Folkesuverenitetsprinsippet
Denne artikkelen trenger flere eller bedre referanser for verifikasjon. |
Folkesuverenitetsprinsippet (folkesuverenitet) er en politisk læresetning eller et samfunnssystem som går ut på at all legitim statsmakt stammer fra folket selv. Dette står i motsetning til prinsippet om fyrstesuvereniteten. Ideen oppsto i England på 1600-tallet i kampen mot kongens enevelde og ble senere fremholdt under den franske revolusjonen på slutten av 1700-tallet. Folkesuvereniteten kan forstås rent individuelt som at makten stammer fra den enkelte borger eller kollektivt ved at makten springer ut av folket som enhet.[1][2]

Dette formuleres første gang i en uttalelse fra det engelske parlamentet sommeren 1649, etter oppgjøret med kong Karl I av England. Det ble med uttalelsen i første omgang, men prinsippet ble effektuert som parlamentarisk prinsipp i England fra 1689. John Locke omtalte dette prinsippet generelt i Two Treatises of Government (1689). Senere formuleres prinsippet endelig hos Jean-Jacques Rousseau i hans verk Contrat Social (1762), på norsk Samfunnspakten. Her fastsettes folket selv som suverent:
- «Suvereniteten, som bare er en utøvelse av samviljen, kan aldri avhendes, og når suverenen helt og holdent er en kollektiv skapning, kan han bare representeres ved seg selv. I samme stund det kommer en tyrann, eksisterer ikke suverenen mer, og den politiske enheten er ødelagt»[3]
I Norges Grunnlov finnes referansen i paragraf 49:
- «Folket udøver den lovgivende magt ved Stortinget...»
Folkesuverenitetsprinsippet opptrer som regel som et krav om at statsstyret skal utgå fra en folkevalgt, representativ forsamling eller gjennom direkte folkeavstemninger.[2]
Folkesuverenitetsprinsippet er knyttet til liberalismens fremvekst på 1700- og 1800-tallet, og ble brukt som et våpen i borgerskapets kamp mot kongemakt og adelsprivilegier. Først ute var England under parlamentskrigen fra 1642 til 1649. Derifra kan vi følge tanken fram til utviklingen i forkant av den franske revolusjon,[1] og den amerikanske uavhengighetserklæringen – i neste omgang fikk dette avgjørende betydning for Norges stilling i 1814.
Folkesuverenitetsprinsippet hadde stor tilslutning innen politiske kretser i Norge i 1814. På det såkalte stormannsmøtet på Eidsvoll i februar 1814 ble det brukt som begrunnelse for å avvise Christian Frederiks planer om å gjøre seg til konge i Norge i kraft av arveretten.
Referanser
rediger- ^ a b Hobson 2015, s. 44–45
- ^ a b Statsvitenskapelig leksikon. Oslo: Universitetsforl. 1997. s. 61. ISBN 8200229246.
- ^ Samfunnspakten, oversatt av Sverre Holm, utgitt i boka Voltaire – Rousseau, Gyldendal, 1975)
Kilder
rediger- Hobson, Rolf, Europeisk politisk historie 1750–1950, Cappelen Damm Akademisk, 2015, ISBN 978-82-02-24316-6