i Minder om Henrik Wergeland at Henrik på en tur med huslærer Dahl fylte sekken og lommene med blanke svovelkis; det kunne jo ikke utelukkes at de inneholdt gull. Opplevelsen danner sannsynligvis bakgrunnen for «Vinægers» (Vinæger=den eddiksure) besøk hos de underjordiske i Vinægers Fjeldeventyr (1841). Da han var elleve år gammel ble han elev ved Christiania Cathedralskole. Han bodde de første to årene hos sin mors søster Henriette Aubert, som var bosatt med mann og barn på festningsområdet. Siden flyttet han på hybel. I alle ferier var han hjemme i prestegården på Eidsvoll. Sammen med søsteren Camilla spilte han ofte dukketeaterforestillinger, og det er sannsynlig at de også oppførte flere av stykkene som Henrik Wergeland forfattet i ungdommen.

Før Wergeland var fylt seksten hadde han skrevet dikt, flere småfortellinger og en rekke Holberginspirerte skuespill som ble oppført hjemme på Eidsvoll. I 1821 fikk han sitt første arbeid, fortellingen Blodstenen, trykt. Det er en Sturm und Drang-inspirert historie med skrekkromantiske innslag. Dramatiske arbeid fra årene 1822–1824 som Indtoget, Øllegaard Frøken, Hun fik dog en lang Næse og et hefte med tekster og tegninger av den unge dikter selv som han kalte Vademecum (datert 1824), er først blitt offentliggjort i Samlede Skrifter 1918–40. I perioden 1822–1824 skrev han også stykket Moses i Tønden, som han selv betegnet som en komedie i to akter. Stykket ble ikke trykket i Wergelands levetid. I 2008 ble det oppført av Agder teater som dukketeater, med Giert Werring og Anne-Ma Usterud som dukkespillere. Dukkedesignet var ved Elisabeth Wennesland.

Studietid 1825–30

Høsten 1825 begynte Henrik Wergeland å studere ved Det kongelige Frederiks Universitet. «Da jeg kom til Universitetet slap Skolen en urolig, spectakelfuld Dreng paa 17 Aar ud i Verden.» Halfdan Koht har gjennomgått politijournalene fra Wergelands ungdomstid, og hans navn forekommer ikke i dem før 27. mai 1837, da det heter at «Cand. theol. Henrik Wergeland optaget i Nat af Vægterne No 7, 11 og 17 for at have skræget udenfor Kjøbmand Kolstad, men strax igjen løsladt». Under stumpefeiden skriver Wergeland en rekke spottedikt i en annens, skjærsliper Johannes Løwestads, navn. Han ble arrestert som husvill 22. oktober 1835 og for drukkenskap 15. april 1835.^{[trenger referanse]}

Wergeland studerte teologi fra 1826–29 samtidig med Peder Bjørnson, som senere ble far til dikteren Bjørnstjerne Bjørnson. Han tok del i studentliv, kulturpolitikk og politikk; bl.a. redigerte han i perioder Det Norske Studentersamfunds håndskrevne avis, og han engasjerte seg i arbeidet for 17. mai-feiring mot kongens vilje. Mens han studerte skrev han også flere skuespill og fullførte en rekke større og mindre enkeltdikt. Han debuterte som dramatiker i 1827 med farsen Ah!, og som lyriker i 1829 med samlingen Digte. Første Ring (denne diktsamlingen regnes som den egentlige debuten). Wergeland avla teologisk embetseksamen i 1829. Den 17. mai 1830 hadde han fullført sitt dikt Skabelsen, Mennesket og Messias.

Prokurator Präem

På en ridetur hjem til Eidsvoll 20. september 1828 kom Wergeland i klammeri med en underoffiser under en eksersis på Gardermoen. Wergeland anla rettssak, som utviklet seg til en årelang tvist der prokurator Jens Obel Praëm etter hvert ble en innbitt motstander. Saken fjernet seg mer og mer fra utgangspunktet. Da Wergeland senere gikk hardt ut mot «blodsugende prokuratorer» (dvs. utsugende jurister), hadde dette en vesentlig bakgrunn i Praëmstriden som forfulgte ham hele hans korte liv. Han oppfattet Praëm som en uthaler, og Wergeland engasjerte seg på vegne av fattige husmenn på Romerike. Prokurator Praëm ble etter hvert et motiv i Wergelands diktning. Han har bl.a. inspirert til Zobolam, Wergelands djevelfigur.

Wergelands egen tegning av Torgslaget.

Torgslaget, 17. mai 1829

Wergeland var i flokken av folk som hadde samlet seg på Stortorvet om kvelden 17. mai 1829. Han hadde også vært med i havneområdet tidligere på kvelden, der han som den første hadde hilst dampskipet «Constitutionen» med hurrarop. Stemningen steg fordi det var 17. mai. Det ble også sunget nasjonalsanger. Etterpå trakk folk opp gjennom gatene og samlet seg på Stortorvet. Der iverksatte stattholderen, i samarbeid med kommandanten på Akershus festning, tiltak som resulterte i det såkalte Torgslaget, og på veien hjem utpå natta fikk Wergeland et sabelrapp over ryggen. I kjølvannet av Torgslaget oppsto det et etterspill, og Wergeland fikk navnet sitt knyttet til 17. mai, særlig på grunn av sin opptreden under forhørene etterpå. Wergelands tegning er en illustrasjon til Phantasmer, som forelå tidlig i august 1829 under pseudonymet Siful Sifadda. «Phantasmer» er en farse med alvorlige undertoner, inspirert av begivenhetene under Torgslaget. Til venstre ses «Skipper Børre», det folkelige navnet på den svenske stattholder von Platen, ettersom han hadde fortid som sjøoffiser. Von Platen var nøye med å overholde kong Karl Johans befaling om å motarbeide offentlig feiring av nasjonaldagen. I farsen lar dikteren ham ustanselig sende ut eggende trommevirvler. Til hest, i gallauniform med iøynefallende gul fjærbusk, ses baron Wedel-Jarlsberg («Uedel Skarnsberg» i farsen), generalen på Akershus festning. Disse øvrighetspersoner var ansvarlige for at kavaleri og fotjegere ble utkommandert for å splitte folkemengden på Torget. Den såkalte opprørsloven ble imidlertid først opplest av «Magistraten». Det var det bare de aller nærmeste som hørte. «Filosofen i Fattighuset» (dvs. dikterens alter ego) befinner seg i huset til høyre i bildet. De fredelige borgere som ble ridd over ende og slått både her og der, er representert ved klær på snorene.

Ungdomsdiktning

Fra 1827 til 1830 skrev Wergeland seks scenearbeider: Sørgespillet Sinclars Død (1828), og fem farser. Flere av Wergelands farser er inspirert av middelalderteaterets moraliteter. Aslaug Groven Michaelsen kaller dem «farse-moraliteter». Et typisk eksempel er Irreparabile Tempus (1828). Delvis inspirert av Ossiansyklusen er farsene signert «Siful Sifadda», som skulle bli Wergelands mest brukte pseudonym. Siful Sifadda var Wergelands «uregjerlige halvbror», det vil si en vittig, «genialsk» og ikke lite satirisk side ved ham selv. Wergeland lot gjerne Siful rykke ut når han hadde behov for å forsvare seg på lattervekkende vis, eller når han ville skrive noe han ikke syntes han kunne stå inne for i eget navn.

Wergelands utvikling som dikter hadde sammenheng med svermeriske forelskelser gjennom studietida. Han svermet for fire unge piker i tur og orden (Ida Haffner, Emilie Selmer (som døde 18 år gammel), Hulda Malthe og Elise Wolff. Alle avviste hans tilnærmelser). Disse svermeriene dannet grunnlaget for det som kalles Stelladiktningen. Ut fra idealiseringen av disse pikene steg det fram et poetisk kvinneideal han døpte «Stella» (som betyr «stjerne»). Stellanavnet dukker først opp i et dikt han skrev til Hulda Malthe, «Sonnate til Hulda» eller «Flodens Sang til Stjernen». Stelladiktene utgjør størstedelen av debutsamlingen Digte. Første Ring (1829). Diktet om floden og stjernen er ikke tatt med i samlingen, men bl.a. «Til Stella» (prologen og epilogen), «Hvem er Stella» og «Under en Birk». Sentralt står «En sangfuld Sommermorgen paa Skreya», et helt lite syngespill. Debutsamlingen inneholder også «Ode til Friheden» og diverse vennskapsdikt. Religiøs toleranse er tema i «I Tordenen», et dikt som peker framover mot «De tre» og «Kvinderne paa Kirkegaarden» i samlingene Jøden (1842) og Jødinden (1844). Flere av diktene har trekk som peker mot skapelsesvisjonene i Skabelsen, Mennesket og Messias, påbegynt nyåret 1828. I diktet «Min lille Kanin» heter det f.eks.:

Ak, i Blaamins klare Øje,
gjennem Lindsens Regnbuslør,
gjennem dens Pupill, som Rør,
seer jeg vide Himle høje.
(Guds de vidtudslagne Barme,
hvor sig Mid ved Sol tør varme)
vrimlende af Liv fra smaae
Myggegnister, Mammutblus
til Solebaal...Min lille Puus,
sligt Panoram i dit Øje laae.

Fra «Min lille Kanin»

Wergelands hovedverk

Utdypende artikkel: Skabelsen, Mennesket og Messias

Da teologisk embetseksamen var tilbakelagt i juni 1829, gikk Wergeland inn for å fullføre sitt kosmologiske diktverk som hadde sysselsatt ham siden januar 1828. Verket som opprinnelig var tenkt som et stort dikt til Stellas forherligelse, vokste til livs- og verdensforklaring der menneskehetens historie behandles fra skapelsen av. Til å begynne med var diktet ment å hete «Himmel og jord», men da det forelå trykt 6. juli 1830, var tittelen blitt Skabelsen, Mennesket og Messias. Det er visjonsdiktning i slekt med Dantes diktverk Den guddommelige komedie som han for øvrig ikke hadde lest, og Miltons Det tapte paradis, et verk han kjente. Wergelands visjonsdikt har religiøse og filosofiske perspektiver, og kjærligheten er satt inn i en kosmisk sammenheng. Verket er preget av en platonsk-kristen-romantisk åndelære eller åndemyte, og har dertil sterke innslag av opplysningstidas frihetsidealer og utviklingstro. Wergelands åndelære og såkalte spiralteori, som er utformet i verdensdiktet, er foregrepet i «Napoleon» fra Digte første Ring (1829):

Vi ere Aandeæg, lagte i Dyndet; men
Sjelen sig vikler, som Sommer-
fuglen, af Svøbet, og Aande-
kraften forøger;
Høiere, gjennem Spiraler,
stiger Aandernes Skarer
op mod Gud.

Fra Digte første Ring (1829)

For folkeopplysning og frihet 1830–34

Tidsskriftet For Almuen kom i ni hefter der seks av dem utkom i perioden 1830–32. Dobbelthefte 7/8, Norges historie, ble utgitt i 1834. Siste hefte kom først i 1839. Bildet viser forsiden av nr. 3 (1831).

Til idégrunnlaget for verdensdiktet hørte blant annet arven fra 1700-tallet og den franske revolusjonen. Wergeland mente som Rousseau at friheten fordrer opplyste borgere.^{[trenger referanse]} Rousseau hadde lansert folkesuverenitetsprinsippet, mens maktfordelingsprinsippet gjerne tilbakeføres til Montesquieu. Grunnloven var fundert på begge prinsippene, samt på menneskerettighetene. De siste hviler på naturretten, som har røtter tilbake til antikken og stoikerne. Slike tanker lå også nedfelt i Wergelands verdensdikt. Under arbeidet reiste han rundt på bygdene for å samtale med folk. På disse turene hadde han ofte lommene fulle av frø han ga fra seg. Han arbeidet for folkebibliotek, «Sogneselskab» (en forløper for lokalt selvstyre) og bedring av vanlige folks kår. Han skrev til embetsmenn i de forskjellige amtene og ba om støtte, og han skrev til Selskabet for Norges Vel: «Giver, dynger Arbeide på mig». Hans engasjement strakte seg fra den hjemlige språkdebatten til nasjonalistiske frihetsbevegelser i fremmede land og verdensdeler.

