Giuseppe Verdi

italiensk komponist

Giuseppe Fortunino Francesco Verdi (født 10. oktober 1813, død 27. januar 1901) var en italiensk operakomponist.

Giuseppe Verdi
Giuseppe Verdi xilografia.jpg
Født10. okt. 1813[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
RoncoleRediger på Wikidata
Død27. jan. 1901[1][5][6][3]Rediger på Wikidata (87 år)
MilanoRediger på Wikidata
Gravlagt Casa de Riposo por MusicistiRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Komponist[6], dirigent, musiker, skribent, politiker[6]Rediger på Wikidata
Embete Medlem av Kongeriket Italias deputertkammer (18611865), senator of the Kingdom of Italy (18741876)Rediger på Wikidata
Ektefelle Margherita Barezzi (18361840), Giuseppina Strepponi (18591897)Rediger på Wikidata
Parti Destra storicaRediger på Wikidata
Nasjonalitet Hertugdømmet Parma, Kongedømmet Italia (18611901)Rediger på Wikidata
Medlem av Kungliga Musikaliska AkademienRediger på Wikidata
Utmerkelser
10 oppføringer
Pour le Mérite for vitenskap og kunst, storkorsridder av Sankt Mauritius' og Sankt Lasarus' orden, Sankt Stanislaus-ordenen, ridder av Æreslegionen, storkors av Æreslegionen, Savoies sivile fortjenstorden, Mecidi-ordenen, storkorsridder av Italias kroneorden, kommandørkors av Frans Josef-ordenen, Pour le MériteRediger på Wikidata
PeriodeRomantikken
Sjangre/
former
Klassisk musikk, opera
InstrumentPiano
IMDBIMDb
Signatur
Giuseppe Verdis signatur

Liv og virkeRediger

BakgrunnRediger

Han ble født i Roncole i hertugdømmet Parma, som da var okkupert av Napoléon Bonaparte, og flyttet i 1824 til Busseto, hvor han påbegynte sine musikalske studier med Ferdinando Provesi. Han komponerte en ouverture til Gioacchino Rossinis Il Barbiere di Siviglia, og flyttet til Milano, men fikk ikke plass på konservatoriet. Han hadde derfor private studier med Vincenzo Lavigna.

KomponistRediger

Han fikk sitt gjennombrudd med librettoen til operaen Nabucco i 1842. I de neste fem år ble Verdi stadig mer berømt, først i Italia og Europa, og senere også i USA.[trenger referanse]

I perioden 1844–1850 skrev Verdi flere operaer, heriblant Ernani, Macbeth og Luisa Miller. Operaene ble gradvis mer og mer fyldige og orkestret fikk en større og kraftigere rolle.[trenger referanse] Hans inspirasjon kom først og fremst fra store operakomponister som Rossini, Mercadante og Donizetti.[trenger referanse] Verdi gjennomarbeidet sine librettoer meget omhyggelig.[trenger referanse] På slutten av denne perioden ble de største og mest populære Verdi-operaene uroppført, først og fremst Rigoletto, som ble oppført i Venezia. Senere ble Il trovatore satt opp i Roma i 1853. Seks uker senere ble La traviata satt opp; den ble umiddelbart ikke vel mottatt, men etter en nyoppsetning året etter var også den en suksess.[trenger referanse]

I 1870 begynte Verdi å arbeide med verket Aïda, som fikk sin uroppføring i Kairo i slutten av 1871. Etter dette trakk Verdi seg tilbake fra operaskrivningen, og hans verker fra 1873 omfatter blant annet en strykekvartett og et rekviem over dikteren Alessandro Manzoni.

I 1879 ble Verdi oppfordret til å skrive nok en opera, Othello. Verdi brukte da mye tid på å revidere sine tidligere operaer, og Othello ble først ferdig i 1886. Verket ble uroppført i Milano i 1887. Verdis siste opera skulle bli nok en Shakespeare-historie; Falstaff, fra 1893.

Verdi mistet sin kone tidlig, og hans to barn døde i tidlig alder. Senere flyttet han sammen med en sangerinne, den ugifte tobarnsmoren Giuseppina, og følte seg fordrevet fra Busseto fordi hun ble så dårlig behandlet av lokalbefolkningen.[7]

Sine siste år tilbrakte Verdi som en rik og respektert mann i Milano.[trenger referanse] Ved sin død i 1901 ble han hyllet i Milanos gater av mer enn 28 000 mennesker.[trenger referanse]

ReferanserRediger

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ The Fine Art Archive, cs.isabart.org, abART person-ID 5113, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Archivio Storico Ricordi, Archivio Storico Ricordi person ID 1, besøkt 3. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Croatian Encyclopedia, Hrvatska enciklopedija-ID 64313[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b c BeWeB, BeWeb person ID 1625, besøkt 13. februar 2021[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Ranveig Eckhoff: Italienske hemmeligheter (s. 45-6)

MediaRediger

Eksterne lenkerRediger