Dæmringsfeiden startet i 1834 med utgangspunkt i Johan Sebastian Welhavens diktverk Norges Dæmring. Verket kan sies å avrunde Stumpefeiden, der Henrik Wergeland og Johan Sebastian Welhaven var frontfigurer. Samtidig ble det opptakten til en ny feide, Dæmringsfeiden, der Nicolai Wergeland ble Welhavens hovedmotstander. Henrik Wergelands «Fastelavensriis», Papegøien (1835) kan betraktes som en lystig kommentar til demringsfeiden. Se også Konflikten mellom Wergeland og Welhaven.

Kamp med litterære lanser rediger

Norges Dæmring. Et polemisk Digt er et stort anlagt verk som består av 76 sonetter. Det utkom da Welhaven var 27 år gammel. Verket er blitt karakterisert[1] som en «nasjonalkritisk diktsyklus». Det inneholdt ironiske angrep på vår hjemlige kultur og med hyppige finter til patriotene, altså Wergelandflokken. At Welhaven valgte sonetteformen, signaliserer at han allerede som ung følte seg sikker på at han behersket de mest krevende formelle utfordringer. Å skrive 76 sonetter er en prestasjon. Dikteren fremstår som elegant polemiker som karakteriserer – ofte på utfordrende vis – norsk historie, norske tradisjoner, norsk mentalitet og dertil litt ondskapsfullt kommenterer de viktigste norske byene. Han visste selvsagt at han var en utfordrer, og det kan ikke ha overrasket ham at han fikk svar på tiltale. Allerede den innledende sonetten antyder at dikteren morer seg over denne leken «med literaire Landser».

Prolog
«Mens Norge slumrer i sit Sølverpantser,
og selv hans Aandedræt i Luften fryser,
og hele Folket gaar i laadne Kyser,
og Vand og Blod forkjøler sig og standser;
mens Glæden kun med Granbar sig bekrandser,
og Talglys er det Hele fast, som lyser,
og Brystet selv i Ulvepeltsen gyser
og man er lam paa tre à fire Sandser;
i denne Nød man griber Stimulantser,
at Livet ei skal slukne i det Indre:
Man drikker Punsch, forlover sig og dandser.
Jeg har i Sneen lavet nogle Skandser,
en hadrianisk Vagtmur i det Mindre;
der leger jeg med literaire Landser.»

Norges Dæmring skaffet Welhaven mye motbør og gjorde ham hatet i vide kretser. Det sier kanskje mest om tiden at han til og med ble beskyldt for å være fedrelandsforræder. Nicolai Wergeland kom tungt på banen med et motskrift. Men også mange andre kom etter hvert med. I Dæmringsfeiden regner man med at det deltok i alt 45 personer. Henrik Wergelands humørfylte «Fastelavnsriis» Papegøien (1835) kan også sies å være utløst av Dæmringsfeiden; stykket har imidlertid et allmenngyldig perspektiv som går utover tidsbestemte forhold.

Fætterskab i Aanden rediger

Welhaven skjenket et eksemplar av Norges Dæmring til Johan Ludvig Heiberg, Nordens store smaksdommer på den tiden, med en dedikasjon på rim. De to siste linjene lyder slik:

O, gid De fandt, naar her De bruger Sonden,
blot nogle Glimt af Fætterskab i Aanden.

På morssiden var Welhaven tremenning med Heiberg. At Heibergs kunstsyn spilte stor rolle for Welhaven, går bl.a. fram av pamfletten mot Wergeland. Denne var, som det har vært sagt, «forfeilet i selve utgangspunktet» (Hauge), dvs. at den ikke gir noe treffende bilde av den diktning den kritiserer. Derimot er den et godt uttrykk for Welhavens estetiske posisjon, som han utvikler videre i artikkelserien Om norske Presse-Anliggender, trykt i Den Constitutionelle i 1838. Ironisk nok er det Welhavens polemiske forfatterskap som har vakt mest oppmerksomhet i samtid og ettertid.

Referanser rediger

  1. ^ av Edvard Beyer, i Norges litteraturhistorie, b. 2, s. 295