Henrik Wergeland kom over Sognefjellet til Skjolden og reiste Sognefjorden på langs sommeren 1832. Han skrev diktet «Sognefjorden» om opplevelsen av ruskevær på fjorden. I Eivindvik var han gjest hos Nils Griis Alstrup Dahl, og skrev der diktet «Eivindvig».

Wergelands forfatterskap fyller 23 bind.

Folkelærer

I februar 1830 fikk han Selskabet for Norges Vel til å utgi det første i en serie av hefter til folkeopplysningens fremme, en serie han kalte For Almuen, og som begynte å utkomme fra mars 1830. I løpet av den første uka etter utgivelsen hadde Wergeland selv delt ut eksemplarer til prester på Romerike og i Aker. Han fikk også distribuert eksemplarer utover bygdene så langt som til Toten og Solør. Neste opplag kom til Vang. Ved siden av arbeidet med opplysningsskriftet skrev han stadig innlegg i Statsborgeren og Folkebladet.

Wergeland foretok nå også sine største reiser. I oktober 1830 fulgte han sin far og søsteren Camilla til Stockholm, der han både oppsøkte opposisjonelle og fikk foretrede for kong Karl Johan. Sommeren 1831 reiste han til England og Frankrike, og i Paris opplevde han etterdønningene etter julirevolusjonen året før og ble grepet av revolusjonsbegeistring.

Sommeren 1832 foretok han en fotvandring gjennom fjell-Norge til Vestlandet. I 1833, da han var gammel nok til å søke embete, tok han teologipraktikum og søkte forgjeves en rekke prestestillinger. Vinteren 1833–34 underviste han bondegutter på Romerike gratis for å gjøre dem i stand til å beherske språket godt skriftlig og muntlig. Flere av hans elever tok siden del i samfunnslivet. Fra juni til oktober 1834 bestyrte han sin fars embete på Eidsvoll mens faren og søsteren Camilla var i utlandet.

Søsteren Camilla Wergeland, her malt av faren. Welhaven var betatt av eller, som han selv skrev i et brev, «hendraget til» Camilla Wergeland (senere gift med P.J. Collett). Hun var på sin side fascinert av Welhaven.

Wergeland mot Welhaven

Utdypende artikkel: Konflikten mellom Wergeland og Welhaven

Wergelands ungdomsdiktning provoserte en jevnaldrende teologistudent, senere også kjent som lyriker og professor i filosofi, Johan Sebastian Cammermeyer Welhaven, som reagerte på fraværet av det han forsto ved klarhet og form. Welhaven angrep Wergeland i dikt og på prosa, og hans pamflett Henrik Wergelands Digtekunst og Polemik ved Akstykker oplyste (1832) er siden trykt opp flere ganger. Nicolai Wergelands tilsvar, Retfærdig Bedømmelse af Henrik Wergelands Poesie og Karakteer (1833) ble gjenutgitt i 1995, 150 år etter dikterens død.

Det var flere konfrontasjoner mellom Welhaven og far og sønn Wergeland på 1830-tallet, utløst av Stumpefeiden og Dæmringsfeiden. Stumpefeiden hadde sitt utspring i Det Norske Studentersamfund. Det som utviklet seg til den bitre Stumpefeiden, hadde begynt ved at Wergeland i et brev foreslo at studentene skulle more seg med å skrive satiriske vers eller stumper som også kunne synges, og sendte inn noen prøver, som han kalte «sifuliner». Det er tvilsomt om noen av disse var rettet mot Welhaven.^{[trenger referanse]} Etter hvert utviklet det seg til en versstrid mellom Welhaven og Wergeland og deres respektive støttespillere i forlengelse av det dikterisk formulerte angrepet Welhaven rettet mot Wergelands verdensdikt da det kom ut sommeren 1830 (jf. «Til Henrik Wergeland», trykt i Morgenbladet 15. august 1830). Ved et uhell ble en del av «stumpene» publisert i Adresseavisen. Uenigheten utviklet seg til en offentlig debatt i Statsborgeren og Folkebladet, og varte hele vinteren 1832–33. Innleggene kunne bl.a. berøre Wergelands målstrev og kampen for et norskere skriftspråk, eller kampen for en selvstendig norsk litteratur. Proporsjonene vokste langt utover de opprinnelige «stumpene». Konfliktene dreide seg både om synet på litteratur og (kultur)politikk.

Våren 1832 brøt Welhaven og hans krets ut av Studentersamfundet, stiftet Studenterforbundet og dannet sitt eget tidsskrift: Vidar. Kretsen omkring Welhaven fikk tilnavnet Troppen eller Intelligenspartiet. Wergelandkretsen kaltes Patriotene. Patriotene kalte gjerne motparten for «danomaner».

I kjølvannet av julirevolusjonen i Frankrike i 1830 malte Eugène Delacroix' Friheten leder folket (1830), mens Wergelands skrev Det befriede Europa (1831)

Wergeland oppfattet det norske flagget som et revolusjonsflagg. Kombinasjonen rødt-hvitt-blått videreførte tradisjonen fra flere demokratiske staters flagg – bl.a. Trikoloren, Frankrikes revolusjonsflagg. Maleriet 17. mai 1893 er signert Christan Krohgs sønnesønn og navnebror, maler og forfatter Christian Krohg.

«Patriotene»

I januar 1830 skrev Wergeland i Morgenbladet at han aktet å bli en «ligesaa dådfuld Patriot herefter som han i sin tidlige Ungdom havde været en ordfuld». Wergelands interesse for det nasjonale kommer bl.a. til uttrykk i den sentrale rolle han spilte blant Patriotene, der Ludvig Kristensen Daa var en av hans støttespillere. Grupperingen rundt Welhaven, som rommet folk som Anton Martin Schweigaard og P.A. Munch, dvs. troppen eller intelligenspartiet ville på sin side opprettholde den kulturelle tilknytningen til Danmark. Wergeland ønsket at Norge skulle utvikle et selvstendig skriftspråk. Han tok i bruk særnorske ord og bøyningsformer i tekstene sine. Han diktet etter hvert også noen sanger på dialekt, dvs. på romeriksmål, hallingmål og valdresmål. Welhaven var uenig i denne holdningen. I avhandlingen Norsk Sprogreformation (1832) spådde Wergeland at Norge ville få et eget skriftspråk «før Aarhundredet nedrødmer». Wergeland arbeidet for norsk selvstendighet, men skrev også hyllingsdikt til julirevolusjonen og utfall mot den russiske tsaren etter striden med Polen i 1831. Han støttet også nasjonalistiske tendenser i andre verdensdeler. Diktningen hans omhandlet blant annet India og Brasil.

Historikeren Halvdan Koht skriver at Wergeland var «som ein ny viking for paa langferd og henta tankerikdom heim og skapa den om til bruk for folket sitt». Koht skriver videre:

Han hadde djupe røter i fedrejorda gjenom farsætta, og fedresoga hadde fraa barndomen sterkt tak i hugen hans. Men han kjende kringom seg blaasteren fraa aandsstormane uti verda, og han maatte ut og røyna vengefanget sitt. Han vart den største kosmopoliten i Noreg. So vart live hans sidan eit trottig stræv med aa vinna heim, og han vart djupare og djupare nasjonal. Men all den rikdomen han hadde vunne ute, bar han inn i det nasjonale arbeide heime, og soleis skapte han eit aandsver i Noreg som kunne fostra kultur-hovdingar av ypparste slage, –rotfaste i heimegrunnen, med greiner og kvister høgt ut yver heile jorda.

Halvdan Koht

Talen ved Krohgstøtten

Henrik Wergeland hadde arrangert folkefester på Eidsvoll i anledning 17. mai, og i 1833 holdt han tidenes første offentlige 17. mai-tale i hovedstaden. Talen ble framført ved avdukingen av minnesmerket over juristen og statsråden Christian Krohg. Krohg var især kjent for å ha ført i pennen den innstillingen som gjorde Stortinget i stand til å avvise Karl Johans forslag til grunnlovsendringer som ville gitt kongen mer makt. Innstillingen var datert 17. mai 1824. Flere var spurt om å holde talen ved Krohgstøtten, men svarte nei fordi kongen var imot feiring av nasjonaldagen på 17. mai. Han ville heller ha 4. november som nasjonaldag, dagen for iverksettelsen av personalunionen med Sverige. Det var også et problem at talen gjaldt Christian Krohgs minne. Når de som ble spurt om å tale ikke våget, skyldtes det at de nødig ville provosere kongen, og dessuten fryktet de konsekvensene for sin karriere. Talen ved Krohgstøtten er trykt og blir iblant sitert. Folk møtte tallrikt opp, og det var stortingsrepresentanter til stede. Begivenhetene rundt talen ble øyeblikkelig rapportert til Sverige av Frans Anton Ewerløf, som hadde møtt opp med kikkert. Rapportene er gransket i ettertid, og korrigerer Hans Tønsagers feilerindringer, som ble skrevet ned et halvt århundre etter at Wergeland hadde holdt sin tale.

Salmen «Synder, slaar dit Hjerte haardt» ble skrevet til en preken Wergeland holdt i Eidsvoll kirke i 1831. Kirken som kanskje er Norges eldste korskirke i mur, har vært utsatt for flere branner, og er til dels endret etter Wergelands tid. Altertavlen fra 1765 har overlevd brannene. Wergeland vikarierte som sogneprest i Eidsvoll prestegjeld sommeren og høsten 1834.

Frihetsdikt, vers, viser og en farse

Den kunstneriske produksjonen fra perioden gjenspeiler Wergelands engasjement. Han offentliggjorde en rekke større og mindre frihetsdikt, blant dem Det befriede Europa (1831), og Cæsaris (1832), sistnevnte inspirert av Russlands overfall på Polen i 1831. Han sendte ut versesamlinga Sifuliner. Til Jan Wellhaven, «stumper» til den jevnaldrende kulturpolitiske motpolen fra Bergen. I 1832–33 kom det flere «Rækker» med såkalte Folkeviser. Samlingen Digte. Anden Ring (1833/34) inneholder flere ideologiske dikt som «Erobrerens Sanger», «Til en ung Digter» og «Til en Gran», og dessuten Det befriede Europa. Et nytt stort frihetsdikt, Spaniolen, kom i 1833. Her står bl.a. dette:

Land forgaaer? - mon synker Verden?
Mænd forgaae; mon Frihed vel?
Født med første Engel er den,
døer ei før den sidste Sjel.

Spaniolen (1833)

Han forfattet også skuespillet Om Smag og behag man ikke disputere. Etsomdetbehagereder (1832). Det er en dels burlesk, dels alvorlig farse.

Medisinstudier og flere skuespill 1834–36

I kjølvannet av eksamen i teologipraktikum (1833), søkte Wergeland flere prestekall. Da han ikke fikk noen av stillingene han søkte på, flyttet han i oktober 1834 fra Eidsvoll til Christiania, og nå for godt. Han gikk i gang med et nytt embetsstudium, medisin, og han studerte i nesten to år. Samtidig tok han privatleksjoner i botanikk. Parallelt med studiene produserte han flere scenestykker. Han påtok seg dessuten å redigere det opposisjonelle bondebladet Statsborgeren fra 1835–37. Her pådro han seg mange fiender. Våren 1836 fikk Wergeland et vikariat som andreamanuensis ved Universitetsbiblioteket. Han avbrøt medisinstudiet uten eksamen. Studiene har imidlertid satt flere spor i hans diktning, jf. for eksempel diktet «Pigen på Anatomikammeret», og vårdiktet med skapelsesmotiv «Til Sylvan», tilegnet «en Botaniker» (egentlig Matthias Numsen Blytt som ble en nær venn av Wergeland).

