Det nasjonale gjennombrudd

«Det nasjonale gjennombrudd» er en karakteristikk av det tematiske innholdet i Norges kunst og åndsliv på 1840- og 50-tallet. Begrepet er skapt av Moltke Moe i 1890-årene, gjennom forelesningsserien Det nationale gjennembrud og dets Mænd. Det nasjonale gjennombrudd henger sammen med den økende bevisstheten om nasjonal kultur, og knyttes gjerne til nasjonalromantikken, som utvilsomt var en viktig inspirasjonskilde. Men når folk som Andreas Faye, Asbjørnsen og Moe, Ivar Aasen, Olea Crøger, Landstad, Ole Bull, Edvard Grieg og Lindemann arbeidet med å samle inn og dokumentere folkets diktning og musikk og folkets levende språk så grundig som det etter forholdene var mulig, hadde de vitenskapelige ambisjoner, og arbeidet som nasjonale realister.

Inspirasjonen fra 1814

Behovet for å utvikle en egen norsk kultur ble tilskyndet av de politiske begivenhetene i 1814 og de nærmeste årene deretter. Dette behovet fikk etterhvert drahjelp av den nasjonalromantiske kulturstrømning eller bølge som reiste seg i Europa og nådde vårt land 1833 med Andreas Fayes "Norske Sagn". Den kulminerte i et nasjonalt gjennombrudd. Bølgen var virksom på 1840 og 50-tallet, og flatet etter hvert ut og gikk over fra å være en til dels kulturpolitisk, dels idylliserende og idealistisk stemningsbølge (Jf. maleriet «Brudeferd i Hardanger»), til å bli en mer politisk radikal selvstendighetsbestrebelse som til slutt resulterte i oppløsningen av personalunionen med Sverige og etableringen av et norsk kongehus i 1905.

Til det nasjonale gjennombruddets menn regnes, i tillegg til Andreas Faye, Ivar Aasen, P. Chr. Asbjørnsen, Jørgen Moe, M. B. Landstad og Ludvig M. Lindeman også f.eks. historikeren P. A. Munch. Dertil kommer en lang rekke musikere, diktere og kunstmalere som Ole Bull, Rikard Nordraak, Edvard Grieg, Andreas Munch den unge Henrik Ibsen og den unge Bjørnstjerne Bjørnson, Adolph Tidemand og Hans Gude m.fl. Det var viktig å skape bevissthet om norsk kultur og hevde den i sakprosa, diktning, billedkunst, musikk og historieskriving.

Det nasjonale gjennombrudd ble på 1870- og 80-tallet avløst av Det moderne gjennombruddet.

Utdyping

Anvendt på norsk kulturliv på 1800-tallet er forestillingen om det nasjonale gjennombrudd å forstå som kulminasjonen av en søken etter det genuint norske som grunnlag for å bygge en selvstendig kultur. Denne søken oppsto i kjølvannet av 1814 da Norge igjen ble en nasjonalstat med egen grunnlov. Norge unngikk ikke en personalunion med Sverige, men hadde i kraft av grunnloven en helt annen posisjon i den nye unionen enn landet hadde hatt i dansketida. Norge skulle gjenreises, ikke bare materielt, men også kulturelt. Den kulturelle gjenreisningen ble stimulert av nasjonalromantikken som bidro til å skape forståelse for verdien av folkelig kultur og folkeminner. Man ble mer og mer klar over at det i Bygde-Norge hadde levd og utviklet seg verdifulle kulturtradisjoner i hele dansketida, så som norske dialekter, rosemaling, folkemusikk, dansetradisjoner, treskjæring, draktskikker, sagn, eventyr, viser m.m. Disse tradisjonene ble oppfattet som et egnet grunnlag for å bygge en selvstendig norsk kultur. Innsamling av sagn, eventyr, folkeviser/ballader, ordtak, gåter, folketoner, etablering av norsk selvstendig historieskriving og gransking av sagalitteraturen var del av et større politisk prosjekt. Interessen for alt som var opprinnelig og norsk førte også til at skjønnlitterære forfattere, kunstmalere og musikere så det som en oppgave å ta for seg emner med røtter i folketradisjonen og bearbeide dem kunstnerisk.

Begynnelsen til innsamling av muntlige folketradisjoner var Andreas Fayes Norske Sagn (1833). Faye ble fulgt opp av Asbjørnsen og Moe som tok brødrene Grimm til forbilde. Asbjørnsen og Moe begynte på 1830-tallet, og den første serien med Asbjørnsen og Moes Norske Folkeeventyr, utkom heftevis i 1842-1844. Ivar Aasen samlet inn og skriftfestet norske dialekter og grunnla det såkalte landsmålet. Knud Knudsen arbeidet for et norsk riksmål, og oppfattet seg som viderefører av Henrik Wergelands språksyn. Jørgen Moe var tidlig ute med å gi ut en samling folkelige viser. Men i Telemark var allerede Olea Crøger og M.B. Landstad i gang med å samle inn folkeviseballader, stev av ymse slag og bygdeviser på slutten av 1830-tallet. L. M. Lindeman begynte å nedtegne folkemusikk.

Den politiske og kulturelle utviklingen på 1830-tallet styrket bøndenes selvfølelse (jf. bondestortinget i 1833), og norske dialekter fikk økt status. Interesse for norske dialekter og det norske var tilstedeværende i Henrik Wergelands diktning fra tidlig ungdom av, blant annet i farser han skrev på 1820 og tidlig på 1830-tallet, altså før nasjonalromantikken for alvor nådde Norge. Han framstår først og fremst som venstreradikal høyromantiker. Men fra slutten av 1830-tallet ble også han berørt av nasjonalromantikken. Johan Sebastian Welhaven debuterte som sentrallyriker mye senere enn Wergeland. Han hadde imidlertid et mer konservativt og estetiserende bondesyn enn Wergeland og delte ikke dennes syn på norske dialekter som grunnlag for utviklingen av et norsk skriftspråk. (Jf. Konflikten mellom Wergeland og Welhaven). Men nasjonalromantiker var Welhaven like fullt. En ser det tydelig i «En Tribut til Kunstforeningen» som ble til i 1836 og trykt i hans samling Digte fra 1839, et dikt der det alluderes til Fayes sagnsamling.

«Det nasjonale gjennombrudd», et begrep skapt i ettertid

Samtidens skribenter og forfattere refererte aldri til sin egen tid som det nasjonale gjennombrudds tid. Begrepet ble trolig brukt første gang av Moltke Moe som tittel på en forelesningsserie han holdt på 1890-tallet: Det nationale gjennembrud og dets mænd (P.Chr. Asbjørnsen – Jørgen Moe – Ivar Aasen). Serien ble siden publisert som en storartikkel(som forøvrig aldri ble helt fullført). Den ble først ble trykt i Nordmænd i det 19de Aarhundrede, 1902 (ny utg. i 2 bd., 1914) Anders Krogvig brukte uttrykket i tittelen da han i 1915 utgav en bok som først og fremst inneholdt brev fra Jørgen Moe til P. Chr. Asbjørnsen, hentet fra Moltke Moes samlinger: Fra det nationale gjennemombruds tid. Han omtaler dokumentene som «aktstykker fra nationalromantikkens historie». Boka innledes med en biografisk framstilling av Jørgen Moes ungdom.

Eksterne lenker

• Kulturnasjonalisme 1830-1870, artikkel hos Norgeshistorie.no