Wergeland og religionene

Wergeland og religionene dreier seg om Henrik Wergelands forhold til ulike religioner, særlig jødedom, kristendom og islam, tre monoteistiske verdensreligioner med felles utgangspunkt i Det gamle testamete i Bibelen. De kalles gjerne abrahamittiske etter patriarken Abraham.

Trosfrihet

Wergeland studerte teologi og tok eksamen i 1829, 21 år gammel. Samme år ga han ut Digte. Første Ring, som inneholder diktet "I Tordenen". Det peker tematisk fram mot diktene "De tre" i Jøden (1842) og "Kvinderne på Kirkegården" i Jødinden (1844. De tre diktene tar opp, og går inn for, religiøs toleranse. I Nordmandens Katechisme (1845) står dette: «Man friest være maa i Tro». Synet på religiøs toleranse og trosfrihet var en viktig bakgrunn for at han fremmet forslag om å endre paragraf 2 i Grunnloven av 1814 som forbød jøder adgang til Norge.Under arbeidet med jødesaken korresponderte han med betydelige jøder utenfor Norges grenser og fikk venner og støttespillere som skaffet ham informasjon om jødenes situasjon i ulike land. Blant jøder har Wergeland en høy posisjon til denne dag.

Religionsdialog

Wergeland hadde for sin tid gode kunnskaper i religionshistorie (han hadde på 1820-tallet blant annet studert den danske teolog Christian Bastholms religionshistoriske verker) og den tyrkiske katekisme, oversatt og i utvalg av professor C.A. Holmboe. Toleranse og religionsdialog er hovedsak i diktet «De tre» i samlingen Jøden (1842). Kjernen i denne teksten er tre morgenbønner, framført av tre lærde, en muslim, en jøde og en kristen. Professor i filosofi Egil A. Wyller, legger vekt på at den kristne bruker uttrykket «den Unævneliges Navn» om den Gud han påkaller, og trekker følgende konklusjon:

«I denne paradoksale avslutningsformulering hos Wergeland er de tre, ja alle store religioners møtested fanget opp – for i den er en universell, intellektuell mystikk gitt til kjenne, hvor alle navn, alt språk, all tanke strander i tausheten og stillheten innfor selve gudsmysteriet – det unevnelige navn.»

Et poeng i "De tre" er at representantene for de tre religionene som samtaler og lærer å respektere hverandre, også innser at de ikke trenger å være redde for å krenke de andre, selv om de er trofaste mot sin egen religion. De tar lærdom av tre fugler av ulikt slag som frimodig setter i å synge sin morgensang, hver med sitt nebb. Da skjønner de tre at også de kan utfolde seg fritt og synge sin morgensang i samsvar med egen religion ved soloppgang.

For Wergeland var Gud én og den samme, uansett hvilket navn man måtte gi ham. Av Wergelands diktning framgår at han iblant tenker seg Gud som en sannhetens sol, og at lyset fra denne blir brutt forskjellig i de ulike religioner og trosformer, og dermed i det enkelte menneskes sinn, på tilsvarende vis som lyset brytes ulikt i juveler med forskjellig farge og slipning. Men lyskilden er den samme. («De tre» (1842) og «Kvinderne på Kirkegaarden» (1844).) I «Kvinderne paa Kirkegaarden» [i Jødinden(1844)} tar en jødinne fram sitt pannesmykke der det er innfelt en safir, en smaragd og en rubin og uttaler:

       «Seer I? lige klart de straale
       hver med deres Brudds Kulør,
       Himmelbilledet igjen.
       Det er Stenens Verd at maale;
       Straalekraften, ei om den
       Solens Lys tilbageskjød
       farvet blaalig, grønlig, rød.

       Og hvad bør blandt Mennesker
       vel det sande Værd bestemme?
       Ikke af hvad Tro man er,
       ikke Sprog og ei hvor hjemme.
       Dette er kun Stenens Brudd
       [...]
       ei dens Værd i Straaleevnen.