I 1835 kom det fire verk for scenen, to dramaer utgitt i eget navn: Den indiske Cholera og Barnemordersken, og to farser signert Siful Sifadda: Papegøien og De sidste Kloge. Papegøien er både en moralitet og et drømmespill, mens De sidste Kloge kan regnes som et tidlig eksempel på et science fiction-orientert verk i norsk litteratur. (Det tidligere nevnte «Cæsaris» fra 1832 – som ikke er en farse, men et dikt – kan gjerne regnes til samme kategori.) De sidste kloge foregår på øya Terranova, «den nye jord», et sted der kapitalkreftene regjerer uhemmet, og undergangsstemningen er åpenbar. Undergangsstemning er det også i dramaet Den indiske Cholera (1835).

Barnemordersken er et sørgespill i fire akter. Handlingen foregår i Frankrike på 1300-tallet under de valdensiske forfølgelser. Valdenserne, som det fremdeles finnes noen av, er en kristen sekt som pekte fram mot reformasjonen. Inkvisisjonen har en viktig plass i dramaet, og utnyttede, men sterke kvinner står i sentrum for handlingen. Barnemordersken er en tragedie med både burleske og lyriske innslag. Dramateknikken er inspirert av Shakespeare, som Wergeland satte svært høyt.^{[trenger referanse]}

Liv og virke 1836–40

Henrik Wergeland tiltrådte i vikariatet på Universitetsbiblioteket 1836. Samme år begynte han å utgi det patriotiske flyvebladet For Menigmand. Som redaktør for Statsborgeren var han kontinuerlig i en utsatt posisjon. Han engasjerte seg i kampen for kommunalt selvstyre, en kamp som ble vunnet i 1837, da formannskapslovene ble vedtatt. I januar og februar 1838 fikk han oppført syngespillet Campbellerne. Troppen brukte dette som et påskudd til å mobilisere mot Wergeland, og iverksatte det såkalte «Campbellerslaget». Welhaven deltok imidlertid ikke selv. Troppen led nederlag i teateret, og av tredje og siste forestilling fikk Wergeland hele inntekten. 15. mai kjøpte han et lite hus i Grønlia under Ekeberg for pengene. Livet hans tok nå en ny kurs. Men i det offentlige rom opplevde han ikke mindre turbulens enn før. Selv tidligere venner vendte ham nå ryggen og beskyldte ham for hykleri, fordi han mottok støtte fra kongen.

Henrik Wergeland, maleri av Carl Peter Lehmann fra 1842

Amalie Sofie Bekkevold

For å komme seg mellom Grønlia og arbeidsstedet Universitetsbiblioteket, som på denne tida holdt til i Rådmannsgården ved Christiania gamle torv, pleide han å ro eller seile over Bjørvika. Han fikk lov til å sette fra seg årer og seil hos småhandler Peter Svendsen Bekkevold i Skippergata, som drev et lite bevertningssted (som fremdeles finnes under navnet «Grei Kafé»). Der møtte den nå så vidt 30 år gamle Henrik Wergeland Bekkevolds eldste datter, den nesten 19 år gamle Amalie Sofie Bekkevold (f. 9. juli 1819), og ble forelsket. I løpet av sommeren og høsten 1838 skrev han en rekke kjærlighetsdikt, bl.a.:

Amalie Sofie, Wergelands hustru, malt av Carl Peter Lehmann i 1842

Dengang du laa ved mit Hjerte, min Brud,
var det som Blomster sprang derifra ud:
Blomster, som levte, drømte og tænkte.
Mandel og Abild ei vajer saa fuld.
Solen sit Blod
ikke saa rigt over Roserne sprængte.
Sjelen sit Muld,
drømmende saligt forlod.

Den siterte strofen er den nest siste i diktet «Den første Omfavnelse» som ble til kort tid før forlovelsen; denne ble offentliggjort 12. august 1838. Amalie Sofie var musikalsk likesom den yngre broren Frederik, som ble bassbarytonsanger.Amalie Sofie ble godt mottatt av sin tilkommende svigerfamilie.

Høsten 1838 holdt Wergeland noen prekener i «Opslo kirke», fra 1925 Gamlebyen kirke. Den er Oslos eneste gjenværende louis-seize-kirke, og framstår som på Wergelands tid. Han trakk bra med folk, men prestekall fikk han aldri.

Søker forgjeves prestekall

Wergeland søkte stadig nye prestekall, og fikk like mange avslag. De ganger han holdt prekener, diktet han gjerne salmer til dagens tekst. Fastelavns-søndag 1836 prekte han for eksempel i Akershus slottskirke, og da skapte han salmen «Kun dagligdags er al din Dont». Han skrev også «Synder slaar dit Hjerte haardt» i 1831. Han satte store forhåpninger til det beskjedne Nannestad kapellani, men håpet «forvandlet seg til en rød sky». Om kvelden den 12. februar skulle han hjem over isen til Grønlia i følge med fire tyskere. Han fikk da for seg at han skulle besøke en venn, C.J. Gamborg, som arbeidet i Paléets offisersvakt. Paléet tjente på den tid som kongebolig når Karl Johan var i Norge. De slapp inn, delte en bolle punsj, og en av tyskerne tok opp en gitar og begynte å synge. Det var i strid med reglementet, som tilsa at det skulle være fullstendig ro etter tappenstrek. Selskapet ble registrert av plassmajor Glad, og det kom til ordveksling med diverse misforståelser, grunnet språkproblemer, mellom Glad og en av tyskerne. Verten og Henrik Wergeland forsøkte å dempe gemyttene. Glad rapporterte det forefalne til sin overordnede, og dermed nådde det kongen, som var i byen på samme tid. Gamborg fikk to måneders festningsstraff som måtte sones på Fredriksten festning. Wergeland mente at episoden i offisersvakten var hovedgrunnen til at han ikke fikk Nannestad kapellani.

Kong Karl Johan av Sverige og Norge fra 1818 til 1844. I 1839 ble Wergeland tildelt kongelig pensjon for to år i påvente av embete.

Omstendighetene rundt episoden i kongevakten er lett dramatisk gjenfortalt av Wergeland selv i Hassel-Nødder. Den er også skildret i Rolv Laaches arbeid om Praëm-striden. Laache mente at episoden i vakten trolig var av mindre betydning for tapet av kapellaniet, og at det var viktigere for utfallet at Wergeland hadde uvenner som sto kongen nær. Wergeland og hans forlovede tok tapet av kapellaniet tungt. For å trøste Amalie Sofie skrev han det perspektivrike diktet «Smukke Skyer» (1839).

Praëmfeiden og annet strev Wergelands politiske engasjement og de ulike feider og prosesser han ble viklet inn i, især Praëmsaken, krevde tid og krefter, møtte motstande og tæret på økonomien. Konflikten med Welhaven utviklet seg også til en bitter strid med flere innblandede parter. At han hadde tatt på seg å redigere det opposisjonelle bladet Statsborgeren skaffet ham flere mektige motstandere på høyt politisk nivå. Dette ble ytterligere forsterket av farsene Stockholmsfarerne 1 og 2, den første oppført i Studentersamfundet 17. mai 1837. Begrunnelsen og bakgrunnen for å ta i mot pensjonen fra Kong Karl Johan ble ikke forstått av den såkalte opposisjonen som Wergeland tilhørte. Flere av hans kampfeller oppfattet ham som frafallen og hetset ham i pressen. Man mente han hadde solgt seg og sviktet de republikanske idealene fra ungdomsårene og kalte ham «hoffpensjonisten».

Forholdet til kongen

De mange dikt som han viet kongen på ulike tidspunkt avspeiler forholdet mellom de to menn. Wergeland hadde fra ungdommen beundret Karl Johan, og betraktet ham hele livet som en revolusjonens sønn. Han mente derimot ikke at kongen var unntatt kritikk, og han var ikke alltid enig i Karl Johans politikk. Han mente at hvis kongen opptrådte despotisk, var det hans plikt å opponere (jf. Hassel-Nødder). Wergeland handlet flere ganger i strid med majestetens direktiver, jf. for eksempel tidligere omtalte 17. mai-markeringer i forbindelse med det såkalte Torgslaget og talen ved Krohgstøtten. Kongen som på sin side var sympatisk innstilt til Wergeland, holdt ham under oppsikt, og strammet tøylene når han mente forfatteren var gått for langt.

Etter at formannskapslovene var gått igjennom i 1837, lå forholdene imidlertid til rette for avspenning. Kong Karl Johan hadde bl.a. også satt pris på diktet «Kongens Ankomst» (1838) og ønsket tross alt å hjelpe Wergeland. I mars 1839 tilbød han Wergeland en liten årlig pensjon av egen kasse, foreløpig for to år i påvente av embete (det kan kanskje sammenliknes med et statsstipendium). Wergeland tok i mot på betingelse av å kunne «gjengjelde det med fritvalgte Arbeider for Almuens Oplysning». I 1839 begynte han å gi ut bladet For Arbeidsklassen, som fortsatte å komme ut også da han lå på dødsleiet. Arbeidet for folkeopplysning opptok ham så lenge han levde.

Ekteskap

Pensjonen satte Henrik Wergeland i stand til å gifte seg. Han og Amalie Sofie Bekkevold ble viet av Nicolai Wergeland på Eidsvoll 27. april 1839. Ekteparet flyttet inn i et hus i Akersveien med hage, lysthus og stall til hesten «Veslebrunen». Stedet eksisterer fortsatt under adressen Damstredet 1–3. Lysthuset er imidlertid havnet på Norsk Folkemuseum på Bygdøy. Hartvig Lassen, som skrev en bok om Wergeland i kjølvannet av å ha samlet og utgitt den første utgaven av Wergelands skrifter i 9 bind, fikk Amalie Sofie til å fortelle litt fra samlivet med dikteren. Hun skriver bl.a.: «Aldrig var Wergeland saa elskværdig som i sit Hjem, naar han sad mellem fornøjede Gjester, især morede det ham at tale med jevne, ligefremme Damer, og disse behandlede ham anderledes end andre Herrer. Musik holdt han meget af, uden at være en Skjønner, og han skrev aldrig lettere end naar jeg gik over Gulvet og sang for mig selv. … Som før bemærket var Wergeland altid tidlig om Morgenen at finde ved sit Arbeidsbord. Ikke sjelden hendte det, at jeg vaagnede og saa ham staa foran min Seng med et fuldfærdigt Digt, og jeg var stolt og lykkelig over at være den første der hørte hvad der udgik fra hans Pen.» Wergeland fortsatte å skrive dikt til Amalie Sofie etter at de ble gift (jf. f.eks. «Min Vivs Hjemkomst», 1841). De fikk ingen barn i sitt kortvarige samliv.

Jan van Huysums maleri, som inspirerte Wergeland til Jan van Huysums blomsterstykke ble skapt ca. 1730, og befinner seg i Kunstmuseet i København. Wergeland hadde sett det hos amtmann Thygeson på Nordre Skøyen Hovedgård som den gang lå i Aker.

