Høvisk litteratur (av tysk höfisch, «hoff-»), ridderromaner eller middelalderens romanser er diktning som er knytta til aristokratisk ideologi og kultur under en føydal samfunnsordning i europeisk middelalder. Den høviske diktninga hadde sin storhetstid i høymiddelalderen på 1100- og 1200-tallet, og ble gjerne fremført av trubadurer. Forfatterne kan være anonyme eller navngitt. Høvisk diktning finnes både i dikt- og prosaform, og både som lengre (ridderromaner) og kortere fortellinger (lais). Den mest vanlige formen både i romanene og i lais er åttetakters parrima vers.

Yvain Løveridder duellerer med Gauvain. Middelalderillustrasjon for Chrétien de Troyes' Yvain, le Chevalier au Lion.
Les amants médiévaux, middelalderillustrasjon fra kodeks Manesse, hvor de unge elskede møtes ved at hun heiser ham opp i en kurv.
Akkolade eller ridderslaget, maleri av Edmund Blair Leighton

Det internasjonale begrepet oppsto i Frankrike1100-tallet, og pekte på litteratur skrevet på romansk folkespråk, roman eller romanse, med høviske motiv, vanligvis med riddere og opphøyde damer. Et vanlig tema i den høviske diktninga er livslang og gjerne skjebnebestemt kjærlighet mellom mann og kvinne. I romanen Tristan og Isolde, drikker de to hovedpersonene en drikk som binder dem erotisk og åndelig til hverandre for resten av livet, og får dem til å trosse enhver hindring for å få være nær hverandre – med dødelig utgang.

En fremstående forfatter var hoffdikteren Chrétien de Troyes som også ble oversatt gjentatte ganger til norrønt ved det norske hoffet under kong Håkon Håkonsson. Tristan og Isolde er en berømt roman breton, som også ble oversatt til norrønt under tittelen Trístrams saga ok Ísondar på første halvdel av 1200-tallet.

Tre sagnkretser rediger

En fjerde sagnkrets er det såkalte eventyrromaner, roman d'adventure, som er en slags blanding av de tre andre.[1]

Britiske emner var inspirert av keltiske legender og kong Arthur var et motiv som ble gjentatt. Roman d'antique hendtet sitt materiale fra den klassiske epikken. Roman d'adventure hadde sin handling i eksotiske miljøer. Felles for dem alle var at de handlet om riddere, at ridderen stilles overfor vanskelige oppgaver eller prøvelser som han overvinner, og at han ved romanens slutt fremstår som en helt.

Historiene er forlagt til riddermiljø, og hovedpersonen er ofte en vasall av en hertug eller konge. Kjærligheten ledsages av en bestemt høvisk eller galant ridderlig opptreden – med den franske kurtoisi som forbilde. Helten viser dødsforakt ved selv å oppsøke farer, og vinner dermed respekt hos den elskede og hos sin herre.

Karakterene var svært statiske og ridderromanser hadde antagelig en rolle som dannelsesideal, og viste hvordan en god ridder burde handle og være. Sentralt motiv er motsetningen mellom den høviske sublimiteten og den uhøviske naturligheten. Når det gjelder heltens karakter og evner for øvrig, merkes en utvikling av sjangeren over tid. I de tidlige ridderromanene er det heltens fysiske evner som er vektlagt, mens han i senere romaner tegnes som en psykologisk mer sammensatt person med en dyp religiøs overbevisning som ett av sine fortrinn. Den høviske diktningen kan betraktes ikke bare som underholdningslitteratur, men som en form for pedagogisk litteratur, idet den kunne fungere som mønstre for dannelse og gi inspirasjon for menn (riddere) og kvinner (jomfruer) gjennom å vise hva en manns og en kvinnes rolle innebærer av idealer, krav og forventninger.

På den andre siden inneholder den høviske diktninga også elementer av opprør og systemkritikk. Det er et paradoks at den høviske kjærligheten ble lovprist i litteratur som sirkulerte innafor aristokratiet – i de kretsene som mer enn noen baserte sin økonomiske og politiske makt på nettopp arrangerte ekteskap. I forhold til arrangerte ekteskap virker ridderromanenes høviske kjærlighet direkte undergravende.

I Norden rediger

Høvisk diktning har øvd stor innflytelse på norrøn litteratur i høymiddelalderen. Flere norske konger og dronninger – fra Håkon Håkonsson til Håkon V Magnusson og dronning Eufemia var opptatt av å innføre kontinental kultur i Norge, og fikk fransk, høvisk diktning omsatt til norrønt språk, hvor det utviklet seg til en egen sjanger: norsk hofflitteratur. I tillegg fikk den hjemlige diktninga sterke impulser fra den høviske litteraturen på kontinentet. Både Snorres kongesagaer og de islandske ættesagaene har tydelige spor etter høvisk diktning.

Kjente høviske verker rediger

Referanser rediger

  1. ^ Eyvind Fjeld Halvorsen. «Høvisk litteratur» i KLNM. Gyldendal, 1956-78

Eksterne lenker rediger