Olaf Bull
Olaf Jacob Martin Luther Bull (født 10. november 1883 i Kristiania, død 29. juni 1933, Oslo) var en norsk dikter.
| Olaf Bull | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 10. nov. 1883[1][2][3] Christiania | ||
| Død | 29. juni 1933 (49 år) Oslo | ||
| Beskjeftigelse | Lyriker, skribent, journalist | ||
| Utdannet ved | Oslo katedralskole | ||
| Ektefelle | Suzanne Bull (1925–1933)[4] | ||
| Far | Jacob Breda Bull[5] | ||
| Barn | Jan Bull[6] | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Gravlagt | Vår Frelsers gravlund | ||
Liv rediger
Olaf Bull var sønn av forfatteren Jacob Breda Bull og dennes andre hustru Maria Augusta Berglöf. Han vokste opp i Kristiania. I 13-årsalderen bodde han en tid i Hurum, mens faren skrev. Han begynte på gymnaset Aars og Voss' skole i 1899, og samme år offentliggjorde han sitt første dikt i skoleavisen. Etter gymnaset sluttet han seg til familien i Roma, før han returnerte til Kristiania og ble student i 1903. Noen år var han journalist i Posten og Dagbladet. 1909 utga han Digte, som med et slag stilte ham blant Norges fremste lyrikere.
Bull slet med angst og depresjon og utviklet tidlig et alkoholproblem. Flere ganger var han innlagt i sykehus. Vinteren 1925 forsøkte han å ta sitt eget liv. Han hadde få arbeidsforhold og slet hele livet med økonomiske problemer som han stadig ba om hjelp til. På slutten av livet hadde han pådratt seg leverskader og led av lammelser og hallusinasjoner. Han døde på Ullevål sykehus, psykiatrisk avdeling, sankthansaften 1933.[7]
Bull advarte tidlig om fascismens fremmarsj og mislikte Hitler helt fra starten. Våren 1922 intervjuet han Mussolini for Tidens Tegn, som var tidsskriftet han helst skrev for, pga de høye honorarene. Intervjuet var kritisk til Mussolinis syn på frihet og demokrati, og Bull avslørte også diktatorens forfengelighet. Etter hvert som Tidens Tegn ble mer reaksjonært, kom Bull i konflikt med redaktør Rolf Thommessen. Iblant skrev han i Mot Dag, men stod også Erling Winsnes fjernt. Bull advarte mot å erstatte åndsliv med skiløp, og å erstatte førerskikkelser som Henrik Wergeland og Bjørnstjerne Bjørnson med polfarere som Fridtjof Nansen og Roald Amundsen. Olaf Bull anså aldri «den sterke mann» som noe politisk ideal, og var dypt skeptisk til bolsjevismen. Han advarte mot «den masseoppdragelse til hat» han så i russisk kommunisme. Om klassekamp skrev han: «Hos menneskene er hatet evig, kjærligheten begrenset. Derfor har en bevegelse som spekulerer i menneskenes hat, en langt større sjanse for å trenge igjennom enn en bevegelse, der har som forutsetning kjærlighet og fordragelighet. Derfor har sosialisme som støtter seg til klassekamp, alle sjanser fremfor en sosialisme som støtter seg til klasseforsoning.» Under første verdenskrig havnet den franskvennlige Bull i krangel med Nils Kjær som svermet for «den germanske ånd».[8]
Bull var far til dikteren og teatermannen Jan Bull.
Olaf Bulls plass på Skillebekk i Oslo fikk tilbake dikterens navn i 2018.
Forfattervirksomhet rediger
Bulls dikt vitner om store kunnskaper og uvanlig sensibilitet, og om hvor dypt han slet med angst og depresjoner. Følelsesregisteret spenner fra de dype avgrunner til øyeblikk av overstrømmende livsfølelse. Billedspråket er konkret og visuelt.
Han hadde evnen til å formidle til leseren «inntrykkenes samtidighet», som når han skriver om karusellens «knirkende lyktekrans», og at «trikkene klinger med rødt og grønt».[9]
Bull skrev helst sentrallyrikk, og viktige motiv er våren, kjærligheten, kunsten, evigheten, tiden, døden og angsten for det tomme rom. Flere av disse motivene kan være behandlet i ett og samme dikt. Et tilbakevendende spørsmål er om kunstneren gjennom selve det å skape kunst på sett og vis kan redde det som er dømt til å gå til grunne, bevare det «dypt og blivende» i «digtets evige, unge alabast» som det heter i det best kjente diktet hans, Metope,[10] som òg er ett av de mest verdsatte i norsk litteratur. Det handler blant annet om hvordan kunstneren i en viss forstand overvinner døden.