Eventyrlig diktning

Wergelands kjærlighetsdikt til Amalie Sofie ble trykt i månedsskriftet Bien etter hvert som de ble til. De kan sies å utgjøre en liten kjærlighetsroman på vers. Diktene fikk samletittelen Poesier. I deres hjem i Akersveien ble bl.a. lystspillet Søkadettene i Land og farsen Den Konstitutionelle til i 1839. Den siste er et nissespill som egentlig foregår inne i hodet til juristen per se, den lærde Dr. Motzius. Kantaten Vord Lys ble skrevet til 400-årsjubileet for Gutenberg og oppfinnelsen av boktrykkerkunsten. Kantaten ble oppført i Vår Frelsers kirke sankthansdagen 1840. Til den verdslige festen etterpå samme dag skrev han sin Skaaltale for et godt Aar.

Høysommeren 1840 hadde han ferdig Jan van Huysums Blomsterstykke, for en stor del skrevet i lysthuset i tidlige morgentimer. Jan van Huysums blomstermaleri som han hadde hatt anledning til å beskue i original, var for dikteren et så betydelig kunstverk at han undret seg over om blomstene på bildet er noe annet og mer enn en avbildning av havens blomster.

Og, endskjøndt I er' saa sande,
maa jeg Troe, I aldrig gro'de
blandt de andre paa vor Klode,
men engang i Edens Lande:
Blomstre vel, men endnu mere:
Blomsterblomstre, disse liig,
som fortrylle os i Haven,
som en Aand i Himmerig
ligner Liget under Graven.

Fra Jan van Huysums Blomsterstykke

Dikteren bønnfaller endelig en av blomstene om å røpe maleriets hemmeligheter, og han blir innviet i en fortelling om forholdet mellom livet og kunsten, slik at han helt til slutt utbryter «Men nu veed jeg dog hvorledes, / slige Blomster bleve til.»

Wergelands diktverk kombinerer flere genrer og er en form for romantisk eventyrdiktning. Det ble tilegnet Fredrika Bremer, en svensk feminist og forfatter som han korresponderte med på den tida. Hun hadde bedt ham om å sette henne inn i forholdene i Norge. I ett av brevene var han i pakt med nasjonalromantikken, som begynte å gjøre seg gjeldende på den tida. Han viser interesse for folkemusikk og folkediktning, som han mente lever et mer eller mindre skjult liv i folketradisjonen.

Barnepoesi

17. mai 1841 sto Grotten ferdig, og Wergeland flyttet inn med sin hustru. Huset er et tidlig eksempel på sveitserarkitektur i Norge.

3. februar 1840 utga han en samling med barnedikt.. Wergelands bok Vinterblommer i Barnekammeret, er en samling fri og oversatt diktning. Inspirasjonen er hentet fra den tyske samlingen med folkediktning Des Knaben Wunderhorn, og flere av diktene er gjendiktninger derfra. Han samarbeidet også med pastor Niels Biørn som redigerte bladet Børnevennen. (Jf. diktet «Barnet» og «Børnevennen»»). En del av det han skrev for barn kom også i For Arbeidsklassen. Blant Wergelands barnedikt hører tekster som «Sommerfuglen», «Smaafuglene i Juleneget» og fedrelandssangen som begynner «Vi ere en Nation vi med», som er den første fedrelandssang skrevet for barn. Wergeland skapte også poetiske eventyr for barn som «Røde og graa Dompaper» og «Vesle Hans' Eventyr».

Daguerreotypi fra 1840-åra, ifølge søsteren Camilla det eneste bildet som virkelig liknet

Foto: O.F. Knudsen

Liv og virke 1841–44

Wergeland søkte og fikk stillingen som riksarkivar. Embetet var opprettet i 1839. Han ble utnevnt høsten 1840 og begynte i arbeidet ved nyttår 1841. Dette betød fast stilling, sikker inntekt, kontor på Akershus festning og omfattende arbeidsoppgaver. Wergeland var vel kvalifisert, og han og hans stab bygde opp og systematiserte arkivet fra grunnen av. Året 1841 skulle bli ett av de tyngste årene i hans liv, fordi den motstand som den såkalte hoffpensjonen hadde utløst, økte ytterligere da han ble riksarkivar. Wergeland hadde tidligere skrevet historiske framstillinger, men nå utvidet han denne virksomheten. Han skaffet seg opplysninger fra levende kilder og gjorde bruk av materiale han kom over på riksarkivet da han skrev verket Norges Konstitutions Historie (utgitt heftevis 1841–43). Delvis parallelt med konstitusjonshistorien forfattet han skriftet om allmuetalsmannen Christian Lofthus (1842). Lofthus endte sitt liv som mangeårig fange på Akershus festning. Henrik Wergeland fulgte dertil opp sitt forslag fra 1839 om endring av § 2 i Grunnloven (se nedenfor). I 1842 tok Wergeland og Amalie Sofie til seg dikterens sju år gamle sønn, Olaf Knudsen (1835–1921), noe som var kontroversielt den gangen, da gutten var såkalt «uektefødt». Han bodde med sin far så lenge denne var i stand til å ta seg av ham. Faren sørget for at Olaf fikk utdannelse. Han ble lærer og grunnla skolehagestellet i Norge.

Riksarkivar

At han søkte, og fikk, stillingen som riksarkivar ved kongens inngripen og mot regjeringens innstilling, førte til at han pådro seg bitterhet fra sin tidligere venn Ludvig Kristensen Daa. Avisene Granskeren (der Daa var redaktør) og Den Constitutionelle gikk hardt ut.

Wergeland oppnådde også å komme i konflikt med Morgenbladet. I 1841 hadde han flere innlegg i avisen etter at avisen hadde angrepet hans «Engelsk salt», et angrep som i praksis måtte oppleves som et angrep på Wergeland selv og konflikten med Daa. Da det skulle utnevnes en biskop, mente Moss Tilskuer at Wergeland burde stå først på listen over kandidater, men Morgenbladet var sterkt uenig, da avisa mente at Wergelands «samme fine og dannede Stridsmaade, en elskverdig Individualisering med en ligesaa skiøn Tendens som nogen av vore smaa eller lange Drenges Stormløben» var upassende, og «han er desuden opirret og i slet Lune». Til dette svarte Wergeland med prosadiktet «Mig Selv», som åpner med ordene: «Jeg i slet Lune, Morgenblad?». Her står også ordene: «Klag ikke under Stjernene over Mangel paa lyse Punkter i dit Liv.» Ettersom Morgenbladet ikke ville trykke det, ble det først offentliggjort i Christiansandsposten 14. mars 1841. Wergeland opplevde seg nå som nærmest utstøtt, og begynte å undertegne seg «Der Geächtete» (den fredløse / skydde / utstøtte).

Under en fest i Studentersamfundet 2. september 1841 i anledning tredveårsjubileet for opprettelsen av et norsk universitet og grunnstensnedleggelsen for nye universitetsbygninger, ble han hysset ned da han skulle holde tale og utbringe en skål for de eldre professorer. Han reagerte med å knuse en flaske mot pannen. Episoden er siden referert i Hassel-Nødder.

Noen dager senere, 13. september, da det ble arrangert fakkeltog for professor Georg Sverdrup som skulle forlate sin stilling, ble Wergeland observert stående alene. Da gikk en ung student bort til ham og tilbød ham følge. Det var den unge Johan Sverdrup, brorsønn av dagens hovedperson. Det var en symbolhandling å trekke Wergeland inn i varmen slik han gjorde. «Arm i arm gik de to i toget, det nye Norges største digter og det norske demokratis fremtidige fører».

16. september slapp han til i Den Constitutionelle med diktet «Min Hustru». Han framstiller seg som den steile og ville klippe som det ustanselig stormer rundt. Hun er den frodige «Brombærbusken» eller det «velsignte Livsenstræ» som har klynget sitt liv fast til klippen. Når uværsskyene ruller omkring dem, kan hun med «det søde Solskin» i ett av sine øyekast, trylle skyene bort. Hennes kjærlighet lindrer smerte og gjør livet til å holde ut. Han forfattet også det romantiske eventyrdiktet Svalen (sitert ovenfor). «Svalen. Et Skjærsommermorgens-Eventyr for Mødre, som have mistet Børn» forelå i oktober. Wergeland skrev det til sin søster Augusta Vedøe. Eventyret skildrer en svales flukt over allverden for å finne det hjertet som mest av alle trenger trøst. Den bringer med seg noen dråper av «Trøstens Balsam», og plutselig har svalen funnet det den søkte, og har skjenket sin gave til en mor som har mistet sitt barn.

Ludvig Kristensen Daa var av dem som vendte Wergeland ryggen da sistnevnte fikk gratiale fra kongen. Bedre ble det ikke da Wergeland ble riksarkivar. I 1842 skrev Wergeland et dikt til Daa der han bønnfaller om forståelse. De tidligere vennene ble først forsonet på dikterens dødsleie.

Striden med Daa

Ludvig Kristensen Daa hadde vært en av Wergelands aller nærmeste venner og kampfeller. Etter at Wergelands hund hadde glefset etter ham i 1836, til tross for at dikteren hadde advart ham mot å nærme seg hunden, var det sådd frø til en konflikt. Konflikten forverret seg da kongen to ganger hadde vist Wergeland spesiell omtanke. Daa hadde selv søkt riksarkivarembetet, og var innstilt som nummer én til embetet, men trakk seg før innstillingen nådde offentligheten, da han innså at riksarkivarembetet var uforenelig med hans stilling som riksrevisor. Den første innstillingen ble aldri forelagt kongen. Det kom en ny runde, og først da søkte Wergeland. Wergeland ble utnevnt, og tiltrådte stillingen, hvilket medførte at Daas bitterhet mot Wergeland tiltok. Wergelands to farser Engelsk Salt og Vinægers Fjeldeventyr fra 1841 har begge mer eller mindre bakgrunn i konflikten med Daa. I Engelsk Salt forsøkte Wergeland å bagatellisere kritikken han var blitt utsatt for og å skape forsoning. Farsen avsluttes med fedrelandssangen som begynner «Det er min Sjel en frydfuld Trang». Tross fedrelandssangen gjorde Engelsk Salt situasjonen snarere verre enn bedre, og Wergeland skrev en fortsettelse i en bitrere og sårere farse, eventyrspillet Vinæges Fjeldeventyr som utkom i juni 1841. Hovedpersonen er den samme eddiksure Vinæger som i Engelsk Salt, redaktøren av bladet «Nyregranskeren», som henspilte til Daa. Konflikten med Morgenbladet lå imidlertid også bak. Farsen var spunnet inn i en sagn- og eventyrverden. Vinæger blir tatt inn i berget til «Huldra», som sørger for at hjertet hans blir knepet inn til en hard og ufølsom klump, og han blir ertet opp til kritiker. Da han kommer ut av berget igjen og ubarmhjertig forfølger dikteren Leontodon, er han i virkeligheten forhekset. Leontodon som har valgt seg løvetannen til sitt symbol, lar likevel forfølgelsene gå inn på seg. «Løvetanden skal traakkes paa», sier Vinæger. I denne farsen står diktet som innledes med ordene: «Ve dig, Skjald! det er din Død / synger du herhjemme». Det er også her den før nevnte Krystalline opptrer. Hun forsøker å trøste og oppmuntre den bedrøvede dikter da han vil skille seg ved sitt dikterinstrument. Hun er inspirasjonskraft og forstående publikum. Farsen ender imidlertid med at dikteren dør.

I 1842 rakte Wergeland igjen forgjeves ut en hånd til forsoning med balladen «Fordums Venner… (Henrik Wergeland til Ludvig Daa)» som slutter med ordene: «Ve mig, som ei kan glemme! / Ve Dig, som kunde det!» Da dikteren lå på det siste, kom de tidligere vennene som hadde vendt ham ryggen, deriblant Daa, tilbake. I sitt testamente "Min sidste Vilje", skrevet "Ved fuld Bevidsthed" 29. juni 1845,altså mindre en to uker før han døde, nevner Henrik Wergeland en del personer som han ønsker skal delta i hans gravfølge. Der er også L.K. Daa uttrykkelig nevnt.

