Amt

forvaltningsenhet

Amt (fra tysk, egentlig embede eller embedsdistrikt) ble fra 1662 innført som betegnelse i den sivile regionforvaltningen i riksfellesskapet Danmark-Norge, til erstatning for de tidligere enhetene len og sysler. De tidligere lensherrer (lensmenn) ble heretter benevnt amtmenn.

Christian Jochum Pontoppidans kart over det sydlige Norge fra 1785. Utgitt i København.

Skiftet i forvaltningsterminologi hadde sammenheng med overgangen fra riksrådskonstitusjonalisme til enevelde. Overgangen fra lensvesen til lokalt embedsstyre var likevel ikke så brå som skiftet i terminologi kan tyde på, men snarere resultatet av en lengre statsmoderniseringsprosess, og betegnelsene len og amt ble benyttet om hverandre mot slutten av 1600-tallet.

I 1671 ble Norge således inndelt i fire stiftamt med tilsammen åtte underamt, og amtsinndelingen – om enn med flere revisjoner av geografisk utstrekning og antall – ble beholdt som landets regionale forvaltningsenheter i mer enn 250 år. Hverken oppløsningen av unionen med Danmark i 1814 eller unionsoppløsningen med Sverige i 1905 medførte noen endringer i distriktsforvaltningen av Norge, og det var ikke før i 1919 at de daværende amtene i Norge fikk (hovedsakelig) nye navn og betegnelsen fylker og amtmennene fikk tittelen fylkesmann.

Det ble opprinnelig skilt mellom stiftamt eller hovedamt og underliggende (under)amt, tilsvarende de tidligere hovedlen og (under)len. Skillet mellom stiftamt og amt ble formelt opprettholdt til inn på 1800-tallet, men allerede fra midt på 1700-tallet gikk utviklingen mot å sideordne amtene, noe som også gjenspeiles i inndelingsverket. Omkring midten av 1800-tallet ble de siste nye amt, byene Bergen og Christiania, opprettet og antallet amt ble tilsammen 20.

Fra len til amt 1662 rediger

Etter innføringen av eneveldet i Danmark-Norge i 1660 falt etterhvert lensordningen bort. Det hadde vært en maktkamp mellom kongen og borgerskapet på den ene side og den gamle adel – som lensherrene ble rekruttert fra – på den annen side. Det var derfor en naturlig konsekvens at da sentralforvaltningen av Danmark-Norge med sete i København ble endret til et enevelde og arvekongedømme, måtte også regionalforvaltningen, dvs. lensordningen, revideres. Omveltningen startet den 19. februar 1662, da Frederik III påla Skatkammeret:

 ..at i steden for de tilforn sædvanlige og brugelige ord len, lensmand, kloster og andre, som til de forrige tider nogen konformitet har, herefter i alle forekommende ekspeditioner bliver indført og skrevet: Vore amter, befalingsmænd, gårde og andre deslige ord, som med denne Vores arveregerings tilstand bedst kvadrere og skikke kan. 

Denne endringen gjaldt både i Norge og Danmark, og det første tilfellet av bruken finnes i Norske kongebrev av 20. februar 1662 der i brevet "Befaling til lensherrene Iver Krabbe i Akershus amt,..." og videre er ordet lensmann overstrøket en enkelt gang og erstattet med amtmann. Begrepene len og amt ble likefullt benyttet om hverandre mot slutten av 1600-tallet.

Den første landsomfattende amtsinndelingen i Norge kom som kongelige befaling (Kongelige Rescript) 8. februar 1671, hvor de daværende fire hovedlen i Norge ble gjort om til tilsvarende stift- eller hovedamt:

 8 Febr. Rescr. (til Kammer-Collegium), ang. at Amterne udi Norge skal afdeles i 4 Stift- eller Hovedamter, og 8 underliggende Amter saaledes:

- i Fremtiden skal ingen flere Amter i Norge være;  

Amtsinndeling i 1680

Amtene var videre oppdelt i fogderier, og tilsammen var det i 1660-årene rundt 55 fogderier.