   Liksom sollyset oppfyller edelstenen, fyller Gudsbegrepet og respekten for Herrens bud menneskenes sjeler, sier jødinnen videre. Men det som avgjør sjelens sanne verd, er hvordan denne bevissthet setter frukt i det enkelte menneskes liv. Uansett om det bærer Kaftan eller Munkehætte; det avgjørende er om det makter å virke for «Fred» og «Tolerance». Det er kjennetegnet som forener mennesker på tvers av ulike religioner, og avslører om de tilhører det som her omtales som den usynlige, men «sande Menighed» eller «Herrens egen Menighed». 

I vår tid, da verden stadig blir mindre, og mange innvandrer til fjerne land der de møter andre religioner og trosformer, må man ha lov å anta at Wergelands tenkning rundt religionsdialog og teologi kan ha særlig betydning. "Det er å håpe at teologer vil oppdage at Wergeland kan være til inspirasjon også for dem, ja, at de vil innse at han var en nyskapende teolog med dype røtter i fortid og samtid. Noe av det kanskje aller viktigste i vår tid er at han med sin diktning og den teologi som kan utledes av den, har åpnet en dør mot fremmede religioner..."

I det tidlige diktet «I Tordenen» i «Digte. Første Ring» (1829), heter det:

   Christen, Moslem, Hedning, Jøde
   maatte dog hverandre møde
   inden samme Faders Arme.
   Hver med eget Tonefald,
   banked' paa den samme Hal,
   og, i Røg af Taarer varme.
   sank de til hverandres Barme. 

Kritikk av religiøs praksis

I sine skrifter kan Wergeland imidlertid være kritisk til religiøs praksis, uansett hvilken religion det dreier seg om. Han kan f.eks. formulere seg på denne måten: "Muhamedanens Aag ud af Jern" Uverdig kristen praksis er heller ikke unntatt kritikk. Diktet «Røst i Ørkenen» ['Jødinden 1844] åpner for eksempel på denne måten:

   «Christenfolkets Hjerter skulde
   være varme Julebrød,

       Honningfulde,

   Nok til hele Verdens Nød,
   om den kommer som en Gjæst;
   Rosenkviste i dem stukne
   som til hellig Glædesfest:

       -Ve! ve!

   Iis de ere, Klumper Sne»

Diktet gir et eksempel på kritikk av kristen praksis, men ikke avvisning av kristendommen som sådan. Poenget er at de kristne har «forherdet seg og glemt sitt kristenløfte. Dette løftet må ifølge teksten bety at de en gang må ha oppfattet hvordan Gud «favned Dybet og det Høje», ja til og med det navnløse insektet, innen «samme Armes Spand». Da er det nødvendig [for dikteren] å vekke hjertets erindring for på den måten å forløse nestekjærligheten».

Av «Følg Kaldet» (Jødinden)framgår det at dikteren finner det meningsløst at hans samtids Europa er delt i «Sekter / af forbitret Meningshad».

«Jesu aandige Opstandelse»

I den omarbeidede versjonen av Skabelsen, Mennesket og Messias som Wergeland kalte Mennesket (dikt) og som ble fullført da julen ringte inn i 1844, og utkom 29. januar 1845, er Jesusskikkelsen fremdeles verkets sentralfigur, som den var det i ungdomsutformingen av diktet. Mennesket avsluttes med en for det meste nydiktet utopi, "Jesu aandige OpstandelseI». Epilogen åpner med dikterens fortvilelse over tilstanden i verden. Men i en rekke visjoner får han en bekreftelse på at kristendomslyset er en så sterk erkjennelsesbringende og fredsskapende kraft at den vil komme til å vinne fram i verden på lang sikt, uten vold. Han ser videre fram til at kristendommen bl.a. skal befris fra brutale utvekster («Menneskeopdigt»), og at alle kristne skal kunne ta del ved det samme «Herrens Bord», som i den aller første tid. Etter at Mennesket kom ut i januar 1845, fullførte Wergeland en samling prekener han kalte "Fattigmands-Postil".