Religiøs toleranse

Utdypende artikler: Wergeland og jødesaken og Wergeland og religionene

Wergeland var opptatt av religiøs toleranse og arbeidet for full religionsfrihet til det siste. Fotoet viser et kalkmaleri av Muhammed fra Gothem kirke i Sverige.

Wergeland ønsket full religionsfrihet, og leverte sommeren 1839 inn forslag til endring av Grunnlovens § 2 (den såkalte jødeparagrafen) som nektet jøder og jesuitter adgang til landet. Han mente paragrafen var i strid med den liberale ånd i Grunnloven for øvrig, og uforenlig med kristen nestekjærlighet. Hans egen far, Nicolai Wergeland, hadde i 1814 på Eidsvoll vært en av pådriverne for jødeparagrafen. Han konsentrerte seg i utgangspunktet om få fjernet forbudet mot troende jøder, og skrev artikler, større redegjørelser og dikt for å fremme sitt syn. Saken var oppe til behandling i Stortinget i 1842, og det ble simpelt flertall for Wergelands forslag, men det var ikke stort nok til grunnlovsendring som krever ⅔ flertall. Om resultatet noterte Wergeland at dagen var «merkelig i Nationens Historie». I 1851 ble forbudet mot jøder opphevet, seks år etter Wergelands død. (Først over hundre år senere, i 1956, fikk også jesuitter adgang til landet.) Wergeland skrev også positivt om islam og muslimer, inkludert den gode behandling jøder fikk i muslimske land som Marokko. Om Wergeland og islam, se Wergeland og religionene.

Jøden og Jødinden

Diktsamlingen Jøden (1842) er tilegnet «Det norske Storthing». Da jødesaken skulle opp i Stortinget første gang 9. september 1842, sørget dikteren for at alle stortingsrepresentanter fikk et eksemplar. Samlingen åpner med «Sandhedens Armee» som angriper løgn og fordommer i sin alminnelighet. Det får en særlig mening slik det er plassert i samlingen, som bl.a. også inneholder i diktet «Juleaftenen»; om hjerteskjærende konsekvenser av mangel på kristen nestekjærlighet. Diktet «De tre» skildrer et møte mellom tre lærde i den syriske ørken, en muslim, en jøde og en kristen. Det handler om religiøs toleranse og viser hvordan de tre oppnår respekt for hverandes tro.

Wergeland skrev Jødinden på sykeleiet (1844), med tanke på at jødesaken skulle opp igjen i Stortinget i 1845. Diktet «Kvinderne paa Kirkegaarden» bringer inn nye perspektiver på toleransespørsmålet. I diktet «Røst i Ørkenen» påtales kritikkverdige holdninger og praksis hos såkalte kristne. Det er ikke kristendommen som angripes, men mangel på kjærlighet og medmenneskelighet hos folk som kaller seg kristne. Menneskene har fått hjerter som is og snøklumper, istedenfor å være "varme Julebrød" som kunne avhjelpe verdens nød. Forholdet mellom en inkluderende og en ekskluderende holdning overfor fremmede (underforstått jøder) er framstilt i «Jeg er nu saadan jeg», der det bl.a. står:

Paa Kjærlighedene gjæstfri Fad
om nøjsom, uden Pynt,
bestandig findes lagt igjen
Taknemlighedens Mynt.

Siste leveår 1844–45

Riksarkikvar Wergelands kontor på Akershus festning.

Foto: Helge Høifødt

Wergeland ble tegnet på sykeleie av Christian Olsen i 1844 …

Sykeleie

Fra 2. mai 1844 ble Wergeland sengeliggende etter legens forordning. «Jeg fik min knæk af de gamle Muure på Agershuus. Man fyrede for svært i ovnene her i de allersidste Dage i April, da vi havde stærkt Solskin, og jeg befalte, at man idetmindste skulde lade være at lægge i mit værelse. Jeg kommer varm på Kontoret, kaster Kjolen af og sætter mig til Pulten i bare Skjorteærmerne uden at tænke paa at der ikke var i Ovnen. Efter en Timestid betages jeg af en saadan Kuldegysen langs Ryggen, at jeg maatte gaae hjem.»

17. mai insisterte han på å stå opp igjen for å overvære festlighetene. Dette var 30-årsjubileet for Grunnloven, og Wergeland mente han var forpliktet til å være med å feire dagen. Det skulle gå et stort borgertog fra festningen ned til Krohgstøtten. Camilla Collett, som hadde tenkt seg opp for å se til ham, møtte ham ute: «Afmagret og bleg som Døden, men med Syttendemaisblikke, fór han nedover». Dagen etter tok lungebetennelsen seg opp igjen, og nå ble han ikke kvitt den. I senere tid er det lansert en teori om at han kan ha dødd av lungekreft.

Da det ble kjent at Wergeland var uhelbredelig syk, kom mange av vennene som hadde vendt ham ryggen, tilbake. Han mottok også en lang rekke brev fra takknemlige beundrere. Hans arbeid for jødene hadde ikke gått upåaktet hen, og han mottok hilsener også fra utlandet.

… og av Tidemand i 1845.

Ekteparet Wergeland måtte ut av Grotten til flyttedag 14. april 1845, og dagen etter, 15. april, ble den syke båret i bærestol, utlånt fra Rikshospitalet, fra Grotten til det ennå noe uferdige Hjerterum. Amalie Sofie skrev siden at hun aldri hadde gått en tyngre gang. De flyttet inn i en liten nybygd stue, Hjerterum, som lå på tomta til dagens Pilestredet 31. Mot slutten av april lå han ti dager på Rikshospitalet, der den «kloke kone» Mor Sæther listet seg inn nattestid for å yte Wergeland hjelp. Hun fikk et dikt i avisen som takk. De siste ti ukene bodde han hjemme hos sin hustru. Han hadde jevnlig brevbytte med sin far, som også besøkte ham flere dager sist i mai og i begynnelsen av juni. Av det han skrev går det fram at han tenkte mye på Eidsvoll og på sin avdøde mor. Hassel-Nødder åpner med å skildre stemningen i hjemmet etter morens uventede død sommeren 1843. Han fikk en kunstmaler til å framstille et motiv hjemmefra på kakkelovnsmuren, og sist i juni skildret han bildet for sin far: «Det fremstiller livagtigen Hestehagen seet fra Præstebakken omtrent tversover til Kirken. Jeg seer mellem Trærne Muren hvidne, hvor Mor hviler. I Forgrunden morer Brunen sig med et Ekorn. … Du kan ikke troe hvor det er godt at have for Øjnene.» I hans siste enkeltdikt «Den smukke Familie», har moren en sentral plass.

Praëm og Wergeland Det kom riktignok til forlik i februar 1844 (jf. Herstad), men den årelange Praëm-prosessen hadde ruinert ham. Ved årsskiftet 1844/45 besluttet den dødssyke seg for å selge Grotten. Tilbake satt han med en gjeld som forfulgte ham til det siste. Gjelden var på 813 speciedaler og 66 skilling. (jf. Leiv Amundsen, 1977, s. 554.) Wergeland søkte om at gjelden skulle saneres, som vederlag for hans innsats som dikter. Søknaden bla avslått. Avslaget kom dikteren i hende 16. juni 1845, dagen før han fylte 37 år. Stortinget vedtok 28. juli 1845 mot 39 stemmer å oversende regjeringen en anbefaling om at Statskassen skulle sanere gjelden. Regjeringen foretok seg ingenting. Saken kom heller ikke tilbake til Stortinget. Men gjelden ble aldri innkrevd i følge Leiv Amundsen (1977). Men dette fikk ikke dikteren vite før han døde.

Diktning på dødsleiet

Wergeland skjøttet sitt verv som riksarkivar inntil legen forbød ham det. Samtidig som han var litterært aktiv som knapt noen gang før. Han lå til sengs i vel 14 måneder før han døde. På denne tida skrev han til sammen 860 sider lyrikk og 570 sider prosa.

Han fullførte det store episk-lyriske verket Den engelske Lods, skrev diktsamlingen Jødinden som åpner med «Paa Sygelejet» og inneholder flere av hans mest kjente dikt. Fra oktober og fram til jul omarbeidet han sitt verdensdikt, Skabelsen, Mennesket og Messias, (1830). og kalte det nå Mennesket (1845) Formålet var å gjøre verket klarere. Omarbeidelsen berører detaljer og lange linjer, og avslutningen i Mennesket, «Jesu aandige Opstandelse», kan betraktes som hans politiske og religiøse testamente, og er langt på vei et nytt diktverk. Han oppfattet kristendommen som åndslysets og kjærlighetens religion, og i «Jesu aandige Opstandelse» så han fram til at Jesus Messias skulle oppstå igjen i menneskenes hjerter «i levende Daad». De to versjonene av verdensdiktet kaster lys over og utfyller hverandre på tallrike måter.

I april forelå siste nummer av For Arbeidsklassen som inneholder de 24 preknene i Fattigmands-Postil. Like etter kom den omarbeidede og utvidede versjonen av Nordmandens Katechisme. Her heter det bl.a. med tanke på hans forslag om å forandre Grunnlovens § 2: «Man friest være maa i Tro».

I den avsluttende skissen i Hassel-Nødder finner man bl.a. dette: «... nu da jeg blegner, / Byster man gjør og Portrætter man tegner ...» Hans Hansens Wergelandbyste fra 1845.

Under et opphold på Rikshospitalet 20.-30. april skapte han diktene «Paa Hospitalet om Natten» og «Anden nat på Hospitalet». Diktet «Mulig Forvexling» er skrevet rett etter at han kom hjem til "Hjerterum", Det kalles også «Mor Sæther». Han skilder hvordan denne kloke kone (også omtalt som kvakksalverske), kom til ham med medisin på hospitalet "i Skikkelse af en Kat", som han sier. De tre diktene utgjør en liten syklus, og er tonesatt av Eivind Groven. «Til Foraaret», i frie rytmer, og «Til min Gyldenlak» hører også til smykkene som ble til på dødsleiet. Det sistnevnte er tonesatt av en rekke norske komponister, nærmere 20 i alt. Den første var [[Frederikke Egeberg]]. Det siste og bokstavelig talt, eventyrlige frittstående enkeltdikt han skapte, var «Den smukke Familie», Det ble 2. juni 1845.

På denne tida var han i gang med livsskissene Hassel-Nødder, påbegynt i mai 1845 og fullført i løpet av de siste dagene han levde, i juli. Hassel.Nødder er et humørfylt, og til dels (selv)ironisk, tilbakeblikk på eget liv. Iblant er han lyriker også i Hassel-Nødder. Han arbeidet med erindringsboka og syngespillet Fjeldstuen like inn i døden. Begge arbeidene utkom posthumt. Hassel-Nødder forelå 20. juli, tre dager etter hans jordeferd. Fjeldstuen utkom først i 1848, og ble uroppført ved Ole Bulls nyopprettede Det norske Theater i Bergen i januar 1850. Det var den første norske teaterproduksjon som benyttet folkedansere og autentisk folkemusikk (ved Myllarguten). Musikken forøvrig var av Ole Bull.

Hartvig Lassen skildrer i den første større Wergelandbiografien vi har hvordan 9. juli forløp med store legemlige lidelser og anfall av desperat pustebesvær med påfølgende utmattelse. Lassen fortsetter så: «Endnu denne dag skrev han det Sidste af Livsskisserne.» Det er grunn til å anta at det kan være den korteste skissen, den som er plassert nest sist og som heter: «Jeg døer». Den slutter med ordene: «Og til hver Landsmand, som giver mig den Lov, siger jeg et oprigtig og kjærligt Tak for mig!». «Et frænologisk Foredrag» er tittelen på den avsluttende skissen som blant annet kaster lys over forholdet mellom hans pseudonym Siful Sifadda, satirikeren og den viltre humoristen i ham, og den dypt seriøse dikteren, Henrik Wergeland. Det er også her han beskriver den visjonære klarhet som behersket ham når han skrev et dikt:

… naar min Sjel undfangede et Digt, syntes jeg at den aandede i en reen endog kjølig Atmosfære, som naar de deilige Snestjerner sidde paa Kvistene og man kan see uendelig høit opigjennem disse i den dybblaa Luft.