Bull holdt seg stort sett til et tradisjonelt formspråk som han brukte på en personlig måte. Kriminalromanen Mit navn er Knoph fra 1914 skapte norsk språkhistorie som den første skjønnlitterære oversettelse (1919) fra norsk riksmål til dansk.[11]
Bull og Joyce rediger
James Joyce næret stor beundring for Ibsen, og da han ble kjent med Nora Barnacle i Dublin, nevnte han den andre Nora, hovedpersonen i Et dukkehjem, men frk Barnacle ante ingenting om henne. Mens Joyce jobbet med Finnegans Wake, ønsket han å legge inn referanser til skandinavisk språk og litteratur, og han hyret etterhvert fem norsklærere. Den første av dem var Olaf Bull. Joyce ønsket å lese norske verk på originalspråket, deriblant Peter Andreas Munchs Norrøne Gude- og Heltesagn. Han var på jakt etter ordspill og sære assosiasjoner på tvers av språkbarrierene, og dette var noe Bull kunne leve seg inn i. Linjer fra hans dikt går igjen i «dette spindelvev av ord», som Joyce selv kalte Finnegans Wake, og Bull selv dukker opp der under navnet «Olaph the Oxman».
I brevene hjem nevner Bull ingenting om Joyce, kanskje fordi han ofte bad familien om penger, noe som ville rime dårlig med hans ekstrajobb som norsklærer for en verdensberømt forfatter. Det er ukjent hvordan Joyce kom i kontakt med Bull, men begge var kunder i bokhandelen «Shakespeare & Co» i Paris som ble drevet av Sylvia Beach, så kanskje hun formidlet kontakt. I 1926 ble Ulysses utgitt i piratutgave i USA, slik at Joyce ikke ville tjene noe på det. Sammen med Beach laget han et protestskriv som skulle signeres av kjente diktere over hele Europa. Beach forteller i sine memoarer at Joyce var spesielt opptatt av å få Bull til å skrive under. Beach oppsporet Bull, som da var dradd fra Paris ut på den franske landsbygden, og sendte en mann dit med et brev skrevet på vegne av Joyce. Bulls kone Suzanne sørget for å skaffe ham en kopi av Bulls underskrift.[12]
Verker rediger
- Digte, Gyldendal, 1909.
- Nye Digte, Gyldendal, 1913.
- Mitt navn er Knoph, Narveson, 1914.
- Digte og noveller, Gyldendal, 1916
- Samlede digte 1909–1919, Gyldendal, 1919.
- Stjernerne, Gyldendal, 1924.
- Metope, Gyldendal, 1927.
- De hundrede aar, Gyldendal, 1928.
- Kjærlighet, Gyldendal, 1929.
- Oinos og Eros, Gyldendal, 1930.
- Ignis ardens, Gyldendal, 1932.
Posthume verker rediger
- Kjærlighetens farse:tre akter, Aschehoug, 1948. Skrevet sammen med Helge Krog.
- Ekko og regnbue: notater fra en dikters verksted, Gyldendal, 1987. Utgitt ved Frans Lasson.
- Olaf Bull: brev fra en dikters liv, 2 bd., Gyldendal, 1989. Utgitt ved Lasson.
- Ild og skygger: spredte notater fra et dikterliv, Nørhaven, Viborg, 1991. Utgitt ved Lasson.
Referanser rediger
- ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Olaf-Bull, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id bull-olaf, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Norsk biografisk leksikon, oppført som Olaf Jacob Martin Luther Bull, Norsk biografisk leksikon ID Olaf_Bull, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Norsk biografisk leksikon, nbl.snl.no[Hentet fra Wikidata]
- ^ Norsk biografisk leksikon[Hentet fra Wikidata]
- ^ snl.no[Hentet fra Wikidata]
- ^ Njål Flem Mæland: «Metope som terapeutisk samtale», Tidsskriftet for Den norske legeforening 5. juli 2016
- ^ Fredrik Wandrup: Om Olaf Bulls og Nils Kjærs politiske syn, Dagbladet 3. august 1995
- ^ André Bjerke: Å kunne eller ikke kunne (s. 19), forlaget Aschehoug, Oslo 1970
- ^ https://www.bokselskap.no/boker/bulldikt/metope
- ^ https://www.bokselskap.no/forfattere/bull
- ^ Fredrik Wandrup: «Norsklærer Bull», Dagbladet 22. juni 2004
Litteratur rediger
- Suzanne Bull, Ni år: mitt liv med Olaf Bull, Aschehoug, 1974.
- Fredrik Wandrup, En uro som aldri dør. Olaf Bull og hans samtid, Gyldendal, 1995.
Eksterne lenker rediger
- (en) Olaf Bull – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (no) Olaf Bull hos Sceneweb
- (no) Publikasjoner av Olaf Bull i BIBSYS
- Digitaliserte bøker av Olaf Bull og om Olaf Bull hos Nasjonalbiblioteket.
|
Olaf Bull – originaltekster av og om forfatteren fra Wikikilden |