Debatt om Wergeland og islam

På dødsleiet skrev Wergeland i et brev til sin far, presten Nicolai Wergeland, datert 17. mai 1845: «Mine begreper om Guds storhet og egen Lidenhet oppfyller mig med stærk Trøst. Jeg døer som Deist, som en Allahs oppriktige dyrker (...)» Beslektede tanker synes å komme fram i rapporten som juristen Wilhelm Lassen skrev fra møtene med Wergeland våren 1845. Lassen besøkte jevnlig Henrik Wergeland på dødsleiet. Lassens nedtegnelser, skrevet på norsk og fransk, ble først publisert i 1918 i tidsskriftet Edda (nr IX, under redaktør Gerhard Gran) med tittelen «Lidt om Henrik Wergelands sidste Levemaaneder». Lassen var en jevnaldrende venn av Wergeland, og han gledet den syke med sitt harpespill. Hans nedtegnelser av samtaler med dikteren ble først offentliggjort etter hans død. I teksten, skrevet på både norsk og datidens dannelsesspråk fransk, opplyser Lassen først om Wergeland:

«Hans gyldenlakk og kanarifugl var også de ting som i hans øyne ga det beste bevis på hvor vidunderlig denne Verden var, ved hvilken anledning han oppleste for oss noen korte aforismer, hvori han hadde nedskrevet noen av sine trosgrunnsetninger. Disse begynte med at han ville dø som deist og som en Allahs bekjenner.»

På fransk tilføyer Lassen så følgende, her oversatt i 2020 av doktorgradsstipendiat Naïd Mubalegh:

"Når det gjelder religion, forholder han seg til tyrkernes katekisme, som han nettopp hadde lest på ny, og som han mente var utmerket og langt overlegen de dogmene vår religion forkynner. Han hadde først tenkt, sa han til meg, å sende ballen tilbake til Herr S., og fortelle ham at han ikke trengte noen mellommann mellom Gud og seg selv, og at han ydmykt tilba Gud ved å dyrke den store Allah, et cetera (&c.) (...) På dette viset, og når den var i gang, gled samtalen over på den kristne religionen, som den døende satte langt lavere enn tyrkernes og jødenes. Moses, Jesus-Kristus og Muhammed var ifølge ham navnene på tre mennesker som har fylt universet med sin storhet, uten at noe kunne berettige forrangen man gir til vår guddommelige frelser. Fantes det noe mer absurd enn å påstå at vi, for vår frelses skyld, trengte et mellomledd som kunne å føre vår sak foran guddommen?"

Publiseringen i Edda i 1918 skapte ingen kontroverser. Da historikeren Rolv Laache publiserte et trebindsverk om Wergeland i årene 1927-30, refererte og siterte han (i oversettelse fra fransk) utførlig fra Lassens nedtegnelser om Wergelands synspunkter på kristendom og islam, før han uttalte: "Wergelands begeistring for muhammedanismen var av gammel dato."

I sekundærlitteraturen om Wergeland fra etterkrigstiden forekommer det henvisninger til Wergelands kristendomskritikk og til hans positive omtale av islam og jødedom. I 1957 skrev Aage Kabell, litteraturprofessor ved Universitetet i Aarhus i sitt Wergeland-verk: «Wergeland selv fikk aldri synderlig til overs for kristendommen … Dikterens personlige forhold til kristendommen gir seg kraftig uttrykk på dødsleiet i februar 1845.»