17. mai-kongen

Wergeland bidro avgjørende til å gi 17. mai et meningsfylt innhold. Han arbeidet for at minnet om grunnlovsverket skulle holdes levende, og ivret for feiring av dagen. Hans posisjon som «17. mai-konge» ble styrket etter talen ved avdukingen av Krohgstøtten, og gjennom folkeopplysningsarbeid, skuespill, 17. maisanger, taler og dikt. Siste 17. mai han levde, skjenket han hjembygda en sølvpokal som skulle forvaltes av kommunen ved ordføreren. Den eksisterer på Eidsvoll den dag i dag og bærer følgende innskrift:

Gid 17, mai, den velsignte blant Dage,
bestandig maa skjønnere vende tilbage.

I Eidsvoll er Norriges Frihed fød.
Thi tøm der med Jubel mit Gyldenskjød.

Det første barnetoget 17. mai ble skapt av Bjørnson i Wergelands ånd. Ideen kan sies å ligge i kim i barnesangen "Vi ere en Nation vi med".

Arven etter Wergeland

Fra avdukningen av Wergelandmonumentet i Studenterlunden i Oslo sentrum 1881

Wergelands liv og diktning har en omfattende virkningshistorie. Han stod fram i en nasjonsdannende tid for Norge. Poesien bryter også rett som det er fram i dramatikk og prosaarbeider. Wergelands diktning har filosofiske og religiøse trekk. Typisk for Wergeland er at han gjerne kombinerer «den lille realisme og den store visjon», en formulering hentet fra den danske Wergelandforsker Aage Kabells Wergelandavhandling.^{[trenger referanse]}

Fredrik Paasche skriver i Norsk litteraturhistorie: «Shakespeares billed-sprog er ikke så rigt som hans, de norrøne skalders ikke så levende.» Aage Kabell omtaler ham som «Norges eller Nordens største dikter». Wergeland har vært sammenliknet med diktere som Byron, Pusjkin og Victor Hugo. Peter Jonas Collett, som tilhørte Welhaven-leiren, og gjerne videreformidlet dens synspunkter på Wergeland, skrev på 1830-tallet: «Wergelands Værker vil leve, naar mange af de følgende Slægter ere i sine Grave; man vil bruge ham som et Lexicon, som en uudtørrelig Cisterne, der kan bringe en Palmelund til at spire og voxe.»

Sigmund Skard uttrykker det på denne måten: «Biografien hans er full av dei snodigaste tverrkast og bukkesprang; slik er no eingong geniet.»

I sin erindringsbok I de lange Nætter karakteriserer Camilla Collett broren på denne måten: «Kan et Digterliv beregnes efter Længden? Silkeormens længste Tilværelse er nogle Maaneder, da bliver den Sommerfugl og dør. Men i den Tid har den spundet tusende Miglier Silke og født tusende Spirer til et nyt Liv. Som Digter har Henrik levet fuldt, rigt og længe.»

Mytedannelsen rundt ham var til tider påtakelig. Han måtte ofte forsvare seg offentlig både i vers og på prosa. Mange av beskyldningene han opplevde i sin samtid, og som har levd videre i ettertida, har han selv kommentert i farsen Lyv ikke! (1840). Her framstiller han en dikter som blant annet har til oppgave å omgjøre selv motgang og bakvaskelser til blomster (dikt) som bringer lindring og forsoning, og får synderne til å gå i seg selv og uttaler: «Jeg vil aldrig lyve meer!» Det feaktige barnet «Florilla» avslutter sin monolog i Wergelands ånd med disse ordene etter at hun har strødd blomster over de sensasjonslystne tåpene:

Kort, hvad du angrer, ditt fordums Id
det gamle Nid
jeg vil begrave
med bare Blomster i fra min Have
…
Thi saaledes hevner en Poet sig.

Henrik Wergeland har gitt inspirasjon til flere diktere, fra Bjørnstjerne Bjørnson, Henrik Ibsen, Jonas Lie, Nils Collett Vogt, Olav Duun, Olav Nygard, Olaf Bull, Olav Aukrust, Anders Hovden, Ingeborg Refling Hagen og til diktere fra nyere tid som Edvard Hoem, Jan Erik Vold, Jon Fosse og flere. Flere av dem har vedkjent seg sin gjeld til Wergeland i hyllingsdikt og prosaarbeider.

En rekke komponister i eldre og nyere tid har tonesatt hans dikt. I tillegg til før nevnte Frederikke Egeberg og Eivind Groven (12 tekster), kan nevnes Ole Bull, Halfdan Kjerulf, Christian Sinding, Alf Hurum, Eyvind Alnæs, Tomas Beck, Sparre Olsen, Conrad Baden (4 tekster), og Johan Kvandal (6 tekster). Johannes Haarklou har skrevet et oratorium over utvalgte tekster fra Mennesket 1845 med tittelen Skabelsen og Mennesket. Nyere komponister som Egil Kapstad, Torbjørn Dyrud, Knut Avenstroup Haugen med flere har også latt seg inspirere av dikteren.

Sosiologen Eilert Sundt var blant dem som beundret Henrik Wergeland, og oppfattet seg som en viderefører av Wergelands sosiale arbeid, bl.a. i sin innsats for å kartlegge de sosiale forhold i landet.^{[trenger referanse]}

Historikeren Ernst Sars (Welhavens nevø) la grunnlaget for en oppfatning av Henrik Wergeland som en forløper for motkulturen og den norske Venstre-fløyen.^{[trenger referanse]}

Under den ideologiske motstandskampen under okkupasjonen av Norge 1940-45 ble han stadig sitert i den illegale presse. Det ble forbudt å lese opp hans dikt offentlig,^{[trenger referanse]} og hans skrift fra 1842, «Jødesagen i det norske Storting», som kom ut i en mer tilgjengelig språkdrakt ved Ingeborg Refling Hagen i 1936, ble ikke tålt. Quisling sørget for at jødeparagrafen ble gjeninnført i Grunnloven. Den ble fjernet igjen etter frigjøringen.

Jødenes minnesmerke ble reist på Wergelands grav i 1849. På sokkelens framside står følgende: «Henrik Wergeland, den utrættelige kæmper for menneskets og borgernes frihed og ret.»

Foto: Helge Høifødt

Wergelands fødselsdag den 17. juni markeres årlig blant annet i Mjøsbygda Tangen (Hedmarken), i Damstredet (Oslo) og på Eidsvoll i Akershus.

Ingeborg Refling Hagen arrangerte to store Wergelandstevner på Eidsvoll i 1938 og 1939. Hun ville motarbeide nazistisk ideologi gjennom å løfte fram Wergelands diktning. Etter krigen, fra 1948 av, fortsatte Refling Hagen å arrangere stevner, først på Eidsvoll og så på Romerike, med basis i Stein skole. Fra 1950 flyttet hun stevnet til Tangen ved Mjøsa, der tradisjonen fortsatt holdes i hevd av Suttungbevegelsen, og i senere år av foreningen Ingeborg Refling Hagens Kulturhus Fredheim. Wergeland blir feiret med opplesning, sang, blomstertog og oppførelser av Wergelands dramatikk. Foreningen har også arrangert foredrag om Wergelands diktning, og bl.a belyst forfatterens dramatikk med visninger på Hamar teater. Utstillingen Wergeland i 200, produsert til Wergelandjubiléet i 2008 av Nasjonalbiblioteket, Rikspolitisk senter-Eidsvoll 1814 og Riksarkivet ble gitt til Kulturhus Fredheim av Universitetsbiblioteket i Agder og Nasjonabiblioteket og vises under Wergelandsfeiringen. Suttungteatret har framført en lang rekke av Wergelands dramatiske arbeider, deriblant Barnemordersken og Den indiske Cholera. Også diktverk som Cæsaris, Det befriede Europa og Jødinden er blitt oppført der.

Tove Mohr har skapt en tradisjon^{[trenger referanse]} for feiring av Wergelandsdagen i Damstredet i Oslo, der Wergeland bodde de to første årene som nygift.

Henrik Wergelands hjembygd, Eidsvoll, har også tatt vare på arven etter Wergeland, og det er årlige stevner i tilknytning til Wergelands fødselsdag. Eidsvoll historielag gav ut en bok i 2006 om Wergeland og Eidsvoll av Eirik Sundli. Både Henrik og Camilla har fått sine monumenter på Eidsvoll. På Stein skole (Romerike), som i dag er museum og har tilnavnet Eventyrskolen, finner man Reidar Aulies store veggmaleri av Wergeland på Veslebrunen, inspirert av Ingeborg Refling Hagens diktning, der det bl.a. heter: «Når det spirer en gang i vårt spor, / er det Wergelands tanker som gror.»

«Wergelandakademiet» i Oslo er opprettet i forlengelse av Ingeborg Refling Hagens kulturarbeid. I dikterens fødeby holder «Wergelandselskapet» til. Det arbeider i nær tilknytning til Universitetet i Agder, og tar feste i Wergelandfamiliens og Thaulowfamiliens sterke bånd til Kristiansand. Byen kan dessuten skilte med Gustav Vigelands strålende Wergelandmonument i Wergelandsparken, som broren Oscar i sin tid anla.

Det europeiske Wergelandsenteret (EWC) ble oppretter i 2008 av Europarådet i samarbeide med norske myndigheter og skal virke til fordel for utdannelse, mellomkulturell forståelse, menneskerettigheter og demokratiske prinsipper.

Mange byer og tettsteder i Norge har en gate eller en vei oppkalt etter Henrik Wergeland. Oslo har tatt vare på hans hus «Grotten» i utkanten av Slottsparken. Grotten tjener i dag som æresbolig for kunstnere, og bærer adressen Wergelandsveien Wergelands kontor på Akershus festning er museum, og lysthuset hans fra Damstredet, der han arbeidet om sommeren, befinner seg på Norsk Folkemuseum på Bygdøy. Men huset i Grønlia og boligen i «Hjerterum», der han døde, er borte. Wergelandmonumentet, utført av Brynjulf Bergslien avduket i 1881, er plassert på Eidsvolls plass midt i Oslo sentrum. På Vår Frelsers gravlund finner man jødenes monument på hans grav. I dette er Hans Hansens byste fra dødsleiet montert.

Thaulow-museet i prestegården fra Leikanger i Sogn på Norsk Folkemuseum har et eget rom viet til Henrik Wergeland og hans familie, med møbler, gjenstander, bilder, dokumenter og bøker som har tilknytning til familiene Thaulow og Wergeland.

I årene 1949–77 var Henrik Wergelands portrett motivet på den norske hundrekroneseddelen. I 1945 ble han portrettert på tre frimerker, NK339-341.

Henrik Wergeland er hedret med gate- og stedsnavn i flere norske kommuner.

Henrik Wergelands samlede verker fyller i den vitenskapelige utgaven, som kom i årene 1918–40, 23 bind, hvorav det siste er et registerbind som også inneholder en kronologisk bibliografi. Leiv Amundsen har dessuten gitt ut et par supplerende bind i samme format med brev til Henrik Wergeland og Amalie Sofie med kommentarer.

Reidar Aulies fondbilde på Sten skole (Nes samlinger) har tittelen "I natt red´n Henrik forbi". Wergeland er hovedskikkelsen, Aulie framstiller landskapet (landet) som rikere og lysere der han har ridd forbi.

