Henrik Lindemann

Henrik Lindemann (født 17. mars 1918 i Oslo, død 25. mai 2003 på Nesodden) var en norsk kontrabassist og filharmoniker, medvirkende på flere plateinnspillinger. Faren, Max Lindemann, var en jødisk-tysk musiker fra Berlin, mens moren, Helga Aarseth, var en norsk sanger. Henrik Lindemann ble ansatt i Oslo Filharmoniske Orkester som 16-åring i 1934 og er den yngste musiker som noensinne har vunnet prøvespill i Oslo-Filharmonien, som han var knyttet til i 42 år, avbrutt av årene 1944 – 1951.

Henrik Lindemann
Født		17. mars 1918
Død		25. mai 2003 (85 år)
Beskjeftigelse		Musiker
Nasjonalitet		Norge

Utdannelse

Lindemann studerte cello med filharmonikeren Karl Andersen og kontrabass med filharmonikeren Carl Eckhardt samt klaver med Reimar Riefling og Ivar Johnsen i Oslo. I 1937 mottok han et stipendium på 1 000 kroner fra Johan Selmer og Marie Selmers legat. Han studerte deretter ved Bayerisches Staatskonservatorium der Musik i Würzburg med professor Karl Witter som lærer i hovedinstrumentet kontrabass. Witter kom fra Staatskapelle Dresden hvor han spilte fra 1926 til 1930 før han ble professor i Würzburg og utdannet en rekke fremragende bassister som fikk solostillinger i tyske orkestre. Etter studiene i Würzburg vendte Lindemann hjem til Oslo og debuterte som solist på kontrabass med Oslo Filharmoniske Orkester i Freiasalen i 1938. Debuten vakte oppsikt i sin samtid og er omtalt i Hampus Huldt-Nystrøms bok Fra munkekor til symfoniorkester som forelå til Filharmonisk Selskaps 50-årsjubileum i 1969. Lindemann er også skildret som musiker og personlighet av Kåre Siem i dennes erindringsbok, Klokkene ringer for meg (1979).

Profesjonell karriere

• Fast ansettelse som kontrabassist i Oslo-Filharmonien 1934 – 1983 med avbrudd 1944 – 1951 da han virket som restaurantmusiker på Grand Hotel, i kvintetten Sy-We-La og som cellist.
• Cellist i Nationalteatrets orkester 1945 – 1951
• Solokontrabassist i Oslo-Filharmonien 1957 – 1976, deretter alternerende solobassist til 1980 og tutti kontrabassist fra 1980 til 1983 da han forlot orkestret ved oppnådd pensjonsalder etter 42 tjenesteår som filharmoniker. Han etterfulgte Reidar Furu (1906 – 1973) som solokontrabassist og ble selv etterfulgt av eleven Svein Haugen.

Oslo-Filharmoniens solobassister

• 1919 – 1924 Willy Clasen
• 1924 – 1925 Franz Kindler ( deretter: Duisburg )
• 1925 – 1943 Carl Eckhardt ( 1874 - 1960 )
• 1943 – 1957 Reidar Furu ( 1906 - 1973 )
• 1957 – 1976 Henrik Lindemann ( 1918 - 2003 )
• 1976 – 2010 Svein Haugen ( 1945 - )
• 2010- Kenneth Ryland ( 1969 - )

Pedagogisk virke

Lindemann var i en årrekke knyttet til Musikkonservatoriet i Oslo og virket senere som privatpedagog. Blant hans fremste elever rager Knut Guettler, Bjørn Ianke, Rolf Dahl, Bjørn F. Holmvik og Svein Haugen.^{[trenger referanse]} Andre elever er blant andre filharmonikeren Rolf Windingstad og bassisten Tor Sigvardsen som har virket i Kringkastingsorkestret og Den norske Operas orkester. Han dirigerte i en årrekke Nesodden Amatørorkester som i sin tid ble etablert av hans far, filharmonikeren Max Lindemann. Max Lindemann var basstrombonist og orkesterregissør i Nationaltheatrets orkester under Johan Halvorsen fra 1899 til 1919 og fortsatte karrieren i Oslo-Filharmonien hvor han også var orkesterregissør i tillegg til å skjøtte basstrombonen. Max Lindemann var blant de musikerne Johan Halvorsen knyttet til Nationaltheatrets orkester ved prøvespill i Berlin sommeren 1899. Foruten sønnen Henrik gikk også datteren Elsa Lindemann musikervegen og virket som harpist i hovedstaden fram til sin tidlige død i 1953.

Solistisk virke

Som Norges første solist på kontrabass spilte Lindemann Sergej Kussevitskys konsert i fiss-moll med Oslo-Filharmonien i Freiasalen i 1938. Senere spilte han med samme orkester solokonserter av blant andre Dittersdorf, Bottesini, Hoffmeister og Lars-Erik Larsson. Han uroppførte også noen norske verk og medvirket ved førsteoppførelsene og plateinnspillingene av Arne Nordheims Aftonland, Egil Hovlands Music for ten instruments og Antonio Bibalos Autunnale for fløyte, klaver, kontrabass og slagverk. Som bassist i Filharmoniens kammerorkester medvirket han blant annet ved plateinnspillinger med den legendariske fløytisten Alf Andersen (1928-1962).

Kunstneriske forbilder

Blant de mange dirigenter som gjestet Oslo i løpet av Lindemanns musikerkarriere var Bruno Walter, som ledet Oslo-filharmonien i 1938 med Wolfgang Amadeus Mozarts symfoni nr. 40 i g-moll og Johannes Brahms' symfoni nr. 2 i D-dur.

Musikalsk innflytelse

Henrik Lindemann var en selvkritisk musiker som stilte store krav til seg selv og til sine elever. Som den første norske kontrabassist med en klassisk utdannelse utenlands var han medvirkende til å heve standarden på norske kontrabassister, også som lærer for en ny generasjon norske bassister. Som solist og kammermusiker gjorde han seg gjeldende både som cellist i Johan Svendsens oktett for strykere og som kontrabassist. Han spilte blant annet basstemmen i Franz Schuberts Forellenquintet og Carl Nielsens Serenata in vano samt Igor Stravinskijs Historien om en soldat.

Som pedagog ble han etterfulgt av eleven Knut Guettler som har tilegnet Lindemann sitt læreverk i kontrabass. Som solobassist i Oslo-Filharmonien ble han etterfulgt av eleven Svein Haugen. Norsk rikskringkastings styre vedtok 14. april 1970 å tildele Henrik Lindemann årets musikerstipend.

Oslo-Filharmoniens fastansatte kontrabassister fra 1919

(kronologisk etter ansettelsesår) Willy Clasen, Alwin Müller [deretter: Dresden) , Olaf Anderson, C.Adolf Berg, Franz Kindler (deretter: Duisburg), Carl Eckhardt, Paul Leibnitz, Reidar Furu, Henrik Lindemann, Hans Furu, Rolf Haslum, Frank Viller, Rolf Windingstad, Johan Ørbak, Leroy Cowie, Knut Guettler, Bjørn Holmvik, Karel Netolicka, Svein Haugen, Odd Hansen, Johnny Folde, Einar Schøyen, Erich Zeppesauer, Svante Henryson, Erling Sunnarvik, Dan Styffe, Kenneth Ryland, Glenn Lewis Gordon, Kjetil Sandum, Frode Berg, Steinar Børmer,Tuovo Savolainen,Cécile Laure Kouassi.