Symfoni nr. 6 (Beethoven)

Symfoni av Ludwig van Beethoven

Ludwig van Beethovens Symfoni nr. 6 i F-dur (opus 68) - også kjent som Pastoralesymfonien,[1] er en symfoni i fem satser, påbegynt i 1804 og fullført i 1808. Et av Beethovens få verk som inneholder eksplisitt programmatisk innhold,[2] symfonien ble uroppført i Theater an der Wien den 22. desember 1808[3] under en fire-timers konsert, sammen med komponistens egen Skjebnesymfoni.[1]

«Pastoralesymfonien»
Op. 68
Symfoni av Ludwig van Beethoven
Symfoni nr. 6 i f-dur
PeriodeWienerklassisismen
Komponert1804–1808
PubliseringsdatoUroppført 22. desember 1808
Typisk lengde40 minutter
Satser/akter5
Ludwig van Beethoven arbeider med Pastoralesymfonien, ill. fra "Almanach der Musikgesellschaft" (1834)

BakgrunnRediger

Beethoven var en natureelsker som tilbrakte mye av tiden sin på landlige spaserturer. Han forlot ofte Wien for å arbeide på landlige steder. Komponisten sa at den sjette symfonien er "mer et uttrykk for følelse enn maleri",[4] et poeng understreket av førstesatsens tittel.

De første skissene av Pastoralesymfonien dukket opp i 1802. Den ble komponert samtidig med Beethovens mer berømte - og flammende - femte symfoni. Begge symfoniene hadde premiere under en lang og underøvd konsert i Theater an der Wien i Wien den 22. desember 1808.

Frank A. D'Accone har foreslått at Beethoven lånte de programmatiske ideene (en hyrdefløyte, fuglesang, bekker og et tordenvær) for sitt narrative oppsett med fem satser fra Le Portrait musical de la Nature ou Grande Symphonie, som ble komponert av Justin Heinrich Knecht (1752–1817) i 1784.[5]

OrkestreringRediger

Symfonien er orkestrert for følgende instrumenter:

pikkolofløyte (bare fjerde sats), 2 tverrfløyter, 2 oboer, 2 klarinetter, 2 fagotter

2 horn, 2 trompeter (kun tredje, fjerde og femte sats), 2 tromboner (alt og tenor, kun fjerde og femte sats)

pauke (bare fjerde sats)

første- og andrefioliner, bratsjer, celloer, kontrabasser

FormatRediger

Symfonien omfatter fem satser, alle med en tittel som er nært knyttet til landlige opplevelser:

No. Tysk tittel Norsk oversettelse Tempo markering Nøkkel
I. Erwachen heiterer Empfindungen bei der Ankunft auf dem Lande Oppvåkningen av muntre følelser ved ankomsten til landet Allegro ma non troppo F

dur

II. Szene am Bach Scene ved bekken Andante molto mosso H♭

dur

III. Lustiges Zusammensein der Landleute Landsbyfolkets muntre samvær Allegro F

dur

IV. Gewitter, Sturm Tordenvær, storm Allegro F

moll

V. Hirtengesang. Frohe und dankbare Gefühle nach dem Sturm Hyrdesang. Glade og takknemlige følelser etter stormen Allegretto F

dur

I. Allegro ma non troppoRediger

Symfonien begynner med en rolig og munter sats som viser komponistens følelser når han ankommer landsbygda. Satsen er i 2/4-takt, er i sonatesatsform, og motivene gjennomføres mye. På flere punkter bygger Beethoven opp orkestertekstur ved flere repetisjoner av veldig korte motiver. Yvonne Frindle kommenterte at "den uendelige gjentakelsen av naturens mønstre [blir] formidlet gjennom rytmiske celler, dens uendelighet gjennom vedvarende rene harmonier."[6]

II. Andante molto mossoRediger

Den andre satsen er en annen sonatesatsformet sats, denne gangen i 12/8-takt og i nøkkelen H♭-dur, subdominanten til verkets hovednøkkelen. Den begynner med strykere som spiller et motiv som etterligner rennende vann. Cello-seksjonen er delt, med bare to spillere som spiller rennende-vann notene på dempede instrumenter, og de resterende celloene spiller for det meste pizzicato-noter sammen med kontrabassene.

Mot slutten er det en kadens for treblåsere som etterligner fuglesang. Beethoven identifiserte hjelpsomt fugleartene i partituret: nattergal (fløyte), vaktel (obo) og gjøk (to klarinetter).