Året 2008 var viet Henrik Wergeland to hundre års-jubileum.

Utvalgte verker

• Ah! Farce av Siful-Sifadda, 1827.
• Irreparabile Tempus. Farce med Efterspil af Forfatteren til Farcen Ah!, 1828
• Sinclars Død, et Sørgespil i tre Acter af Henrik Wergeland, 1828.
• Phantasmer efter Ravnekrog-Poetens Manuscript 1829.
• Digte. Første Ring, 1829.
• Harlequins Virtuos. Farce af Siful Sifadda,1830.
• Skabelsen, Mennesket og Messias, 1830.
• «Det befriede Europa» (Opptatt i Digte. Anden Ring), 1831
• «Erobrerens Sanger» (Opptatt i Digte Anden Ring), 1831
• «Hvi skrider Menneskeheden saa langsomt frem», 1831
• «Paa Havet i Storm» (Opptatt i Digte. Anden Ring), 1831
• Opium. Skuespill i tre Acter (skrevet før 9. nov. 1828), 1831
• Om Smag og Behag man ikke disputere. Et Somdetbehagereder af Siful Sifadda, 1832
• Folkeviser. 1832–33.
• Sifuliner til Studenten Jahn Welhaven. 1832
• Spaniolen 1833
• «Ved Afsløringen af Krohgs Støtte den 17de Mai 1833»
• «Tale til Menneskeligheden i Menneskeheden af Vesle-Brunen». Udgivet af hans Ven Henrik Wergeland, 1833.
• «Cæsaris», 1833
• Digte. Anden Ring, ferdigstilt i 1833, men utkom i 1834
• Norges Historie. Første og anden Del, 1834
• «Den graa Kappe» (dikt), 1834
• «Tale ved en Borgerfest i Eidsvoll Til Forfædrenes Minde», 1834
• Papegøien. Et Fastelavnsriis af Siful Sifadda, 1835
• Den indiske Cholera. Drama, 1835.
• «Til Sylvan (En Botaniker)» (dikt), 1835
• Omrids af Kongeriget Sveriges Historie, 1835
• De sidste Kloge. Farce af Siful Sifadda, 1835
• Barnemordersken. Sørgespill i fire akter, 1835
• Omrids af Kongeriget Norges Historie 1835–36
• For Menigmand. Et patriotisk Flyveblad begynner å komme, 1836
• Norge i 1800 og 1836. Syttende Maj-Farce af Siful Sifadda 1836
• Nogle Ord fra Prækestolen,1836
• «Pigen paa Anatomikammeret» (dikt), 1837
• «Jonas Anton Hielm» (dikt), 1837
• «Den første Sommerfugl» (dikt), 1837
• Diverse Politiske Fabler, 1837
• Diverse Figurer, 1837
• Stockholmsfareren. Av Siful Sifadda, 1837.
• Stockholmsfareren No. 2. Opera i tre akter av Siful Sifadda, 1837.
• Campbellerne eller den hjemkomne Søn. Syngestykke i to akter, 1838.
• Hytten eller Kristian IIdens Afreise fra Norge. National-historisk Drama Drama, 1838
• «Den første Gang» (dikt) Prolog til Campbellerne, 1838
• «I det Grønne» (dikt), 1838
• «Livets Musik» (dikt), (1838), trykt 1839
• «De to Elskerinder» (dikt), 1838
• «Damen med Harpen» (dikt), 1838
• «Svanernes Høstflugt» (dikt), 1838
• Poesier, kjærlighetsdikt, 1838
• «Kongens Ankomst» (dikt), skrevet 1838, trykt 1839
• «Smukke Skyer» (dikt), 1839
• Søkadetterne iland. Lystspil med Sang i tre Akter, 1839, trykt 1847/48
• Kong Carl Johans Historie, 1839
• Forslag til Ophævelsen af Grundlovens § 2, sidste Passus, datert 28. juni 1839
• Samling af Sange og Digte for den norske Sjømand udgiven av Henrik Wergeland, 1839
• Selskabet «Kringla» eller «Norske Almacks». Farce af Siful Sifadda, 1839
• Den Konstitutionelle. Nissespil af Siful Sifadda, 1839
• For Fattigmand
• For Arbeidsklassen, blad 1839–45
• Vinterblommer i Barnekammeret. Original fri og oversat Samling for Børn, 1840.
• «Vord Lys» og «Skaaltale for et godt Aar», 1840
• «Egebladene» (dikt), 1840
• Jan van Huysums Blomsterstykke. En Buket fra Henr. Wergeland til Fredrika Bremer, 1840
• Verden tilhører Os Jurister!. Dramatisk Eventyr af Siful Sifadda, 1840.
• Lyv ikke! eller Dompapen. Fugle- og Blomsterstykke af Siful Sifadda, 1840
• Venetianerne eller Venskab og Kjærlighed. Drama i fem Akter, oppført på Christiania Theater i 1841, utgitt i 1843
• Engelsk Salt. Farce af Siful Sifadda, 1841
• «Efter Tidens Leilighed» (dikt) 1841
• «Mig Selv» (dikt) 1841
• «George Frederik von Krogh» (minnedikt) 1841
• Norges Konstitutions Historie. 3 hefter, 1841–43
• Indlæg i Jødesagen, til Understøttelse for Forslaget om Ophævelse af Norges Grundlovs §2, sidste Passus, 1841
• Vinægers Fjeldeventyr. Af Siful Sifadda, 1841
• «Min Vivs Hjemkomst» (dikt), 1841
• «Min Hustru» (dikt) 1841
• Svalen. Et Skjærsommermorgens-Eventyr for Mødre, som have mistet Børn
• Langeleiken. En Krands af Digtninger i Dølemaal, 1842
• «Norges Storthing» (dikt) 1842
• «Fordums Venner». Ballade (Henr. Wergeland til Ludvig Daa), 1842
• Jøden. Ni blomstrende Torneqviste, 1842
• Jødesagen i Det norske Storthing, 1842
• Almuetalsmanden Christian Jensen Lofthuus, 1842
• «Sognefjorden» (dikt), 1842
• Ole Bull. Efter Opgivelser af ham selv biografisk skildret, 1843
• Historiens Resultat. En Række af Betragtninger, 1843–44
• Hans Jacobsens Ost, 1844
• Røde og graa Dompaper. (Et Eventyr), 1844
• Træk af Kong Carl Johans Liv, 1844
• Den engelske Lods. Dikt, 1844.
• Jødinden. 1844.
• «Moderens Korstegn over Barnet. Barnekammer-Julevise», 1844
• Auktion over Grotten, 1844
• Mennesket. Omarbeidelse av Skabelsen, Mennesket og Messias, 1845
• «Brasiliefarten» (dikt) 1845
• For Arbeidsklassen (siste nummer med) Fattigmands-Postil
• Nordmandens Katechisme Anden forøgede og omarbeidede Udgave
• «Paa Hospitalet om Natten», «Anden Nat paa Hospitalet» og «Mulig Forvexling», tre dikt fra oppholdet på Rikshospitalet sist i april 1845
• «Til Foraaret» (dikt), 1845
• «Til min Gyldenlak» (dikt), 1845
• «Den smukke Familie», 1845
• Hassel-Nødder, med og uden Kjerne, dog til Tidsfordriv, plukkede af min henvisnede Livsbusk, 1845
• Fjeldstuen. Skuespill med sang i tre Akter, 1845, utgitt 1848.

Tidsskrifter

«I folkeopplysningens tjeneste» utga Wergeland disse tidsskriftene:

• For Almuen, 1830–39
• Statsborgeren, 1835–37
• For Menigmand, 1836–38.
• For Arbeidsklassen, 1839–45.

Samleutgaver

• Henrik Wergelands Samlede Skrifter. 9 bd., 1852–57. Utgitt av Hartvig Lassen etter Det Norske Studentersamfunds foranstaltning.
• Udvalgte Skrifter. 1859.
• Digterværker og prosaiske Skrifter. 6 bd., København, 1882–84.
• Henrik Wergelands Skrifter i Udvalg. 8 bd., 1896–97.
• Samlede skrifter. 23 bd., 1918–40.
• Amundsen, Leiv og Seip, Didrik Arup, 1956: Brev til Henrik Wergeland 1927–1845. Supplement til Samlede Skrifter
• Amundsen, Leiv: Brevene til Amalie. Supplement til Samlede Skrifter

Litteratur

Presentasjoner med biografisk tilsnitt

• Lassen, Hartvig, 1866: Henrik Wergeland og hans Samtid
• Wergeland, Nicolai 1889 Optegnelser til H. Wergelands levnedsbeskrivelse meddelt ved Albert H. Collett
• Vullum, Erik, 1881: Henrik Wergeland i Digt og Liv En historisk skitse
• Skavlan, Olaf, 1892:Henrik Wergeland -Afhandlinger og Brudstykker - (utg. av Skavlands hustru)
• Koht, Halvdan, 1908: Henrik Wergeland Ei folkeskrift
• Møller, Herluf, 1915: Henrik Wergeland. I oversettelse til nynorsk av Sven Moren 1947, litt forkortet. Tilrettelagt av Rolv Thesen
• Beyer, Harald, 1945: Henrik Wergeland (en biografi).
• Amundsen, Leiv, 1977: Henrik Wergeland: 17. juni 1808–12. juli 1845
• Kabell, Aage, 1956–57: Wergeland I–II
• Heiberg, Hans; Så stort et hjerte (en biografisk skisse)
• Ustvedt, Yngvar. 1994 Henrik Wergeland : en biografi. Gyldendal, ISBN 82-05-21975-3.
• Norsk biografisk leksikon. Wergelandbiografiene er skrevet av Halvdan Koht (1. utg.)og Leiv Amundsen (2. utg.)
• Amundsen, Leiv og d. A. Seip: Innledningene og kommentarene i folkeutgaven av Henrik Wergelands skrifter i 8 bind
• Rolf Nyboe Nettum 1992:Fantasiens regnbuebro (artikler, også biografiske)
• Roger Trondstad 2003: Henrik Wergelands barndom i Kristiansand
• John Herstad 2008: «Archivaren, – Gud bevar’en!» : Henrik Wergeland som riksarkivar (En bok som rydder kraftig opp i en del ufunderte Wergelandmyter.)
• Else Færden: Henrik Wergeland – dikter og villstyring. Cappelen Damm Oslo 2008. ISBN 978-82-02-28198-4
• Benterud, Aagot. 1943. Henrik Wergelands religiøse utvikling: en litteraturhistorisk studie. Dreyers forlag.

