Andreas Munch

norsk forfatter

Andreas Munch (født 19. oktober 1811 i Christiania, død 27. juni 1884 i Vedbæk ved København) var en norsk skribent, forfatter og redaktør. I sin samtid var Munch anerkjent som tidens mest betydningsfulle dikter – i dag er han mest kjent for diktet Brudeferden i Hardanger. Han var også en iherdig motstander av forbudet mot jøder i Grunnlovens §2.

Andreas Munch
Andreas Munch.png
Født19. okt. 1811Rediger på Wikidata
ChristianiaRediger på Wikidata
Død27. juni 1884[1]Rediger på Wikidata (72 år)
VedbækRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Skribent, lyrikerRediger på Wikidata
Far Johan Storm MunchRediger på Wikidata
Søsken Johan Storm Munch den yngreRediger på Wikidata
Barn Anna E. MunchRediger på Wikidata
Nasjonalitet NorgeRediger på Wikidata
Gravlagt Vår Frelsers gravlundRediger på Wikidata
SpråkBokmål,[2] dansk
Utmerkelser Kommandør av Dannebrogordenen, kommandør av St. Olavs Orden, riddare av 1. klass av NordstjärneordenRediger på Wikidata
PeriodeNasjonalromantikken
DebutEphemerer (1836)
Wikisource Forfatterens side på Wikikilden
Signatur
Andreas Munchs signatur

BakgrunnRediger

Han var sønn av Johan Storm Munch, som var feltprest i Christiania, og Else Hofgaard. Faren var kjent som forfatter av patriotiske sanger. Da den fremtidige dikteren var 11 år gammel, flyttet han med foreldrene til Kristiansand, hvor faren var blitt utnevnt til biskop. I 1830 gikk han ut av byens latinskole og dro til universitetet i Christiania. Etter å ha tatt examen artium og examen philosophicum vendte han imidlertid tilbake til Kristiansand sommeren 1831, og tilbragte den følgende høsten og vinteren hjemme hos familien. Oppholdet ble avbrutt da faren døde i januar 1832. Ved hans død satt moren tilbake med syv barn, i en økonomisk vanskelig stilling. Familien flyttet til Christiania, hvor Andreas Munch måtte sørge for sitt eget livsopphold ved å undervise i skolen. Til slutt fikk han en sikker stilling som kopist i finansdepartementet.

Munch hadde alt fra barneårene vært opptatt av diktning, og fikk etter hvert noen av diktene sine på trykk i aviser og tidsskrifter. I 1836 utga han sin første diktsamling, Ephemerer, og snart etter et større dikt, Sangerinden. I 1837 vant han Christiania Theaters pris for det beste drama, med Kong Sverres Ungdom. Stykket skulle oppføres ved innvielsen av Christiania Theaters nye bygning, men kom helt i skyggen av Henrik Wergelands Campbellerne som utløste «Campbellerslaget» i selve teaterbygningen og «Campbellerfeiden». Ved hjelp av prispengene kunne Munch likevel foreta sin første utenlandsreise; han bodde to måneder i Paris og reiste tilbake gjennom Tyskland.

Redaktør til kamp mot jødeparagrafenRediger

Tilbake i Norge kom han i kontakt med avisen Den Constitutionelle - på folkemunne Nella, hvor han først skrev teaterkritikk, og siden kom med i redaksjonen. Med Andreas Munch i redaktørstolen kom Den Constitutionelle til å bli det mest radikale talerøret i kampen mot utestengelsen av jøder fra Norge. Munch var den første som offentlig tok avstand fra «jødeparagrafen» med diktet Jøderne fra 1836:

Du lukker dine Havne til
naar Jøden Fristed søge vil.
Du støder fornem bort et Folk -
er det at være Friheds Tolk?[3]