Forfatteren Hans Heiberg (f. 1904) skrev i sin biografi i 1972: «Oppgjøret med kristendommen er jo langt mer alvorlig og gjennomtenkt.» Og: «Han tok temaet mer inngående opp med en ny venn, Wilhelm Lassen … De kom til å snakke om den kristne religion, som Wergeland, til Lassens forskrekkelse, ‘satte langt under tyrkernes og jødenes’.» I denne sammenheng er det naturlig å nevne at det finnes mer sekundærlitteratur fra etterkrigstiden enn det som er nevnt ovenfor. Doktoravhandlinger av Daniel Haakonsen ("Skabelsen i Henrik Wergelands diktning" utg. 1951), Svein Roald Moen ("Skapelse, fall og frelse" utg. 1988), Dagne Groven Myhren ("Kjærlighet og Logos" utg. 1991) og Odd Arvid Storsveen ("En bedre vår", 2004). Disse avhandlingene tar opp Wergelands vidtfavnende religiøse og filosofiske visjoner, og belyser Wergelands kristendomsforståelse. Daniel Haakonsen skriver f.eks. på denne måten: "Wergeland var en religiøs fornyer som i sine dypeste tendenser var mer ortodoks enn et tidsbestemt og ofte misforstått vokabular lar ane." Haakonsen 1951, s. 16). Ingen av de sistnevnte forskerne har antydet at Wergeland på noe tidspunkt ble en slags muslim. Men, som Myhren påpeker, Wergeland åpnet en dør mot fremmede religioner. (Jf. artikkel om Wergelands tro i "Såmannen" 2008) I avisdebattene om Wergeland og islam deltok også åndshistorikeren professor Egil A. Wyller. Han var, i likhet med Moen, Myhren og flere, opptatt av platonske innslag Wergelands kristendomssyn. Samtidig gjorde han det klart av Wergeland satte Jesus høyere enn Platon.

Dagne Groven Myhren har argumentert med at Wergeland i "Jesu aandige Opstandelse" (den ovenfor nevnte utopiske epilogen i Mennesket, fullført på sykeleiet/dødsleiet), trekker de fulle konsekvenser av sitt syn på det han forsto som den sanne kristendom; en kristendom befridd for "Menneskeopdigt". Videre siterer hun bl.a. fra "Fattigmands-postil", utgitt i april 1845. Der rangerer dikteren kristendommen i forhold til andre religioner: "Den christelige Tro hæver sig ligeså høit over Jordens øvrige Trosbekjendelser, som dens Dydelære hæver sig over alle andre Dydelærer, som dens ophøiede Stifter hæver sig over alle andre Religioners Stiftere, både med Hensyn til Vandel og sit Værk" (SS b IV 7, 169). Hun understreker videre at Wergeland viser at andre religioner i utgangspunktet representerer "Lysbrud" i menneskehetens historie, hvilket også går tydelig fram av verdensdiktet i begge versjoner. Wergeland meldte seg ikke ut av kirken. Han var klar til siste øyeblikk, og utførte et arbeid på dødsleiet som er ufattelig. Bare i løpet av de siste to månedene han han levde, skrev han hele erindringsboka "Hassel-nødder" og skuespillet "Fjeldstuen", pluss vakre enkeltdikt som han lot trykke i pressen etter hvert som de ble til. Han skrev også en lang rekke brev. Hadde han villet melde seg ut av kirken, hadde han hatt full anledning til det, skrivefør som han var. "Min sidste Vilje", skrevet i boligen Hjerterum to uker før han døde, avsluttes slik: "Gud være med mig i det Sidste. Levvel! Levvel!"

Etter 1997 ble debatt om Wergelands forhold til religioner utløst av et intervju med Yngvar Ustvedt i Dagbladet i mai det året. I intervjuet ble det framstilt som om Wergeland konverterte til islam på dødsleiet, selv om en slik konvertering i praksis ikke ville vært mulig, da man iht muslimsk tradisjon må ha vitner.