Wergelands biografi med vekt på hans prosesser

• Laache, Rolv 1930 Henrik Wergeland og hans strid med prokurator Praem b. I 1828–31, b. 2 1831–1837, b. 3 1837–1835. (Verket står i en særstilling. Det gir mye mer enn tittelen lover, bl.a. om «Torvslaget», og legger fram mye verdifull biografisk dokumentasjon)

Framstillinger som tar for seg helheten i forfatterskapet

• Troye, Vilhelm, 1908: Henrik Wergeland i hans digtning
• «Norsk litteraturhistorie» ved Bull og Paasche. Wergelandbindet er skrevet av Fredrik Paasche.
• Beyer, Harald, 1952: Wergelandkapittelet i Norsk litteraturhistorie
• Thesen, Rolf, 1953: Om Wergeland i Diktaren og bygda b. 1, s. 23–30, i b. 2, 1955 s. 50ff og i b. 3. 1965: s. 38–54
• Beyer, Harald og Edvard 1963, –70, –78, –96: «Henrik Wergeland» i Norsk litteraturhistorie s. 134–149.
• Kabell, Aage, 1956–57, Wergeland b. I Barndom og ungdom og II Manddommen
• Beyer, Edvard 1974: «Henrik Wergeland En dikter av verdensformat» i Norges litteraturhistorie b. 2, s. 75–235
• Andersen, Per Thomas, 2001: «Henrik Arnold Wergeland» i Norsk litteraturhistorie s. 180–189
• Havnevik, Ivar, 2002: «Høyromantikk i Norge. Henrik Wergeland 1808–45)» i Dikt i Norge s. 174–211
• Storsveen, Odd Arvid, 2004: En bedre vår: Henrik Wergeland og norsk nasjonalitet (En avhandling skrevet av en historiker, men som også går inn på diktningen)
• Uthaug, Geir (2008), Et verdensdyp av frihet
• Storsveen Odd Arvid, 2008: Mig selv : en biografi om Henrik Wergeland
• Amundsen, Leiv 1977 og 2008: Wergeland

Avhandlinger med vekt på Jan van Huysums Blomsterstykke

• Ystad, Vigdis 1975; «kunstfilosofien i Jan van Huysums Blomsterstykke», Edda
• Michaelsen, Aslaug Groven 1977 Den gyldne lenke (med grundige analyser av Jan van Huysums Blomsterstykke og Eivindvig)
• Helland, Frode. Voldens blomster? : Henrik Wergelands Blomsterstykke i estetikkhistorisk lys. Universitetsforlaget, 2003 ISBN 82-15-00201-3

Avhandlinger om verdensdiktet

• Skavlan, Olaf, 1892: Skabelsen, Mennesket og Messias (i 'Afhandlinger og Brudstykker', s. 38–156))
• Kabell, Aage 1956–57: Wergeland I–II(Om Skabelsen, Mennesket og Messias i b. I og Mennesket i b. II
• Haakonsen, Daniel 1951: Skabelsen i Wergelands diktning
• Moen, Svein Roald 1988: Skapelse, fall og frelse
• Myhren, Dagne Groven, 1991: Kjærlighet og Logos (om det kosmologiske verdensdiktet i begge versjoner, analyse og sammenlikning) – Les i fulltekst

Enkeltstudier

• Krogness, J.R.:Tro og detailleret Fremstilling af Det berømte Theaterslag i Christiania den 28de januar 1838, trykt paa Axelsens Forlag i 1838. (Om Campbellerslaget/Campbellerfeiden)
• Skavlan, Olaf, 1882: Kampen mellem Wergeland og Welhaven : 1828–1838 (i 'Afhandlinger og Brudstykker s. 156–199
• Koht, Halvdan, 1908: «Studenterliv i Wergelandtiden», Samtiden
• Wallem, Fredrik, 1916: Det norske Studentersamfund gjennem 100 år b. 1 (bl.a. om Torvslaget og Stumpefeiden)
• Beyer, Harald, 1926 Nicolai Wergelands kommentar til 'Den engelske Lods'
• Benterud, Aagot, 1943: Henrik Wergelands religiøse utvikling En litteraturhistorisk studie
• Hagemann, Sonja, 1960: Henrik Wergelands hustru Amalie Sofie Bekkevold : 1819–1889
• Hagemann, Sonja, 1964: Hjertets geni : Henrik Wergelands diktning for barn
• Myhren, Dagne Groven, 1966: «Paa Sygelejet» av Henrik Wergeland – en litterær analyse, Den høgre skolen 1966:3
• Modalsli, Tone, 1967: «Henrik Wergeland: Den første Omfavnelse» (i Et festskrift fra studentene til professor Daniel Haakonsen
• Myhren, Dagne Groven, 1967: Henrik Wergeland: De to Elskerinder I: Et festskrift fra studentene til Daniel Haakonsen.
• Haakonsen, Daniel, 1974: «Eros i Henrik Wergelands diktning» (i Den Platonske kjærlighetstanke gjennom tidene s. 193–201, red. Tore Frost og Egil A. Wyller
• Hagemann, Sonja, 1975; Henrik Wergelands mor Alette Dorothea Thaulow
• Hagemann, Sonja, 1978: Vinterblommer i barnekammeret : Henrik Wergelands samlede barnediktning
• Myhren, Dagne Groven, 1983 Komposisjon og meningsmønster i Henrik Wergelands dikt «Følg Kaldet», artikkel i Edda.
• Fægri, Knut, 1988: Dikteren og hans blomster Florula Wergelandiane
• Myhren, Dagne Groven, 1991: «Wergeland i dikt og preken». I Bibelen i Norge
• Aarnes, Sigurd Aa, 1991: Og nevner vi Henrik Wergelands navn Wergelandkultusen som nasjonsbyggende faktor (Om wergelandresepsjonen) – Les i fulltekst
• «Henrik Wergeland og mytene om ham». I: Edda 4/1992. (Omtale av Sigurd Aarnes: Og nevner vi Henrik Wergelands navn 1991. Svar fra Aarnes i samme nr; gjensvar i Edda 2/1993)
• Sandhei Jacobsen, Yngve (red.), 2000: Bevegelser i skrift : bidrag til lesningen av Henrik Wergeland. Cappelen akademisk forlag, ISBN 82-02-19679-5
• Myhren, Dagne Groven 2002 «Henrik Wergelands Jesus», Radioforedrag i NRK P2-akademiets serie b. , s. 136–149
• Myhren, Dagne Groven 2006: «Religiøs toleranse i Henrik Wergelands ånd», radioforedrag fra 2005, trykt i NRK P2-akademiets serie b. XXXVI s. 36–50
• Thon, Holljen og Lombnæs, Andreas G. (red.), 2008: Bedre Tiders Morgenrøde... : Utopi og modernitet hos Henrik Wergeland (ni artikler av ulike forfattere, hvorav fire dreier seg om skuespilldikteren Wergeland. Ellers behandles mediemannen, musikkformidleren, den modernistiske lyrikeren, forholdet til det norske og hans plass og muligheter i skolen i dag) Novus forlag
• Kydland, Anne Jorunn, Myhren, Dagne Groven, Ystad, Vigdis (red.), 2008: Henrik Wergeland : Såmannen (artikler av 10 ulike forfattere som tar for seg Wergeland som barnedikter, teaterdikter, historiker, folkelærer, jødeforkjemper, inspirasjonskilde for komponister fra Ole Bull til Arne Nordheim. Tre artikler tar opp lyrikk og essayistikk med vekt på tro, åndelære og erkjennelssesteori). Aschehoug

Stilstudier

• Jæger, Herman 1914: «Synsbilledet i Wergelands ungdomsdigtning», Edda II
• Skard, Sigmund: Om «Lodsverset»
• Krohn-Hansen, Arne 1963: «Forholdet mellom gjenstand og bilde i Wergelands diktning», Edda
• Lie, Hallvard: Om Wergelandtrokeen i Norsk verslære

Om Digte. første Ring

• Mæland, Odd Martin: Eros og Mytos
• Myhren, Dagne Groven, 1974Blomsten og stjernen (Kritisk imøtegåelse av Mæland).
• Dvergsdal, Alvhild 1991: Klassiske mønstre i Henrik Wergeland, Digte. I. Ring - Les i fulltekst
• Forelskelse og diktersyner hos Henrik Wergeland 1997, NRK-foredrag fra 1995, trykt i P2-Akademiets serie bind G

Om farsene

• Skavland, Olav 1892: «Siful Sifadda. Wergelands satiriske og polemiske digtning» (i 'Afhandlinger og Brudstykker' s. 211–17)
• Michaelsen, Aslaug Groven 1987 «Om Smag og Behag» En undersøkelse av Henrik Wergelands farsediktning, bind I
• Michaelsen, Aslaug G. 1988: Papegøien En undersøkelse av H.Wergelands farsediktning, bind II
• Michaelsen, Aslaug G. 2002 «Irreparabile Tempus» En unddersøkelse av H.Wergelands farsediktning bind III
• Michaelsen, A.G. 1995: Vinægers Fjeldeventyr(s. 52–68, i Velkommen til samarbeid bind III
• Myhren, Dagne Groven 2009: «Et speil for enhver: Variasjoner over og reminisenser av middelaldermoraliteten i Henrik Wergelands forfatterskap» i Sjeleild mot elementer : festskrift til Rolf Nyboe Nettum på 90-årsdagen 17. juni 2009, Novus forlag
• Nettum, Rolf Nyboe 1992, om farsene i Fantasiens regnbuebro s. 54–134

Estetisk debatt om Wergelands diktning

• Welhaven, 1832: Henrik Wergelands Digtekunst og Polemik ved Aktstykker oplyste (Også i diverse av Welh.s samlede skrifter)
• Wergeland, Nicolai, 1833: Retfærdig Bedømmelse af Henrik Wergelands Poesie og Karakteer. Ny utgave 1995, med Innledning og kommentarer ved Dagne Groven Myhren, utg. v. Det norske språk- og litteraturselskap.
• Beyer, Edvard, 1990: «Kulturkamp og litteraturkritikk 1830–1840» (i Norsk litteraturkrtitikks historie Bind 1: 1770–1940 s. 59–137)

Oppdragelsesprinsipper beregnet på Henrik Wergeland og hans søsken

• Wergeland, Nicolai 1998: Henricopoedie: Kortfattede Love over Opdragelsen fra den spædeste Alder: en Lommebog for Forældre

Pedagogisk om Wergeland

• Haakonsen, Daniel, 1965: Wergeland, Welhaven : dikt, presentert for gymnasiaster
• Myhren, Dagne Groven 1979: «Henrik Wergeland for barn» i Vi Foreldre 2/79

Erindringer om Henrik Wergeland

• Collett, Camilla 1863: I de lange Nætter
• Knudsen, Wilhelmine 1946: Minner fra Eidsvoll i Werglandtiden
• Tønsager, Hans 1897: Bardoms- og ungdomsminder om Henrik Werglandeland

Lokalhistorisk om Wergeland

• Nyboe Nettum, 1992: «Henrik Wergeland på hjemlige trakter» (I Fantasiens regnbuebro s. 11–54)
• Eirik Sundli 1942/2006: Henrik Wergeland og Eidsvoll

Til framføring på scenen – om Wergelands liv og diktning

• Halle, Barthold, 1991: Roser i ørkenen – Les i fulltekst

Oversettelser

• Galtung, Ragnhild (red.), 1993: The Army of Truth Selected Poems by Henrik Wergeland translated by Anne Born, G. M. Gathorne-Hardy and I. Grøndahl. Introduction by Dagne Groven Myhren

Lydbok

• Liv Dommersnes (2008), Henrik Wergeland : Dikt i utvalg (i alt 17 dikt). Lydbokforlaget.no

Wergelandbibliografi på nett

• http://www.nb.no/baser/wergeland/

Eksterne lenker

• (en) Henrik Wergeland – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Henrik Wergeland på Internet Movie Database
• (no) Henrik Wergeland hos Sceneweb
• (no) Organisasjonen «Wergeland 2008»s nettsted Arkivert 22. mars 2019 hos Wayback Machine.
• (no) Samlede skrifter ved Dokumentasjonsprosjektet.
• (no) Henrik Wergeland i NRK Forfatter
• (no) Henrik Wergelands barndom i Kristiansand av Roger Trondstad
• (no) Wergelandakademiet Arkivert 2. juli 2017 hos Wayback Machine.
• (no) Digitalt tilgjengelig innhold hos Nasjonalbiblioteket: bøker av Henrik Wergeland, bøker om Henrik Wergeland, arkiv etter Henrik Wergeland
• (no) Rolv Laaches dokumentsamling om Henrik Wergeland på Arkivportalen
• (no) Henrik Wergeland som oversetter i Norsk Oversetterleksikon

Henrik Wergeland – originaltekster av og om forfatteren fra Wikikilden

Wikiquote: Henrik Wergeland – sitater