Thaulow-museet

Thaulow-museet er et familiemuseum for slekten Thaulow, stiftet ved gavekontrakt av 5. september 1913 fra søstrene Aimée, Jeanette og Christiane Thaulow til Norsk Folkemuseum. Giverne var de tre ugifte døtrene av badelege Heinrich Arnold Thaulow (1808–1894) og Nicoline Andrea Margrethe Vibe (1807–1885). De hadde fra sine foreldre arvet en sterk interesse for sin egen slekts historie, og omfattende samlinger av møbler, gjenstander og portretter med tilknytning til slekten. Disse samlingene utvidet de etter at foreldrene døde og deres hjem på Modum Bad ble oppløst.

Aimée, Jeanette og Christiane Thaulow ca 1910.

Portrett av Heinrich Arnold Thaulow ca 1880.

De tre søstrene, født henholdsvis i 1837, 1839 og 1840, ønsket å holde samlingen intakt etter sin egen bortgang. Omkring 1910 henvendte de seg til Folkemuseet med spørsmålet om å sikre samlingene varig og sikker oppbevaring. Direktør Hans Aall hadde på sitt program å anskaffe en prestegård til friluftsmuseet på Bygdøy på grunn av prestegårdenes store betydning som sentra for kulturspredning i landet. Han så muligheten som lå i å kombinere de velstående søstrenes ønske om et familiemuseum med sitt eget ønske om å få en prestegård på Folkemuseet. På den tid var Leikanger prestegård i Sogn kondemnert og vedtatt revet. Frøknene Thaulow gikk med på å finansiere flytting og gjenreisning mot å få museet til å huse og ta vare på samlingene. I 1913 ble avtalen undertegnet. De ga tilsagn om inntil 20 000 kroner til flyttingen og ytterligere 20 000 til vedlikehold av huset og forvaltning av samlingene. Forsikringssummen for hus og innbo var 55 000 kroner. Museet ble opprettet som en egen stiftelse med et familiedominert styre og separat økonomi. Formålet var å samle og oppbevare «portræter og gjenstande, der har tilhørt nogen av slægterne Thaulow eller Chrystie, det vil si ascendenter og descendenter av distriktslæge H.A.Thaulow og hustru Nicoline Vibe». Ett rom i Leikanger prestegård er viet til Henrik Wergeland og hans familie og er utstyrt med møbler, gjenstander, bilder, dokumenter og bøker med tilknytning til ham og hans foreldre. Henrik Wergeland var en fetter av legen Heinrich Arnold Thaulow – de er begge oppkalt etter deres felles bestefar Henrik Arnold Thaulow.

Ifølge gavekontrakten skal Thaulow-museets styre bestå av direktøren for Norsk Folkemuseum og to eller tre medlemmer av familien, hvorav minst én etterkommer etter Heinrich Arnold Thaulow. «En gjenstand anbragt i musæet, maa under ingen omstændighet eller paaskud flyttes derfra». Leikanger prestegård skal bare brukes til Thaulowmuseum, og aldri til noe annet formål. To værelser på loftet skal betraktes som private, og der skal kun etterkommere av distriktslege Thaulow ha adgang. Museumsstyret skal anbringe kapitalen som for umyndiges midler, og bare rentene kan brukes til å supplere samlingene og vedlikeholde bygningen

Frøknene Thaulow var meget samfunnsengasjerte og velorienterte damer. Foruten å stifte Thaulow-museet, ga de store gjenstandssamlinger til Drammens museum på grunn av foreldrenes nære tilknytning til distriktet. Da Akershus slott skulle utstyres etter restaureringen, ga de bort en stor samling av møbler og løsøre som stadig danner grunnstammen i inventaret på slottet. De bidro også til finansieringen av Roald Amundsens ekspedisjon til Sydpolen. I 1916 ga de 30 000 kroner til innkjøp av en fransk Farman flyvemaskin til Forsvaret.

Leikanger prestegård

Leikanger prestegård på Norsk Folkemuseum, ramme rundt Thaulow-museet siden 1914.

Leikanger prestegård hadde ingen tilknytning til Thaulow-slekten, men ble sett som en god ramme rundt et museum for en typisk embetsmannsfamilie. Mange av slektens medlemmer hadde bodd på embetsgårder eller i hus av denne typen, og alle museets gjenstander er slike som naturlig kunne ha vært å finne på en embetsgård før 1850.

Prestegårdens hovedbygning ble reist i 1752 av sogneprest Gert Geelmuyden på tomten etter den tidligere bygningen. Den er et midtgangshus med «herrekammer» til høyre for inngangen, brukt til losji for visiterende biskoper og andre fornemme reisende. Den hadde en sval langs fasaden mot gårdstunet. Til venstre for inngangen lå selve presteboligen. I 1818 fikk huset sine nåværende vinduer og inngangsportalen med forbilder i bergensarkitektur fra empiretiden. Huset inngikk i et stort gårdsanlegg med mange uthusbygninger. Hagen var navngjeten, omtalt både av biskop Claus Pavels og av Henrik Wergeland. Carl W. Schnitler skrev begeistret om «... den skjønneste ramme nogen prestegaard kunde faa. Halvt begravet laa den i frodig grønt. Tuja og ceder hadde avløst ask og or, og i syd og nord stod to vældige valnøttrær. Ved deres fot blomstret rosene. Frugttrær i overdaadig mængde fyldte store strækninger rundt om. Av huset tittet bare arken op og holdt utkik vestover, mens gavlen laa frit op mot fjorden». Terrenget på Bygdøy var et annet, og hagen måtte nytenkes. Direktør Aall og museets gartner valgte som forbilde hagen på Torvastad prestegård på Jæren, etter en akvarell fra 1816 av Johan F. L. Dreier. Det var en strengt aksial barokkhage med prydhage nærmest huset og grønnsakhage lenger borte, anbrakt i parterrer langs midtgangen. I tilknytning til barokkhagen ble det anlagt en landskapshage av den typen som ble moderne omkring 1800. Her ligger Wergelands lysthus fra Damstredet 1 i Oslo.

Litteratur

• Finne-Grønn, Stian H. og Schnitler, Carl Wille: «Thaulow-museet i Leikanger prestegaard», Kristiania 1914.