I 1839 engasjerte Nella seg da en jøde fra Altona ble nektet å gå i land i Christiania. I september 1944 gikk to jøder, Philipson og Lopez, inn i Lütkens biljardsalong, et tiår etter at optikeren Henri Leia var blitt arrestert i Christiania for å være jøde, noe som hadde skapt overskrifter langt utenfor Norges grenser. Likevel var det jevnlig en og annen jøde med ærend til byen innlosjert på madame Grues lille pensjonatVaterland, der hun frem til sin død i 1848 var kjent for å ta imot reisende «uden hensyn til Navn, Stand eller Nation»[4] - og for maskeball,[5] behørig omtalt i Nella.[6]

Det fremkom beskyldninger om falskspill under et parti «pung ut», og harpespillersken madame Petersen, som stod for aftenens underholdning, pekte på dem og utbrøt: «De ere Jøder!» Politi ble tilkalt, jødene arrestert, men beskyldningen om falskspill frafalt, og Lopez snart løslatt som sefardisk jøde (jfr en unntaksbestemmelse fra 1750 for portugiserjøder). Philipson ble derimot idømt 30 dagers fengsel fordi han ikke kunne betale boten på 800 spesidaler (prisen for en middelstor gård). Henrik Wergeland som ellers ledet kampen mot jødeparagrafen, ergret seg i brev over de to «fordømte Jøder», som han håpet ville få seg en smekk av sine trosfeller i Gøteborg når de kom dit. Wergeland roste nabolandenes assimilerte jøder, men mislikte de nordtyske «sjakrer»-jødene som fartet rundt og falbød varer. Likeledes forsvarte hans talerør Morgenbladet arrestasjonen med at «det Onde, som disse Mosaiter nu have brakt over sig, er ikke andet eller mere, end hvad de ved sine egne frivillige Handlinger have forskyldt» - mens Den Constitutionelle kritiserte arrestasjonen som eksempel på «det barbariske, det marokkanske, det utaalelige i vore Jødebestemmelser».[7]

Munch skrev som oppfølging et satirisk skuespill, Jøden, som ikke ble satt opp, og først ble utgitt i 2012. Arrestasjonen av Philipson og Lopez avslørte dobbeltmoralen hos jødeparagrafens fremste motstandere som nok ønsket jødene velkommen - såfremt de la bort det jødiske.[8]

ForfatterRediger

Som redaktør fikk Munch lite tid til diktning, men i 1842 utkom Donna Clara, en Natscene. Han giftet seg med Charlotte Juul i 1844 og ble dermed finansielt uavhengig. I 1845 overtok han eierskapet av Den Constitutionelle og sluttet i finansdepartementet. Alt året etter solgte han imidlertid avisen igjen og la ut på en toårig dannelsesreise til Frankrike, Italia, Sveits og Tyskland sammen med sin hustru og to sønner,[9] før han vendte tilbake til Norge høsten 1847 for å beskjeftige seg med diktningen.

I 1848 utga han to diktsamlinger, først Digte, gamle og nye, og så Billeder fra Nord og Syd. 25. april 1850 fikk han tvillingsønner, men kort tid etterpå, 20. april døde konen hans av lungebetennelse. En måned senere døde plutselig den ene av tvillingene, og den andre ble sykelig. Etter denne sorgfulle perioden utgav Munch diktsamlingen Sorg og Trøst i 1852. I mellomtiden var han blitt utnevnt til amanuensis ved universitetsbiblioteket i Christiania.

I de neste årene skrev Munch sin første tragedie, Salomon de Caus (1854), det historiske skuespillet En Aften paa Giske (1855) og diktsamlingen Digte og Fortællinger. I 1857 fulgte en ny tragedie, Lord William Russell. Han hadde funnet inspirasjon til stykket ved å betrakte et maleri på en kunstutstilling i Paris i 1855. Stykket ble oppført i Christiania vinteren 1857, og ble en stor suksess. Det ble utvalgt til å spilles på 40-årsdagen for Norges Grunnlov 17. mai 1858, med kronprins Carl blant publikum, og ble senere spilt i Stockholm. Stykket ble også oversatt til tysk og vant Munch et publikum i Tyskland.