I en kronikk noen dager senere tok Dagne Groven Myhren til motmæle i Dagbladet . Hun viste også til bakgrunnen for at en slik forestilling kunne oppstå; blant annet siterte hun fra Wergelands brev til sin far 17. mai 1845: «Jeg døer som Deist, som en Allahs oppriktige Dyrker» (se ovenfor). Hun påpekte at deist refererer til opplysningstiden i Europa. Det var da også den mest nærliggende referanse for Henrik Wergeland etterson han, som sin far, Nicolai Wergeland, og i likhet med mange andre av samtidens teologer, var en god del preget av opplysningstiden i Europa og dens rasjonalisme. Her er det også rimelig å nevne at deisme ikke er uforenlig med kristendom. Det må også nevnes at det finnes mange avskygninger av kristendom. Jf. Einar Molland: "Kristenhetens kirker og trossamfunn". I et innlegg en god stund senere, denne gang i en ny debatt i Klassekampen, siterer Groven Myhren Nordmandens Kathekisme fra våren 1845. Den innledes slik: "Agtbare Ungersvend Sund Fornuft og dydige Jomfru Christenkjærlighed er det fagreste Par i Verden." Det står også mer i dette Wergeland-skriftet som tydelig henspiller på dikterens oppfatning av islam, jødedom og kristendom. Han nevner at en nordmann gjerne kan gifte seg med en blid og "moderøm" "Tyrkinde", og at "tilsidsten" vil hun nok bli "Christen". Om jøden heter det samme sted at "hvis han christelig behandles, / han snart til Christen omforvandles." (SS IV 7 s. 246 og 347.)

Idéhistorikeren Dag Herbjørnsrud har lagt vekt på at det ikke er en motsetning mellom islam og deisme. Det bekrefter i så fall at det kan finnes møteplasser mellom ulike religioner. (Jf. Egil A. Wyller, sitert ovenfor.) Herbjørnsrud hevder at forskning viser at det nettopp var deistiske strømninger i filosofien til både Avicenna og Ibn Tufail, sistnevntes verk Den selvlærte filosof ble svært populær i Europa utover på 1600-tallet. I den sammenheng kan det nevnes at Jesus, som var selv var jøde, er ansett som en viktig profet innen islam: " I ... islam spiller Jesus en relativt betydelig rolle, han nevnes i alt 35 ganger i Koranen."

Myhren, og deretter Herbjørnsrud, har videre gjort oppmerksom på at Allah betyr Gud på arabisk, og at jøder og kristne med arabisk språk, også kaller Gud for Allah. Det handler altså om den samme Gud. Allah henger språklig sammen med Elohim, som er navnet på skaperguden i 1. Mosebok, i våre Bibeloversettelser gjengitt med Gud . Myhren mener at man kan studere Wergelands syn på kristendommen i hans diktning og prekener, og framfor alt, i hans livs- og verdensforklaring, som finnes i de to utforminger av hans kosmologiske dikt, Skabelsen, Mennesket og Messias (1830) og Mennesket (1845). Hun understreker videre at i begge utforminger av verdensdiktet er Jesus Messias den sentrale skikkelsen. Til det kan det føyes at begge versjoner av verket er inndelt i tre hoveddeler. I versjonen fra 1830 heter disse "Skabelsen" (s. 9-74), "Mennesket" (s. 75-317) og "Messias" (s. 318-592). I dødsleieversjonen heter de "Skabelsen" (s. 7-65), "Forvildelsen" (s. 66-299) og "Frelsen" (s.300-560). Jf. "Samlede Skrifter" 1918-40, b.II,2 og b.II.6. I begge versjoner bygger de to første delene opp til frelserskikkelsen, Jesus Messias, slik han framstår i del 3, en skikkelse som i hovedsak bygger på de fire kanoniske evangeliene i Det nye testamente, og som det er fruktbart å drøfte i forhold til kirkens Kristusbilde og kristen dogmatikk. I dødsleieversjonen av diktet omtales Jesus også i en nydiktet monolog som "Platos Mester", "Sandheden Selv", "Synderens frelsende Ven" og "Slægtens Ypperste". Monologen slutter slik: "I Platos Høide af Mennesket naaet / er Slægtens Ypperste, Frelseren spaaet." SS II,6 s. 282.

