Brudeferd i Hardanger
«Brudeferd i Hardanger» er et av de mest kjente norske maleriene. Det ble utført i 1848 av malerne Adolph Tidemand og Hans Gude i samarbeid.[2] Maleriets måler 93 × 130 cm, og henger siden 1895 i Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design i Oslo. Bildet er et typisk eksempel på kunstnernes felles arbeider, hvor Gude malte landskapene og Tidemand malte skikkelsene.
| Brudeferd i Hardanger | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Kunstner | Adolph Tidemand, Hans Gude | ||
| Sjanger | sjangerkunst | ||
| År | 1848[1] | ||
| Dimensjoner | 93,5 centimeter × 130,1 centimeter cm | ||
| Plassering | Nasjonalmuseet, Oslo | ||
| Material(er) | oljemaling, lerret | ||
| Betydningsfull hendelse | anskaffelse (1895) | ||
Gude var i Düsseldorf kjent for sine ferdigheter i fremstilling av atmosfæren og i «Brudeferd» malte han også landskapet. Første utgave påbegynte de to sent i 1847 og Tidemand omtaler det uferdige bildet i brev til sin bror i februar 1848. Det er usikkert om det ferdige bildet ble utstilt i Düsseldorf eller om det bare var kjent som «tablå».[3] Motivet forekommer i to forskjellige versjoner, som er gjentatt flere ganger. Den første, fra 1848, er den mest kjente, den andre, med en annen plassering av båtene, er malt i 1853.[4][5]
Bjørnstjerne Bjørnson skal ha gitt Tidemands bondefigurer direkte ære for at Bjørnson skrev sine Bondefortellinger.[6]
Bakgrunn og motiv
rediger
Bondebryllup var det meste brukte motivet i folkelivsskildringen særlig i nederlandsk og flamsk kunst fra 1600-tallet og tysk og skandinavisk kunst på 1700-tallet. Nederlandske og flamske kunstnere fremstilte ofte bøndene som fråtsere og vulgære til fornøyelse for fine byfolk. Senere ble folkloristiske dominerende. Tidemand og Gudes bilde er uten det satiriske og det folkloristiske er lite synlig, i stedet dominerer det idylliske og lyriske.[3]
«Brudeferd i Hardanger» er et hovedverk innen den nasjonalromantiske kunsten i Norge. Her er romantikkens sans for stemning, fantasi, følelse og natur satt sammen med det unge Norges nasjonalisme. Et brudefølge er på vei over fjorden i båt etter vielsen. Brudeparet sitter i den fremste båten og lengre bak skimter vi flere andre båter med bryllupsgjestene. Brudeparet er kledt i norske folkedrakter, bruden har brudekrone og er tradisjonelt pyntet. Brudgommen er trolig figuren som hilser med hatten. Lengst fremme i båten ses spillemannen mens en annen person i båten er i ferd med å skyte en salutt. De fleste av gjestene er kledd i tradisjonelle folkedrakter. Landskapet rundt viser en fin sommerdag under høytragende fjell, med grønne trær og speilblank fjord. Vestlandsnaturen er vakker og dramatisk, og fjellene ligger i mørk kontrast til fjorden som er opplyst av sollyset. I bakgrunnen sees også en stavkirke fra høymiddelalderen.[8]
Både brudefølget og fjordlandskapet er konstruert. Ole Bull sto modell for spillemannen i en replika (også fra 1848) av den første versjonen.[9][4] Naturen skal være malt etter inntrykk fra innsjøen Sandvinsvatnet[10] ved Odda i Hardanger og fra Lustrafjorden i Sogn og Fjordane.[11] Tidligere har en også knyttet motivet til Hardangerfjorden nær Lofthus og Ullensvang.[12] Fjellene stemmer så godt med terrenget langs Sandvinsvatnets vestside at Gude trolig har skisser derifra som utgangspunkt for komposisjonen. Bildet viser også en stavkirke på en odde, og noe slikt fantes ikke i Sørfjorden eller andre steder i Hardanger på 1800-tallet. Som hos andre Düsseldorf-malere ble detaljene nøye notert på studiereiser, mens helheten ble fritt sammensatt og bearbeidet i atelieret senere. Det har på grunnlag av bevarte materiale ikke vært mulig å rekonstruere Gudes studietur. Det har ikke vært mulig å påvise et bestemt sted i Hardanger med landskap akkurat som på maleriet.[3][13] Gude besøkte Luster med Urnes og Ytre Kroken i juli 1843, og via Granvin til Sørfjorden i august.[14] Tidemand gjorde noen studier av lokale drakter i Hardanger i 1843, men ikke fra bryllup. Tidemand hadde trolig sett at folk rodde til kirke. Tidemand og Gude møttes første gang i Hardanger sommeren 1843. Tidemand besøkte Vikøy etter Sørfjorden, mens Gude reiste østover gjennom Måbødalen.[3]
Selv skal Hans Gude ha uttalt da han ble professor i 1854 at han ikke kopierte, men konsentrerte seg om et generelt resultat ut av omgivelsene. For Gude handlet det om å komponere et sted i stedet for å gjengi det.[15] Det er også foreslått at Tidemand valgte motivet med bønder fordi de symboliserte det ekte norske i en nasjon sterkt preget av dansk og til dels svensk påvirkning.[15]
Bildet og motivet fremstilt i forskjellige versjoner var populært i samtiden. Ettertiden har vurdert bildet som noe tilgjort og søtladent. Dietrichson skrev sent på 1800-tallet at bildet viser en anstrengelse etter å sammenstille alt som kan forbindes norsk fjords sommerlige ynde. Sigurd Willoch beskrev bildet som et slett leilighetsdikt av en betydelig kunstner.[3]
Maleriet ble kjøpt av Nasjonalmuseet i 1895.[6]
Maleriet i ettertid
redigerBildet ble fremstilt som tablå som avslutning på tre kulturelle festkvelder på Christiania Theater i 1849. Til disse festforestillingene hadde Tidemand og Gude malt bakgrunnen på et svært lerret, og på scenen var det plassert en båt med byfolk utkledd som bønder i nasjonaldrakter så likt bildet som mulig. Den sceniske framstillinga av motivet ble ledsaget av Andreas Munchs dikt «Der aander en tindrende Sommerluft varmt over Hardangerfjords Vande»[4][16] sunget af et stort mannskor på melodien av Halfdan Kjerulf.