 

III. AllegroRediger

Den tredje satsen er en scherzo i 3/4-takt, som skildrer landlig folkedans og fest. Den er i F-dur, og går tilbake til symfoniens hovednøkkel. Satsen er en endret versjon av den vanlige formen for scherzo, ved at trioen vises to ganger i stedet for bare en gang, og det tredje ankomsten til scherzo-temaet blir avkortet. Kanskje for å imøtekomme dette ganske romslige arrangementet, markerte ikke Beethoven de vanlige interne repetisjonene til scherzoen og trioen. Theodor Adorno identifiserer denne scherzoen som modellen for Anton Bruckners scherzosatser.[7]

Den endelige returen av temaet formidler en opprørsk atmosfære med et raskere tempo. Satsen slutter brått og fører uten pause inn i den fjerde satsen.

IV. AllegroRediger

Fjerde sats, i F-moll og i 4/4-takt, skildrer et voldsomt tordenvær med møysommelig realisme, bygd fra bare noen få dråper regn til et stort klimaks med torden, lyn, sterk vind og regn. Stormen går til slutt over, med et og annet tordenskrall fremdeles hørt i det fjerne. Det er en sømløs overgang til den siste satsen. Denne satsen er en parallell til Mozarts prosedyre i sin strykekvintett i g-moll K. 516 fra 1787, som på samme måte forordner en rolig sluttsats med en lang, følelsesmessig stormfull introduksjon.

V. AllegrettoRediger

Finalen, som er i F-dur, er i 6/8-takt. Satsen er i sonaterondo-format, noe som betyr at hovedtemaet vises i tonika-nøkkelen ved begynnelsen av gjennomføringsdelen, så vel som eksposisjonen og rekapitulasjonen. I likhet med mange finaler understreker denne satsen et symmetrisk åttetakts-tema, som i dette tilfellet representerer hyrdenes takksigelsessang.

Kodaen begynner stille og bygger seg gradvis til en ekstatisk kulminasjon for hele orkesteret (minus "storm-instrumentene") med førstefiolinene som spiller en veldig rask triplet tremolo på høy F. Det følger en glødende passasje som antyder bønn, notert av Beethoven som pianissimo, sotto voce; de fleste dirigenter bremser tempoet for denne passasjen. Etter en kort periode med etterglød slutter verket med to ettertrykkelige F-dur akkorder.

LytteprøveRediger

Utdrag fra annen sats. BBCs radioorkester under ledelse av Arturo Toscanini

Problemer med å lytte til denne filen? Se Hjelp:Multimedia.

LitteraturRediger

  • Antony Hopkins, The Nine Symphonies of Beethoven (Scolar Press, 1981, ISBN 1-85928-246-6).
  • David Wyn Jones, Beethoven: Pastoral Symphony (Cambridge University Press, 1995, ISBN 0-521-45684-3).
  • Charles Rosen, The Classical Style (2nd edition 1997, W.W. Norton & Company, New York, ISBN 0-393-31712-9).

ReferanserRediger

  1. ^ a b Komponist, Beethoven, Ludwig van 1770-1827. Symphony no. 6 in F major ... op. 68 "Pastorale". ISBN 978-3-7957-6543-9. OCLC 633361460. 
  2. ^ Wyn Jones, David (1995). Beethoven, Pastoral symphony. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 0-521-45074-8. OCLC 32166468. 
  3. ^ Wyn Jones, David (1995). Beethoven, Pastoral symphony. Cambridge: Cambridge University Press. s. 1. ISBN 0-521-45074-8. OCLC 32166468. 
  4. ^ 1942-, Sadie, Stanley. Tyrrell, John, (2001). The new Grove dictionary of music and musicians. Distributed by Macmillan. s. 396. ISBN 0-333-60800-3. OCLC 59578842. 
  5. ^ Colleen., Alm, Irene. McLamore, Alyson. Reardon, (1996). Musica Franca : essays in honor of Frank A. D'Accone. Pendragon Press. s. 596. ISBN 0-945193-92-0. OCLC 878499644. 
  6. ^ «Program Notes - Beethoven & Schubert in Vienna». web.archive.org. 19. mai 2007. Besøkt 4. mai 2021. 
  7. ^ Theodor W. Adorno, Beethoven: The Philosophy of Music, edited by Rolf Tiedemann, translated by Edmund Jephcott. Stanford: Stanford University Press (1998): 111. "The Scherzo is, no doubt, the model for Bruckner's scherzi. ... The caricatured dance with the famous syncopation is practically as independent of the Scherzo itself as a trio, and is also in the same key. The movement is self-contained like a suite of three dances."

Eksterne lenkerRediger