I kontrast til fremstillingene fra Laache, Kabell og Heiberg påpeker Myhren at det er en "overveldende mengde" dokumentasjon i Wergelands skrifter som viser at Wergeland døde i den forståelse av kristendommen som var hans tro. Hun understreker at Lassens notater må ses i sammenheng med Wergelands altomfattende dikteriske, poetiske og religiøse visjoner, og legger vekt på at det lå Wergeland på hjertet at hans livs- og verdenforklaring skulle bli forstått. Dette går tydelig fram av flere brev fra dødsleiet. Wergeland brukte derfor ca. 2 1/2 måned av sin siste knapt tilmålte levetid til å gjennomarbeide verket; et enormt arbeid, der han også diktet til nye avsnitt, framfor alt "Jesu aandige Opstandelse. Omarbeidelsen Mennesket kom ut 29. januar 1845. Utgivelsen ble støttet økonomisk av "Det norske Videnskabers Selskab".

I ettertid har Yngvar Ustvedt skriftlig og muntlig uttalt at han ble misforstått av Dagbladet i 1997, og at han ikke hadde ment å si at Wergeland konverterte til islam, slik noen kan ha fått inntrykk av. Dagne Groven Myhren på sin side utdypet sine synspunkter i en ny kronikk, da Wergeland igjen var blitt trukket inn i en debatt om islam: «Henrik Wergeland – en religiøs visjonær for vår tid», som sto på trykk i Aftenposten 7. februar 2004. Det meste av pressedebatten, som også spredte seg til Vårt Land, er samlet i heftet Ble Wergeland muslim?, utgitt av Human-Etisk Forbund. Der er også Ustvedt representert med artikkelen: «Wergeland ble aldri muslim».

I 2020 gikk idéhistorikeren Dag Herbjørnsrud gjennom flere primær- og sekundær-kilder angående Wergeland og islam, deriblant Lassens tekst, publisert i Edda i 1918. De relevante delene av Lassens franske tekst ble da for første gang i sin helhet oversatt til norsk av doktorgradsstipendiat Naïd Mubalegh. Blant annet skrev Lassen i sin gjengivelse av en samtale med Wergeland i mai 1845: "På dette viset, og når den var i gang, gled samtalen over på den kristne religionen, som den døende satte langt lavere enn tyrkernes og jødenes. Moses, Jesus Kristus og Muhammed (Mahomed) var ifølge ham navnene på tre mennesker som har fylt universet med sin storhet, uten at noe kunne berettige forrangen man gir til vår guddommelige frelser."

Groven Myhren henviser i sin artikkel i "Såmannen" (2008) til Wergelands artikkel "Hvi skrider Menneskeheden saa langsomt frem", datert så tidlig som 22. juli 1831. I den går Wergeland løs på uakseptabel kristen praksis. Den type kritikk er altså ikke en nyhet fra hans dødsleie. I "Hvi skrider..." uttaler Wergeland seg seg om kirkehistoriens "Skjændselsregistre" og omtaler "Mørkets Aldres halvhedenske Præster". Samtidig framhever han de store muligheter som kristendommen bærer i seg for å fremme menneskehetens utvikling, ja, forbedring, et synspunkt som er helt klart uttrykt også i andre sammenhenger. f.eks. i Mennesket, 1845, altså i den siste versjonen av hans livs- og verdensforklarende hovedverk; og framfor alt i den før nevnte langt på vei nydiktede epilogen: "Jesu aandige Opstandelse."

I brev til sin far 19. februar 1845, skrev Wergeland: «Til likfølge foretrakk jeg en ærlig hedning og en trofast hund istedenfor de kristne, som – fordi var kristne – ikke kunne tros følge meg.»

