Åpne hovedmenyen

«Stumpefeiden» hadde sin bakgrunn i Welhavens anonyme angrep i diktet «Til Henrik Wergeland» som ble trykt i Morgenbladet 15. august 1830, vel en måned etter at Wergeland hadde utgitt sitt kosmologiske dikt Skabelsen, Mennesket og Messias. Dermed hadde Welhaven kastet hansken, og det var skapt grobunn for konflikt. Konflikten utviklet seg i Det Norske Studentersamfunds håndskrevne avis der det ble utvekslet såkalte stumper. Betegnelsen går tilbake på Henrik Wergeland som sendte inn de første stumpene til Samfundsbladet høsten 1831. Til å begynne med var utvekslingen av stumper noe som bare berørte studentmiljøet, men ettersom konfliktnivået økte, og feiden ble mer og mer offentlig, fikk den et omfang som gikk langt utover den opprinnelige stumpefeiden.

Stumpefeiden i SamfundsbladetRediger

Stumpefeiden tok til etter at Henrik Wergeland hadde skrevet en artikkel («Til Studentersamfundet») til Studentersamfundets håndskrevne avis, Samfundsbladet, 1. oktober 1831. Artikkelen, som var undertegnet med Siful, Wergelands pseudonym, ble fulgt av syv «Stumper» eller korte vers. At noen av disse stumpene skulle være rettet mot Welhaven, er ikke sannsynlig. Det kan selvsagt tenkes at det har eksistert noen stumper i tillegg til de 7 første, og som hadde Welhaven som mål, men det blir i så fall spekulasjon. Stumpefeiden er gjengitt i Fredrik Wallem 1916; Det norske studentersamfund gjennem 100 år bind 1 s. 129ff.

Welhaven grep imidlertid anledningen til å svare den 15. oktober med «Supplementer til Siful Sifaddas Stumper». I neste nummer av Samfundsbladet, 22. oktober 1831, fulgte så Wergeland opp med en rekke «Sifulinske Stumper» med brodd mot Welhaven:

En Flyvetorsk troer sig være Fugl
 naar over en Sjø den sqvætter.
Welhaven gjorde et Vers til Juul
 og troer sig Apollos Fætter.

I samme nummer kom også Wergelands venner med i striden, idet redaktøren Emil Aubert og Vilhelm Sandberg skrev nidvers mot Welhaven. I Samfundsbladet 3. desember kom Welhaven med sitt avslutningssvar i form av «Supplementer til Siful Sifaddas Stumper, 3die Tylvt».

Stumpefeiden blir offentlig ved et uhellRediger

Her kunne Stumpefeiden ha endt. Den hadde så langt foregått utelukkende i Samfundsbladet, innenfor en liten krets av studenter i Christiania. Men bladet ble også lest av andre. Assessor Dunker hadde fått bladet av sin sønn Bernhard Dunker, og siden han syntes versene var morsomme, sendte han en avskrift til noen venner. Dermed kom versene etterhvert i Conrad Nicolai Schwachs hender, i Trondheim.

Her vakte de stor munterhet i Schwachs omgangskrets, de ble trykt i et mindre opplag, og kom i et visst omløp. Dette førte til at en av Wergelands tilhengere sendte inn et forsvarsinnlegg for Wergeland i Den nordenfjeldske Journal i april 1832. Schwach måtte da rykke ut med en erklæring 11. april til forsvar for Welhaven. Både Dunker og Schwach beklaget overfor Welhaven at de hadde bidratt til å offentliggjøre versene.

Det hjalp imidlertid lite. Stumpefeiden var blitt offentlig, og da Wergeland fikk vite at versene var blitt trykt i Trondheim, lot han trykke «Sifuliner til Studenten Jahn Welhaven med øvrige opbragte Compagnie af poetiske og æsthetiske Bagateller» i Trondheim, og skrev nye «Sifulinske Stumper» til Samfundsbladet 5. mai 1832. I Christiania utga han dessuten «En lumsk Avindsmand trukken frem og skildret efter Naturen i Anden Række Sifuliner til en Student Jahn Welhaven». Samtidig fortsatte debatten i Den nordenfjeldske Journal i Trondheim.

Debatten varte hele vinteren 1832–33 i avisene Statsborgeren og Folkebladet. Den fikk ny næring av Welhavens skrift Henrik Wergelands Digtekunst og Polemik ved Aktstykker oplyste (1832), som inneholdt en del av versene fra Stumpefeidens første periode. Dette skriftet nådde til og med utenfor landets grenser, idet det ble omtalt både i bladet Heimdall i Sverige og i Kjøbenhavns-Posten. Wergeland og Welhaven førte en kort debatt i det sistnevnte bladet. Skriftet førte også til at Nicolai Wergeland rykket ut med Retfærdig Bedømmelse af Henrik Wergelands Poesie og Karakteer til forsvar for sin sønn, utgitt 9. februar 1833.

Stumpefeiden gled over i Dæmringsfeiden etter at Welhaven hadde utgitt Norges Dæmring 14. november 1834.

Se ogsåRediger