Om høsten 1858 reiste han til Italia, i håp om at klimaet der ville være gunstig for den syke sønnen. Men sønnen døde i Nice. Munch reiste da tilbake til Norge og foretok en tur blant de norske fjellene. Munch var den første som fikk dikterlønn i Norge.[10] I 1860 bevilget Stortinget ham lønn som dosent, men uten at han behøvde å forelese. I 1866 ble han professor.

Den senere perioden i Munchs liv var hans mest fruktbare, i 1864 med Hertug Skule - som uheldigvis ble helt overskygget av Ibsens gjennombruddsdrama Kongsemnerne om samme emnet, utgitt samme året[11] - og Lord William Russell, som nok ble en suksess i Norge og Tyskland, men i Danmark forhindret grevinne Danner at det ble oppført, fordi hun feilaktig mente at Munch hadde brukt henne som modell. Dette var kilde til stor frustrasjon for ham.[12]

 
Rådhuset i Nysted, der Andreas Munch kom til å tilbringe somrene sine.

På en av sine reiser ble Munch kjent med danske Amalie Raben og giftet seg med henne i 1865. Resten av sitt liv tilbrakte Munch i Danmark, om vinteren i København og om sommeren i ekteparets villa i NystedLolland.[13] Datteren deres, malerinnen Anna Munch (1876-1960),[14] utga i 1954 en biografi med brev og erindringer om sine foreldre, Et nordisk digterhjem.[15] Anna Munch var tremenning til Edvard Munch, siden hennes far var fetter til Edvard Munchs far.[16]

Munchs diktningRediger

 
Andreas Munchs grav på Vår Frelsers gravlund.

Munch er en representant for nasjonalromantikken og norsk poetisk realisme. Han mistet etter hvert betydning som dikter ettersom interessen for nasjonalromantikken dalte. Han kom til å gi ut det nasjonalromantiske dramaet Hertug Skule samme år som Henrik Ibsen ga ut Kongs-Emnerne. Dramaet til Munch kom helt i skyggen, og han trakk seg gradvis tilbake for den yngre generasjonen.

Munch var også avisskribent i Den Constitutionelle og i Norges Rigstidende, og fulgte Welhavens linje innenfor estetisk kunstbedømmelse. Han hører dermed til en høyreorientert romantisk retning, og til nasjonalromantikkens mer urbane fløy.

VerkerRediger

  • Ephemerer (1836)
  • Kong Sverres Ungdom (1837)
  • Sangerinden (1837)
  • Donna Clara (1840)
  • Den Eensomme: en Sjælehistorie (1846)
  • Digte: gamle og nye (1848)
  • Billeder fra Nord og Syd (1849)
  • Nye Digte (1850)
  • Sorg og Trøst (1852)
  • Salomon de Caus (1854)
  • Digte og Fortællinger, ældre og nyere (1855)
  • En Aften paa Giske (1855)
  • Lord William Russell (1857)
  • Kongehallen i Bergen (1860)
  • Pigen fra Norge (1861)
  • Kongedatterens Brudefart (1861)
  • Nyeste Digte (1861)
  • Hertug Skule (1864)
  • Reiseminder (1865)
  • Eftersommer: ny Digtsamling (1867)
  • Moder og Søn (1871)
  • Barndoms- og Ungdoms-Minder (1874)
  • Fjeldsøen (1875)
  • Fangen paa Munkholm (1875)
  • Mindedigte (1877)
  • Pave og Reformator (1880)
  • I Finmarken (1882)
  • Jøden (1844/2012)

ReferanserRediger

KilderRediger

Eksterne lenkerRediger

  Wikikilden: Andreas Munch – originaltekster av og om forfatteren