I teksten "Wergelands forhold til muslimer, deisme og islam" går Herbjørnsrud blant annet inn på at Wergeland på nytt leste professor Christopher Andreas Holmboes oversettelse av Tyrkisk katekisme (1829), som hadde undertittelen Til Ungdommen. I denne sammenheng er det nødvendig å føye til at Holmboes oversettelse av den muslimske teksten var velkjent blant teologistudenter og andre opplyste på 1820-tallet. Det betyr at dikteren var kjent med det som står i den fra sitt teologistudium.

Herbjørnsrud er opptatt av at Wergeland i teksten «De egentlige opphavsmenn til jødenes emansipasjon» (1844), først trykt i den posthume samlingen Hassel-Nødder (1845), skriver at det var to marokkanske jøder (som han møtte i Paris), som har æren for at han ba Stortinget om å oppheve forbudet mot jødenes adgang til Norge: «Jeg erindret iblant hvert annet ord jeg hadde talt med dem [dvs. de marokkanske jøder] om deres stilling i Marokko og at de hadde sagt at den var tålelig (sett opp) imot flere kristne land. Tanken om jødenes stilling hos oss var den neste. Jeg fant den skjendig.»

Wergeland skriver at de to marokkanske jøder fortalte at de ble behandlet bedre i det muslimske Marokko enn i det kristne Europa, og at det var erindringen om dette som førte til at han fremmet forslag om å oppheve forbudet mot jøder i Norge i grunnlovens paragraf 2. Forslaget ble sendt inn i juni 1839. Han skriver: "Således ble forslaget om jødenes emansipasjon til. Æren ikke min, men de to marokkanske jøders!"

I grunnlovsforslaget nevner Wergeland at jøder i både Orienten og i Afrika «i det hele behandles menneskeligere av Mohamedanerne». I Wergelands grunnlovsforslag fra 1839 står det blant annet: "«De orientalske og afrikanske jøder utmerker seg for øvrig fra de østeuropeiske i flere så vel åndelige som fysiske henseender fordi de i det hele behandles menneskeligere av mahomedanerne [muslimene] … enn av de kristne …»

I flere tekster på 1840-tallet fremhever Wergeland som et positivt trekk ved mange muslimer at de kunne være flinkere enn mange kristne til å vise religiøs toleranse. Eksempel på kristen intoleranse har Wergeland dertil framstilt i diktet «Røst i Ørkenen» fra Jødinden (1842). Her leser vi: «Vilde gran vil gi ly/ liksom man finner hos/ tyrker og barbarer større / Brødreømhet enn hos oss!»

I et brev til Kirkedepartementet kommer det frem at Wergeland ikke ønsket å bli gravlagt på kirkegården, men snarere på privat grunn i Slottsparken. Her kan det føyes til at Wergeland i sitt testamente "Min sidste Vilje", datert 29.juni 1845, skrevet ved full bevissthet 29. juni 1845, bl.a. skriver følgende: "Jeg ønsker mig at man udsøger mig en træbeskygget Plads paa Byens Gravlund". Han ble begravet fra Vor Frelsers Kirke (i dag Oslo domkirke). Hans gode venn og samarbeidpartner gjennom flere år, pastor Biørn, forrettet. Biørns preken og Eilert Sundts tale er siden trykt og utgitt. Wergeland ble ført til "Vor Frelsers Gravlund" og stedt til hvile nær Ullevålsveien. Graven ble siden flyttet til et mer ærerikt, høytliggende sted på gravlunden i samband med avdukingen av takknemlige jøders monument over dikteren 17. juni 1849.

Venner blant katolikker

Wergeland kom tidlig i kontakt med de første katolske geistlige som kom til Christiania for å etablere en menighet her. Han uttrykte ved flere anledninger glede over nivået på katolske prekener her til lands. Det sies til og med at han hjalp til med norsken i flere av dem, og han var ghostwriter for to Olavsbønner som ble til i 1843 og som fremdeles er i bruk i Den katolske kirke i Norge.

