Campbellerfeiden

Campbellerfeiden var frukt av en strid som dreide seg om Henrik Wergeland, hans person, hans samfunnsengasjement og hans diktning. Striden ytret seg på en noe spesiell måte i januar 1838, da det kom til veritabelt slagsmål i Christiania Theater fordi teaterledelsen hadde valgt å sette opp Henrik Wergelands syngespill Campbellerne. Wergelands motstandere brukte begivenheten som et påskudd til å slå til.

Mobilisering mot Wergeland

«Intelligenspartiet» eller «Troppen» hadde tatt mål av seg for å nedkjempe Henrik Wergeland en gang for alle, og da Wergeland for første gang hadde fått antatt et skuespill til oppførelse ved Christiania Theater, det uskyldige og lett forståelige Campbellerne, som ble oppført i januar og februar 1838, mobiliserte Troppen og fikk i stand det største teaterslaget i Norges historie. Det fant sted 28. januar, dvs. annen gang stykket gikk over scenen. I spissen for det hele sto sentrale personer fra kretsen rundt Welhaven, personer som ikke lenger var studenter, men voksne menn i til dels høye stillinger. Det var ikke egentlig stykkets påståtte mangler det gjaldt, men Wergelands hele virksomhet.

Noe av forspillet skal ha vært et par små begivenheter fra slutten av 1837. Wergeland hadde pepet ved oppførelsen av Thomas Overskous lystspill Østergade og Vestergade i teatret 12. november 1837, og han hadde lagt for dagen sin indignasjon over mishandlingen av et barn ved sirkusforestillingen der 10. desember samme år. Disse begivenhetene ble omtalt i Den Constitutionelle (nr. 329 og 349, 1837).

Den første fremsyningen av Campbellerne 24. januar 1838 ble mottatt med bifall av publikum, og stykket fikk også god omtale i Morgenbladet. Welhavens venn A.M. Schweigaard i Den Constitutionelle betegnet imidlertid stykket som «en Skam for, vort Theater», og protesterte mot at teatret antok et slikt stykke. Troppistene hadde forberedt seg godt til den andre oppførelsen da slaget fant sted. De hadde bestilt piper på forhånd og leiret seg på strategiske steder i salen. Man kan ikke si at de oppførte seg dannet, til tross for at den leir de representerte, gjerne påberopte seg intelligens og dannelse. Pipekonserten ble ytterligere forsterket med små leketrompeter medbrakt for å forstyrre forestillingen.

Nederlag for Piperne

En av piperne, ingen ringere enn Frederik Stang, tutet rett i øret på dikterens aldrende far, Nicolai Wergeland. Men også Henrik Wergeland hadde støttespillere i salen, og «klapperne», greide til slutt å roe gemyttene, og forestillingen ble gjennomført uten avbrytelser. Wergeland kalte dette senere «mit stolteste Øjeblik» (Hasselnødder). Men etter forestillingen kom det til håndgemeng utenfor teateret. Resultatet av teaterslaget («Campbellerslaget») ble et nederlag for piperne, idet opinionen i den følgende avisdebatten vendte seg mot dem. Welhaven skal ikke ha vært til stede.

Etterspill i Den Constitutionelle

Striden blusset siden opp igjen, etter Welhavens artikkelserie «Om norske Presse-Anliggender» i Den Constitutionelle (nr. 100, 101 og 102, 1838). Ennå i oktober 1838 ble Frederik Stangs deltakelse i Campbellerslaget brukt mot hans kandidatur som stortingsmann i Fædrelandsvennen. Stang hadde vært en av anførerne for piperne. Welhavens nærmeste venn gjennom en årrekke, A.M. Schweigaard, hadde også deltatt. Frederik Stang (statsminister i Norge 1861–80) og Schweigaard hadde begge tilhørt redaksjonen av tidsskriftet Vidar som ble opprettet i 1832 for å få has på Fenrisulven, dvs. Wergeland og alt han sto for. Den Constitutionelle fortsatte denne linjen, og avisens redaksjon var sterkt representert blant anførerne av piperne i Campbellerslaget.

Se også

Kilder

Krogness, J.R.:Tro og detailleret Fremstilling af Det berømte Theaterslag i Christiania den 28de januar 1838, trykt paa Axelsens Forlag i 1838.
Norsk Forfatter-Leksikon 1814–1880, sjette bind, 1908.

Autoritetsdata