«Brudeferd i Hardanger» har også dannet grunnlag for en ballettforestilling i to akter av Flemming Flindt, basert på August Bournonvilles ballett som ble oppført i København i 1852. Flindts ballett hadde premiere ved Den Norske Opera i 1982, med norsk folkemusikk arrangert av Egil Monn-Iversen og scenografi av Ferdinand Finne.[4]
Rasmus Breisteins stumfilm Brudeferden i Hardanger (1926) har navn og miljø til felles med maleriet,[17] men henter sin handling fra fortellingen «Marit Skjølte» av Kristofer Janson.[18]
Jon Flatabøs roman, eller «romantisk fortelling», Brudefærden i Hardanger ble første gang utgitt i 1893, og senere opptrykt i 1902, 1928 og 1958.[19][20][21]
Maleriet har blitt karikert av Theodor Kittelsen i 1887, og av Rolf Groven i 1975 som «Oljeferden i Hardanger».[22]
I 1974 ble maleriet gjengitt på en norsk frimerke, i serien «Malerkunst 1».[23]
Referanser
rediger- ^ http://samling.nasjonalmuseet.no/en/object/NG.M.00467; besøksdato: 8. juli 2018.
- ^ Malmanger, Magne, Maleriet 1814-1870, fra klassisisme til tidlig realisme, i Norges kunsthistorie bind 4 Oslo 1981, ISBN 82-05-12268-7
- ^ a b c d e Askeland, Jan (1991). Adolph Tidemand og hans tid. Oslo: Aschehoug. s. 182-190. ISBN 8203166709.
- ^ a b c d (no) «Brudeferd i Hardanger» i Store norske leksikon
- ^ Versjonen fra 1853 gjengitt i Jan Askelands Adolph Tidemand og hans tid, side 188
- ^ a b Brudeferd i Hardanger - Nasjonalmuseets samlinger
- ^ Parodi over "Brudeferden i Hardanger"; nasjonalmuseet.no
- ^ Ingvild Pharo om «Brudefrerd i Hardanger» i Billedkunsten i romantikken side 20-21
- ^ Askeland, Jan (1991). Adolph Tidemand og hans tid. Oslo: Aschehoug. s. 120. ISBN 8203166709.
- ^ Haugesunds avis
- ^ nrk.no om Gude i Sogn
- ^ Norsk kunst i bilder side 41
- ^ Gude, Hans mfl (1994). Hans Gude: den tidlige periode. Baroniet Rosendal. ISBN 8273260275.
- ^ Tidemand og Gude: studiereisene i Norge 1843 : [utstilling] 1989. Oslo: Nasjonalgalleriet. 1989. ISBN 829744099 Sjekk
|isbn=-verdien: length (hjelp). - ^ a b Brudeferden i Hardanger - NRK.no
- ^ Andreas Munch. Andreas Munchs Brudefærden; Nye Digte (1850)
- ^ Brudeferden i Hardanger; filmarkivet.no
- ^ På optagelse i friluft : filmregissøren Rasmus Breisteins filmliv. Oslo: Norsk filminstitutt. 2000. s. 35. ISBN 8290463987.
- ^ Måge, Knut L. (1978). Hardanger-bibliografi. Historielaget. s. 55.
- ^ Hovet, Svein (1967). Dei gjekk sine eigne vegar : sermerkte menneske som skapte kulturhistorie. O. Hojems trykkeri. s. 41-43.
- ^ Digital faksimile av Brudefærden i Hardanger : romantisk Fortælling
- ^ Oljeferden i Hardanger; ovaering.no
- ^ NK 729; dnf.as