Han ble venn med den kongelige huskapellan og senere biskop Laurentius J. Studach (prinsesse og senere dronning Josefine var katolikk, og hadde ham med på sine norgesbesøk), men den stedlige sognepresten for Sct. Olafs menighet i hovedstaden, pastor Gottfried Ignatius Montz, ble en kanskje like kjær venn av den norske nasjonaldikteren.[41] Wergeland lot også Montz tilkalle til sitt dødsleie.[42] Montz forfattet en kort biografi om Wergeland.[43] Montz er spesielt nevnt i "Min sidste Vilje" som en av de personer han ønsker skal delta i hans gravfølge.

Opphevelse av "jødeparagrafen"

Jødespørsmålet ble behandlet i Stortinget første gang 9. september 1842. Wergeland var selv til stede og fulgte forhandlingene. En grunnlovsendring krever 2/3 flertall. Det manglet bare 11 stemmer 9. september 1842.

Wergeland foreslo straks gjenopptakelse i neste Storting, dvs. i 1845. Allerede kort tid etter første behandling i Stortinget, utkom Wergelands referat av forhandlingene i en levende beretning som er vel verdt å lese: "Jødesagen i Det norske Storting". Dikteren holdt saken varm i presse og diktning så lenge han levde, og saken hadde framgang. Men først i 1851, altså ved fjerde gangs behandling, ble "Jødeparagrafen" opphevet av Stortinget, 6 år etter Wergelands død. I 1936, dvs. på et tidspunkt da jødenes situasjon på ny var blitt brennaktuell, utkom Wergelands Stortingsreferat fra 1842 her i landet på et modernisert norsk.

Litteratur

Wergeland, Henrik

• SAMLEDE SKRIFTER i 23 bind (forkortet SS) utkom i årene 1918-1940. Det livs- og verdensfoklarende verdensdiktet foreligger i to versjoner, Skabelsen, Mennesket og Messias (1830) og Mennesket(1845). Det sistnevnte er en gjennomarbeidelse av ungdomsverket foretatt på dødsleiet, og har enkelte delvis nydiktede partier. SS inneholder begge versjoner av verdensdiktet i sin helhet, Jf. SS II 2 og SS II 6.
• Wergeland, Nicolai: Retfærdig Bedømmelse af Henrik Wergelands Poesie og Karakteer (1833). Ny utgave i 1995 med innledning og kommentarer ved Dagne Groven Myhren ad.Notam, Gyldendal
• Lassen, Wilhelm: "Lidt om Henrik Wergelands siste Levemaaneder", Edda, 1918.[1]
• BIBELSK OPPSLAGSBOK ved Aapelli Saarisalo og David Hedegård, Utg. i Lund. På norsk, ved Per Faye Hansen på Karmel forlag, Oslo
• Kabell, Aage 1957: Wergeland 2
• Molland, Einar: Kristenhetens kirker og trossamfunn, Gyldendal 1976
• Kværne, Per og Vogt, Kari 1992, Religionsleksikon, Kunnskapsforlaget
• Moen, Svein Roald: Skapelse, fall og frelse : En studie i Henrik Wergelands Skabelsen, Mennesket og Messias. Solum 1988.
• Myhren, Dagne Groven: KJÆRLIGHET OG LOGOS: En undersøkelse og en sammenlikning av Henrik Wergelands verdensdikt: Skabelsen, Mennesket og Messias og Mennesket , Solum forlag 1991.
• Kydland,Myhren,Ystad (red.) Såmannen, Aschehoug 2008.
• Myhren, Dagne Groven «Religiøs toleranse i Henrik Wergelands ånd», radioforedrag 2005. Trykt i P2-Akademiet XXXVI 2006. Transit forlag s. 36-49.
• Herbjørnsrud, Dag: "Henrik Wergeland ville dø som «Allahs dyrker og bekjenner» 17. mai", 16.05.2020.[3]
• Herbjørnsrud, Dag: "Wergelands forhold til muslimer, deisme og islam", 10.06.2020.[4]