Endringer 1662–1814 rediger

Amtsinndeling i 1760

Inndelingen i 1785 rediger

Amt og fogderi i Norge mot slutten av 1700-tallet etter Christian Jochum Pontoppidans kart:

Avslutningen av unionen med Danmark i 1814 førte ikke til noen endringer i regional- og lokalforvaltningen i Norge, og i Grunnloven ble det ikke gitt noen bestemmelser hverken om regional- eller om lokalstyringen. Flere amtmenn (og også andre embetsmenn) ansatt av danskekongen ble sittende i sine embeter etter 1814, og i 1815 var det i alt 4 stiftamt og 17 underamt. I tre stiftamter bestyrte stiftamtmannen både stiftamtet og underliggende amter, således Lister og Mandals amt (under Christiansand), Søndre Bergenhus amt (under Bergen) og Søndre Trondhjems amt (under Trondhjem).

Stiftamtenes overordnede status forsvant etter hvert, men betegnelsen «stiftamt» ble fortsatt brukt og forsvant stort sett først så sent som til 1918. Antallet fogder ble også i årene 1660 til 1700 redusert fra 55 til 38. Fortsatt var byene ansett som særlige forvaltningsenheter, med noe større grad av selvstyre ved sine valgte («eligerede») rådmenn, men også med en magistrat eller borgermester som var underordnet amtmannen.

Endringer 1815–1918 rediger

  • 1821: Jarlsberg og Laurvigs grevskaper oppløses og slås sammen til Jarlsberg og Larvik amt (Også kjent som Grevskabenes amt)
  • 1831: Bergen amt skilles ut fra Søndre Bergenhus.
  • 1842: Christiania amt skilles ut fra Akershus.
  • 1844: Tromsø amt skilles ut fra Finmarkens og blir stiftamt for disse to amtene.
  • 1864: Hedemarkens amt gjort til stiftamt (sete i Hamar) for Hedemarkens og Christians amter.

Amtsinndeling i 1866

Opprettelse av kommunalordningen ved formannskapslovene av 1837 gjorde at et nytt system ble bragt inn i den lokale statsforvaltning, med følger for amtmennenes virksomhet. De fikk nå oppgaver som tilsynsmenn for kommunene og ble dessuten også administrative ledere av amtskommunene (begrepet kommune ble ikke innført før i 1853). Heller ikke frigjøringen fra Sverige i 1905 førte til noen endring i distriktsforvaltningen i Norge. Bergen og Søndre Bergenhus fikk felles amtmann i 1907, men forble to amt.

I 1918 kom Lov om forandring av rikets inddelingsnavn, og betegnelsen stift ble endret til bispedømme og amt til fylke. Stortinget drøftet inngående både hensiktmessigheten av betegnelsen fylke og de geografiske navn som skulle velges.[1]

Amtsinndelingen i 1900 rediger

Nr Amtsnavn Amtsete Flatemål Folketall Fylke fra 1918
I Smaalenene Moss 4 142,83 136 886 Østfold
II Akershus Kristiania 5 321,42 116 228 Akershus
III Kristiania Kristiania 16,55 227 626 Kristiania, Oslo fra 1925
IV Hedemarken Hamar 27 507,72 126 182 Hedmark
V Kristians Lillehammer 25 362,50 116 280 Oppland
VI Buskerud Drammen 14 996,85 112 676 Buskerud
VII Jarlsberg og Larvik Tønsberg 2 320,93 104 554 Vestfold
VIII Bratsberg Skien 15 189,10 99 052 Telemark
IV Nedenes Arendal 9 347,99 79 935 Aust-Agder
X Lister og Mandal Kristiansand 7 264,34 81 567 Vest-Agder
XI Stavanger Stavanger 9 147,16 127 592 Rogaland
XII Søndre Bergenhus Bergen 15 606,67 135 752 Hordaland
XIII Bergen Bergen 13,55 72 251 Bergen, inngikk i Hordaland fra 1972
XIV Nordre Bergenhus Leikanger 18 472,48 89 041 Sogn og Fjordane
XV Romsdal Molde 14 989,61 136 137 Møre, Møre og Romsdal fra 1935
XVI Søndre Trondhjem Trondhjem 18 606,24 135 382 Sør-Trøndelag
XVII Nordre Trondhjem Egge 22 767,81 83 433 Nord-Trøndelag
XVIII Nordland Bodø 37 598,84 152 144 Nordland
XIV Tromsø Tromsø 26 246,10 74 362 Troms
XX Finmarken Vadsø 47 385,34 32 800 Finmark, Finnmark fra 1925

Se også rediger

Litteratur rediger

Referanser rediger

  1. ^ LOV 1918-08-14 nr 01: Lov om forandring av rikets inddelingsnavn